PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

Science fiction

Fredrik W. Thue

 

Strategi 2020
15 sider
Universitetet i Oslo 2010

Anmeldt av
Fredrik W. Thue

Universitetet i Oslo skuer mot stjernene i sin nye strategiske tiårsplan. Bakkekontakten er det derimot så som så med.

ET NOS PETIMUS ASTRA – «også vi søker stjernene». Slik lyder mottoet som pryder Universitetet i Oslos nye styringsdokument Strategi 2020. Ordene er hentet fra grunnsteinen til UiOs eldste bygning, Observatoriet, oppført for astronomiprofessor Christopher Hansteen i 1834. De ledsages av et kunstfoto av søylene i det gamle universitetsanlegget i elegant silhuett med himmelstrebende kameravinkel. Leserens blikkretning blir dermed alt fra starten vendt oppover, mot et ambisjonsnivå som stort sett har vært både det norske universitetssystemet og det norske samfunnet fremmed. Samtidig antydes en organisk sammenheng mellom UiOs fortid og fremtid. Det er, som vi skal komme tilbake til, en dristig linjeføring.
     Skeptikere vil kunne lese Strategi 2020 som en glatt reklamefolder full av politisk konform nytale. Det skal skapes et «handlekraftig, engasjert, åpent og samfunnsbyggende universitet» som skal «styrke dialogen med samfunnet». Entreprenørskap og innovasjon skal integreres i forskning og undervisning; et uttalt mål er å «kommersialisere forskningsresultater». De administrative og akademiske ledelsesfunksjonene skal styrkes på alle nivåer. Slik skal UiO bli mer lydhørt overfor omgivelsene, i tråd med statlige styringsdokumenter og tidens hegemoniske ideologier.
     Likevel er det ikke helt opplagt at dette er hovedsaken. Universitetsledelsens overordnede målsetting er nemlig å «utvikle UiO til et internasjonalt toppuniversitet». Intet mindre. Det innebærer, skal vi tro Strategi 2020, at hensynet til vitenskapelig kvalitet skal gis forrang fremfor alle andre hensyn når målkonflikter oppstår. Også utdanningsoppgavene må redefineres: Fra nå av skal UiO rekruttere de flinkeste og mest motiverte og «særskilt vektlegge de ferdigheter og holdninger som studentene bare kan tilegne seg ved et fremragende forskningsuniversitet».
     Den gjennomgående appellen til vitenskapelig excellence går hånd i hånd med en sterk retorikk om globalisering. Det påstås med bred penn at «Universitetet i Oslo opererer i et globalt arbeidsmarked for vitenskapelig ansatte» der konkurransen om de beste hjernene blir stadig hardere. Også utdanning forutsettes å utgjøre et stadig mer internasjonalisert (og differensiert) marked, der man konkurrerer med andre læresteder om de best egnede. For fremtiden skal UiO kort sagt forbeholdes en utvalgt elite av forskere og studenter. Vi snakker vel å merke ikke om en nasjonal, men om en internasjonal elite, rekruttert i knivskarp konkurranse med andre toppuniversiteter verden rundt.
     Mange i og utenfor universitetssamfunnet vil utvilsomt lese dette som ren ønsketenkning eller et spill for det politisk-byråkratiske galleriet. I sin aktuelle pamflett Akademisk kapitalisme hevder for eksempel professor Knut Kjeldstadli at omstillingskravene til universitetene kommer utenfra og ovenfra. Det handler ikke om å dyrke fremragende grunnforskning, men om å tilpasse undervisning og forskning til nye systemkrav fra en globalisert og tiltakende aggressiv kapitalisme. De mange appellene i Strategi 2020 til tradisjonsrike verdier som akademisk dannelse og vitenskapelig kvalitet blir i dette perspektivet bare kamuflerende retorikk – ideologi i betydningen falsk bevissthet.
     Det fins utvilsomt gode grunner til å anlegge en slik lesemåte. Men det er også mulig å lese Strategi 2020 som et oppriktig forsøk på bevisst å utnytte nye politiske og samfunnsmessige rammevilkår på en måte som er i pakt med den akademiske kulturens egne normer og verdier. Når universitetets autonomi ikke lenger garanteres av staten etter tysk modell, må autonomien forhandles frem av en aktiv universitetsledelse etter forbilde av ledende forskningsuniversiteter i USA. Også denne lesemåten har gode grunner for seg. For parallelt med alle løftene om å tilfredsstille omverdenens skjerpede forventninger, kan man i dokumentet også spore en vilje til å gjenreise universitetet som en sentral normsender i samfunnet, som selv setter høye standarder for sin egen og andre institusjoners virksomhet. Her reflekterer Strategi 2020 tydelig ambisjonene hos rektor Ole Petter Ottersen. Medisinprofessor Ottersen har sin bakgrunn fra anatomisk institutt, der man gjennom en mannsalder har drevet hjerneforskning på internasjonalt toppnivå. Fra 2002 til 2009 ledet han et av UiOs nye sentre for fremragende forskning, som har tatt mål av seg til å bli verdensledende på et felt der konkurransen er knivskarp. Ottersen har erfart at det er mulig å sette seg høye akademiske mål og å forfølge dem i et utrettelig forhandlingsarbeid med omgivelsene. Slik utgjør han en sjelden rollemodell i det norske universitetssystemet: en toppkvalifisert forsker som også vil lede. Det er dette vi etterspør og drømmer om. La oss derfor ta UiOs strategiplan på ordet.

Universitetsledelsens mål er å utstrekke center of excellence-tankegangen til hele institusjonen. UiO skal bli et university of excellence som rager over andre norske universiteter og høyskoler. Hva innebærer dette? Et moderne universitet er et løst kop-let konglomerat av ulike fag og virksomheter, hver med sine erfaringer, hverdagskulturer og samfunnsforpliktelser. Noen av disse arbeider spesialisert mot vitenskapens internasjonale forskningsfront, andre domineres av nasjonale forsknings- og utdanningsoppgaver. Noen krever utstyr for hundretalls millioner, andre kan klare seg med et bibliotek og en PC. Å løfte en slik institusjon mot stjernene så å si en bloc, er ingen liten oppgave.
     Oppgaven universitetsledelsen har stilt seg i Strategi 2020, er todelt: Dels må det etableres en ny kontrakt mellom universitetet og samfunnet basert på målet om å bli et internasjonalt toppuniversitet, dels må det skapes betydelige kulturendringer innad i universitetssamfunnet. Begge disse utfordringene er formidable: Gjennom hele dets historie har UiOs viktigste samfunnsoppdrag vært å utdanne akademikere til det norske samfunnet. Når enkelte fagmiljøer har maktet å hevde seg i vitenskapens internasjonale kappestrid, har det skjedd som et merprodukt av dette hovedoppdraget. Her markerer den nye langtidsplanen et historisk oppbrudd.
     Strategi 2020 fastholder riktignok at den viktigste formidling av kunnskap til samfunnet skjer gjennom de kandidater universitetet utdanner, og at deres utdannelse og dannelse er et avgjørende mål på universitetets suksess. Dette er en viktig presisering. Likevel er det vanskelig å fri seg fra det hovedinntrykk at UiO ønsker å omdefinere seg til en forskningsinstitusjon som også tilbyr utdanning – i den grad det er forenlig med ambisjonen om å være et «internasjonalt toppuniversitet». Det er symptomatisk at planen legger stor vekt på internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid, mens andre norske universiteter ikke nevnes med et ord. UiO søker nå utilslørt å heve seg høyt over resten av det norske utdanningssystemet, i tråd med et innarbeidet selvbilde. Men er man virkelig så mye bedre enn de andre lærestedene? At UiO er landets suverent største og mest faglig «komplette» universitet, er i denne sammenheng et tveegget sverd: For nettopp fordi UiO er så stort og komplekst, med meget sterke tradisjoner for autonomi på grunnplanet, har det vist seg notorisk vanskelig å lede. Samtidig tilsier all historisk erfaring at UiO ikke vil oppnå den særbehandling hos de bevilgende myndigheter som det nye ambisjonsnivået forutsetter.
     Overhodet er Strategi 2020 preget av en nærmest olympisk distanse til den norske politiske og samfunnsmessige virkeligheten. La oss bare fastholde noen enkle fakta. Norge er et av de vestlige land der arbeidsmarkedet belønner utdanning lavest. Norske skoleelever skårer temmelig miserabelt på internasjonale tester, især i realfagene, og det gamle gymnaset er omgjort til en halvt obligatorisk oppbevaringsanstalt med en høy andel umotiverte elever. Det dominerende regjeringspartiet har gått til valg på slagordet: «Alle skal med!» Et sympatisk motto, men knapt noe utgangspunkt for å bringe våre høyere læresteder på nivå med Harvard og Cambridge. Norge har få eller ingen tradisjoner for akademisk elitedyrking, og UiO har aldri vært noe eliteuniversitet i den betydning Strategi 2020 introduserer.
     Et annet betimelig spørsmål er hva UiOs ledelse har tenkt å gjøre med den reelt eksisterende lærerstaben. Planen slår fast at «et universitets viktigste ressurs er de menneskene som arbeider og studerer der». Derfor må forholdene legges til rette slik at universitetet får frem «det beste hos den enkelte». Dette lyder utmerket. Men vil dette føre til at dagens stab av fast vitenskapelig ansatte med varierende forskningsmeritter vil bli gjenfødt som en spydspiss i den internasjonale vitenskapens elitedivisjon? Å tale om at UiO opererer i et globalt akademisk arbeidsmarked fremstår også som en mild overdrivelse i et land der selvrekruttering hele veien har vært det dominerende mønster ved universitetene.
     Saken er at den eksisterende staben stort sett er blitt ansatt under en samfunnskontrakt svært forskjellig fra den Strategi 2020 legger opp til: I kjølvannet av studenteksplosjonen i 1960-årene oppnådde alle kategorier av universitetslærere fulle forskningsrettigheter mot at universitetene tilbød billig masseutdanning til stadig bredere ungdomsgrupper. Samtidig skjedde en omfattende demokratisering innad i universitetsmiljøene. Her finner vi noe av bakgrunnen for de legitimitetsproblemer og indre kulturproblemer dagens universiteter strir med: Det nivellerte masseuniversitetet har ifølge en velkjent kritikk ikke vært fremragende, men middelmådig: en dinosaur som har vanskelig for å bevege seg av egen kraft og vanskelig lar seg bevege.
     Dette kan ikke sies rett ut. Men mellom linjene i Strategi 2020 sies det ganske mye. «Sterke miljøer skal få muligheter til å utvikle seg videre, mens miljøer med store kvalitetsmessige utfordringer skal vurderes med tanke på utvikling eller avvikling,» heter det med en barskhet som har vært det demokratiske masse-universitetet fremmed. Det kan virke som om universitetsledelsen selv aner at dette kan bli lettere sagt enn gjort, for litt senere heter det: «Der det er konflikt mellom målet om høy internasjonal kvalitet og bindinger som hindrer effektive grep der kvaliteten er presset, skal dette erkjennes og vurderes før kvalitetskravet eventuelt fravikes.» Dette er kryptisk tale. Men meningen er vel omtrent denne: Vi vet at universitetet driver med en mengde virksomheter som ikke primært er rettet mot den internasjonale forskningsfronten, men mot det norske samfunnet. Derfor kan det bli vanskelig å kvitte seg med all eksisterende middelmådighet ved fremtidens UiO.
     Denne passasjen er for øvrig et av de meget få uttrykk for selvbesinnelse som lar seg spore i UiOs nye strategiplan. Kanskje er det symptomatisk at universitetsledelsen har følt behov for å innhylle nettopp dette – potensielt svært konsekvensrike – poenget i byråkratisk tåkeprat.
     Fra én side sett er Strategi 2020 fortrøstningsfull lesning for de mange yngre forskerne som driver rundt i midlertidige stillinger og håper på bedre tider. For den eneste mulige forklaring på at universitetsledelsen ser for seg UiO som et internasjonalt toppuniversitet i 2020, må vel være at den generasjon som står klar til å ta over når store deler av staben går av med pensjon de neste årene, blir oppfattet å være av et helt annet kaliber enn sine lærere? Men denne overmodige tanken slår ved nærmere ettertanke over i sin motsetning. For det er ikke videre sannsynlig at folk utdannet ved UiO vil nå opp i konkurransen om stillinger ved fremtidens internasjonale toppuniversitet.
     Problemet med Strategi 2020 er ikke at den lyder som et ekko av Regjeringens langtidsprogram. Problemet er snarere at den lyder som et ekko fra en annen akademisk og samfunnsmessig galakse. Resultatet kan lett bli noe annet enn tilsiktet: ikke det fremragende, men det manisk-depressive universitet. For som Dagbladet kommenterte på lederplass etter at statsminister Gro Harlem Brundtland hadde lansert sitt famøse slagord for 1990-årene: «Det er typisk norsk å være god. Om enn ikke fullt så typisk som å påstå det.»



Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 733


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no