PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

De usynlige sjøheltene

Lena Amalie Hamnes

 

Elisabeth Lønnå
Sjøens kvinner. Ute og hjemme
366 sider
Spartacus 2010

Anmeldt av
Lena Amalie Hamnes

Hva ville fergeturen vært uten en kaffekopp og et smørbrød? Hva ville cruiseskip, amerikabåter og Hurtigruten vært uten lugarer og restauranter? Elisabeth Lønnå har skrevet om kvinners betydning for norsk handelsflåte, og hun finner drama, pionerånd, myndighetsdrevet forskjellsbehandling, krig, lengsel og romantikk på åpent hav.

SJØENS KVINNER. UTE OG HJEMME byr på en solid tidsreise inn i hverdagslivet til de titusener av norske kvinner som gjennom hundre og femti år har hatt sitt virke i den norske handelsflåten. Ikke minst har sjømannskonene og de hundretusener berørte familiemedlemmer som holdt familien og hjulene i gang der hjemme med denne boken for første gang fått en reell anerkjennelse i norsk offentlighet.
     Oslo Sjømannsforenings prisverdige prosjekt er ført i pennen av forfatter og dr.philos. Elisabeth Lønnå. Hun sender oss på en kronologisk seilas fra midten av 1800-tallet da seilskutene måtte vike for dampskipene, via passasjerskip og de store amerikabåtenes tidsalder, via krigsseilere ute og hjemme og utenriksflåtens gullalder på 1960-tallet frem til det store flertall norske sjøfolk, ikke minst kvinner, ble satt på land ved innføringen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1987.

En god del kvinner inntok offisersposisjonen som radiotelegrafister i etterkrigstiden, og noen få kvinner har etterhvert utfordret de mest innbarkede mannsbastionene som dekksmannskap, maskinister, styrmenn og kapteiner. Likevel er det i restaurasjon og forpleining det suverene flertall av de seilende kvinner har hatt sitt yrke. Lønnå minner om hvorfor: «Lugarer skulle gjøres klare og stelles, salonger skulle ryddes og vaskes, mat skulle kjøpes, tilberedes, kokes og serveres, og etterpå skulle servise og dekketøy vaskes og ryddes bort til neste gangs bruk.»
     De selvstendig næringsdrivende restauratrisene, eller bare «trisene», dampskipspikene, salongpikene, messepikene, oppvartersker, stewardesser, sykepleiere, «gnistene» og sjømannskonene hjemme, alle forteller sin historie med et bakteppe av den systematiske underminering av disse kvinnenes betydning for den den norske handelsflåten, gjerne med loven i hånd. Det er en spennende og iblant ubehagelig påminnelse om arbeidsforhold og forskjellsbehandling vi, som befinner oss i likestillingens dessertgenerasjon, vanskelig kan forestille oss.
     Likevel er det i liten grad urettferdighet og misnøye som preger kvinnenes egne opplevelser, enten det er kapteinshustruen som seiler på verdenshavene med mann og barn, eller sjømannskonene som hadde det fulle ansvar for økonomi og hushold hjemme, men også større selvstendighet enn sine medsøstre med mannen i hus. Kvinnene i arbeid ombord vitner om stolthet, og gir uttrykk for at de med sin arbeidsplass ombord hadde et friere og mer selvstendig liv enn om de hadde blitt på land. De forsørget seg selv, tjente brukbart eksempelvis i forhold til medsøstre i huspost. Var de i utenriksfart kunne de samtidig slumpe til å oppleve en flik av «den store verden».
     Forfatterens omfattende kildeinnsamling imponerer, og under lesing av boken går takknemlige tanker til dem som jobber rundt om på landets små og store arkiv i privat og offentlig regi. Med sitt nitide arbeid sørger disse for at historien bevares for ettertiden, og at historien kan gjenskapes, selv om den er nedrangert, fortiet og forsøkt omskrevet slik den har vært i sjøkvinnenes tilfelle. Ikke minst Norsk Folkeminnesamlingers systematisk innsamlede minnefortellinger, vanlige menneskers selvbiografiske erindringer, gir verdifulle bidrag som løfter boken, og Lunnå sine nærmere sytti intervju med nålevende kompletterer arkivenes erindringer.

Visst er boken preget av navn, årstall og historisk faglighet. Men den akademiske grundigheten forringer ikke på noen måte leseropplevelsen. Snarere tvert om. Jeg sluker boken. Det hele er nennsomt vevd sammen med kvinnenes egne beretninger, avisutklipp, sitater og illustrasjoner i små rammer. Denne faglige historieboken blir levende, personlig og troverdig.
     Boken er rikt illustrert med i underkant av hundre sort-hvitt-fotografier. Bildene er oftest koplet direkte opp til personer i teksten og virkningen er at man dras som en magnet inn i historiene, enten det er familiebildet av kapteinshustruen Nelly Nielsen standhaftig ved sin manns side, den driftige restauratrisen Agnete Lier som styrte bevertningen ombord i Skibladner i nærmere femti år, eller Fern Sunde, krigsseiler og den første kvinnelige radiotelegrafisten på et norsk skip (i 1941). Forlaget kunne med fordel kjent sin besøkelsestid og spandert et noe større format, en annen papirkvalitet og slik gitt plass til flere og større bilder. Det hadde denne boken fortjent.
     Kvinnenes innsats i handelsflåten under andre verdenskrig er behørig omtalt. Forfatteren presenterer ny dokumentasjon som justerer opp antallet kvinnelige krigsseilere i Nortraships flåte til minst 233 kvinner, i kontrast til det offisielle tallet på 19.
     Dette til tross, langt de fleste av kvinnene som seilte under krigen, var i den livsfarlige hjemmeflåten, ombord på lokale passasjer- og godsbåter, fraktfartøy og hurtigrutene. I Sjøens kvinner vies imidlertid forholdene rundt hjemmeseilerne stor plass, og det med god grunn. Denne hjemlige delen av den norske handelsflåten var både før, under og etter krigen navlestreng og livlinje for tusenvis av kystsamfunn. Derfor er det forstemmende at sjøfolkene i hjemmeflåten ble møtt med misbilligelse fordi de nødvendigvis også fraktet gods og passasjerer i okkupasjonsmaktens tjeneste. Sjøfolk i hjemmeflåten ble heller ikke omtalt som krigsseilere, langt mindre funnet verdig til å motta krigsseilerpensjon. Det gjør inntrykk når det tørt beskrives at de 1200 som omkom i hjemmeflåten under krigen, ikke ble ansett verdige til å få heder med på den nasjonale minnetavle over falne sjøfolk i Stavern og først fikk en slags oppreisning i 1986, fremdeles ikke på minnetavle, men i en egen protokoll.
     Også for de på land var krigen en påkjenning. Ikke minst for de tusenvis av krigsenker og familier som mistet sine forsørgere. Også de omstridte bigamilovene er behørig omtalt, Nygaarsvold-regjeringens innvilgelser av ensidige skilsmisser der ektefellen hjemme gjerne var uvitende helt til fredsdagene i 1945.
     I år feirer Norsk Sjømannsforbund 100 år, og det gjør de med en kvinne ved roret. Også maskinistforbundet og rederiforbundet har hatt kvinner i sjefsstolen de siste årene. Da lederen for Den internasjonale Maritime Organisasjonen (IMO) i januar erklærte 2010 som «Sjøfolkenes år» proklamerte han at: «sjøfolk fortjener respekt og anerkjennelse, la oss sørge for at 2010 blir et år hvor sjømannens arbeids- og levekår blir klart og høylydt satt på dagsordenen.» Han kunne kanskje begynne med også å nevne de kvinnelige sjøfolkene?



Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 729


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no