>Debatt Tilbake til debattoversikt

Kommentar til bokessay av Jo Eggen i Prosa 03 07

 

Jo Eggen: Hva gjør vi når vi sier noe?
Klassekampen 11.07.2007

 

Jeg trur ikke et øyeblikk på det vestlige fiendebildet av Milosevic, men heller ikke på et heltebilde.
I et essay i Prosa, gjengitt litt forkorta i Klassekampen, prøvde jeg å spørre, i forbindelse med en viss Slobodan Milosevic: Hva er poenget med å feilsitere ham? Jeg tok for meg forskjellige vestlige versjoner av en setning som kan oversettes slik: «Ingen har lov å slå dere.»
Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen var en av dem jeg så på.

Hvilken tekst snakker vi om? Men i sitt svar til meg vil Vetlesen heller snakke om konteksten. Han er mindre opptatt av hva Milosevic egentlig sa enn av hva han egentlig gjorde. Men samtidig mener han visst likevel at det den serbiske politikeren sa, var svært viktig, det var performativer, sier han, altså ord som gjorde noe, slapp løs farlige krefter. Han mener visst det ikke var så farlig akkurat hva Milosevic sa, en aprilkveld for tjue år sia, men at dette likevel var forferdelig farlig. Det er som om Vetlesen veit så godt hva en person sa at han ikke trenger å vite det.
LIkevel innrømmer Vetlesen at han har vært litt unøyaktig:
«Naturlig nok skal jeg her primært svare på vegne av min egen bok.
Symptomatisk for hele essayet, gjør Eggen et stort nummer av at jeg i min omtale av utdrag fra to taler Milosevic holdt (den ene, som alt er nevnt, i Kosove (sic) Polje 24. april 1987, den andre i Kosovo 28. juni 1989) formulerer meg som om det handler om utdrag fra en og samme tale, nemlig den første. Når jeg konsulterer angjeldende passasje i min bok (s. 179), ser jeg at siste del av utdraget ikke hører inn under årsangivelsen 1987, men 1989. Jeg vil sørge for at nye opplag av boken angir korrekt årsangivelse.»
Den litt klossete syntaksen er symptomatisk, for ikke å si sympatisk.
Det er som om Vetlesens setninger vrir litt på seg, skutter seg litt, fordi de aner at ikke alt er som det skal være.
Vetlesen opererer altså med «utdrag fra to taler Milosevic holdt», begge i Kosovo. Men han holdt jo ingen tale 24. april 1987. Han kom bare med den ene setningen til demonstrantene, feilsitert av Vetlesen som: «You will not be beaten again». Det andre «utdraget», «Kosovo is Serbia and will always remain Serbia», hjelper det ikke å flytte til talen som blei holdt i Kosovo i 1989. Da sa han ikke noe slikt, men var derimot opptatt av verdien ved det flernasjonale. Den gangen han sa noe som ligner, ifølge mine kilder, var i en tale i Beograd i november 1988: «All people have a love () that is warming its heart up forever. For a Serb that love is Kosovo. That is why Kosovo will remain in Serbia.» (Ordrett oversatt fra Radio Beograd av amerikanske Broadcast Information Service.) Det hjelper altså ikke å «sørge for at nye opplag av boken» - sakprosa er visst mer lukrativt enn lyrikk - putter inn årstallet 1989. Vetlesen - eller kildene hans, hvilke? - fordummer og brutaliserer Milosevics språk og lar alt skje i Kosovo, fordi det gjør seg best?
Men den viktigste kritikken min av ham nevner ikke Vetlesen. I essayet mitt viser jeg også hvordan han bruker det vridde sitatet sitt til å gjøre Milosevic til en planlegger av folkemord (på side 180 i Evil and Human Agency).
Jeg mener sjølsagt ikke, som Vetlesen påstår jeg gjør, at Milosevic kan «dømmes eller renvaskes på basis av en setning i en tale». Jeg er ingen krigsforbryterdomstol. Jeg har bare sett på noen setninger, som jeg mener sier noe om metoden for framstilling av Milosevic-bildet i vår del av verden. Jeg skriver om noe jeg mener jeg kan noe om, som forfatter og oversetter og slavist.
Etter å ha prøvd å sette meg inn i dette vanskelige stoffet, og etter mye prøving og feiling, har jeg kommet til at jeg bare kan si noe fornuftig om detaljer: hvordan oversettes en setning av Milosevic, og hvorfor, eller hvorfor finner jeg ikke en mystisk serber, åndelig i slekt med Hitler, som Carsten Jensen skriver om i et par essays? Nesten det viktigste virkemidlet i disse forsøka, er tausheten: pausene, mellomromma mellom forskjellige avsnitt. Jeg vil bremse ned talestrømmen, adrenalinproduksjonen - også min egen - så ettertanken kan få en sjanse. Derfor treffer Vetlesen dårlig når han vil ha meg til å fylle ut sammenhengen, «konteksten». Jeg mener det er skrevet mer enn nok av slike panoramaoverblikk over den jugoslaviske tragedien med obligatoriske resymeer av hva en viss Milosevic skal ha sagt eller gjort.
Vetlesen vil avkreve meg et «regnskap», en slags deklarasjon, for å kunne passere en moralsk sikkerhetskontroll og få lov til å ta ordet om et hvilket som helst aspekt av det som skjedde under oppløsninga av Jugoslavia. Han setter opp ei verbal piggtrådsperring av sant, halvsant og usant om det som skjedde, særlig mellom 1992 og 1995,og som jeg værsågod skal si noe om, der Milosevic som notorisk upålitelig forhandlingsmotpart står sentralt. Men her er verken Vetlesen eller jeg anna enn amatører, som «intellektuelle» flest.
Jeg vil nøye meg med å si at utenrikspolitiske fagfolk som Thorvald Stoltenberg, Carl Bildt, Owen og Holbrooke gir et mer sammensatt og nyansert bilde av den Milosevic de forhandla med.
Jeg trur det går et skille mellom å lage et bilde og å lese en tekst.
Vetlesen er inne på noe når han antyder at jeg ville lage «et helt annet bilde» av Milosevic. Det var det jeg ville, da jeg begynte å lese om ham for alvor. Men jeg måtte gi opp dette, etter hvert som jeg leste. Jeg trur ikke et øyeblikk på det vestlige fiendebildet av ham, men heller ikke på et motsatt heltebilde. Jeg leser bare tekster, og må stadig tenke meg om.
Milosevic-bildet har liksom bestått av en stor blind flekk, eller rød klut, av noe «alle» visste, uten å vite det, jamfør den forbløffende uvitenheten om konkrete detaljer hos en kvalifisert leser som Vetlesen.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>