>Debatt Tilbake til debattoversikt

Mari Lendings bokessay ”Arkitektur i skrift. Om nye arkitekturbøker”

 

”With License to kill?” Mari Lending og nyere norsk arkitekturlitteratur

Einar Plyhn

I bokessayet ”Arkitektur i skrift. Om nye arkitekturbøker” i Prosa 01/07, feier Mari Lending over en rekke nyere norske bøker om arkitektur. Hun henter legitimitet og skyts fra Sylvia Lavins bok ”Form follows Libido. Architecture and Richard Neutra in a Psychoanalytical Culture” (2002). Lavin presenteres som en fremragende amerikansk arkitekturhistoriker, som ifølge Lending stiller ”seg tvilende til verdien av nye, storstilte arkitekturhistorier”. Hun hevder at Lavins studie ”inngår i en pågående dekonstruksjon av veletablerte forestillinger om modernismen som et monolittisk fenomen”. Videre presenterer Lending ”history by choice” som ”Lavins forslag til en mulig arkitekturhistorisk innstilling og fremgangsmåte – en dreining vekk fra den omnipotente aktør som kontrollerer historien gjennom store fortellinger”, i retning av undersøkelser av avgrensede, spesifikke og singulære forhold. Med dette ”history by choice” som en slags ”gjeldende rett”, feller Lending kategoriske dommer over ti arkitekturbøker. Verst går det ut over Arne Gunnarsjaa og Wenche Findal, som begge er utgitt på Abstrakt forlag, hvor jeg er forlagssjef.

Lending forvrenger
Gitt at Lending har dekning i Lavins tekst for de synspunktene hun tillegger henne, blir synspunktene av den grunn gyldige, uten argumentasjon og begrunnelser? Fra en skribent som slår fast at ”de norske utgivelsene ikke akkurat er preget av genrerefleksjon, teoretiske anfektelser eller formulerte forskningsmessige agendaer”, skulle vi forvente noen begrunnende resonnementer! Når det også forholder seg slik at Lending sterkt forvrenger Lavins posisjon, blir hennes essay stående i et merkelig lys.

Når Lending skriver at Lavin står for en ”dreining vekk fra den omnipotente aktør som kontrollerer historien gjennom store fortellinger”, er grunnen imidlertid ikke, som Lending skriver, at Lavin med dette retter seg mot modernismen som noe monolittisk. Lavin skriver faktisk allerede i første linje i andre avsnitt av innledningen, at modernismen som noe monolittisk for lengst er forlatt. Hun legger heller ikke opp sin studie som hun gjør fordi hun er ”tvilende til verdien av nye, storstilte arkitekturhistorier” eller lignende, som Lending skriver, men fordi hun mener at objektet for hennes spesifikke studie allerede er tilfredsstillende dekket i tilgjengelige bokverk. ”Thomas S. Hines has already produced the definitive (min uthevelse) comprehensive work” (s. 7). Nettopp på den bakgrunn finner Lavin det meningsfylt å lage et avgrenset, spesielt, men først og fremst spekulativt prosjekt, ut fra en tilnærming hun kaller ”history by choice”.

 “History by choice” avleder Lavin fra ”design by choice”, som ble myntet ut av Reyner Banham på 1950-tallet for å beskrive en situasjon hvor det var behov for at arkitekten tok tilbake kontroll, etter å ha mistet mye av ansvaret for interiøret til industridesignere og andre. Banham mente at det skulle arkitektene gjøre ved å bli gode til å velge ut, snarere enn ved å designe (”master selector” til avløsning av ”master creator”). Dette inspirerer Lavin til en historisk tilnærming som ”selectively arranges the past and considers the effect” (s. 7). Derfor legger Lavin også like mye vekt på ”what might have been as to what in fact happened” (s. 139). Når Lending fremstiller ”history by choice” som en generell tilnærming som ivaretar det “avgrensede, spesifikke og singulære”, så er det en fullstendig forvrengning av Lavins posisjon. Det er snakk om en helt spesiell fortolkende tilnærming som legitimerer det spekulative. Spissformulert kan vi si at det er snakk om den omnipotente aktør som kontrollerer historien gjennom små fortellinger.

Men Lavins tilnærming er ytterligere spesiell ved at hun bruker psykoanalysen som analyseverktøy. Lavins studie er av Richard Neutra og hans arkitektur i Sør-California rundt midten av forrige århundre. Neutra var interessert i psykoanalysen. Det samme er Lavin. Av det følger det tydeligvis at psykoanalytisk teori er egnet som arkitekturhistorisk verktøy. Det gir selvsagt en del morsom lesning, men blir det interessant arkitekturhistorie når Otto Ranks teori om fødselstraumer eller Wilhelm Reichs teori om en universell energi – orgon – brukes til å skrive arkitekturhistorie? Trolig er det få som mener det. Derfor får man heller ingen relevante treff på ”history by choice” på Google eller Wikipedia.

Lending forsøpler
Man skulle tro at en forfatter av et bokessay, gjennom forskjellige resonnementer, ønsket å formidle nye argumentative innsikter, knyttet opp mot et knippe bøker. For eksempel ved at bøkene fikk en rimelig presentasjon: noe om hvem boka er skrevet for, hva forfatteren tar sikte på å formidle, og hvordan forfatteren går fram for å gjennomføre sine intensjoner. Først da gir det mening for en leser å få vite essayistens synspunkter på boka. Her svikter Lending leseren, og forfatterne. Leseren får i stor utstrekning steiner for brød, mens forfatterne får steinene i hodet.

Uten et ord om hva boka tar sikte på, gyver Lending således løs på Arne Gunnarsjaas bok ”Norges arkitekturhistorie”. Boka er ”full av skrivefeil, syntaktisk og idiomatisk rot, en utilgivelig metaforbruk, gjentakelser” og har ureflektert ”begrepsbruk og tvilsomme karakteristikker og fortolkninger” er den kategoriske dommen. En slik kanonade skulle man tro var underbygget med eksempler, resonnementer og begrunnelser. Det eneste du finner er en rosa himmel av ”history by choice”. Lendings skriverier om Gunnarsjaas bok er trist lesning, og dypt antiintellektuelt.

Men utrolig nok blir det enda verre. Om Wenche Findals bok ”Mindretallets mangfold” skriver Lending at den er ”en floke av konspirasjon, resentement (sic), essensialisme og faktuelle feil, og hviler på en tekst- og verksfortolkning som balanserer mellom svindel og naivitet”. Man skal lete lenge for å finne en mer ondskapsfull forsøpling!

Prosas bokessayer
Det er altså mulig i NFFs tidsskrift å avrette en forfatter uten å belegge noen av de grove karakteristikkene. Det er altså mulig å skrive i Prosa at en fagfelle driver svindel, uten et snev av dokumentasjon. Er det en glipp av Prosas redaktør at Lending ikke fikk essayet i retur med beskjed om å underbygge og belegge? Og kanskje med noen synspunkter på hvordan hun kunne finne fram til en mer konstruktiv skrivemåte? Eller er essayet innenfor det redaktøren vurderer som faglig forsvarlig? Når udokumenterte påstander om Gunnarsjaas bok redaksjonelt blåses opp som ”appetittvekkende” sitat i den løpende teksten, er det dessverre grunn til å tro det. Det er derfor svært betimelig å etterlyse redaktørens målsettinger og ambisjoner med bokessayene og anmeldelsene i Prosa.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>