>Debatt Tilbake til debattoversikt

Kommentar til bokessay av Jo Eggen i Prosa 03 07

 

Hva var det egentlig han gjorde? Om utelatelser og diktning i et bokessay om sakprosa

Arne Johan Vetlesen

I
Prosa 03/07 inneholder et bokessay av forfatteren Jo Eggen med tittelen «Hva var det egentlig han sa? Om oversettelse som politikk og diktning i sakprosa». Eggen fremsetter her anklager mot en rekke bøker som behandler Slobodan Milosevics rolle i forbindelse med krigene på Balkan på 1990-tallet; heriblant min bok Evil and Human Agency (Cambridge University Press, 2005), hvor Milosevic nevnes åtte ganger i løpet av 313 sider.

    Den røde tråden i Eggens essay er tilsynelatende spørsmålet om hvordan en enkelt setning, uttalt i en tale Milosevic holdt i Kosovo Polje 24. april 1987, skal tolkes. Eggen legger syv faglitterære bøker under lupen for å få et klart svar på spørsmålet: Nøyaktig hva var det Milosevic sa, i en setning som er sitert et utall ganger og tillagt stor politisk betydning?

    Eggen vil i sitt bokessay ha demonstrert at de syv bøkene han tar for seg, gir omtrent like mange versjoner av setningen. Sa Milosevic (henvendt til en folkemasse bestående av serbere i Kosovo, hvor de utgjør 10 prosent av befolkningen) at «ingen skal tørre å slå dere»; eller at «ingen skal få slå dere igjen»; eller at «dere skal ingen få slå»; eller at «dette folk må ingen slå»; eller at «ingen, verken nå eller i fremtiden, har rett til å slå dere»?
    Ved å spille ut disse versjonene mot hverandre, påtar Eggen seg jobben med å forklare leserne nøyaktig hva forskjellene er mellom versjonene; altså hvorfor det gjør en forskjell om Milosevic for eksempel sa «ingen skal slå dere» eller om han sa «ingen skal få slå dere igjen». For Eggen suggererer nemlig at det er svært mye som her står på spill: det handler om «hvorfor det var nødvendig å fikse på det han sa»; om at «kritiske motforestillinger til fiendebilder ikke har gode kår»; om at «bruken av Milosevic-setningen sier mye om vestlig egosentrisme, og om stereotyp framstilling av andre».
    Som en av dem hvis «versjon» er pekt ut som skyteskive, er min første kommentar en ny variasjon over Eggens tema: Hans bruk av Milosevic-setningen sier mye om hans syn på den krigsforbrytelsestiltalte presidenten, samt om hvor misvisende passasjer, eller hele bøker, kan presenteres, bare de fremstilles stereotypt nok, nemlig slik at de faller inn i det mønsteret tolkeren har bestemt seg for at de skal tilpasses, koste hvilke etterrettelighetskrav og hvilken kontekstløshet det vil.

II
Narturlig nok skal jeg her primært svare på vegne av min egen bok. Symptomatisk for hele essayet, gjør Eggen et stort nummer av at jeg i min omtale av utdrag fra to taler Milosevic holdt (den ene, som alt nevnt, i Kosove Polje 24. april 1987, den andre i Kosovo 28. juni 1989) formulerer meg som om det handler om utdrag fra en og samme tale, nemlig den første. Når jeg konsulterer angjeldende passasje i min bok (s.179), ser jeg siste del av utdraget ikke hører inn under årsangivelsen 1987, men 1989; skjønt jeg avslutningsvis knytter det refererte fra Milosevic til markeringen av 600-årsdagen for serbernes tapte slag ved Kosovo Polje i 1389, hvilket signaliserer at året her er 1989, ikke 1987. Jeg vil sørge for at nye opplag av boken angir korrekt årsangivelse.
    Bortsett fra spørsmålet om korrekt år, 1987 eller 1989, har Eggen på noen måte gjendrevet påstandsinnholdet i passasjen han siterer fra? Nei, det har han ikke. Eggen er åpenbart uenig i min vurdering der jeg skriver, og som han siterer: «It is generally agreed that Milosevic made the most crucial and far-reaching move of his entire career while on a visit to Kosovo in April 1987» (s. 178f.). Den generelle enigheten i vurdering jeg sikter til, er selvsagt ikke min oppfinnelse, men basert på hundrevis av bøker som jeg har konsultert i forbindelse med det jeg har skrevet om hendelsesforløpet på Balkan på 1990-tallet. Eggens svar er muligens, i tråd med retorikken han bruker, at en usannhet ikke blir sann bare fordi den er så utbredt. Men er vurderingen usann? Endret ikke Milosevic stil og innhold, fremtreden og mål, taktikk og strategi, i løpet av de årene vi snakker om; årene frem mot den såkalte «borgerkrigens» utbrudd i begynnelsen av april 1992? Hvis nei - betyr det at Milosevic forble den kjedelige apparatsjiken, den grå eminensen uinteressert i nasjonalisme og patriotisme, som det er like stor enighet om at han fremsto som i karrieren frem til Kosovo-besøket og talen i 1987? Mener Eggen at ikke bare kobbelet av on location journalister og av internasjonale forskere og kommentatorer, men også Milosevics partifeller og tilhengere har misforstått hans posisjon? Den utbredte tolkningen er at Milosevics ideologiske hamskifte i løpet av noen turbulente aprildager i Kosovo Polje i 1987 ikke stakk dypt, men var et spill for galleriet, et vellykket sådant: Milosevic spilte det nasjonalistiske kortet, som alle serberes redningsmann, uansett hvor de måtte bo, for å konsolidere sin egen makt. Ordene Milosevic brukte for å skaffe seg dette imaget, denne plattformen og legitimiteten for egen makt- og voldsbruk, var ikke bare denotativer, men performativer: ord som gjør noe idet de uttales; som plasserer taler og tilhørere, allierte og fiender, i nye relasjoner til hverandre.
    Men slike ting blir liggende i mørket hos Eggen. Han foregir å bedrive petimeteraktig tekstanalyse, der ingen detalj er for bagatellmessig til å legges merke til av hans skarpe blikk. Skjønt, det er en merkelig begrenset tekstanalyse: den foretas helt uten kontekst. Ikke et ord om hvem ordene er ment for, myntet på; om effekten de skaper, og formodentlig er ment å skape, for spekteret av aktører taleren vet tolker hans budskap og innretter seg deretter; om ordenes potens til å endre gamle realiteter og forestillinger og skape nye i deres sted. Tekstanalysen bedrives i et tekstanalytisk vakuum, forsterket av selektiv historieløshet: alt som ikke sies for å forklare forhistorien til og ringvirkningene av det Milosevic sa.
    I litteraturen om Milosevics taler i 1987 og 1989 finnes det to bøker som gir en særlig utfyllende fremstilling av omstendighetene rundt dem, nemlig The Death of Yugoslavia av journalistene Laura Silber og Allan Little, og The Serbs av journalisten Tim Judah. Dette er folk som over år, dag for dag, fulgte hendelsesforløpet på Balkan på nært hold. Dersom Eggen vil gjendrive det han kritiserer som den etablerte konsensus om Milosevics taler, må han ta for seg disse fremstillingene og vise hvor de tar feil. Men bøkene er ikke nevnt i Eggens bokessay.

III
I starten skrev at Eggens bokessay «tilsynelatende» handler om syv ulike faglitterære utlegninger av en setning fra Milosevics munn. Eggens anliggende er mer enn pedantens; han vil ikke nøye seg med å koke suppe på en spiker. Nei, han vil med sitt grep få svært mye ut av svært lite - en eneste setning, om så skal være.
    Eggens grep tar form av følgende resonnement: siden den ene setningen er brukt i en omfangsrik faglitteratur for å tegne det «euroamerikanske» bildet av Milosevic som fiende, som ond, vil en effektiv dekonstruksjon av setningen, med tilhørende svekkelse av kildenes troverdighet, gjøre sitt til at «demoniseringen» av Milosevic får seg et alvorlig skudd for baugen. Plassen kan da omsider ryddes for et helt annet bilde, der vi omsider vil kunne se, med Eggens ord, at «Milosevic også kunne være en person med medfølelse» (hvilket jeg kommer tilbake til i del IV).
    Problemet er at premisset ikke holder, og at konklusjonen ikke følger. «Demoniseringen av den serbiske politikeren» er en uklar størrelse i Eggens tekst, ullen i mer enn en forstand. Vi trenger å få vite: Hva er kriteriene for at demonisering foregår? Når startet demoniseringen? Hvordan matcher den sitt objekt? Hvem bedrev den, og med hvilke hensikter? Hvilken innflytelse hadde den over begivenhetenes gang så lenge Milosevic satt med makten? Hvordan responderte han på demoniseringen, gitt at den skulle være så utbredt?
    Eggen gir ingen svar; han avlegger intet regnskap for sitt korrektiv til det påståtte «fiendebildet». Han nøyer seg gjennomgående med minimumsstrategien allmenn mistenkeliggjøring, i form av ”farlige” spørsmål som: Hvorfor var det «nødvendig å fikse på det Milosevic sa»? ”Måtte hatobjektet være uten sprekker?”
    Eggens påstand om (formodentlig uberettiget såvel som utbredt) «demonisering» av Milosevic setter saken fullstendig på hodet. Men - det skal han ha - påstanden er grepet han trenger for å skape inntrykk av at det han skal fremføre, er subversivt og i opposisjon til hva de med makt over narrativen ønsker å si. Når man ser etter, er Eggens «korrektiv» verken nytt eller vågalt; det er helt på linje med den Milosevic-forståelsen som lå til grunn for handlemåten til de mektigste internasjonale aktørene i tidsrommet 1987-95, og således med Milosevic-forståelsen i memoarene til ledende meglere som David Owen og Thorvald Stoltenberg. Så langt min kunnskap rekker, bedrev ingen av de politikerne som hadde avgjørende innflytelse på politikken overfor Milosevic spesielt og krigene på Balkan generelt, noe som meningsfullt kan betegnes som demonisering av Milosevic. Tvert om: menneske-rettighetsgrupper og intellektuelle, i og utenfor landene som engang utgjorde Jugoslavia, dokumenterte de grove menneskerettsbruddene Milosevics regime og hans håndtlangere begikk - bare tre stikkord: konsentrasjonsleiren Omarska, beleiringen av Sarajevo, massakren i Srebrenica -, men møtte stort sett døve ører og mantraet om krigens ”kompleksitet” og om at ”alle var skyldige, alle var aggressor, ingen var bare offer” og at inngripen ville skape et blodbad med store tap på alle sider, samt bryte med prinsipene om ”upartiskhet” og ”nøytralitet” overfor et lands ”interne anliggender”. Slik var tonen i Washington, London og Paris. Skjønt ikke helt uten følger: FNs utsending for menneskerettighetsspørsmål på Balkan, Tadeusz Mazowiecki, trakk seg fra stillingen i protest - fordi det internasjonale samfunn ikke gjorde noe av betydning for å stanse Milosevic og den pågående «etniske rensningen». Av samme grunner trakk en rekke mellomledere seg i det amerikanske State Departement, desillusjonerte etter år med vegring overfor å bruke makt mot Milosevic (som neppe kunne ønsket seg en – for egne formål – ”bedre” utenriksminister enn Warren Christopher).
    Stikk i strid med hva Eggen skaper inntrykk av, er det skrevet en rekke bøker om grunnene til, og konsekvensene av, at Milosevic ikke ble betraktet og behandlet som en farlig motstander, men i stedet som en uvurderlig «aktør» hvis løfter ble oppsøkt, skjønt det ble brutt gang etter gang og diplomater motstrebende måtte innrømme at mannen var for lystløgner å regne: han sa det som passet hans egeninteresser der og da, punktum. «Milosevic er en del av løsningen, ikke problemet»; «Milosevic er den tyngste aktøren, og vi må ikke miste ham ved forhandlingsbordet» - dette var mantraet som år etter år, avtalebrudd etter avtalebrudd, massakre etter massakre, ble gjentatt fra de mektige herrene Clinton, Major og Mitterand, samt fra Eggens foretrukne kilde, megleren Thorvald Stoltenberg (ad Stoltenbergs rolle, se mine tre artikler i Ny Tid i august og september 2005). Dersom Milosevic virkelig hadde vært gjenstand for den demonisering Eggen hevder (men aldri dokumenterer), hvordan kan det ha seg at det fra april 1992 og frem til august 1995 var de som gikk mot militær intervensjon som fikk viljen sin, som fikk bestemme om Milosevic skulle gis enda en, og enda en, ny sjanse eller tvinges ved makt? I den grad det finnes analyser av Milosevics rolle som er så kritiske at de kvalifiserer som «demoniserende» i Eggens ordbruk, så er de fremsatt av folk uten innflytelse over det avgjørende hendelsesforløpet; samt mange år post festum, og dermed uten handlingsledende kraft.
    Ingen kjente akkurat denne siden av saken bedre enn Milosevic selv. Den utgjør kjernen av sannhet i hans hardnakkede forsøk på å tvinge blant annet de nettopp nevnte vestlige statsledere til å vitne i retten i Haag - nemlig for å minne verden om hykleriet ved rettssaken, ved å anklage den personen for folkemord som disse lederne hadde insistert på å forhandle med, snarere enn å stogge, i årevis. Disse lederne ville møte seg selv i døra, fordi de i ord og især handling hadde gjort alt annet enn å demonisere Milosevic i de tre årene krigen raste. Tvert om, de «kjøpte» Milosevics posering som uunnværlig og uerstattelig. Dertil kommer at Milosevic spilte på antiamerikanske strenger hos den europeiske venstresiden, som i årevis tok åtet: den som kritiserer vår fiende, er vår venn. Milosevic lot seg stilisere som en slags «sosialismens siste utpost» i det post-kommunistiske Sentral-Europa i årene etter 1989. Også dette en unevnt kontekst hos Eggen.
    Den mest fundamentale feilen med Eggens premiss er følgende: Milosevic kan verken dømmes eller renvaskes på basis av en setning i en tale (eller for den saks skyld: to setninger, i to taler). Han ble arrestert og tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord på grunnlag av hva han hadde gjort, som president og øverste ansvarlige, ikke på grunnlag av hva han hadde sagt. Eggens tekst greier det kunststykke å gi en kritisk vurdering av hvordan andre vurderer Milosevic uten å knytte mannen til en eneste handling, en eneste hendelse, som utgjør grunnlaget for tiltalen mot ham. Bosnia 1992-95 eksisterer ikke i Eggens tekst.

IV
«… at Milosevic også kunne være en person med medfølelse». Mulig det, Eggen, skjønt andre står betraktelig nærmere til å vurdere det. Når det gjelder analyser av den politisk-diplomatiske performance-artisten Milosevic, trenger ikke Eggen gå over bekken etter vann. Han kan starte med Balkan-kjenneren Aage Borchrevinks portrett i Vinduet 53, 2, 1999, «Slobodan Milosevic og Jugoslavias død», mer hardtslående enn noe jeg har skrevet om Milosevic. Når det er sagt: De mest knusende vurderingene av Milosevic er ikke fremmet av internasjonale forskere eller av norske intellektuelle som Borchgrevink, Kjell Arild Nilsen, Svein Mønnesland og undertegnede. De er heller ikke fremsatt av hans ofre; det være seg etniske ikke-serbere i ulike kategorier eller hans trofaste støttespillere, de som dro ut i krigene han startet, fulle av Karadzic-forsterket retorikk om et kommende «Stor-Serbia» de serbere og ikke-serbere ikke (lenger) kunne leve sammen fordi de er «som hund og katt». Vi må gå annetsteds enn til slike berørte kilder. Jeg sikter først til Slovenias enfant terrible, Slavoj Zizek, som til forskjell fra Eggen - som tilkjennegir at han i Milosevics taler kun finner «en del politikersnakk om like rettigheter for alle uansett nasjonalitet og religion», bare for å unnlate enhver realitetssjekk - så gjennom maskeraden ment for naive vestlige forståsegpåere og stirret Milosevics kynisme i hvitøyet; Zizek som i en rekke artikler på 1990-tallet påpekte symbiosen mellom Milosevics maktbrynde og den vestlige verdens handlingslammende relativisme og likegyldighet.
    Til forskjell fra Eggen og undertegnede, fulgte forfatteren Slavenka Drakulic saken mot Milosevic i Haag. Hun hadde ingen vansker med å forstå hvert ord han sa på sitt morsmål, der han trakasserte vitnene som skildret voldtekter, tortur og drap. Siden Eggen tillater seg å sitere sine kilder på engelsk, skal jeg gjøre det samme. Drakulic skriver:
«To Milosevic, another man’s suffering means nothing. He can feel no empathy for others. And he made me understand for the first time a definition of evil that I read somewhere long ago: evil is the absence of empathy. […] This man who had not lifted a finger in violence, but who, because of his decade-long murderous nationalist politics that had thrown Yugoslavia into a whirlpool of death and chaos, was responsible for the deaths of more than two hundred thousand people.» (They Would Never Hurt a Fly, London: Abacus 2004, s. 121f.)

Av Arne Johan Vetlesen


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>