PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

Den «grunnøkologiske bevegelse». Om Jørgen Randers' faglitterære bidrag

Peder Anker

 

Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, Jørgen Randers, William W. Behrens III Egil A. Kristoffersen (overs.)
Hvor går grensen? MITs forsknings­rapport om verdens fortsatte vekst
195 sider, ill.
Cappelen 1972

Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, Jørgen Randers
Limits to Growth. The 30-Year Update
368 sider
Chelsea Green Publishing 2004

Jørgen Randers (red.)
Elements of the System Dynamics Method
320 sider, ill.
Cambridge: MIT Press 1980

Jørgen Randers (leder av utvalg)
NOU 2006: 18. Et klimavennlig Norge
144 sider, ill.
Miljøverndepartementet 2006



DEN DYPØKOLIGISKE BEVEGELSE, frontet av filosofer som Sigmund Kvaløy Setereng og Arne Næss, har fått mye oppmerksomhet gjennom Mardøla- og Alta-aksjonene. Kanskje like innflytelsesrik, men langt mindre kjent er den «grunnøkologiske bevegelse» representert ved Jørgen Randers.
     En karriere i sin fars fotspor som fysiker lå foran Randers da han kom til Massachusetts Institute of Technology (MIT) i 1970 etter nettopp å ha avsluttet sin hovedfagsoppgave i fysikk ved Universitetet i Oslo. Slik skulle det imidlertid ikke bli. I stedet satset han på en utdannelse i management med fokus på hvordan lede verden ut av miljøkrisen.
     Dette falt ikke i god jord i Oslo. Uttrykket «grunnøkolog» ble brukt i svertekampanjen Randers ble gjenstand for da han kom hjem. I datidens norske miljøideologiske landskap var hans systemdynamiske analyser uønsket i akademia. I dagens mer avideologiserte miljødebatt har han derimot funnet et nytt publikum slik at han nå fremstår som en av Norges fremste miljøforskere.
     I 1972 var det altoverskyggende tema i internasjonal miljødebatt rapporten Limits to Growth (på norsk Hvor går grensen?) skrevet for den såkalte Romaklubben av en gruppe forskere ledet av Dennis L. Meadows ved mit. Blant medforfatterne var den da 27 år gamle Randers. Han var på denne tiden fullstendig ukjent i Norge. Det var derfor et sjokk for de norske miljøvernere å se ham hevet til verdensberømmelse ved at Hvor går grensen? etter hvert kom ut på over tjue språk og ble solgt i utrolige ni millioner eksemplarer. Boken kom med det til å sette den miljøfaglige agendaen i minst et tiår.
     I Hvor går grensen? argumenterte forfatterne for at verdenssamfunnets økologiske fotavtrykk var i ferd med å vokse utover klodens kapasitet. Vedvarende økonomisk vekst kunne ende med en overskridelse av jordens bæreevne med en påfølgende økologisk kollaps. MIT-forskergruppen ble oppfattet, til dels feilaktig, som en del av den gruppe miljøvernere som søkte å løse økologiske problemer innenfor etablerte politiske strukturer ved hjelp av nye teknologier. Rapporten problematiserte faren for å overskride grensene for bruken av naturressurser ved uhemmet økonomisk vekst, men kritiserte ikke eksplisitt kapitalismen. Den ble derfor møtt med en kald skulder av det intellektuelle miljø i Norge.
     Blant Sovjet-kommunistene ble Randers beskyldt for å stå i ledtog med interessegruppene som underminerte moderniseringen av Norge. En av dem var professor i geologi Ivan Th. Rosenqvist. Han var ikke imponert over Randers' bruk av «moderne datamaskiner og intens propaganda» i Hvor går grensen? «Et politisk syn blir ikke mer objektivt ved å bli kjørt gjennom en computer,» kommenterte han. Likeledes var debatten om fornybare og ikke-fornybare ressurser problematisk. Det fantes rikelig med naturressurser, hevdet Rosenqvist, selv med radikal befolkningsvekst og ressursbruk. Også høyresiden av det politiske spektrum møtte Randers med forbausende like argumenter. Sosialistene var heller ikke nådige. Johan Galtung, for eksempel, publiserte et foredrag, «The Limits to Growth and Class Politics», som tok form av et frontalan-grep på fraværet av sosiale analyser i rapporten. Den gjenspeilte en «middelklasseideologi», mente Galtung, som var «politisk blind» for de fattiges interesser. Man skulle i deres og arbeidernes interesse «bekjempe [de] billige og farlige løsningene» til Randers, mente han.
     Selv om han holdt seg unna Galtungs sosialistiske sjargong, var Arne Næss også kritisk i sin vurdering. Hans mest berømte artikkel, «The Shallow and the Deep Ecology Movements», ble umiddelbart oppfattet som en slakt av det «grunne» teknokratiske perspektivet til Randers og Romaklubben. Denne «grunne bevegelse som har mange venner blant makteliten», hevdet Næss, var i ferd med å konsolidere miljødebatten på bekostning av den «dypere bevegelsen [som] står i fare for å bli lurt gjennom smarte manøvrer».
     Men den vekstkritiske tonen i Hvor går grensen? skaffet rapporten imidlertid få venner i tidens maktelite, som betraktet økonomisk vekst som den eneste mulige løsning på verdens problemer. Et eksempel er mottagelsen Randers fikk ved Universitetet i Oslo: I løpet av de første 30 årene etter utgivelsen av boken ble han bare bedt om å holde én forelesning ved universitetet, og det var for å presentere rapporten i 1972. Galtung og hans epigoner brukte anledningen til å kaste seg over ham. Argumenter tidligere brukt mot hans far, kjernekraftforkjemperen Gunnar Randers, ble nå tatt frem igjen og brukt i krass kritikk av hans sønn.

I skyggen av debatten rundt Hvor går grensen? skrev Randers doktoravhandlingen Conceptualizing Dynamic Models of Social Systems: Lessons from a Study of Social Change (1973) som omhandlet dynamikken i sosiale bevegelser. Dette fanget interessen i kristne teologiske fagmiljøer i New York hvor Randers hentet inn en serie biveiledre og stipendier. Disse liberale teologene så i Randers' arbeid en mulighet for å komme miljøbevegelsen i møte med et kristent budskap.
     Randers’ aller første artikkel, fra 1971, «The Carrying Capacity of our Global Environment – A Look at the Ethical Alternatives», ble først publisert i det teologiske tidsskriftet Anticipation, hvoretter det siden ble gjentrykket i ulike versjoner i en serie antologier utover 70-tallet. Her utviklet han ideen om det bære-kraftige samfunn eller det han kalte «ecologically sustainable society», et begrep han var den første til å formulere. Det gjorde han som deltager på en konferanse arrangert av World Council of Churches i Bucureşti i 1974. Teologene omfavnet ideen om et «økologisk bærekraftig samfunn», og kom til å diskutere dette i sine fagtidsskrift i om lag et tiår. Det var for dem et uttrykk de kunne bruke i samtale med sekulariserte miljøvernere og biologer for å diskutere det lovede gudsrike på jorden (der «ulven og lammet skal beite sammen, og løven skal ete halm som oksen»). Håpet om en bærekraftig økologisk harmoni var for teologene ensbetydende med håpet om Jesu gjennoppstandelse. Randers fulgte debatten på god avstand. Han var mer opptatt av å innarbeide miljøperspektiver i norsk politikk, og da fra sitt nye ståsted som leder for Gruppen for ressursstudier innen Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF)-systemet.
     Allerede mens han var professor på mit etter fullført doktorgrad, søkte Randers aktivt etter en plass og et publikum for sin forskning i Oslo, ettersom han ville returnere til sin hjemby. Blant miljøforskerne ved universitetet ble han oppfattet som en teknokrat, og fikk ikke innpass. Men de tekniske forskningsrådene i Norge, Sverige og Danmark hadde tro på Randers’ fremtidsanalytiske metoder og tilbød den nødvendige finansiering. Dermed kom han til å lede «Gruppen for ressursstudier» fra 1974. I programnotatet A Quest for a Sustainable Society fra 1975 formulerte han grunnlaget for en bærekraftig miljøpolitikk, tanker som 12 år senere kom til å dominere «Bruntland-rapporten» Our Common Future (Vår felles framtid) fra 1987. Randers og Gruppen for ressursstudier ble en global pionér i anvendelsen av den systemdynamiske metode, med 20 fulltidsansatte forskere da han sluttet i 1981.
     I 1976 arrangerte Randers den første internasjonale konferansen i faget systemdynamikk, som ble holdt på Geilo. Dette ble en gjennombruddskonferanse med viktige foredrag som løste opp metodiske floker. Den påfølgende antologien Randers redigerte, Elements of the System Dynamics Method (1980), er fortsatt en standardreferanse for faget. På tross av at Randers med bærekraftbegrepet gjorde et vesentlig bidrag i å forme norsk og internasjonal miljødebatt, så møtte han vedvarende motstand, ikke minst fra dypøkologene som fortsatte å stemple ham som en «grunn» teknokrat og «middelklassereformator». Dette var alvorlige anklager i 70-tallets motkultur og radikaliserte miljøbevegelse.
     I 1981 kastet Randers inn håndkleet og trakk seg for en periode fra norsk miljødebatt. Han aksepterte i stedet, på oppfordring fra studentene, jobben som rektor på Handelshøyskolen BI. Han ledet denne institusjonen til 1989, og forvandlet den i løpet av åtte år til en stor og moderne vitenskapelig høyskole. I denne perioden var han fortsatt i internasjonale fagkretser en av Norges mest velrenommerte akademiske miljøvernere.
     Slutten på den kalde krigen kom til å løse opp miljøbevegelsens ideologiske fronter, og Randers’ tenkning fikk fornyet aktualitet i Norge. Jobben som visegeneraldirektør i WWF International i Genève, som Randers utførte fra 1994 til 1999, ville vært en sosial belastning på 70- og 80-tallet, men den ga ham nå reell innflytelse i norsk miljøpolitikk. Likeledes var hans ulike miljøkonsulentoppdrag for større internasjonale konserner ikke lenger suspekt, men derimot noe konstruktivt. I 1999 flyttet Randers tilbake til Oslo og bi, der han i sitt professorat i økonomiske konsekvensanalyser utfoldet et fornyet klimapolitisk miljøengasjement. Han ledet regjeringens Lavutslippsutvalg, som resulterte i Et klimavennlig Norge (NOU 2006:18).
     Det mest ødeleggende for Randers’ karriere som miljøtenker i Norge var at han ikke var en del av lenkegjengene som forsøkte å stoppe Mardøla- og senere Alta-utbyggingene. Mangelen av sosial forankring blant miljøradikale akademikere og i et dypøkologisk verdisyn satte ham på sidelinjen av norsk miljødebatt i om lag to tiår. Dette på tross av at Hvor går grensen? dominerte både nasjonal og internasjonal faglitteratur i samme periode. Han utformet og ga tanken om bærekraftig utvikling akademisk tyngde, men trakk seg likevel ut av miljødebatten i sin mest kreative livsfase og satset isteden på utviklingen av BI.
     Randers kan slik stå som eksempel på at det ofte er sosialpolitiske nettverk og ikke akademisk cv som styrer forskning og fagskriving, ikke minst i miljøspørsmål, og at Janteloven også er gjeldende ved landets største universitet. På den annen side viser hans virke at viktig forskning og sakprosabidrag i miljødebatten ofte kommer utenfra, eller fra randsonen av etablerte forskningsmiljøer. 



Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 718


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no