>Debatt Tilbake til debattoversikt

Et svar på William Nygaard og Geir Morks artikler i Prosa:

(Les også artikkel av Tom Harald Jensen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/03/16/495168.html

 

La oss ta vare på Bokavtalen

Tom Harald Jenssen

Den fullassorterte, tilgjengelige bokhandel med bredde og sortiment uavhengig av eierkonstellasjon eller ideologi er en av forutsetningene for kvalitetsforleggeriet. Godt utviklede Internett-bokhandlere er også en viktig del av dette bildet.

Den fullassorterte, tilgjengelige bokhandel med bredde og sortiment uavhengig av eierkonstellasjon eller ideologi er en av forutsetningene for kvalitetsforleggeriet. Godt utviklede Internett-bokhandlere er også en viktig del av dette bildet.

Bokklubb og annet direktesalg er på den annen side en nødvendig, styrt forlengelse av forlagenes egen rettighetsforvaltning og en viktig forutsetning for forfatternes og forlagenes økonomi. Bokklubbdrift kan imidlertid ikke fungere som en åpen kanal – det er dessverre kommersielt umulig. Kostnadene knyttet til bokklubbdrift umuliggjør reell rettighetsbetaling til ikke-klubbeiende forlag. Satt på spissen kan situasjonen beskrives slik: Ekspropriasjon kan gi markedsadgang, men er neppe et egnet verktøy i en ideologisk debatt knyttet til ”åpne kanaler”.

Både breddebokhandelen og bokklubb har det best i et regime formet av en Bokavtale basert på fastpris, felles forankrete kulturforpliktelser og gode abonnementsordninger.
La oss arbeide sammen for å styrke abonnementsordningene og fundamentet for forutsigbar fastpris til glede for forfatterne, breddebokhandelen, bokklubbene – og i siste instans oss selv.

Jeg har aldri betvilt William Nygaards intensjoner eller engasjement til det beste for boka og heller ikke hans kjærlighet til faget. Med bakgrunn i artikkelen i Prosa syns jeg likevel det er vanskelig å se hvilken medisin Nygaard foreskriver bransjen rent bortsett fra at han ønsker omkamp om bokklubbenes prisfordel. Alle bokklubbeiere, Damm inklusive, skulle nok ønske en slik helomvending velkommen – men hvor realistisk vil det være? – og vil det egentlig være bra for totalmarkedet? Er det ikke bedre nå å arbeide for å ta vare på det vi har i stedet for å risikere det hele i en uoversiktlig og avtalefri situasjon?
 
William Nygaard har vært leder av Aschehoug siden 1974. Han er deleier i selskapet som er et av Norges ledende forlagshus. Aschehoug eier 91 % av norsk forlagsverdens suksesshistorie nr. 1, nemlig Oktober forlag AS, Aschehoug er én av to hovedeiere i Norges suverent største bokklubbvirksomhet og Norges ledende internettbokhandel, 50% eier av Kunnskapsforlaget, 50% eier av Forlagssentralen, 25% av Lydbokforlaget og 100% eier av Universitetsforlaget og GAN Aschehoug forlag. I tillegg eier Aschehoug sammen med familien Lauritzen Norges største bokhandelskjede - Norli - med en omsetning som i 2007 passerte 1 milliard kroner.

Nygaard er en av bransjens aller viktigste aktører og kan ikke plassere seg som Anders Heger sier til Dagbladet – som overdommer. En overdommer uten ansvar for utviklingen.
Aschehoug har sammen med konkurrenten Gyldendal hatt hovedansvaret for utviklingen av norsk bokbransje i mange år. Bransjesamarbeidet mellom Aschehoug og Gyldendal støttet opp av andre forlag og i nært samarbeid med politiske myndigheter har skapt en norsk bokbransje alle andre land misunner oss. Totalomsetningen av bøker i Norge er den dobbelte av den danske bokomsetningen og på samme nivå som den svenske selv om folketallet i Sverige er nær det dobbelte. Norske forfattere eksporteres som aldri før, vi har mva-fritak, innkjøpsordning, lønnsomme bokklubber og Europas beste bokhandlere. Det er mange som skal ha æren for dette, men ikke minst Aschehoug med William Nygaard i spissen og vekslende ledelser i Gyldendal – siden 1995 Geir Mork.

Det er ansvarsfraskrivelse når Nygaard beklager seg over at bokklubbene mistet prisfordelen i forhold til bokhandel ved siste forhandlingskorsvei. Det er ikke forhandlerne fra den gang eller ministeren som hadde skylda for dette. Skylda skal fordeles på bokklubbeierne; Aschehoug, Gyldendal, Cappelen og Damm som i en lang periode rett og slett var for ivrige i forhold til markedet.

Nygaard har rett i at Bokavtalen er et speilbilde av statsrådens diktat, men diktatet kom fordi partene ikke kunne bli enige. Den egentlige årsaken til at det ble umulig å oppnå enighet basert på en fortsatt prisforskjell bokklubb/bokhandel, var bokhandlernes oppsamlede frustrasjon rettet mot bokklubbene. En frustrasjon skapt av bokklubbenes overinvestering i markedet, gratis introduksjonsbøker, vekst i ”antall måneder i året” og til dels tendensiøse prissammenlikninger mot bokhandelspris.

Det er ingen tegn som tyder på at bokhandlerne vil revurdere sin holdning til prisproblematikken. I realiteten blir spørsmålet da: Ønsker vi en fortsatt avtale basert på forutsigbar fastpris i en definert fastprisperiode – eller ønsker vi en avtalefri situasjon?

Hva er viktigst? Hva tjener forfatterne, leserne, breddebokhandelen, bokklubbene og forlagene best? Jeg er ikke i tvil om svaret.

Bokklubb
Bokklubb innebærer salg gjennom negativ opsjon. Bokklubbeier velger for kunden og velger ut ifra et forestilt behov hos ham eller henne. Dette er ingen åpen kanal.
 
Når Geir Mork og William Nygaard hevder behovet for åpne bokklubbkanaler, er dette basert på et ønske om at egne bokklubber skal ha tilgang til alle de mest attraktive titlene på det norske bokmarkedet. Aschehoug og Gyldendals bokklubber er stort sett generelle aktualitetsbokklubber med behov for å råde over totaliteten av norsk og internasjonal oversatt samtidslitteratur. Det er kun gjennom et tilnærmet monopol på denne litteraturen at Bokklubben har sin kommersielle begrunnelse.
 
Lønnsom bokklubbdrift forutsetter eierskap og full råderett over bokklubbrettighetene. Dette har selvfølgelig De norske Bokklubbene AS skjønt og utgir derfor kun egne rettigheter som hovedbøker i sine klubber. 

Dette muliggjøres ved at alle ”antatte” titlers forlag må undertegne en såkalt Lisensavtale hvor De norske Bokklubbene AS overtar forlagsrettighetene til bokklubbutgivelse. Det forretningsmessige grunnlaget for Lisensavtalen er at bokas opprinnelige forlag får et bagatellmessig bidrag mens det helt vesentlige av rettighetsfortjenesten havner hos Bokklubben og De norske Bokklubbenes eiere. Lisensavtalen innebærer også at Bokklubben kan benytte den ”antatte” boka som introduksjonsbok (gratis velkomstbok) i tilbud til nye medlemmer eller andre tiltak overfor Bokklubbens medlemmer. Eksterne forlag forventes med andre ord, uten ekstra betaling, å medvirke til Bokklubbens egne markedstiltak. De forlag som ikke aksepterer denne rettighetsbetalingen, beskyldes for å administrere ”lukkete kanaler”.

Dersom Bokklubbene virkelig skulle representere en åpen kanal, burde alle forlag nærmest kunne ”melde på” bøker som så ble eksponert gjennom klubben. Slik er det ikke. Bokklubbens system er som om en bokhandel skulle kreve 75 % rabatt for å stille ut boka i sitt hovedvindu og i tillegg kreve forlagsrettighetene til boka.

Sånn må det også dessverre være. Det er umulig for en bokklubb å betale en reell rettighetsavgift for eksterne forlags bøker. De bokklubbeiende forlag får sin rettighetsgevinst gjennom klubbens resultat. Slik er det for Aschehoug og Gyldendals bokklubber, og slik er for Damms bokklubber.

Bokklubbdrift kan ikke fungere som en åpen kanal – det er kommersielt umulig selv om uttrykket fungerer som et godt demagogisk grep.

Jeg er ikke imot De norske Bokklubbene AS. Jeg er en varm beundrer. Bokklubben og det norske systemet med samtidigbokklubber (boka lanseres samtidig i bokhandel og i bokklubb) har vært og er et vesentlig bidrag til at norsk samtidslitteratur har en så sterk posisjon i norsk offentlighet. Bokklubbens markedskraft har i høy grad bidratt til å vitalisere nordmenns lesning. Bokklubben har i tillegg tjent Aschehoug og Gyldendals lønnsomhet i snart 46 år. Utviklingen av De norske Bokklubbene AS gjenspeiler et kraftig stykke norsk forlagshistorie som alle aktører i bransjen har noe å lære av.

Damm driver tre forholdsvis store bokklubber: Bestselgerklubben, Bokklubben Energica og Bokklubben Hobbyglede. Selvfølgelig ville det være fint også for Damm om vi kunne vende tilbake til en tid med prisfordel for bokklubb, men ville det nødvendigvis være til gunst for leseren? Er det sånn at alt galt i klubbverdenen skyldes bortfallet av prisfordel – eller er noe av årsaken å finne i at kreativiteten er for svak? At nytenkningen har bremset opp? Eller er det rett og slett et faktum at leseren i større grad enn før vil velge selv?

Espen Søbye tar i sin første artikkel for seg situasjonen knyttet til utgivelser innen området resonerende sakprosa. Satt på spissen: Resonerende sakprosa blir dessverre ikke ”god bokklubbmat” bare vi får tilbake prisfordelen. Det er andre grep som er viktigere. I øyeblikket er det manglende nytenkning som bremser bokklubbutviklingen – ikke manglende prisfortrinn i forhold til bokhandel.  Det må vi også ta inn over oss.

Bokhandel
Fysisk bokhandel og Internett-bokhandel tilbyr varer på positiv opsjon. Kunden kommer inn i forretningen – velger selv og kjøper det han/hun ønsker. Bokhandelen skal oppfylle kundens behov. Salgskanalen må være åpen og fri fra eierskapsmessige føringer. Dette er ideologisk og kommersielt det eneste fornuftige og riktige. En bokhandel som ikke kan gi kunden det han eller hun ønsker, vil fungere dårlig. En bokhandel som ofrer bredde i sortimentet til fordel for ett forlags utgivelsesliste, vil fungere dårlig.   
 
Jeg tror på Børs og Katedral. Ikke slik at Katedralen brukes som ferniss på vei mot en blomstrende Børs, men hvor begrepet som helhet er den bærende forretningsidé.
Nygaard bruker katedralspråk for å gjeninnføre bokklubbenes 25% prisfordel, Mork snakker om åpne kanaler for å kunne opprettholde et ”rettighetsmonopol” – la oss legge dette bak oss. 

En godt utbygd bokhandel – fysisk og på nett - med bredde og sortiment uavhengig av eierkonstellasjon eller ideologi er en forutsetning for kvalitetsforleggeriet.

Både breddebokhandelen og bokklubb har det best i et regime formet av en Bokavtale basert på fastpris, felles forankrete kulturforpliktelser og gode abonnementsordninger. La oss ikke fristes av enkle løsninger, men støtte oppunder dagens avtale.

Tom Harald Jenssen
N.W. Damm & Søn AS
Administrerende direktør - Forlagssjef


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>