>Debatt Tilbake til debattoversikt

Kommentar til bokessay av Jo Eggen i Prosa 03 07

 

Arne Johan Vetlesen: Hva var det egentlig han gjorde?
Klassekampen 28.06.2007

 

Miloevic må dømmes ut fra hva han gjorde, ikke ut fra hva han sa, skriver Arne Johan Vetlesen.

Klassekampen trykket 4. juni et bokessay av forfatteren Jo Eggen med tittelen «Hva var det egentlig han sa?» (en lengre versjon har stått på trykk i Prosa 3/2007). Eggen fremsetter her anklager mot en rekke bøker som behandler Slobodan Miloevics rolle i forbindelse med krigene på Balkan på 1990-tallet; heriblant min bok «Evil and Human Agency» (Cambridge University Press, 2005), hvor Miloevic nevnes åtte ganger i løpet av 313 sider.

Den røde tråden i Eggens essay er tilsynelatende spørsmålet om hvordan en enkelt setning, uttalt i en tale Miloevic holdt i Kosovo Polje 24. april 1987, skal tolkes. Eggen legger sju faglitterære bøker under lupen for å få et klart svar på spørsmålet: Nøyaktig hva var det Milosevic sa, i en setning som er sitert et utall ganger og tillagt stor politisk betydning?
Eggen vil i sitt bokessay ha demonstrert at de sju bøkene han tar for seg, gir omtrent like mange versjoner av setningen. Sa Miloevic (henvendt til en folkemasse bestående av serbere i Kosovo, hvor de utgjør 10 prosent av befolkningen) at «ingen skal tørre å slå dere»; eller at «ingen skal få slå dere igjen»; eller at «dere skal ingen få slå»; eller at «dette folk må ingen slå»; eller at «ingen, verken nå eller i fremtiden, har rett til å slå dere»?
Eggen suggererer at det er svært mye som her står på spill: Det handler om «hvorfor det var nødvendig å fikse på det han sa»; om at «kritiske motforestillinger til fiendebilder ikke har gode kår»; om at «bruken av Miloevic-setningen sier mye om vestlig egosentrisme, og om stereotyp framstilling av andre».
Naturlig nok skal jeg her primært svare på vegne av min egen bok. Symptomatisk for hele essayet, gjør Eggen et stort nummer av at jeg i min omtale av utdrag fra to taler Miloevic holdt (den ene, som alt nevnt, i Kosove Polje 24. april 1987, den andre i Kosovo 28. juni 1989) formulerer meg som om det handler om utdrag fra en og samme tale, nemlig den første. Når jeg konsulterer angjeldende passasje i min bok (s.179), ser jeg siste del av utdraget ikke hører inn under årsangivelsen 1987, men 1989. Jeg vil sørge for at nye opplag av boken angir korrekt årsangivelse.
Bortsett fra spørsmålet om korrekt år, 1987 eller 1989, har Eggen på noen måte gjendrevet påstandsinnholdet i passasjen han siterer fra? Nei, det har han ikke. Eggen er åpenbart uenig i min vurdering der jeg skriver, og som han siterer: «It is generally agreed that Miloevic made the most crucial and far-reaching move of his entire career while on a visit to Kosovo in April 1987» (s. 178f.). Den generelle enigheten i vurdering jeg sikter til, er selvsagt ikke min oppfinnelse, men basert på hundrevis av bøker som jeg har konsultert i forbindelse med det jeg har skrevet om hendelsesforløpet på Balkan på 1990-tallet. Eggens svar er muligens, i tråd med retorikken han bruker, at en usannhet ikke blir sann bare fordi den er så utbredt. Men er vurderingen usann? Endret ikke Miloevic stil og innhold, fremtreden og mål, taktikk og strategi, i løpet av de årene vi snakker om; årene frem mot den såkalte borgerkrigens utbrudd i begynnelsen av april 1992? Hvis nei - betyr det at Miloevic forble den kjedelige apparatsjiken, den grå eminensen uinteressert i nasjonalisme og patriotisme, som det er like stor enighet om at han fremsto som i karrieren frem til Kosovo-besøket og talen i 1987? Mener Eggen at ikke bare kobbelet av -journalister og av internasjonale forskere og kommentatorer, men også Miloevics partifeller og tilhengere har misforstått hans posisjon? Den utbredte tolkningen er at Miloevics ideologiske hamskifte i løpet av noen turbulente aprildager i Kosovo Polje i 1987 ikke stakk dypt, men var et spill for galleriet, et vellykket sådant: Miloevic spilte det nasjonalistiske kortet, som alle serberes redningsmann, uansett hvor de måtte bo, for å konsolidere sin egen makt. Ordene Miloevic brukte for å skaffe seg dette imaget, denne plattformen og legitimiteten for egen makt- og voldsbruk, var ikke bare denotativer, men performativer: ord som idet de uttales; som plasserer taler og tilhørere, allierte og fiender, i nye relasjoner til hverandre.
Men slike ting blir liggende i mørket hos Eggen. Han foregir å bedrive petimeteraktig tekstanalyse, der ingen detalj er for bagatellmessig til å legges merke til av hans skarpe blikk. Skjønt, det er en merkelig begrenset tekstanalyse: Den foretas helt uten kontekst. Ikke et ord om hvem ordene er ment for, myntet på; om effekten de skaper, og formodentlig er ment å skape. Tekstanalysen bedrives i et tekstanalytisk vakuum, forsterket av selektiv historieløshet: alt som ikke sies for å forklare forhistorien til og ringvirkningene av det Miloevic sa.
I litteraturen om Miloevics taler i 1987 og 1989 finnes det to bøker som gir en særlig utfyllende fremstilling av omstendighetene rundt dem, nemlig «The Death of Yugoslavia» av journalistene Laura Silber og Allan Little, og «The Serbs» av journalisten Tim Judah. Dette er folk som over år, dag for dag, fulgte hendelsesforløpet på Balkan på nært hold. Dersom Eggen vil gjendrive det han kritiserer som den etablerte konsensus om Miloevics taler, må han ta for seg disse fremstillingene og vise hvor de tar feil. Men bøkene er ikke nevnt i Eggens bokessay.
I starten skrev jeg at Eggens bokessay «tilsynelatende» handler om sju ulike faglitterære utlegninger av en setning fra Miloevics munn. Eggens anliggende er mer enn pedantens; han vil ikke nøye seg med å koke suppe på en spiker. Nei, han vil med sitt grep få svært mye ut av svært lite - en eneste setning, om så skal være.
Eggens grep tar form av følgende resonnement: Siden den ene setningen er brukt i en omfangsrik faglitteratur for å tegne det «euroamerikanske» bildet av Miloevic som fiende, som ond, vil en effektiv dekonstruksjon av setningen, med tilhørende svekkelse av kildenes troverdighet, gjøre sitt til at «demoniseringen» av Miloevic får seg et alvorlig skudd for baugen. Plassen kan da omsider ryddes for et helt annet bilde, der vi omsider vil kunne se, med Eggens ord, at «Miloevic også kunne være en person med medfølelse».
Problemet er at premisset ikke holder, og at konklusjonen ikke følger. «Demoniseringen av den serbiske politikeren» er en uklar størrelse i Eggens tekst, ullen i mer enn én forstand. Vi trenger å få vite: Hva er kriteriene for at demonisering foregår? Hvem bedrev den, og med hvilke hensikter? Hvilken innflytelse hadde den over begivenhetenes gang så lenge Miloevic satt med makten?
Eggen gir ingen svar; han avlegger intet regnskap for sitt korrektiv til det påståtte «fiendebildet». Han nøyer seg gjennomgående med minimumsstrategien allmenn mistenkeliggjøring, i form av «farlige» spørsmål som: Hvorfor var det «nødvendig å fikse på det Miloevic sa»? «Måtte hatobjektet være uten sprekker?»
Eggens påstand om «demonisering» av Miloevic setter saken fullstendig på hodet. Påstanden er grepet han trenger for å skape inntrykk av at det han skal fremføre, er subversivt og i opposisjon til hva de med makt over narrativen ønsker å si. Når man ser etter, er Eggens «korrektiv» verken nytt eller vågalt; det er helt på linje med den Miloevic-forståelsen som lå til grunn for handlemåten til de mektigste internasjonale aktørene i tidsrommet 1987 - 1995.
Menneskerettighetsgrupper og intellektuelle, i og utenfor landene som engang utgjorde Jugoslavia, dokumenterte de grove menneskerettsbruddene Miloevics regime og hans håndlangere begikk, som konsentrasjonsleiren Omarska, beleiringen av Sarajevo, massakren i Srebrenica. Men de møtte stort sett døve ører og mantraet om krigens «kompleksitet» og om at «alle var skyldige, alle var aggressor, ingen var bare offer» og at inngripen ville skape et blodbad med store tap på alle sider, samt bryte med prinsippene om «upartiskhet» og «nøytralitet» overfor et lands «interne anliggender». Slik var tonen i Washington, London og Paris. Skjønt ikke helt uten følger: FNs utsending for menneskerettighetsspørsmål på Balkan, Tadeusz Mazowiecki, trakk seg fra stillingen i protest - fordi det internasjonale samfunn ikke gjorde noe av betydning for å stanse Miloevic og den pågående «etniske rensningen». Av samme grunner trakk en rekke mellomledere seg i det amerikanske State Departement, desillusjonerte etter år med vegring overfor å bruke makt mot Miloevic.
Stikk i strid med hva Eggen skaper inntrykk av, er det skrevet en rekke bøker om grunnene til, og konsekvensene av, at Miloevic ikke ble betraktet og behandlet som en farlig motstander, men i stedet som en uvurderlig «aktør» hvis løfter ble oppsøkt, skjønt det ble brutt gang etter gang og diplomater motstrebende måtte innrømme at mannen var for lystløgner å regne: Han sa det som passet hans egeninteresser der og da, punktum.
«Miloevic er den tyngste aktøren, og vi må ikke miste ham ved forhandlingsbordet» var mantraet som år etter år, avtalebrudd etter avtalebrudd, massakre etter massakre, ble gjentatt fra de mektige herrene Clinton, Major og Mitterand, samt fra Eggens foretrukne kilde, megleren Thorvald Stoltenberg (ad Stoltenbergs rolle, se mine tre artikler i Ny Tid i august og september 2005). Dersom Miloevic virkelig hadde vært gjenstand for den demonisering Eggen hevder (men aldri dokumenterer), hvordan kan det ha seg at det fra april 1992 og frem til august 1995 var de som gikk mot militær intervensjon som fikk viljen sin? I den grad det finnes analyser av Miloevics rolle som er så kritiske at de kvalifiserer som «demoniserende» i Eggens ordbruk, så er de fremsatt av folk uten innflytelse over det avgjørende hendelsesforløpet; samt mange år post festum, og dermed uten handlingsledende kraft.
Ingen kjente akkurat denne siden av saken bedre enn Miloevic selv. Den utgjør kjernen av sannhet i hans hardnakkede forsøk på å tvinge blant annet de nettopp nevnte vestlige statsledere til å vitne i retten i Haag - nemlig for å minne verden om hykleriet ved rettssaken, ved å anklage den personen for folkemord som disse lederne hadde insistert på å forhandle med. Disse lederne ville møte seg selv i døra, fordi de i ord og især handling hadde gjort alt annet enn å demonisere Miloevic i de tre årene krigen raste. Tvert om, de «kjøpte» Miloevics posering som uunnværlig og uerstattelig. Dertil kommer at Miloevic spilte på antiamerikanske strenger hos den europeiske venstresiden, som i årevis tok åtet: den som kritiserer vår fiende, er vår venn. Miloevic lot seg stilisere som en slags «sosialismens siste utpost» i det postkommunistiske Sentral-Europa i årene etter 1989. Også dette en unevnt kontekst hos Eggen.
Den mest fundamentale feilen med Eggens premiss er følgende: Miloevic kan verken dømmes eller renvaskes på basis av en setning i en tale (eller for den saks skyld: to setninger, i to taler). Han ble arrestert og tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord på grunnlag av hva han hadde gjort, som president og øverste ansvarlige, ikke på grunnlag av hva han hadde sagt. Eggens tekst greier det kunststykke å gi en kritisk vurdering av hvordan andre vurderer Miloevic uten å knytte mannen til en eneste handling, en eneste hendelse, som utgjør grunnlaget for tiltalen mot ham.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>