PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

En fullt ut sann roman

Svein Atle Skålevåg

 

Espen Søbye
En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869--1965. En arkivstudie
939 sider
Forlaget Oktober 2010

Anmeldt av
Svein Atle Skålevåg



DAG SOLSTAD foreslo for en del år siden å skrive en biografi etter en «kronologisk metode». Ved å ordne det biografiske materialet strengt kronologisk kunne man få fram hvordan biografiobjektet (det var den gang snakk om industrigründeren Sam Eyde) gjorde «tusen ting på en gang».1 Espen Søbyes En mann fra forgangne århundrer er langt på vei skrevet etter disse retningslinjene. Søbye har satt opp mylderet av arkivstykker i en strengt kronologisk rekkefølge, og oppnår nettopp det Solstad så for seg, at noen og enhver mister pusten over bredden i Scharffenbergs aktiviteter.
     Johan Scharffenberg (1869–1965) hadde en sjelden appetitt på å delta i offentligheten. Gjennom en lang yrkeskarriere som fengselslege, psykiater, rettspsykiater og ikke minst som produktiv medarbeider i flere aviser, ble han en «arkivskaper av rang». Han satte sitt preg på debattene om avholdssak, nasjonal selvstendighet og parlamentarisme, i tillegg til at han var innblandet i en lang rekke injuriesaker (den første i 1899, den siste i 1955), førte en privat kampanje mot korrupsjon i politiet på 1920-tallet og spilte en rolle i første rekke i Købersaken, en av mellomkrigstidens mest omtalte kriminalsaker, så vel som i debatten om Wilhelm Reichs virksomhet i Norge. På 1930-tallet kom han også til å stå i fremste rekke blant dem som advarte mot Hitler og nazismens farer, før han under okkupasjonen viste seg å være en «mann for de store anledninger». Han var den siste som talte i Studentersamfunnet før det ble stengt (pga hans tale) i 1940, og han talte på vegne av folket på Slottsplassen ved kong Haakons hjemkomst i 1945. Søbye omtaler Scharffenberg på 1920-tallet som en «tropisk orkan» – han publiserte om lag 7200 boksider bare i form av aviskronikker, i tillegg til 6500 sider med sykejournaler over 2000 fanger i botsfengselet etc. På denne tiden produserte Scharffenberg, etter Søbyes anslag, i snitt seks tekstsider pr dag, 365 dager i året.

Scharffenberg var ingen ordinær skikkelse, og En mann fra forgangne århundrer er ingen ordinær biografi. Boka presenteres som «en arkivstudie», noe som her ikke bare skal forstås som en arkivbasert studie, men i like stor grad som en studie av arkivene, av deres «tilblivelse, tilstand, oppbevaring og tilgjengelighet». Dette poenget understrekes i teksten ved at arkivene på en sjelden måte løftes inn i teksten. Leserne tas med ned i de mørke kjellere og inn på rotete bakrom. Stadig får vi høre om arkivbokser, kataloger og protokoller. Én protokoll har vannskade. I ett brev har skriften blitt utydelig av at en dråpe (tåre?) har falt ned på papiret. I en arkivboks ligger kjolen Ingeborg Køber hadde på seg den gang hun vasset ut i vannet etter sin druknende far (kanskje for å drukne ham?). Beskrivelsene av arkivets materialitet blir et effektivt grep for å synliggjøre biografien som arkivstudie.
     Et annet utslag av Søbyes «arkivmetode» er at kontekstuell informasjon som ikke er direkte indikert i det arkivmaterialet som er brukt, holdes til et absolutt minimum. Den strenge kronologien gjør dessuten at sammenhengen mellom Scharffenbergs utallige skriftpraksiser framheves. Mannen som om morgenene fører sykejournal der han anbefaler sterilisering av en innsatt, skriver om kvelden et flammende innlegg mot Hitler for Arbeideravisa. Organiseringen av stoffet blir slik et analytisk poeng i det den understreker hvor vanskelig det er å skille mellom det private og det offentlige, det psykiatriske og det politiske hos Johan Scharffenberg.
     Om dette høres tørt og empiristisk ut, så er det det motsatte som er tilfellet. En mann fra forgangne århundrer framstår i høyeste grad som en litterær biografi, og originaliteten ligger nettopp i at det i dette tilfellet ikke blir en motsetning mellom det empiristiske og det litterære. Søbye er en dikter i kjensgjerninger. Det poetiske elementet ligger i de valgene han har tatt mellom hva som skal med og hva som skal utelates.

En mann fra forgangne århundrer framstår som en sjeldent refleksiv biografi. Det skyldes blant annet at biografen Søbyes arbeid reflekteres i Scharffenbergs eget arbeid som biograf. Scharffenberg skal i 1895 ha bestemt seg for å skrive en biografi om Herman Wedel Major, kjent som «psykiatriens far» i Norge. Major skal ha blitt opptatt av sinnssykemedisin da hans forlovede Fanny på 1840-tallet ble syk og sendt til et asyl i Schleswig for å bli frisk. Major reiste med henne og fikk slik innsyn i den moderne sinnssykepleien (det fantes på dette tidspunktet ingen medisinsk sinnssykepleie i Norge). Da han kom hjem, skrev han et utkast til en sinnssykelov som Stortinget vedtok med små endringer i 1848. Deretter var Major dypt involvert i planleggingen av Gaustad sinnssykeasyl, som åpnet i 1855. Han var regnet som den selvskrevne direktør for dette asylet. Imidlertid sa han fra seg stillingen, emigrerte til Amerika, men omkom sammen med familien under overfarten. Det er særlig de siste hendelsene i Majors liv som for ettertiden har konstituert «gåten Herman Major». Hvorfor forlot han så plutselig det som måtte oppfattes som hans livsverk? Også Scharffenberg var opptatt av denne gåten.
     I 70 år levde Scharffenberg med planen om en Major-biografi. Han gjorde grundige arkivsøk, skrev utkast og publiserte også flere tekster om Major. Blant Scharffenbergs papirer i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling finnes det fem arkivmapper med materiale og forarbeider til biografien. Den ble aldri ferdig. I Søbyes biografi om Scharffenberg er Major med oss fra første til siste side. Scharffenbergs oppfatning var at Major befant seg et sted i sinnssykdommens grenseland, arvelig disponert for manisk-depressiv sinnssykdom, men ikke uttalt sinnssyk – og at han derfor ikke hadde mot til å lede landets første moderne sinnssykeasyl (s. 761. Dette er for øvrig langt fra det eneste eksemplet på Scharffenbergs diagnostiseringsiver, for eksempel mente han at både Reich og Hitler var psykopater).
     Biografien om Scharffenberg slutter midt i den ufullførte biografien om Major, idet Søbye tar seg en sjelden frihet fra sin kronologiske metode. I det aller siste avsnittet refererer han et brev som omtaler Majors tidligere forlovede Fanny, fra hennes tid som pasient på Gaustad på 1850-tallet. Fannys egen teori om gåten Herman Major blir således Søbyes punktum i studien av sporene etter Scharffenberg i arkivene: Han hadde «fæle, avskyelige trekk», trekk som hun mente ville gjort det «umulig for ham å bestyre et asyl i mer enn to måneder» – «Daglig ville han fått sin skurkaktige oppførsel og sitt skjendige levnet servert ’paa sin Tallærken’» (s. 851).
     Hvorfor var Scharffenberg så opptatt av Majors liv? Og hvorfor er Søbye så opptatt av Scharffenbergs interesse for Major? Scharffenbergs Major-interesse etablerer et speil i framstillingen på flere nivåer. Majors far tok sitt eget liv, i likhet med Scharffenbergs bestefar. Begge hadde sinnssykdom i familien, og bekymret seg muligens over sin egen psykiske konstitusjon. For psykiateren Scharffenberg var muligens Majors sykdomsanlegg en nøkkel til å forstå dette livet. I neste omgang speiler Scharffenberg Søbye, ettersom det biograferte objektet selv forsøkte å være biograf. Slik etableres det en refleksjon over de biografiske grunnproblemer i teksten.
     Refleksiviteten som etableres gjennom tematiseringen av den biograferte biografen, kan i siste instans bidra til å skape en ambivalens i vårt, leserens, møte med teksten. For også i tilfellet Scharffenbergs verk ligger en invitt til å tolke livet i diagnostiserende termer.

Gjennom sin beherskede stil, som nesten alltid tier der kildene tier, som skyr unna eksplisitte forklaringer, antyder Søbye en nøkkel til en forståelse av Scharffenbergs liv. I 1890 og -91 skrev Scharffenberg ned seks erotiske drømmer i en kladdebok. I flere av dem deltar hans nære venn Peter og andre uidentifiserte vakre menn. Scharffenberg noterte også om han hadde hatt ereksjon eller sædavgang under drømmene. Fra samme tid (skjønt her er dateringen usikker) finnes en svart notisbok der Scharffenberg over 20 sider gir uttrykk for en personlig krise. Ti år senere ble Scharffenberg totalavholdsmann. Han «anbefalte totalavhold for alle homoseksuelle», skriver Søbye, uten å gå lenger i å eksplisere sin forklaring på Scharffenbergs avholdsstandpunkt. Men Søbye mener at krisen «kan settes i forbindelse med den fortvilelse drømmene må ha forårsaket» (s. 87). I den svarte notisboka skriver Scharffenberg om hvordan hans «refleksjonsevne var sykelig stor», at han følte seg forfulgt av seg selv, at han var «ond i hjertet» og hadde en «mørk natur»: «han studerte seg selv under nytelsen og nøt sin egen glede, men så gikk det et sekund, og så oppdaget han det søtlige, vamle ved den, og kastet kvalmt alt fra seg» (s. 88).
     Søbyes forklaring på alt dette er at Scharffenberg hadde lest psykiateren Richard von Krafft-Ebings Psychoapathia sexualis fra 1886. (Dette underbygges av at Universitetsbiblioteket hadde et eksemplar av boka, og bibliotekets protokoller viser at en Scharffenberg lånte den to ganger i 1888 og -89.) Hos Krafft-Ebing skal Scharffenberg ha lært at «Om en mann hadde erotiske drømmer om en annen mann, ble det regnet som et sikkert bevis på at hans homoseksualitet var arvelig. I slike tilfeller hadde man også med en degenerert person å gjøre, i hans slekt ville det finnes sinnssykdom, og det var stor fare for at den homoseksuelle selv ville bli sinnssyk» (s. 87). (Dette er ikke et sitat fra Krafft-Ebing, men viser til Harald Holms forelesninger i psykiatri i Kristiania, som ble publisert i 1895, og som dels bygger på Krafft-Ebing.) «Scharffenberg trodde hele livet på denne teorien,» skriver Søbye (s. 87). Et uttrykk for det skal være at Scharffenberg som psykiater stadig spurte pasientene om erotiske drømmer og ut fra svarene fastslo deres seksuelle tilbøyeligheter. Det får vi også mange eksempler på i løpet av boka. Som lesere må vi konkludere med at Scharffenberg sluttet at han var arvelig homoseksuell, en degenerert person som selv løp risikoen for å bli sinnssyk. Slik etableres en tragisk himmel over Scharffenbergs liv og en samklang mellom Scharffenberg og Major. Scharffenberg levde sitt liv i en hemmelig visshet om å være gjort av defekt arvemateriale.
     Sidene om Scharffenbergs drømmer og personlige krise rundt 1890 er en nøkkelpassasje i teksten, og peker på et tema som dukker opp igjen mange steder i boka. Seksualitet tematiseres på den ene siden eksplisitt gjennom pasientjournaler og rettspsykiatriske erklæringer som Scharffenberg skrev. Stadig vekk borer Scharffenberg i pasientenes erotiske liv. Dette er riktignok ikke et særmerke med Scharffenberg som psykiater. En interesse for seksualitetens betydning for sjelslivet blir nettopp fra slutten av 1800-tallet noe av et kjennetegn på den psykiatriske tenkemåten. Selve betegnelsen «homoseksuell» var Krafft-Ebing en av de første som satte på trykk, i nettopp den boka Scharffenberg lånte på Universitetsbiblioteket i 1888/89. Men hos Scharffenberg får disse tekstene ikke desto mindre en dobbelt bunn gjennom det vi nå vet om hans ungdoms drømmeliv og om den betydningen han selv, på et gitt tidspunkt, tilla det. På den annen side tematiseres seksualiteten mer implisitt gjennom den vekten det her legges på Scharffenbergs menn – først den nevnte Peter (Rambech), som Scharffenberg delte værelse med i studiedagene, deretter Kyrre Grepp, som han etablerte et nært vennskap med i København ved århundreskiftet, og til slutt sersjant Jens Hagen. Fra 1908 bodde Scharffenberg i et slags bofellesskap med Hagen, hans kone og deres små barn. I 1913 beskyldte fru Hagen overfor politiet Jens Hagen og Scharffenberg for å stå i et «utillatelig kjærlighetsforhold», og tok på det grunnlaget ut skilsmisse. Søbye antyder at Scharffenbergs seksualitet er en nøkkel til å forstå livet hans, men han er selv en langt mer forsiktig diagnostiker enn Scharffenberg.

En mann fra forgangne århundrer er en usedvanlig god leseropplevelse. Ikke minst fordi Søbyes tekst gir så godt rom for leseren. Det er en tekst med respekt for leseren, som ikke pådytter ham for mange tolkninger og synspunkter.
     «En romanforfatters grunnholdning er at skillet mellom det som må med og det som ikke må med, ikke er identisk med skillet mellom det som er viktig og uviktig i virkeligheten,» har Dag Solstad skrevet, om den litterære metode i møtet med et historisk stoff.2 Utvelgelsen bak den litterære teksten skjer på grunnlag av en «historisk visjon», en visjon som er et resultat av historiske studier, men som ikke kan reduseres til dem. Denne forståelsen av det litterære gir god mening i møtet med Søbyes tungt notebelagte biografi (2357 noter). Også her synes det som om det er andre kriterier som styrer utvalget enn hva som er viktig og uviktig i virkeligheten.
     En mann fra forgange århundrer er i den forstand en roman. En fullt ut sann roman. Kan hende er det den eneste formen for biografi som i dag kan ha troverdighet.

Noter

  1. Dag Solstad: «Nederlag for historiefaget», Dag og Tid 15. desember 2001.
  2. Dag Solstad: «Diktning er ikke historie og historie er ikke diktning». I Liv Marthinsen og Harald Winge (red.): Syntese i historieskrivningen (Oslo 1992).


Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 725


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no