PROSA – FAGLITTERÆRT TIDSSKRIFT


>Anmeldelser

Artikkel fra Prosa 06 10

 

 

 

Om Arne Treholts forbrytelse og straff. 21 bøker om Treholtsaken

Per Olav Reinton

 



Meldingen om arrestasjonen og spionsiktelsen kom fra NTB akkurat da Ukeslutt i NRK gikk på lufta lørdag 23. januar 1984, og lød:

”Byråsjef Arne Treholt i Utenriksdepartementet er arrestert, etter det NTB har grunn til å tro, siktet for spionasje. Riksadvokaten vil foreløpig ikke uttale seg om saken, men bebuder en pressemelding i løpet av ettermiddagen.”

NTB-meldingen var undertegnet ”ij”, altså Ivar Johansen, sjefen i NTB, tidligere leder for Norsk Journalistlag, og statssekretær i John Lyngs regjering. Disse to setningene reiste en moralsk storm i landet. Arne Treholt var en høyt profilert diplomat og politiker, en person som var respektert i vide kretser, med gode venner høyt oppe i Arbeiderpartiet, og en yndling blant journalister.
    Treholt ble holdt i forvaring i sjuendeetasjen i Drammen Kretsfengsel. Det var ikke verre enn at en journalist kunne komme opp og ta bilde av ham med heisekran. Men når han skulle fraktes til Oslo, var det med blålys og eskorte under stor fart. ”På vei til Oslo føler jeg meg som et innesperret dyr. Politibiler foran og bak. Jeg er i midten med håndjern klemt inne mellom to røslige karer som ruver ekstra med belte og pistol rundt magen.” Dette skjedde femti ganger, skriver Treholt i Alene.

Rettssaken var dramatisk regissert med skarpskyttere på taket i Oslo Tinghus, og retten ble lukket stadig vekk med henvisning til vitnenes sikkerhet eller opplysningenes sensitivitet. I Gråsoner antyder Treholt at saken kan ha kostet 300 millioner kroner med fullt overvåkningsteam og nye stillingshjemler og teknisk utstyr. Det er et løst anslag, men her var det mange årsverk som gikk med. Den 20.juni 1985 fikk Arne Treholt dommen på 20 års fengsel, for sitt ”svik mot oss alle”, dømt etter §90 – spionparagrafen i straffeloven.
    Det ble skrevet omkring 10–12 000 avisartikler om saken det første året. I tillegg kom daglige nyheter i radio og fjernsyn. Mange har også skrevet bøker. Jeg kommer i denne artikkelen innom 21 av dem.
    Kontrasten er stor mellom pressens førsteinntrykk og bøkenes ettertanke. Vi vet fra mye empiri at førsteinntrykk sitter godt. Det vet alle som har forsøkt å dementere noe. Det var ikke plass til spørsmålstegn i pressen i begynnelsen. I den moralske stormen som oppsto vekslet det mellom ”dobbeltmennesket” og ”KGB-spionen” (Dagbladet) og ”Superspionen”, ”Storspionen” og ”Sovjetunionens beste agent i Vest-Europa” (VG). Kildeangivelser var det ikke så nøye med, og litterære teknikker ble hyppig brukt for å fortelle spionhistorien.

Etterforskningen
Materiale fra etterforskningen er fortsatt gradert, inkludert etterforskernes ettererklæring, og noe av dommen som angivelig vedrører sensitive bevis. Men etterforskerne har skrevet bøker, og de har også fortalt mye.
    Arne Treholt var under etterforskning av POT og FBI fra 1977 til 1982, uten at det ga andre resultater enn hans 7. sans fra 1982 ved en ransaking av leiligheten hans i New York. Fem års telefonavlytting og fem års skygging, hvor FBI hadde leid seg inn i naboleiligheten i New York, ga altså ingen ting.
    POT oppfattet Treholts avtalebok, 7. sansen, som et gjennombrudd, for der oppdaget de avtaler med Titov. Og da fant etterforskerne det sporet de så etter. Titov var nemlig mannen som ble utvist i 1977 i forbindelse med at Gunvor Galtung Haavik var blitt avslørt som spion. Da var det noen KGB-avhoppere i England som hadde antydet at det var en større fisk enn henne som vaket i vannskorpa.
    Når de holdt det gående i fem resultatløse år uten å gi opp, skyldtes det avhoppere som Oleg Gordievskij – ”helstøpt personlighet, som handlet utelukkende ut fra ideologiske motiver” i følge Michael Grundt Spang – og Oleg Lialin, som ikke er nevnt i dommen, fordi han definitivt ikke handlet ut fra ideologiske motiver: han ble tatt for fyllekjøring, og unngikk dom ved å hoppe av og fikk dermed opphold for seg og kjæresten, mens kona og sønnen ble igjen i Moskva. Opplysninger fra de to dobbeltspionene pekte i retning av Arne Treholt.
    Dobbeltspionen Oleg Gordievskij spiller en sentral rolle i etterforskningen, og får en avgjørende betydning for dommen gjennom Ørnulf Tofte, som ledet etterforskningen i Norge, og var Gordievskijs talerør i retten.

Når det ikke finnes fysiske bevismidler, blir indisiene viktige, og en vesentlig del av dem kommer fra KGB-avhopperne Oleg Lialin, Oleg Gordievskij – og Stanislav Levchenko, sistnevnte ble faktisk framført i rettssalen. Hvordan kvaliteten på etterforskningen vurderes er helt avhengig av hva man mener om dobbeltagentene. Det er grunnen til at særlig Gordievskij får en bred og meget hederlig omtale både av Michael Grundt Spang i Treholtsaken – Gordievskij skulle ha avslørt mer enn 100 sovjetagenter i England – og av Stein Vale i Teppefall, hvor mer enn ti sider blir brukt for å beskrive hans heltmodige karriere som dobbeltspion. Birgitte Rahbek er langt mer forbeholden i Treholtsagen. Han hadde også prøvd å få en danske, Arne Herløv Pedersen, til å bli storspion, men danske politikere bet ikke på kroken. Gordievskij hevdet at BBC drev med Sovjetpropaganda. Nettet hans hadde små masker. Han ble hedret av både Ronald Reagan og Margareth Thatcher.

Det er Oleg Gordievskij som får æren for at Arne Treholt blir oppdaget. Han ble ikke framført i retten, men var der med sin stråmann Ørnulf Tofte, mens selv de sakkyndige ble skysset ut, og Treholt fikk notatforbud. Gordievskij har skrevet mye, har gitt flere intervjuer, om ikke i øst, så i vest, men i Treholt-dommen er han fortsatt ”Strengt hemmelig”, selv om han både da og senere er kommet med opplysninger som er for rene vandrehistorier å regne. I motsetning til Treholts anklagere, er det også dem som mener at de russiske avhopperne gjerne fortalte det de trodde vertskapet deres gjerne ville høre – slik Birgitte Rahbek mer enn antyder i sin bok.
    I etterforskningen er FBI og MI6 sentrale samarbeidspartnere for POT, som er overbevist om at det er penger som er Arne Treholts motiv. Han skulle være Sovjetunionens påvirkningsagent i Norge, og skaffe opplysninger og dokumentasjon mot betaling. Før det såkalte pengebeviset dukket opp et stykke ut i rettssaken, var det ikke belegg for at penger var motivet for møtene med Titov. Pengebeviset er blitt vesentlig fordi det ellers kan argumenteres for at Treholts kontakt med Titov var politisk motivert, slik han selv hevder.
    Stanislav Levchenko kjente ikke til Treholt, men han hadde hoppet av i Japan, og ble i all hemmelighet fløyet inn for å fortelle om hvordan KGB arbeidet. Han visste blant annet at de store gutta pleide å møtes i tredjeland, og at det måtte være vesentlig materiale Treholt kom med siden en betydelig person som Titov var villig til å reise for å møte ham.

Dommen
I 1986 – kort etter dommen – kom boka Vi anklager! med nitten bidrag fra store deler av norsk samfunnsliv, fra Knut Utstein Kloster til Ketil Bjørnstad. Med noen unntak er boka fortsatt aktuell lesning. Unntakene er vurderinger om Arne Treholt som påvirkningsagent, som sto sentralt den første tiden, og påstandene om militære forhold, som ble svekket til det ubetydelige senere, blant annet fordi ”hjemmearkivet” etter hvert fikk mindre vekt.
    Mads T. Andenæs skriver: ”Det var betydelig usikkerhet knyttet både til de faktiske forhold og til rettsspørsmålene,” – og er profetisk i forordet: ”Kritikken reiser alvorlige spørsmål som vil prege norsk samfunnsdebatt i mange år framover.” Vilhelm Auberts kommentar til Treholtdommen er forbilledlig: Ifølge tiltalen var det 50 forhold som ble rammet av §90 – spionparagrafen. I dommen er det blitt til 24. Forsvarets Høgskole var kilden til 13 av disse. Dommen hevder at det ble overlevert dokumenter i 6 tilfelle. Ingen av dem omhandlet militære forhold. Og så skriver Aubert: ”De gåter som blir igjen knytter seg først og fremst til overvåkningspolitiets bevismateriale …”
    Det er også artikler i samlingen som kommenterer dommernes oppførsel under rettssaken, FBIs og POTs ufyselige behandling av Arne Treholts daværende kone Kari Storækre, og den politiske skandalen som det ble lagt opp til fra Willochregjeringens side, men som etter hvert rant ut i sanden.
    Ulf Torgersen og Per Aavatsmark skriver i Reven i hønsegården. Klareringen av Arne Treholt for Forsvarets Høyskole: ”Vi trenger en ordentlig og bred belysning av hvorfor den hardest spiondømte i Norges historie ble klarert til Forsvarets Høyskole.” Uten Forsvarets Høyskole ville rettssaken vært en radikalt annen og mindre konsekvensrik. Det gikk et år fra det tidspunktet Arne Treholt ble anmodet om å søke til han fikk adgang til hemmeligheter.

Ola Hole og Øystein Sjaastad skriver i Logisk søkelys på Treholtdommen at det er en uryddig dom. Det er vanskelig å se hva som er premisser og hva som er konklusjoner. Det er i dommen ingen kritisk holdning til kildene, bortsett fra Arne Treholts utsagn. Pengebeviset er et sirkelbevis: a) Treholt har levert betydelig og til dels høyt gradert materiale til russerne og b) Treholt har mottatt store pengebeløp av russerne.
    I dommens side 66 sies det at a) er sant fordi b) er sant. På neste side står det at b) er sant, derfor er a) sant.
    Retten hevder også i dommen at noe er sant uten at de har grunnlag for å hevde at det er sant (s. 68): ”retten finner det inntil visshet grensende sannsynlig at det er gitt til KGB opplysninger i betydelig omfang uten at retten kan identifisere nøyaktig de dokumenter og de opplysninger som er kompromittert.”
    Hole og Sjaastad konkluderer med at Treholt-dommen stiller rettsstaten på en alvorlig prøve. Den er preget av tendensiøst utenomsnakk, logisk inkonsistens, semantisk upresishet, usaklighet, sviktende kildekritikk, fravær av alternative hypoteser, og selvbekreftende teoriframstilling. Analysen blir kommentert i tidsskriftet Lov og Rett av Hans Petter Graver, som hevder at de logiske krav til juridisk argumentasjon er ganske små – her er det erfaringsgrunnlag og sannsynlighetsvurderinger som gjelder.

Medienes behandling
På den annen side har vi Treholt-anklagerne, anført av VGs Michael Grundt Spang, som i Treholtsaken. Hva skjedde er meget klar i sine konklusjoner: Det var ingen forhåndsdom, retten var ikke fiendtlig, og Astrid Rynning administrerte forhandlingene beundringsverdig.
    Ifølge Thomas Mathiesen og Ole Kristian Hjemdals Treholtsaken i offentlighetenet grunnlag for forhåndsdømming foregikk det nesten ingen kritikk av noen side av behandlingen av Arne Treholt. I avisene (Aftenposten, VG, Dagbladet, Arbeiderbladet) er kritikk fraværende i 93 % av artiklene. Her var VG ekstrem: I 98 % av artiklene var det ingen kritikk av etterforskningen. Arbeiderbladets kritikk dreide seg om å distansere Treholt fra Arbeiderpartiet.
    Ifølge en språkstudie gjort av studenter ved Norsk journalisthøgskole ble POT ikke bare omtalt ukritisk, de blir omtalt som helter. Tvil ble kriminalisert, eller ble sett på som rene urimeligheter, skriver Mathiesen og Hjemdal, og refererer en opinionsundersøkelse: Halvparten av den norske befolkning var i mot at Arne Treholt skulle bli intervjuet i mediene i 1985. Treholt ble samstemt funnet skyldig av massemediene, og alle autoriteter som fikk ordet i saken, uttalte seg om Treholt skyld. Hvordan skulle en dommer sette seg opp imot en slik formidabel autoritet? Domstolen kunne ikke fungere uavhengig og upåvirket av stemningens og omgivelsenes dom, skriver Mathiesen og Hjemdal. Forhåndsdommen var utvilsom. Også fordi Regjeringen hadde avskjediget ham ved kongelig resolusjon, og Stortinget hadde fratatt ham lønn og pensjon – før rettssaken kom i gang.

Kan mediene være en kritisk, uavhengig fjerde statsmakt slik liberal medieteori regner med? Tore Sandberg prises fordi han tar opp justismord. Han har fått Zolaprisen, Amnestyprisen, Kultur- og kirkedepartementes menneskerettspris, Olav Selvaags minnepris, John Alvheims ærespris og Sankt Hallvardprisen (kilde: Wikipedia). Selv spør han i intervju i magasinet ”Etterlyst”: Hvorfor gjør ikke redaksjonene det jeg gjør alene? Hvorfor gjør ikke VG dette? Hvorfor ikke NRK? Den gang sakene som ble justismord var oppe i retten, kjørte alle journalistene i samme retning på anklagernes premisser. Et annet eksempel er de såkalte bumerangsakene i Bergen, som ble avsluttet i 2002 etter 21 års strid med at sju personer fikk 2,4 millioner i kompensasjon fra staten – en avslutning som gikk ganske ubemerket hen, forøvrig. Det var to forskere, Nordhus og Vogt, som kom over tegn til vold utført av polititjenestemenn i materiale fra Haukeland sykehus. Funnene ble presentert i bokform i 1981. Politiets folk hevdet at det hele var svindel, satt i scene for å skade politiets anseelse, og politiets reaksjoner ble fulgt opp av det meste som fantes av taleføre bergensere, redaktører og journalister inkludert. Oslopolitiet etterforsket Bergenspolitiet, og henla i alt 367 av 368 saker – i det ene tilfelle skulle en politimann ha lugget en arrestant, det var det verste Oslopolitiet kunne si om Bergenspolitiet. Bergens Tidende skrev at de to forskerne Nordhus og Vogt ble ”henrettet” og ”latterliggjort”. Ofrene for volden, derimot, ble straffedømt for falsk forklaring – derav navnet bumerangsakene. NRK og Amnesty ble etterforsket av politiet for injurier og bestikkelser.
    Men så endte det altså med at ofrene fikk erstatning, og det skyldtes ikke pressen. Det skyldtes ene og alene juristen Anders Bratholms kamp i 21 år, og her er ordet kamp det rette ordet – mot pressen og politiet.
    Den verste henrettelsen som koalisjonen presse/politi har begått i moderne tid skjedde etter instruks fra daværende industriminister Trygve Lie etter Kings Bay-saken i 1963. Det gjaldt byråsjef Harry Lindstrøm i Industridepartementet som ble tiltalt etter en siktelse på sytti punkter, inkludert grov utroskap, bedrageri, underslag, ærekrenkelser, overtredelse av aksjeloven og simpelt tyveri – for å dekke over politisk svikt. I de åtte månedene han satt i varetekt fram til 19.juni 1964 var han hovedpersonen i avisene hver dag. Han ble dømt for noen bagateller. Etterpå førte han sak mot 124 aviser, og vant sakene en etter en, inntil han døde.

Så hvorfor er journalistene så lojalt på anklagernes side når det virkelig gjelder?
    Jo Bech-Karlsen stiller spørsmålet i Bange anelser. Kanskje er det en strukturell årsak i behovet for å dekke det løpende nyhetsbildet. Et nyhetsbilde vil som regel avspeile et maktforhold i samfunnet. I Treholtsaken var det etterforskerne, påtalemyndigheten og dommerne som definerte det løpende nyhetsbildet. Jo mer moralsk belastet en sak er, jo tryggere vil journalistene følge mainstream, maktens veivisere, og her veide den moralske fordømmelsen tungt. Det oppsto et nytt begrep – Treholtvenn – som skulle kastrere avvikere.

Kappefall og Teppefall
Arne Haugestad var en aktiv forsvarer for Arne Treholt fra 1985 til 1992. Etter at han sluttet som forsvarer, skrev han boka Kappefall. Det er blitt en bok på nesten fire hundre sider, men Haugestad har mye å fortelle. Han gjengir en annen virkelighet enn den mediene og dommen bringer, og detaljer og vesentligheter samler seg i en taletrengt strøm i boka. Den ble møtt med rungende taushet da den kom ut. ”I Treholtsaken finner vi en åsgårdsrei av lovbrudd, manipuleringer og desinformasjon som feide gjennom Politihuset, rettssaler og departement midt på 80-tallet, og deretter fortsatte å romstere i mange år,” skriver Haugestad. Han oppfatter dommen som et planlagt og villet justismord basert på konstruerte beviser. Og han hevder videre: ”Det kan ikke være tvil om at de pengefunn som er presentert for retten er et falsum.”
    Til det svarer Stein Vale med Teppefall i Treholtsaken. Påtalemyndigheten skal være ”objektiv” i teorien, legge fram både det som er gunstig og det som er ugunstig for tiltalte. Stein Vale er polemisk, til dels svært polemisk, ikke minst i beskrivelsen av aktørene. Dommerne og etterforskerne er sindige og erfarne, mens forsvarerne ”var kjent for å bruke store ord; ikke så rent sjelden på et for tynt grunnlag”(Nordhus) og Haugestad karakteriseres ”med sine fengende konspirasjonsteorier om bevisfusk.”
    Han refererer stadig vekk til kritiske røster som ”Treholts støttespillere” med sine ”uholdbare konspirasjonsteorier”. Dagsavisen blir beskrevet som Treholts talerør.
    Han avslutter boka med et ønske om at historiens dom over Treholts virke som spion og ”privatpraktiserende utenriksminister” blir like fordømmende som spiondommen fra 1985.

Sårene åpnes igjen
Så ble ikke Teppefall siste ord. Det hadde kommet forsvarstaler for Arne Treholt tidligere, som av Kaj Skagen i Retten som ingen kunne målbinde, men Johan Galtung skriver gjerne med flammekaster der andre risser sine ord i sand, som i pamfletten Hva var det du prøvde å få til? Hvis en klarer å overse det som er av hybris, er dette en samtale om politiske linjer fra to mennesker som har vært nær vesentlige begivenheter. Det er ikke publisert for mange slike samtaler innen vårt snevre språkområde hvor det daglig skiftende og fragmentariske nyhetsbildet tegner opp en krakelert verden.
    Arne Treholts konklusjon i samtalen er: Møtene hans med Titov var politisk motivert. Han hadde vært lettsindig og overgesjeftig på fritiden, uklok og dum. Men det er et langt sprang fra spionasje som kunne rammes av §90 i straffeloven. Galtung hevder ”de (POT) svek oss alle. De forandret landet Norge fra rettsstat til politistat. Dette sviket har et navn. Navnet på et slikt svik er landssvik. Til fordel for en fremmed makt.”

Samtalen mellom Galtung og Treholt er påvirket av stemningen som ble skapt høsten 2010 av en annen bok med mikroperspektiv: I Forfalskningen. Politiets løgn i Treholtsaken av Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland hevdes det at POT fabrikkerte bevis, førte domstolen bak lyset og løy for Høyesterett. Bilder av en stresskoffert som er blitt trickset med er blitt sakens fokus 25 år etter at Arne Treholt ble anholdt.

Den beste boka
I løpet av disse årene er POTs 350 stillingshjemler blitt til PSTs over 500, og PST har fått videre fullmakter. Det har skjedd et rent paradigmeskifte for å bekjempe terrorisme. Man har forlatt den liberale rettsstats prinsipper for politistatens logikk, ifølge mellom andre advokat Jon Wessel-Aas i Prosa 04/10. Dette er perspektivet i forlengelsen av Treholtsaken.

”Denne sag handler om retspincipper, der er tilsidesat og gemt godt av vejen i et morads af politiske intriger og fordomme,” skriver Birgitte Rahbek i Treholtsagen. Hun kom til landet for Danmarks Radio og intervjuet aktørene på begge sider, før hun skrev boka.
    Hun bemerker at det ville ha vært en knusende dom over norsk etterretning om ikke Arne Treholt hadde fått lovens strengeste straff. Gunnar Haarstad sier i intervjuet med DR at det ikke var så merkelig at de ikke fikk noe på Arne Treholt i de første årene fordi kontakten hans med russerne ble avviklet som en sikkerhetsforanstaltning etter arrestasjonen av Haavik. Ifølge Jostein Erstad er det forklaringen på at 7. sansen fra 1982 var det eneste av betydning de fant.
    Birgitte Rahbek går gjennom den underlige prosessen som fører til at Arne Treholt mot sin vilje kommer inn på høyskolen. Omstendighetene i forbindelse med Arne Treholts opptak på Forsvarets Høyskole virker merkverdige, skriver hun. Ifølge forsvarssjefene Sverre Hamre og Bull-Hansen var kostnadene ved å fange en spion ved å la ham komme inn på Forsvarets Høyskole verdt flere års forsvarsbudsjetter og omlegging av NATOs kriseplaner for handelsflåten. Burde ikke utenriksråden da ha blitt tiltalt for tjenesteforsømmelse og utenriksministeren stilt for riksrett fordi de ikke gjorde noe for å forhindre det?

Den tidligere utenriksminister i Danmark Ole Espersen mener i intervju med Danmarks Radio at man påtar seg et medansvar for forbrytelsen når man lar ”den pågældende involvere seg mer og mer i det, der ser ut til å være ulovligheder.” Han mener at det er politiets oppgave å hindre forbrytelser, ikke å befordre dem, og at det er helt uforståelig at Arne Treholt ble tatt opp på høyskolen ut fra mistankene som forelå.

Det er ingen tvil om at det var en katastrofe for Arne Treholt at han ble bedt om å gå Forsvarets Høyskole.

Nesten alle bøkene om Treholtsaken er konstaterende og polemiske. Birgitte Rahbek kommer utenfra, fra Danmarks Radio, og stiller spørsmål. Det er befriende i den norske offentligheten hvor det i perioder er ganske trangt mellom utropstegnene.
    Den som vil sette seg inn i denne sakens forskjellige sider ved bare å lese én bok, kan ta for seg Birgitte Rahbek: Treholtsagen. Hvem svigtede hvem?

Litteratur:
Arne Treholt: Alene (Cappelen 1985), Treholtdommen (Universitetsforlaget 1985), Jo Bech-Karlsen: Bange anelser (Gyldendal 1985), Kaj Skagen: Retten som ingen kunne målbinde (Ex Libris 1985), Thore Roksvold (red.): Spionreportasje -- en forhåndsdømmende genre (Norsk journalisthøgskole 1985), Ketil Bjørnstad og Mads T. Andenæs: Vi anklager (Aschehoug 1986), Kari Storækre: God tur til Paris (Chr. Erichsen forlag 1986), Michael Grundt Spang: Treholtsaken. Hva skjedde (Aschehoug 1986), Ulf Torgersen og Per Aavatsmark: Reven i hønsegården (Universitetsforlaget 1986), Jørgen R. Lohne og Arne Snede: Hvorfor forhåndsdom? (Norsk journalisthøgskole 1986), Ørnulf Tofte: Spaneren (Gyldendal 1987), Gunnar Haarstad: I hemmelig tjeneste (Aschehoug 1988), Ola Hole og Øystein Sjaastad: Logisk søkelys på Treholtdommen (Solum 1988), Arne Haugestad: I nytt lys. Begjæring om gjenopptagelse av straffesak nr. 21/1985 (Cappelen 1990), Birgitte Rahbek: Treholtsagen. Hvem svigtede hvem? (Holkenfeldts Forlag, Danmark 1990), Bengt Calmeyer: Forsinket oppgjør (Aschehoug 1993), Arne Treholt: Gråsoner (Gyldendal 2004), Arne Haugestad: Kappefall. Et varslet justismord (Aschehoug 2004), Stein Vale: Teppefall i Treholtsaken (CappelenDamm 2009), Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland: Forfalskningen. Politiets løgn i Treholt-saken (Publicom 2010), Johan Galtung og Arne Treholt: Hva var det du prøvde å få til? (Kolofon Forlag 2010)



Lenke til denne artikkelen: www.prosa.no/artikkel.asp?ID= 716


Utgiver av Prosa: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo, Tlf. 22 12 11 40, e-post: post@nffo.no, post@prosa.no