PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

Ingstad-dynastiet sett innenfra og utenfra

Henning Howlid Wrp

 

Frode Skarstein
Helge Ingstad. En biografi
338 sider
Spartacus 2010

Benedicte Ingstad
Eventyret. En biografi om Helge Ingstad
299 sider
Gyldendal 2009

Benedicte Ingstad
Oppdagelsen. En biografi om Anne Stine og Helge Ingstad
448 sider
Gyldendal 2010

Anmeldt av
Henning Howlid Wærp



NÅR HELGE INGSTAD hører med blant det tyvende århundres mest populære og mest leste forfattere, er ikke det på grunn av hans skjønnlitterære forfatterskap: én roman (Klondyke Bill, 1941), ett skuespill (Siste båt, 1946) og én diktsamling (Spor i sneen. Etterlatte dikt, 2002). Det er innenfor dokumentarlitteratur, nærmere bestemt reiseskildringer og etnografiske studier, han har gjort sin store innsats. Han er den selvlærte vitenskapsmann, en som reiser for å lære. Ved å overvintre sammen med indianere og eskimoer forsøker han ikke bare å forstå naturmennesket, men også den norrøne manns psyke. Dette blir da hans innfallsvinkel til arkeologi og etnografi, og utgangspunkt for bøkene. For Ingstad er også eventyrer og forfatter: en som reiser for å skrive.
     De fleste som kjenner litt til Ingstad, har fått med seg historien om hvordan den 26 år gamle juristen i 1926 plutselig selger sin advokatpraksis i Levanger og legger ut på veien. Det fremstilles gjerne som det er villmarken som kaller: Ingstad vil nordover, til Nord-Canada, til et enklere liv, et liv i pakt med naturen, slik pelsjegere og indianere lever. Det er slik han selv – og vi lesere – vil ha bildet av Ingstad. Det er slik mannen bak boka Pelsjegerliv (1931) skal tre fram for vårt indre blikk. Men det er også slike mytologiserende fremstillinger biografier skal undersøke og kritisere. Og det gjør nettopp de nye Ingstad-biografene – datteren Benedicte Ingstad i Eventyret (2009) og bind 2 Oppdagelsen (2010, handler om begge foreldrene), og Frode Skarstein i Helge Ingstad. En biografi, også den utgitt i år. Helge Ingstad drar nemlig slett ikke rett fra sin advokatpraksis og til Store Slavesjø i Canada, der den senere Pelsjegerliv utspiller seg: Han kjøper en togbillett til Paris, og fortsetter, litt på slump til Nice, der han blir i åtte måneder og lever det gode liv på stranden og strandkafeene. Fra den franske Riviera vil han lenger syd, til enda varmere land. Colombia er målet, men båtbilletten er for dyr, og det er til Mosambik han skaffer seg skyss. Han ombestemmer seg, og havner nærmest ved en tilfeldighet på en båt til Montreal, via Glasgow. Også turen fra Montreal går nølende nordover, noe særlig Skarstein får fram i sin biografi.
     Det er altså ingen rett linje nord vi følger i Ingstads liv. Slik han fremstår i de to nye biografiene har han mye til felles med en type søkende unge menn vi kjenner fra forrige århundreskifte, hvis reiser er utløst av en form for sivilisasjonstrøtthet. For eksempel skriver Eivind Astrup i innledningen til Blant Nordpolens naboer (1895) at han hadde tenkt seg til Afrika, men først og fremst bort, og at det er en tilfeldighet at han ender opp som ekspedisjonsmedlem på Robert Pearys Nord-Grønland-ekspedisjon. Et skikkelig epos blir det imidlertid først når helten virker forutbestemt til sine oppgaver. Derfor har kanskje ikke Helge Ingstads reise til Rivieraen, og hans gambling på casinoet i Monte Carlo, blitt trukket fram tidligere. Det er ikke slik vi skal se ham for oss.
     Høydepunktet i Frode Skarsteins biografi er skildringen av Helge og Anne Stines utgravinger på Newfoundland-kysten på 1960-tallet, fra det første funnet av de norrøne tuftene på L´Anse aux Meadows i 1960 og utgravingene i de påfølgende år, fram til 1968, da de har avdekket til sammen åtte norrøne hus. Ifølge Skarstein hadde den danske arkeologen Jørgen Meldgaard allerede i 1956 nærmest pekt ut hvor de norrøne bosetningene måtte være, sagaens Vinland. Det er imidlertid Ingstad som tar hele æren for funnet i 1960, noe som faller enkelte danske kommentatorer tungt for brystet. En kritikk Ingstad, ifølge Skarstein, svarer overdrevent negativt på, og også overreagerer på ved å utestenge danske arkeologer i et prosjekt de hadde spesielt gode forutsetninger for å delta i.
     I boka Vesterveg til Vinland (1965) gir Helge Ingstad inntrykk av at letingen etter de norrøne bosetningene har vært mer vitenskapelig og systematisk enn den egentlig var, skriver Skarstein. «Teksten føles konstruert nettopp for å gi inntrykk av at ferden tok lengre tid og at undersøkelsene var mer omfattende enn de faktisk var. I hans senere upubliserte rapporter til newfoundlandske myndigheter skulle han flere ganger overdrive sine undersøkelser» (s. 190). Skarstein viser også hvordan Ingstad strengt kontrollerer informasjonsflyten fra utgravingene og ut til den store verden. Ingen tvil om at bildet av Ingstads Vinland-oppdagelse her får enkelte skraper i lakken. Likevel er ikke Skarstein ute etter å skandalisere Ingstad. Han ser hans handlemåte som en av omkostningene ved det å ikke være vitenskapsmann, ansatt og lønnet av noen, men å være en fri eventyrer: «det var nettopp å temme sine ekspedisjoner inn i bokformat han levde av» (s. 228).
     Hvor upopulær Ingstad var hos andre arkeo-loger og delvis hos myndighetene i Canada, har vært lite kjent, her er Skarsteins leting i brev-, arkiv- og dagbokmateriale imponerende, samt intervjuer med noen av deltagerne. Dessverre – for en gammel Ingstad-fan som undertegnede – kommer det her fram et bilde av en mann som nesten har paranoide trekk i møte med vitenskapens utprøving av andre hypoteser som angår funn på utgravingsstedet. Ingstad ser faglige motforestillinger som en kritikk av seg og sin kone, arkeologen Anne Stine. Det blir et problem for forskersamfunnet at Ingstad istedenfor å legge fram materialet, bare legger fram tolkninger av det, tolkninger som passer inn i hans norrøne migrasjonsteorier. Hans bevisførsel er mer sakførerens enn vitenskapsmannens, som Skarstein treffende oppsummerer. Selv om Ingstad ikke er trent i vitenskapelig argumentasjon eller kommunikasjon, vil han gjerne være vitenskapsmann. For å underbygge den flerårige utgravingens vitenskapelighet på Newfoundland nærmest konstruerer Ingstad lister med deltagere, enhver som har vært innom på besøk, står i fare for å bli listet opp som ekspedisjonsdeltager. Overføringen av utgravingsområdet til Parks Canada er også lite lystig lesning: Her vegrer Ingstadene i det lengste med å gi fra seg materiale. De antar et eierforhold til Vinlands-utgravingene som skader den vitenskapelige utforskningen av stedet. I hvert fall i Skarsteins fortolkning.
     På bakgrunn av disse siste kapitlene i Skarsteins biografi virker hans forord overdrevent beskjedent. Her heter det at biografien kanskje kan bidra til å gi leseren «noen nye glimt inn i Ingstads liv og fortelling» (s. 12). For det er mer enn glimt det er snakk om her, det nærmer seg ikonoklasme. Muligens startet det ikke slik ut, muligens ble Skarstein selv overrasket over hva han fant i forbindelse med Vinland-utgravingene. For hvis hensikten fra starten av var å fremstille Ingstad som uredelig eller proteksjonistisk angående sine funn, ville Skarstein hatt anledning til å sette inn skytset tidligere, i forbindelse med Ingstads bok om apachene, Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme (1939). Ingstad fant ingen tapt indianerstamme i Sierra Madre-fjellene, apacher som skulle ha levd på rømmen siden Geronimos tid. Men han gir i flere sammenhenger inntrykk av å ha funnet dem. Dette er selvsagt langt over grensen for hva man kan hevde å ha oppnådd, selv fra en reisende eventyrers side, men Skarstein demper ned skandalen og gjenforteller det hele med psykologisk innlevelse, i formuleringer som «det er nå det bærer helt galt av sted», «så går det muligens enda verre» (s. 114). Biografen kunne latt bløffen lede fram mot Ingstads ofte tvilsomme handlemåter i Vinland-prosjektet, men unnlater å gjøre det. Skarstein er altså ikke ute etter å skandalisere Ingstad.
     En ettertanke dukker opp når jeg sitter litt betuttet etter å ha lest siste sider i Skarsteins biografi. Om Ingstad har fremstilt det svart-hvitt fra sitt synssted, med seg selv som offer for uforstand fra utenlandske arkeologer og Parks Canada, dømmer kanskje Skarstein litt for hardt nå ved å se saken fra helt motsatt side. I Skarsteins fremstilling av Vinland-prosjektet fremstår canadiske, islandske, danske og svenske vitenskapsmenn som de redelige, alltid åpne for andre synspunkter, alltid villig til å dele sitt materiale, utprøve alternative hypoteser, fulle av tålmodighet overfor en saktegående prosess, mens Ingstadene er proteksjonistiske, utålmodige, smalsporete i sine hypoteser. Mon tro om ikke arkeologien, som andre vitenskaper, er en kamp der man tidvis sitter tungt på sitt materiale, vokter sine resultater, gjør seg blind for andre tolkninger, betrakter debatt som kritikk, osv. Det er ikke sikkert vitenskapen heller alltid er redelig.
     Man blir også i tvil om hva sannheten egentlig er når man leser Benedicte Ingstads fremstilling av Vinland-utgravingene. Hun har adoptert foreldrenes versjon av saken, for henne er de svenske arkeologene Birgitta Wallace og Bengt Schönbäck, som jobbet for Parks Canada, skurkene. De nedvurderte arkeologen Anne Stines arbeid og bidro til at hun – «et sårbart menneske, med rike ressuser, fikk en trist avslutning på sitt liv» (s. 371). Birgitta Wallace, som i starten av utgravingene var en god venn og kollega av Ingstadene, har, ifølge Benedicte Ingstad, «systematisk [...] nedtonet Helges, og spesielt Anne Stines innsats» (s. 401). Interessant er det da at Frode Skarstein bruker de samme to arkeologene som kilde i sin fortelling av historien, der han har oppsøkt Birgitta Wallace i Halifax (Canada) og Bengt Schönbäck på Gotland. Forhåpentligvis vil en fagdebatt i arkeologimiljøet kunne videreføre denne diskusjonen om Ingstadene og Vinlands-utgravingen.
     Hva er ellers forskjellen mellom Benedicte Ingstads biografi om faren (og moren, som får stor plass i bind 2) og Frode Skarsteins biografi? Et stort privatarkiv, 40 hyllemeter med kartonger, er et fortrinn Benedicte Ingstad har fremfor Frode Skarstein, et arkiv inneholdende blant annet en lang rekke private brev, og flere utkast til en selvbiografi. I tillegg har hun alle minnene om foreldrene. Vi kommer tettere på privatpersonen Helge Ingstad hos henne enn i Skarsteins biografi. Det er symptomatisk at mens barndom og ungdom får rundt femti sider i Benedicte Ingstads biografi, er denne perioden nærmest fraværende hos Skarstein. Hans bok begynner med oppbruddet fra Norge, første setning er: «I frykt for å gro fast i velstand solgte en ung jurist i 1925 sin sakførerpraksis i Levanger for å realisere sin gamle drøm om å bli pelsjeger i Nord-Canada» (s. 15). En mytisk fortelling som han da siden imøtegår. Datterens biografi har en varmere tone; hun fremstår som forteller, Skarstein som sporhund i arkivene, på leting etter et alternativt Ingstad-bilde.
     Selv om datteren i sin biografi er personlig, gripende er blant annet hennes gjenbesøk av farens boplass ved Store Slavesjø 80 år etter, er hun på ingen måte ukritisk. Det er faktisk hun, i biografien fra høsten 2009, som avdekker at Helge Ingstad bløffer med at han har funnet den glemte apachestammen i Sierra Madre-fjellene, men at han får rettet opp denne feilinformasjonen etter en overhøvling fra faren, i et brev fra Norge. Dette skapte ingen oppmerksomhet da biografien kom ut, men fikk det først med Skarsteins biografi. Han har da riktignok flere kilder på det samme. Bomben i hans bok er likevel ikke apachebløffen, men Vinland-utgravingene. At Benedicte Ingstad som sagt støtter foreldrenes versjon av hendelsesforløpet og anser det vitenskapelige miljøet rundt Vinland-utgravingene som forpestet av «myter og intriger» (s. 272), styrker behovet for Skarsteins biografi.
     Benedicte Ingstad gir videre et helt annet bilde av Anne Stine Ingstad enn det Skarstein gir. Hos ham kommer hun heller dårlig ut: Hun gjør en dårlig jobb som sjefarkeolog på Vinland-utgravingen, er uvillig til å dele sine resultater, blir syk av kritikk, ja, også syk av sin manns ambisjoner, ser det ut til. Datteren Benedicte ser dette annerledes. Hun stiller ingen spørsmål ved morens kompetanse, tvert imot. Men dekker likevel ikke over morens periodevise psykiske problemer. Omkostningene ved et ekteskap med stor aldersforskjell og en mann som alltid var borte, kommer godt fram. Datteren kan huske hun følte ubehag ved det glansbildet som pressen ga av foreldrene, for det var alt annet enn harmoni hjemme på Brattalid, på Vettakollen i Oslo. Likevel tar hun moren i forsvar og mener at hennes problemer et stykke på vei bunnet i datidens kjønnsrolleforventninger.
     Grunnholdningen i de to biografiene er forskjellig, Benedicte Ingstad ser mye av det samme som Frode Skarstein, men er mer overbærende i sin fremstilling. Der Skarstein ser Ingstad som voldsomt ambisiøs – bl.a. med stadig nye, mislykkete artikkelforsøk til National Geographic – som selvhøytidelig og som en strateg, ser datteren ham først og fremst som en naturelsker og en som genuint interesserte seg for urfolk. Begge biografiene er verdifulle, de bringer fram mye nytt materiale og analyserer det i forskjellige kontekster.
     Hva savnes? Kanskje mer om forfatteren Helge Ingstad, en vurdering av bøkenes litterære kvaliteter. Hvorfor er Apache-indianerne. Jakten på den tapte stamme så drivende god, selv om Ingstad ikke fant den tapte stammen og hele ekspedisjonen var resultatløs? Og hvorfor er Landet under leidarstjernen så trøttende lesning, når Ingstad lyktes med denne ekspedisjonen til Austerbygden og Vesterbygden på Grønland, der han oppdaget nye norrøne bosettinger? Det får vi ikke svar på. Heller ikke på hva som er verdifullt i forfatterskapet i dag: hvilken posisjon har forfatteren Helge Ingstad? Men kanskje er det bra at noe etterlates til litteraturforskere – som undertegnede. Vi skal jo også ha noe å gjøre i årene fremover.



Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 728


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no