>Debatt Tilbake til debattoversikt

Mari Lendings bokessay ”Arkitektur i skrift. Om nye arkitekturbøker”

 

Kommentar til Mari Lendings bokessay i Prosa 01 07

Arne Gunnarsjaa

I “Prosa” nr. 1/07 har Mari Lending - magister i litteraturvitenskap (1997) og Ph.D. i arkitekturhistorie (2005) - forfattet essayet ”Arkitektur i skrift. Om nye norske arkitekturbøker”. På seks sider feier hun over ti bøker, mer eller mindre negativt; som “omnipotent aktør” (hennes eget uttrykk) lager hun “en stor fortelling” (også hennes eget uttrykk), samtidig som hun går imot det å forfatte slike store fortellinger.

Hvor er konsekvensen? Innledningsvis fastslår hun at “de norske utgivelsene ikke akkurat er preget av genrerefleksjon, teoretiske anfektelser eller formulerte fortolkningsmessige agendaer. Arkitekturhistoriene forteller historie som om det skulle være en uskyldig virksomhet”, hevder hun. Men dette er kort og godt usant, og tyder på at hun umulig kan ha satt seg grundig inn i stoffet.Verst går det ut over Abstrakt forlag og undertegnede. Vi omtales på en såvidt spesiell og nesten ondsinnet måte at jeg ser meg nødsaget til en kommentar.(1)Abstrakt forlag er stiftet i 1998 av en erfaren og dyktig forlagsmann med de beste faglige konsulenter og kontakter til bedømmelse av forlagets bøker, i samspill med forfatterne. Dette er kanskje en av forklaringene på at forlaget på få år har fått en tallrik stab av betydelige forfattere som man best kan få oversikt over ved å gå inn på forlagets nettsted. Innen kunst- og arkitekturhistorie kan nevnes forfattere som Gunnar Danbolt, Wenche Findal, Hans-Emil Lidén og Erik Mørstad; de har forfattet solide bøker i tillegg til undertegnedes, publisert siden 1999. Da satset forlaget dristig med mitt Arkitekturleksikon. Forlagets innsats fortjener noe annet enn Lendings nedlatende karakteristikk: “en slags arkitekturprofil”. Er hun irritert over denne satsningen? Og hvorfor? Vedrørende språklig bearbeidelse bruker forlaget høyt kvalifiserte krefter; for mitt vedkommende en av Norges beste språkkonsulenter. Dersom hun hadde studert mine bøker litt grundigere, hadde hun sett hvem det var.  

Når det generelt gjelder det å skrive arkitekturhistorie, betoner Lending innledningsvis at den “fremragende amerikanske arkitekturhistorikeren Sylvia Lavin” stiller “seg tvilende til verdien av nye, storstilte arkitekturhistorier.” Snarere bør man legge vekt på “undersøkelser av avgrensede, spesifikke og og singulære forhold.” Lending avslutter dessuten med å legge vekt på “presise, forskningsbaserte, spekulative, interessestyrte, begjærlig brennende agendaer”. Du verden. Lavin og Lending mener vel vitenskapelige artikler om spesialemner. 
Det spørsmålet Lending ikke stiller seg i denne forbindelse, er hvorfor man skriver arkitekturhistorie, og hvem man skriver den for?
Det er kanskje vanskelig å begrunne hvorfor man skriver i det hele tatt. Men det er en herlig følelse å sitte i et elfenbenstårn og skrive avhandlinger om spesielle emner for de andre få i denne verden, de få som kan verdsette dem. Jeg kjenner til følelsen, for jeg har selv skrevet vitenskapelige artikler for hoi oligoi. Men dersom man eksempelvis skriver for studenter, så er det urimelig å forlange at de - i en innledende fase - skal utdanne seg i arkitekturhistorie ved å tråle bibliotekene etter tallrike spesialavhandlinger og -artikler. Lendings innstilling er derfor ikke så lite arrogant overfor denne tallrike og viktige målgruppen, såvel som overfor den alminnelig interesserte, uten spesielle fagkunnskaper. Den gode responsen på mine bøker viser at de fyller et stort og udekket behov.
Arrogansen går også igjen i forbindelse med omtalen av min Norges arkitekturhistorie. Et eksempel er følgende utsagn: “Bokens ureflekterte begrepsbruk og tvilsomme karakteristikker og fortolkninger er ikke lettere å unnskylde ved at den er henvendt en sakesløs leserkrets 'uten spesielle faglige forutsetninger'.” Leserne kalles altså for sakesløse. De er i hennes verden uskyldige; utsatt for overfall. En sterk påstand. Særlig sett i forhold til den måten hun selv valser over undertegnede på! Heldigvis er jeg ikke alene om det; jeg er i godt selskap med Wenche Findal. Jeg har ingenting imot en “kritisk og problematiserende” metode, slik hun innledningsvis uttrykker det; det er bare nyttig, men hennes fremferd synes å bære preg av en noe annen agenda, og den er det grunn til å stille seg kritisk til. Hvorfor er Lending så aggressiv?
I forbindelse med hennes omtale av Norsk arkitekturhistorie kunne det vært på sin plass å vise til Kerstin Gjesdahl Noachs anmeldelse i “Byggekunst” 8/2003 s. 6-8, hvor verkets positive og negative sider gis en grundig gjennomgang. Lending viser ikke til anmeldelsen; heller ikke gjennomgår hun verket grundig.   
I forbindelse med min Norges arkitekturhistorie hevder Lending at tittelen “har stått ubrukt like til i 2006, da den ble grepet til” av meg. Vel, vel, hun fremstiller det som om jeg grep til tittelen som den siste tilgjengelige. Men det stemmer ikke, for den var planlagt i meget god tid, og forlaget ga boken den tittelen jeg helst ville ha. En annen sak er at Lendings utsagn er en underlig språklig konstruksjon, med en “i” og en “til” for mye, noe som taler for seg selv hva angår hennes språkevne. Den illustreres dessuten lengre ut i essayet med: “Qua rådhusarkitekter”... Å starte en setning med det latinske qua er dårlig norsk. Det er også dårlig norsk å skrive tradere i stedet for overlevere. Og dette er ikke det eneste eksemplet på konvensjonelle resonnementer krydret med en fremmedordbruk som rett og slett virker jålete, oppstyltet og pralende. Jeg har søkt å holde meg unna den slags i mine bøker, men jeg forstår at det kan være et savn for enkelte, så derfor krydrer jeg denne artikkelen litt.
Et råd til Lending: mange av hennes fremmedord kan lett erstattes med adekvate, idiomatisk kongruente norske begreper; adekvate synonymer. Det vil fremstillingen hennes vinne på, og hun kan ha håp om en større leserkrets enn den lille hun må antas å ha i dag. Et blikk på www.bibsys.no bekrefter dette.
Når det gjelder Lendings sitater fra Marcus Jacob Monrads Æsthetik (1890) - hvor bl.a. “Gnomer og Dverge” har “rodet sig ind i Jordens Indvolde”, og hvor arkitekturen “er endnu skjult og trykket av Materien, har ikke hævet sig op, naaet frem til Lys, Luft og Frihed” - så må det vel sies at denne svulstige stilen mere er et uttrykk for sin tid enn noe dagsaktuelt utsagn om arkitektur. Derfor mener jeg det har lite for seg å sitere ham, og jeg er ikke enig i at dette er “det fineste som noen gang er skrevet om arkitektur på norsk”, slik Lending hevder, og utviser med dette et et pinlig dårlig judisium. Mener hun virkelig at Monrad er forbilledlig? På hvilken måte?
Generelt må jeg betone at det å la være å ta noe med i en arkitekturhistorie, behøver ikke være å overse, men kan være en bevisst utelatelse, slik som f.eks. i forbindelse med arkitekt Herman Major Schirmer. Her gjør Lending seg skyldig i en kortslutning: 
Hans innsats for arkitektur, både hans teoretiske og hans praktiske, er vel kjent og ikke oversett, slik Lending hevder. Men det var nok hans praktiske virke - hans ekskursjoner for arkitekturstudenter og arkitekter ut til bygdene - som hadde størst betydning.(2) Arkitekter lærer ikke bare ved å lese, men vel så mye ved å se og tegne. Men det er kanskje vanskelig å forstå for en person som har forfattet en Ph.D.-avhandling om arkitekturhistorie uten en eneste illustrasjon i teksten. 
Lending nevner det at Nicolay Nicolaysen aldri fikk noen forlegger for sitt planlagte verk (1896):  Den norske bygningsskik indtil henimod den nyere tid. Dette er imidlertid omtalt i Hans-Emil Lidéns bok om ham, utkommet på Abstrakt forlag (!), og oppført i min litteraturliste. Det kunne hun vel ha nevnt.(3) Men bøker som ikke ble skrevet og/eller utbredt, kan ikke sies å ha hatt særlig stor betydning, annet enn at dette illustrerer det magre norske miljøet på slutten av 1800-tallet. Tidligere var det enda magrere.
Lending later til å overse helt bygningsteknikken som en viktig del av arkitektur. Skifte i teknikk gir gjerne skifte i utformning, så endringer behøver ikke være stilbaserte. Hun beviser da indirekte at arkitektur aldri har “vært noe lett tilgjengelig kulturområde hvor hvem som helst kan spasere ubesværet inn”.(4) Det er grunn til å minne om arkitekt Mies van der Rohes ord: “Bygningskunsten begynner når man legger to mursten omhyggelig oppå hverandre.”(5) 
Når det gjelder mitt forfatterskap generelt i Abstrakt forlag, så er det nesten pinlig å måtte nevne at det har fått en gjennomgående faglig anerkjennelse fra mange hold.(6) Det kunne vært på sin plass at hun omtaler dette, men det gjør hun ikke, og det er uredelig av henne. Når det gjelder hennes omtale av min Norges arkitekturhistorie, så påstår hun bl.a. at den er “full av skrivefeil, syntaktisk og idiomatisk rot, en utilgivelig metaforbruk”. Dette er påstander som hun ikke konkretiserer og begrunner, og dermed blir de hengende i løse luften. Jeg tar gjerne imot en konkret liste, som eventuelt kan være til nytte ved senere utgaver. I alle fall kunne det være interessant å se hva hun mener. Det er en av de mange påstander hun ikke greier å begrunne, tross omfattende bruk av fremmedord. 
Hun synes dessuten å ikke legge merke til endel nye fakta og sammenhenger som presenteres i min bok, hvilket vekker tvil om hun har gått grundig nok inn i mitt stoff. I tillegg står hennes villedende omtale i påfallende sterk kontrast til andres, bl.a. på nettstedet “Artemisia” og i “Byggekunst”, og det vekker undring. 
Kort oppsummert er essayet i altfor sterk grad overfladisk og ufullstendig, i tillegg til å være skrevet på et tungt og dårlig norsk. Man kan spørre seg om “Prosa” mener at Mari Lending er det riktige valg av forfatter til et essay om ti viktige arkitekturbøker, og om dette er en fyldestgjørende måte å omtale dem på. 
Arne Gunnarsjaa

(1) Selv om “jeg ville at en annen skulle tale, for at jeg selv skulle få sitte i fred og ro.” Eller - dersom det gjør mere inntrykk på henne at utsagnet blir sitert i sin opprinnelige, gammelgreske språkdrakt, uperfekt gjengitt med latinske bokstaver - èboylómin mèn èteron an légein, ína ekathímin ísykhos. Hun bruker jo selv greske uttrykk.

(2) Se f.eks. Georg Eliassen: Arkitektene finner hjem, “Byggekunst” 1956 s. 118; Stephan Tschudi-Madsen: Veien hjem. Norsk arkitektur 1870-1914, “Norges kunsthistorie” (hovedred. Knut Berg) bind 5 s. 67-69; Christian Norberg-Schulz:  Fra nasjonalromantikk til funksjonalisme, “Norges kunsthistorie” (hovedred. Knut Berg) bind 6 s. 14; Dag Myklebust: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Historien 1844-1994, Fortidsminnesforeningens årbok 1993 s. 137. Herman Major Schirmer forekommer bare ett sted i Norsk arkitekturhistories stikkordliste, og da feilaktig; det er Heinrich Ernst Schirmer som har tegnet den første Østbanestasjonen (1854) sammen med Wilhelm von Hanno.

(3) Hans-Emil Lidén:  Nicolay Nicolaysen. Et blad av norsk kulturminneverns historie, Oslo 2005 s. 93

(4) Eliassen, loc. cit.
(5) Chr. Norberg-Schulz:  Samtaler med Mies van der Rohe, “Byggekunst” 1953 s. 170

(6) Det er beklemmende at det skal være nødvendig å oppregne følgende: jf. f.eks. Norberg-Schulz' anmeldelse av mitt Arkitekturleksikon: Imponerende! “Byggekunst” 8/1999 s. 5; Oddbjørn Sørmoen i “Kunst og kultur” 4/2000 s. 247-248. Siden den gang er leksikonet blitt et standardverk, ikke minst når det gjelder bygningsbegreper. Det kunne Lending godt ha nevnt. Om min: Arkitekturhistorie. En kort innføring i byggekunst, se f.eks. Tore Brantenberg: Innholdsrik og konsis arkitekturhistorie, “Arkitektnytt” 12/2001 s. 31; også Arkitekturguide for Norge fikk positiv mottakelse. For  Norges arkitekturhistorie: se “Byggekunst” 8/2006 s. 54-55. Se også 1/2007 s. 64. - Dette burde være tilstrekkelig dokumentasjon; modestia impedior, ne plura scribam.   

 


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>