PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

Sterk øyenvitneskildring fra fredsflåten til Gaza

Anne K. Bang

 

Espen Goffeng
Dødelig farvann. Øyenvitne til Israels angrep på fredsflåten
163 sider
Forlaget Manifest 2010

Anmeldt av
Anne K. Bang

Dødelig farvann låner tittel fra krimsjangeren, men er først og fremst en bok der et øyenvitne beskriver sine egne opplevelser, sett fra sitt ståsted – om bord på «Mavi Marmara» under Israels bording av fredsflåten til Gaza i mai 2010.

ANDRE, NYE DOKUMENTARBØKER og -filmer – som Mads Gilbert og Erik Fosses Øyne i Gaza og Vibeke Løkkebergs Gazas tårer -– har vist det: Når man presenterer øyenvitneskildringer fra Gaza, leses de umiddelbart inn i Israel–Palestina-konflikten. Det sier seg selv at fremstillingen ikke blir nøytral. Espen Goffeng, som sammen med tre andre norske deltakere var del av forsøket på å bryte Israels blokade av Gaza, har med Dødelig farvann verken ønske om eller behov for å forklare andres posisjon – og boken er også best og sterkest der han kort og godt forteller hva han og de øvrige nordmennene opplevde.

Sjelden ser eller hører man mer direkte motstridende virkelighetsoppfatninger enn om Israel–Palestina-konflikten, og sjelden er ordbruken mer talende. Israels «rett til å forsvare seg» og Israels «overgrep og uforholdsmessige voldsbruk» dekker ofte en og samme hendelse – som for eksempel under Gaza-krigen vinteren 2008/2009. Resultatet er, som mange journalister, forskere, hjelpearbeidere og aktivister har fått erfare, at det er umulig å forholde seg nøytral. Du kan tro at du opprettholder en form for nøytralitet, og bruke vendinger som «på den ene og på den andre siden», men faktum er at du er involvert, enten du vil eller ikke.
     Goffeng tar konsekvensen av dette. Han gjør ingen forsøk på å nøytralisere verken sitt ståsted eller sitt språk – og det er heller ikke meningen. Jeg vil faktisk gå lenger enn Forlaget Manifest gjør på bokens omslag, der de kaller Dødelig farvann en øyenvitneskildring: Jeg vil i tillegg kalle den aktivistlitteratur. Her er det aktivisten selv som forteller sin historie, fra starten av boken der Goffeng begrunner sitt engasjement, til det høytidelige løftet om å vende tilbake til Gaza på slutten av boken. Boken er gjennomgående holdt i aktivismens språk, iblant retorisk spørrende («Hvorfor komme i angrepsbåter og helikoptre midt på natten? Dette er en merkelig måte å innlede en dialog på»), iblant tøft («du bør helst ikke holde sjokkgranater i hendene, dersom hendene dine er en kroppsdel du ønsker å beholde») – og alltid følelsesmessig til stede (tårer, latter, raseri). Boken tar ikke mål av seg om å gi en balansert politisk analyse av situasjonen i Gaza. Og som øyenvitneskildring og aktivistlitteratur fungerer den godt. Den fungerer faktisk så godt at når Goffeng et sted gjør et forsøk på å se Gaza også fra staten Israels synsvinkel, virker det nærmest forstyrrende. Øyenvitne-aktivisten må være fullstendig overbevist for at denne type skildring skal være gyldig, og Goffeng henter seg raskt tilbake til sitt eget ståsted.

Historien begynner nærmest i temaferiemodus, idet skipet «Challenger ii» ligger ved havn i Kreta. Deltakerne blir kjent med hverandre, man knytter nye bånd, man utvikler et fellesskap. Den underliggende dramaturgien er kriminalromanen eller skrekkfilmens – den urovekkende uskylden før natten senker seg og ondskapen kommer til syne. Det finnes antydninger om det som skal komme (man diskuterer mulige strategier for en eventuell konfrontasjon med israelerne), man må bytte skip etter at «Challenger ii» får uforklarlige motorproblemer … og så, en natt, er marerittet virkelighet. Ni mennesker får ikke se solen stå opp. Dette er det mest sjokkerende ved hele historien. Her gir Goffeng en skildring som makter å fange nettopp det uhørte i at ni sivile mister livet i et militært angrep, uavhengig om de gjorde motstand eller ikke. Du skal ganske enkelt ikke risikere å dø som aktivist i internasjonalt farvann, uansett hvor unyansert din oppfatning av konflikten måtte være. Bildene fra bordingen ble vist i NRKs «Brennpunkt» i høst, og noen av de sterkeste vises igjen i denne boken. Det er imidlertid ikke bildene, men ordene som klarest viser leseren hvilken unødig voldsmakt som ble utøvd om bord på «Mavi Marmara».

Den mest direkte informative delen av boken er skildringen av behandlingen aktivistene fikk i Israel etter at skipet ble ført i land. Goffeng legger vekt på maktarrogansen hos det israelske fengselspersonellet og metodene som ble brukt for å holde aktivistene i en tilstand av permanent usikkerhet (ikke tilgang til telefon, stadige utsettelser m.m.). Her ville mer analytisk sakprosa trukket linjer til fangebehandling generelt, i Irak, Afghanistan, eller etter demonstrasjoner og opptøyer i vestlige byer. Men aktivistsjangeren begrenser Goffeng til hans egen opplevelse. Det er synd, for viktige spørsmål kunne ha blitt stilt her: Hvorfor er det egentlig nødvendig for fangevoktere – ikke bare i Israel, men overalt – å demonstrere forakt for sine fanger? Er det fordi de selv er usikre på sitt moralske mandat? Fordi de er redde? Eller fordi de faktisk forakter?
     Den avsluttende analysen går særlig inn på Israels forhold til USA. Goffeng påpeker at USA opprettholder sine sterke bånd til Israel nærmest på tross av sine egne interesser i regionen. I forbindelse med krigene i Irak og Afghanistan er USAs forhold til Tyrkia realpolitisk mye viktigere enn forholdet til Israel. USAs nære forhold til den jødiske staten er med andre ord verdidrevet, snarere enn politisk motivert. Goffeng hevder i sin analyse at det tette båndet mellom USA og Israel er i ferd med å svekkes under president Obama, og at Israels «spesielle posisjon» i amerikansk utenrikspolitikk står for fall – med andre ord at verdier er i ferd med å vike for realpolitikk. For Goffeng er dette et «stort fremskritt», men som han selv påpeker er det bare grunn til begrenset optimisme. Fremtiden, og ganske sikkert også flere fredsflåter til Gaza, vil vise om aktivistens håp går i oppfyllelse, eller om mer analytisk anlagte dystre spådommer blir til virkelighet. 



Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 731


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no