>Debatt Tilbake til debattoversikt

Kommentar til bokessay av Jo Eggen i Prosa 03 07

 

Jo Eggen: Hva var det egentlig han sa?
Klassekampen 04.06.2007

 

Er feilgjengivelsene av Miloevics uttalelse eksempler på at sakprosa er diktning, spør Jo Eggen.
På jakt etter opplysninger om Slobodan Miloevic, den nå avdøde krigsforbrytertiltalte ekspresidenten som jeg mente var blitt ensidig framstilt i mediene, kom jeg over en setning han skulle ha uttalt i Kosovo i 1987. Rettere sagt, jeg fant flere og flere ulike versjoner av setningen. En ny dukka opp i nesten hver eneste bok jeg åpna om den jugoslaviske tragedien. Er feilgjengivelsene av Miloevics uttalelse eksempler på at sakprosa er diktning, fiksjoner satt sammen av ord, slik Georg Johannesen hevdet?

Særlig etter Kosovo-krigen i 1999 ser setningen ut til å bli viktig for skribenter, forfattere og dokumentarfilm-makere i den vestlige verden. Den framstilles nå som startskuddet for de jugoslaviske krigene på 1990-tallet - som når setningen får den engelske Miloevic-biografen Adam LeBor til å tenke på skuddet i Sarajevo i 1914. Alt det forferdelige i ei historie som er for komplisert for et vestlig publikum, må begynne med noe en serbisk hovedskurk sier nettopp i Kosovo. Dermed vil sirkelen sluttes, og den såkalte Kosovo-krigen Nato - Norge - førte mot ham, bli en god krig.
Uansett hva Miloevic måtte ha skylda for, må det være interessant å spørre hvorfor det var nødvendig å fikse på det han sa. Måtte han passe bedre inn i ei fortelling? Måtte han henge sammen bedre enn han gjorde? Måtte hatobjektet være uten sprekker? Ville Natos euroamerikanske troverdighet krakelere om hatobjektet gjorde det?
Det fins ingen gjengangersetning av en kroatisk Tudjman, en bosnisk Izetbegovic, en slovensk Kucan, en kosovoalbansk Rugova. Men disse var heller ikke USAs fiender. Miloevic-setningen fra 1987 kan være den mest siterte i Vesten av en Balkan-politiker noensinne. Et typisk trekk er at de mange versjonene gjengis som direkte sitat, som om hver av dem skulle være den ordrette oversettelsen. Er det slik at hver på sin måte prøver å tydeliggjøre setningen, lage en pedagogisk utgave for et vestlig publikum? Og versjonen må samtidig framstå som ekte, som et direkte sitat? De fleste av disse mer eller mindre kolliderende versjonene har jeg funnet i bøker, skrevet av professorer og andre eksperter. De skyldes altså ikke journalister som har hatt det for travelt. Eller har noen likevel hatt det for travelt med å framstille et Miloevic-bilde i skarpe fiendefarger? Nøyaktig gjengitt kunne jo uttalelsene hans minne om våre egne politikeres: ikke rasistiske, men sjølsagt mot terrorister og andre fiender.
De fleste versjonene jeg har lest, vil jeg kalle feilaktige. Er det slik at så fort vi beveger oss litt ut av vårt eget vestlige samfunn, er det den grove unøyaktigheten som er regelen? At mennesker som for oss snakker fremmede språk og kanskje også bruker fremmede alfabet, ikke fortjener å bli nøyaktig gjengitt? Bruken av Miloevic-setningen sier mye om vestlig egosentrisme, og om stereotyp framstilling av andre.
Våren 1987 blir Miloevic, den gang nummer to i makthierarkiet i den serbiske republikken i Jugoslavia, sendt til Kosovo fordi serbere der klager over at de blir undertrykt av det albanske flertallet i provinsen. Hva var det egentlig han sa, den 24. april 1987 i Kosovo Polje? Hvilke ord sa eller ropte han til de serbiske og montenegrinske demonstrantene, da det lokale politiet, stort sett albanere, hadde brukt gummikøllene sine mot noen av dem?
Den nevnte biografen Adam LeBor gjengir setningen slik: No one should dare to beat you («Milosevic», side 75). Innom Norlis bokhandel finner jeg samme versjon i John B. Allcocks «Explaining Yougoslavia», i ei fotnote på side 429, der han dessuten sier uttalelsen kanskje er den mest feilgjengitte av alle.
En annen Miloevic-biografi, kanadieren Lenard J. Cohens «Serpent in the Bosom. The Rise and Fall of Slobodan Miloevic», som virker svært solid, kommer derimot med denne gjentatte og nervøse versjonen: (side 63). Her virker Miloevic mindre som en folketaler, mer som en usikker politiker som må finne på noe å si. Cohen mener han først sa dette fra et vindu i tredje etasje, engstelig, uvant med folkemengder, men at han gjentok setningen ute etterpå, sammen med demonstrantene og politiet i et regissert opptak. Den amerikanske Jugoslavia-eksperten Sabrina P. Ramet mener derimot han sto scenevant ute hele tida sammen med demonstrantene, med myndige håndbevegelser til politiet om å slippe demonstrantene fram, mens han sa, i hennes versjon: («Nationalism and Federalism in Yugoslavia 1962 - 1991», 2. utg., side 227.) Her kommer det inn ei framtid som ikke er nevnt i de to første versjonene - altså et tydeligere politisk perspektiv.
Jeg får se fjernsynsopptaket fra episoden, i NRKs arkiv, men Miloevic snakker for fort til at jeg, med min kjennskap til det som før blei kalt serbokroatisk, kan oppfatte det. Men det høres ut som en kort setning som gjentas, der et par ord ( ne sme = får ikke?) gjentas til slutt. Samme opptak vises i to ulike dokumentarer: «Jugoslavia: veien til sammenbrudd» og «Miloevic: en moderne diktator». Til min forbauselse ser jeg dagen etter, av mine egne notater, at den norske teksten til de to programmene, som viser nøyaktig samme opptak, er forskjellig: Ingen skal få slå dere mer! («Jugoslavia: veien til sammenbrudd») og Ingen kommer til å slå dere mer! («Miloevic: en moderne diktator»).
Begge tekster opererer med et framtidsretta mer, noe tilsvarende ord fins ikke i de engelske versjonene nevnt innledningsvis. Men teksten til den andre dokumentaren - produsert etter Kosovo-krigen - har en mer seierssikker tone. Bygger den på en annen engelsk tekst, i tråd med bildet av en moderne diktator med full kontroll?
Fra opptaket husker jeg spesielt en eldre, mager mann med mørk skyggelue og en teatralsk, begredelig mine. Det er han som sier noe sånt som: De slår oss!. Jeg husker det som om han nærmest bøyer seg i støvet for, eller kanskje han kaster seg bønnfallende forover mot, Miloevic.
Da jeg oppsøkte det fine Universitetsbiblioteket på Blindern, fant jeg en sannsynlig originalversjon, i en biografi av serberen Slavoljub Djukic. I hans biografi, som ikke virker spesielt Miloevic-vennlig, står en kort setning, gjentatt med en endring i ordstillingen: «Ingen skal få slå dere, dere skal ingen få slå» (min oversettelse av Niko ne sme da vas bije, vas niko ne sme da bije! ) Bortsett fra den stilistiske finessen å endre ordstillingen, minner dette mest om Cohens tidligere nevnte nervøse versjon: No one will be allowed to beat you! No one will be allowed to beat you! Den minner også om det jeg syntes jeg kunne høre på opptaket i NRKs arkiv.
Hvordan skal jeg forstå moralfilosofen Arne Johan Vetlesens framstilling av hendelsen og setningen i boka «Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing», utgitt på Cambridge University Press i 2005? In his famous speech at Kosovo Polje on 24 April 1987, Miloevic made public his decisive move: he used the tensions in Kosovo to effect a transformation of his own identity from a dull communist apparatchik to nationalist 'saviour of the Serbian people'. He assured his almost 1-million-strong audience that Serbs in Kosovo are not a minority because 'Kosovo is Serbia and will always remain Serbia.
Her er det meste feil. Vetlesen ser ut til å blande sammen fire forskjellige Miloevic-opptredener. Fra den datoen han nevner, fins bare den ene setningen. Derimot holdt han altså en tale morgenen etter. Men når jeg finner igjen BBCs oversettelse av talen, finner jeg ingenting som minner om Vetlesens sitat: Kosovo is Serbia and will always remain Serbia. Det nærmeste jeg kommer, er en tale i Beograd i november året etter, gjengitt slik i en amerikansk oversettelse ved Foreign Broadcast Information Service: All people have a love (Miloevic is interrupted by indistinct cheers) have a love that is warming its heart up forever. For a Serb that love is Kosovo. That is why Kosovo will remain in Serbia. Men Miloevic legger straks til: That will not be at the expense of Albanians.
Heller ikke i den talen han holdt i juni 1989 i Kosovo - det er da Miloevic snakker til bortimot én million mennesker, anslagsvis, ikke i 1987 som Vetlesen sier - finner jeg det grovt nasjonalistiske Kosovo er Serbia.
Og når Vetlesen, som alle de andre, serverer den dragebevinga setningen, som den østerikske forfatteren Peter Handke kaller den i sitt essay om Miloevic-saken, er det i nok en variant jeg ikke kan huske å ha sett: Igjen pekes det ut av nåtidssituasjonen og mot krigene som skal komme, som om serberne under den daværende partilederen allerede er i full gang med å planlegge dem. Men hvorfor den avvikende passivformen? Hvorfor er subjektet blitt trylla bort, det alle de andre versjonene tross alt har felles? Er det fordi er for allment, ikke kan underforstå bestemte fiendenasjoner som fra nå av skulle rammes av serbernes blodtørstighet? Ifølge Vetlesen innebærer setningen at det vil bli nødvendig å sette i verk ekstraordinære tiltak mot noen. Det skal bety at Miloevic går rundt med planer om folkemord våren 1987. Jeg finner ingenting som peker mot dette i de nevnte talene fra 1987 og framover, der er det derimot en del politikersnakk om like rettigheter for alle uansett nasjonalitet og religion.
Men hva med dem som mener det ikke er dekning for et så helstøpt tyrannportrett? Til Vetlesens forsvar kan jeg nevne at også en slik forfatter, Kate Hudson, går seg vill i de joguslaviske irrgangene: In April 1987, Miloevic adressed a rally on the historic Kosovo battlefield, declaring - with reference to the perceived ill-treatment of Serbs by Albanians - 'No one should be allowed to beat you!' («Breaking the South Slav Dream. The Rise and Fall of Yugoslavia»). Den historiske slagmarka var scena to år seinere, i 1989, ikke i 1987, det hadde ikke den daværende Miloevic maktposisjon til. Ellers er det vel ingen tilfeldighet at Hudsons setningsversjon er den snilleste jeg har sett, med sin høflige kondisjonalisform.
Versjonene av Miloevics setning kan settes opp på skalaer etter grad av aggresivitet, truende tone, nærhet/fjernhet, varme/kulde, nåtid/framtid. Det er lett å se et sammenfall med måten forfatterne ellers ser og framstiller Miloevic på.
Denne historia om en bearbeida setning handler ikke først og fremst om Miloevic, men om oss. Den handler om hvordan saksframstillinger farges av forfatterens hensikt, og om at Georg Johannesen var sannheten nær i sin provokasjon.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>