PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

Tveit og Midtøsten

Arne Ørum

 

Odd Karsten Tveit
Libanon farvel. Israels første nederlag
630 sider
Aschehoug 2010

Anmeldt av
Arne Ørum



HVOR VAR DU da den amerikanske ambassaden i Beirut ble sprengt i luften? Odd Karsten Tveits nye bok åpner med dette smellet i 1983, og forfatteren var selvsagt like i nærheten. Den kaotiske situasjonen rett etter dette selvmordsangrepet, som innevarslet en ny fase av den libanesiske borgerkrigen, ble foreviget av fotografen Marwan Wakim. På bildet, som er gjengitt på bokens omslag, ser vi brennende bilvrak, med reporteren og forfatteren Odd Karsten Tveit i forgrunnen.
     Billedbruken på omslaget er ikke tilfeldig, for Tveit er selv en av bokens hovedpersoner. I Libanon farvel blir leseren tatt med inn, på nært hold, i noen av de mest dramatiske kapitlene i den libanesiske borgerkrigen og under israelsk okkupasjon – sammen med forfatteren. Boken er skrevet som en spenningsroman, kanskje inspirert av forfatterens møte med John Le Carré på det legendariske pressehotellet Commodore, som han selv forteller om. Her er raske sceneskifter: I det ene øyeblikket vestlige gisler fastlenket i en kjeller i Beirut, i det neste uredde norske FN-soldater i Sør-Libanon. I ett avsnitt amerikansk gisseldiplomati og våpensalg til Khomeinis Iran, Ronald Reagan og Oliver North, i neste avsnitt det israelsk-kontrollerte tortursenteret Khiam, drevet av Israels allierte SLA. Fra fangene i Khiam er vi tilbake til Beirut, der Islamsk Jihad (eller Hezbollah) tar nye vestlige gisler. Slik skifter scenen inntil siste vestlige gissel er satt fri, inntil den 15 år lange libanesiske borgerkrigen er slutt, inntil den siste norske unifil-soldaten har forlatt Libanon, inntil den siste israelske soldat er evakuert, og inntil torturistene har stukket av fra Khiam og de torturerte kommer ut i friheten.
     Tveit forteller hvordan han har drevet research for denne boken, og det har nok bidratt til at han selv kommer i forgrunnen i en slags proaktiv rolle. Han har oppsøkt hovedpersoner fra dramaer han ikke selv har dekket som korrespondent, mennesker han ellers ville vært henvist til bare å lese om i andres rapporter og bøker. Han skriver at han har oppsøkt politikere, offiserer, akademikere, journalister, geriljasoldater, etterretningsagenter, tidligere gisler og fanger og lest et hundretalls bøker. Det ligger utvilsomt et svært omfattende og detaljert arbeid bak denne boken. Tveit er en stayer.

Ofte kommer altså forfatteren selv inn på scenen, som reporter, eller med tilbakeblikk over Libanons tidligere historie, eller som en hakawati som forteller gamle arabiske eventyr, anekdoter, legender og antikke myter. Inn på scenen kommer også flere norske unifil-offiserer, politikere og norske diplomater, og blant de sistnevnte, Tveits tidligere kjæreste Ane-Karine Arvesen i en hovedrolle. Kanskje noen vil løfte litt på øyenbrynene av dette, at NRKs korrespondent opererte i borgerkrigens Libanon sammen med en norsk diplomat? Han forteller i boken om at vennskapet vokste «til noe mer», og han gjør henne til hovedperson i mange av kapitlene (første gang i kapittel 3, hvor hun er på listen over hovedrolleinnehavere –Tveit fordeler ut slike roller ved innledingen til hver av bokens hoveddeler).
     Libanon farvel er en personlig beretning, ikke bare fordi forfatteren, hans tidligere kjæreste og noen av hans kolleger og venner hører med blant bokens hovedpersoner. For med unntak av et par steder, der forfatteren dyrker den litt kyniske krigsreporterstilen, preges boken av Tveits godhet for Libanon og libaneserne. Men han forteller også om det han kaller «Libanon på sitt verste», om da shiamuslimske grupper tok gisler blant Libanons jøder og «henrettet en etter en». For dem som ikke visste det: Det fantes altså fortsatt jøder i den libanesiske hovedstaden i 1986.
     På israelsk side er det med unntak av enkeltpersoner, som for eksempel den utrettelige menneskerettighetsforkjemperen og advokaten Lea Tsemel, den politiske og militære israelske makteliten som kommer i forgrunnen, og som får sitt pass påskrevet.

Den springende spenningsromanstilen kan forstyrre – om ikke forfatterens, så i hvert fall leserens evne til å følge tråden og forstå sammenhengene. Det er mulig mange av dem som er så Libanon-interesserte at de gyver løs på denne boken, kunne ønsket at forfatteren hadde gjort seg ferdig med ett drama av gangen. Skrivemåte og stil gjør at leseren nå må streve litt for å finne ut av boken som fagbok.
     Denne anmelderen er ikke sikker på om det fungerer så godt når Tveit inntar hakawatiens rolle. De nye fortellingene om dramaet i borgerkrigen og det okkuperte Libanon, som er forfatterens egentlige subjekt, ville være vel så sterke hvis de hadde fått stå alene. De trenger ikke fargelegging fra Tusen og en natt eller fra greske myter. Enkelte av de gamle fortellingene som Tveit presenterer, har ikke særlig forklaringsverdi og tjener ikke til å gi dramaene fra virkeligheten dypere klangbunn. Fabelen om frosken og skorpionen er et eksempel i så måte.
     Tveit er best som reporter, og etter denne anmelderens mening, i kapitlene om Khiam og om den norske unifil-sjefen Trond Furuhovde. Forfatteren har hatt tilgang til omfattende mengder upubliserte manuskripter og rapporter som ble etterlatt av den norske generalen da han døde altfor tidlig. Han følger generalen gjennom deler av en dramatisk og svært krevende tjeneste, og bidrar til generalmajorens ettermæle. Forfatterens skildring av den norske unifil-innsatsen er en honnør til alle som har deltatt der. Men Tveit er kritisk til norske myndigheter som han mener avsluttet Norges unifil-engasjement for tidlig. Forfatteren mer enn antyder at regjeringen var mest opptatt av å få spise kirsebær med de store, og å få beholde en rolle i Oslo-prosessen. Det var nemlig kjent at israelerne mislikte det norske nærværet i Sør-Libanon. Den indiske kontingenten som overtok, var lettere for israelerne å håndtere, skriver Tveit.
     Om Khiam skriver Tveit med et nokså tydelig moralsk sinne, fordi fangene der ble sviktet av journalistkolleger og politikere – også norske politikere. Skildringen av forholdene i Khiam er reporteren Tveit på sitt beste.

Fredsprosessen mellom Israel og palestinerne, den såkalte Oslo-prosessen, er et drama som hører med i denne perioden, og selv om det naturlig nok ikke har en sentral plass i denne boken, skriver Tveit mer kritisk om fredsprosessen her enn i boken Krig og diplomati (2005): «Senere gikk det opp for mange at israelerne hadde lurt både de norske tilretteleggerne for avtalen og palestinernes forhandlere. Shimon Peres sa selv: ‹Vi narret palestinerne›.» I en note skriver også Tveit: «Men blant annet fordi den kontroversielle og fullstendig pro-israelske [amerikanske] rådgiveren Dennis Ross styrte ‹fredsprosessene› (…) fikk Israel fritt spillerom til å bygge jødiske kolonier.» Dette er interessante vurderinger, også sett fra en norsk vinkel.
     I sine bøker om krig og fred i Midtøsten har Tveit alltid hentet frem norske menn og kvinner; hjelpearbeidere, FN-soldater, politikere og diplomater, til ulike roller i beretningene. Dette er et grep journalister på oppdrag utenlands ofte benytter seg av for å skape interesse hos leseren (eller redaksjonen) hjemme. Det fungerer stort sett bra, men også her kan det innvendes at flere av beretningene er gode nok i seg selv og ikke trenger drahjelp fra nordmenn, som i enkelte tilfeller ikke kan bli annet enn statister.
     Israels nederlag er gjennomgangstemaet i denne boken. Det er den store fortellingen som handler om hvordan motstandsbevegelsen Hezbollah, gjennom sine dødelige selvmordsangrep og stadig mer avanserte og spektakulære geriljaoperasjoner, langsomt bryter ned israelernes vilje til å fortsette okkupasjonen av Sør-Libanon. Tveit skriver om hvordan supermakten ble nedkjempet av «soldater som ikke var redde for å dø».
     Denne boken om Israels første nederlag gir også anledning til å stille spørsmål om hvem seierherrene er i dette bildet. Med et tilbakeblikk til selvmordsangrepet på USAs ambassade i 1983 kunne kanskje denne fortellingen ha vært utvidet enda litt? Siden den gang, gjennom 1980- og 90-årene, har det under israelsk okkupasjon, under fraværet av en libanesisk stat, og med formidabel støtte fra Syria og Iran, vokst frem en mektig islamistisk organisasjon, Guds Parti, som i dag er en stat i staten, og hvis væpnede styrker langt overgår den libanesiske hæren. Det har siden Israels nederlag ikke vært noen i Libanon som har kunnet utfordre Hezbollahs posisjon. Som en følge av dette har man også sett en økende islamisering av politikk og samfunn. Det bekymrer mange libanesere. I et litt større perspektiv har hele regionen i den samme perioden gjennomgått en parallell islamisering. Det gjelder ikke minst palestinsk politikk og samfunn. Dette perspektivet kunne vært gitt mer plass i en bok på nesten 600 sider.
     Men, som forfatteren skriver, «Libanon farvel er reporterens beretning», og den er på mange måter på sitt beste når det bare er reporteren vi hører.



Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 732


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no