>Bokessay Prosa 06|06

Bok møter McBok. To ulike journalistblikk på Frps formenn

Magnus E.  Marsdal

Mens noen forsøker å forstå fenomenet Frp, prøver andre å tjene penger på det. Høsten har gitt oss to bøker om lederne for den store politiske vekkelsen som hjemsøker folk flest, produsert med to vidt forskjellige metoder. For Kagge Forlag er det julegavesalget som avgjør hvilken bok som ble best. Her i Prosa skal vi tillate oss opptil flere målemetoder.

<empty>
Martine Aurdal
Siv. Portrett av en formann
208 sider, illustrert
Kagge Forlag 2006

Elisabeth Skarsbø Moen
Profet i eget land
Historien om Carl I. Hagen
356 sider, illustrert
Gyldendal 2006

DET ER IKKE NOE vakkert syn når en forfatter slaktes sønder og sammen. Særlig ikke en debutant.
Frank Rossavik, Bergens Tidende: «Siv. Portrett av en formann er faktisk en forvokst, dårlig redigert ukebladreportasje, pakket inn i en bok så prangende at den ville vært dronning Sonja verdig.»
    Tore Rem, Dagbladet: «Dessverre har forfatterens kritiske sans sviktet. Siv har blitt et uhyre naivt prosjekt.»
    Ane Farsethås, Dagens Næringsliv: «Er det overhodet [sic] mulig å tenke seg en politisk aktivist på 80-tallet bruke en hel bok på å intervjue Kaci Kullmann Five om hårspennene og forholdet til mor?»
Sindre Hovdenakk, VG: «... forunderlig at hun har skrevet en bok med så lavt refleksjonsnivå og så liten distanse til sitt objekt.»
    Aud Farstad, Sunnmørsposten: «Dersom kvaliteten på denne boka gjenspeiler dagens politiske kultur i dette landet, er det deprimerende.»
    Tross en av de bratteste journalistkarrierene i sin generasjon, innså presse-Norges yngste sjefredaktør at det skapte fallhøyde å takke ja til Kagge Forlags tilbud om å portrettere Frps formann i McDonald’s-tempo. «Dette er egentlig et vilt selvmordsprosjekt,» betrodde hun VG i juli. «Selve skrivefasen blir gjennomført i løpet av et par hektiske ferieuker.» Så vidt jeg vet, fikk både Jon Hustad, Hanne Andrea Kraugerud og Aslak Nore tilbud om det ville selvmordsprosjektet før Aurdal. De takket nei. Etter å ha lest anmeldelsene av resultatet, vil jeg tro de priser seg lykkelige.

Ikke i målgruppa Det var etter et par kapitler med Siv, da jeg tenkte «dette må pinadø være det kjedeligste jeg noen gang har lest», at det slo meg: Kanskje jeg ikke er i målgruppa? Og ikke anmelderne heller! Så jeg sendte Siv. Portrett av en formann til en 67 år gammel pensjonert arbeider et sted på Østlandet. Hun har bevegd seg fra Ap til Frp. Hun liker Siv Jensen. Jeg kjenner henne fra mitt -arbeid med en bok om Frp-koden. Da jeg ringte, takket hun umiddelbart ja til å være Prosas referansegruppe ute i folkedypets Frp-land. Min hypotese var at «Anne» (67) ville gi en annen respons enn anmelderkorpset.
    I mellomtiden konsentrerte jeg meg om VG-journalist Elisabeth Skarsbø Moens Profet i eget land. Historien om Carl I. Hagen. Hagen er, i motsetning til Jensen, utvilsomt en av de mest ruvende og kontroversielle skikkelser i norsk politikk fra siste halvdel av 1900-tallet. Skarsbø Moens bok blir derfor automatisk viktig, for dette er det grundigste verket om mannen til nå.

Rekrutt 318 Hagen Både boka om Carl og boka om Siv er skrevet av en journalist. Der stopper likhetene. Skarsbø Moen har holdt på et par år, inkludert ti måneder på fulltids skrivestipend. Hun har kartlagt tusener på tusener av opplysninger, dato for dato, hun har etterprøvd påstander, hun har intervjuet et stort antall kilder. Den mest iøynefallende kontrasten er likevel at Skarsbø Moen har avstand til sitt objekt. Så stor, faktisk, at Hagen har nektet enhver befatning med verket.
    Skarsbø Moen er ikke en brøkdel så mye «til stede» i teksten som Aurdal er i Siv. Til gjengjeld framstår hun som en kompetent og myndig forfatter, som våger å gå bakenfor både offentlighetens bilde av Carl og mannens bilde av seg selv. Ifølge Carl I. Hagens fortelling om seg selv, fikk hans store politiske karriere sin spede begynnelse da han ble tillitsvalgt i militæret. I Skarsbø Moens versjon ser historien litt annerledes ut. Her fra tillitsmannsvalget i messa på Hvalsmoen utenfor Hønefoss:
    En ung rekrutt reiste seg og fortalte at han hadde vært kandidat til russepresident i Oslo, men hadde tapt det valget. Nå ønsket han å prøve seg som kompanitillitsvalgt og mente han hadde stor kunnskap om det militære gjennom svogeren sin, som var offiser på Trandum.
    «– Er det noen flere kandidater? spurte sersjanten.
    Rekrutt 318 Hagen meldte seg:
    – Jeg vil gjerne være kandidat. Det å bringe inn en svoger på Trandum var noe av det tåpeligste han hadde hørt. [...]
    Nå tok to karer fra Jæren ordet.
    – Hvor er han som skifter lyspærer i felleskorridorene? ville de vite. Han måtte da være en kar å foreslå og å stole på.
    Rekrutten med ansvar for lyspærene reiste seg og sa at det nok ikke var veldig lurt å velge ham, siden han hadde et fryktelig temperament. Det kommer bare til å føre til konflikt med offiserene, mente rekrutten og anbefalte ingen å stemme på ham.
    Det ble skriftlig votering. Den første kandidaten ble valgt med nesten alle stemmene, deretter fikk han med lyspærene fire stemmer og 318 Hagen fikk én stemme, trolig sin egen.»
    Etter hvert ble den tillitsvalgte forflyttet. De siste to månedene av militæret dimitterte lyspæremannen, og så kunne tredjevalget Hagen rykke opp til kompanitillitsvalgt. Men var han tillitsvalgt? Med én stemme i ryggen?

Brakkehistorier Skarsbø Moen har funnet fram til gamle brakkekamerater og hentet ut muntlige historier om Hagen. Hvilke motiver har disse informantene? Snakker de sant? Her er leseren utlevert til forfatterens dømmekraft. Nok en brakkeanekdote:
    «Hagens slurv med hygienen ble raskt et samtaletema blant dem han delte rom med på Maukstadmoen. Karen i køya under ble mektig irritert over 318s manglende underbukseskift. Av den grunn ble han ikke alltid invitert med når gutta stakk til Maukstadmoen på perm for å drikke øl. Ingen ville ha med en fyr som luktet vondt.»
    Carler’n var visst litt av en stinker! Jeg ser for meg hvordan VG-journalistens kulepenn gjorde frydefulle gledespiruetter bortover notatblokka, da anekdotene om manglende underbukseskift trillet ut av autentiske, gamle menn som var der og så (luktet!) det. Men har opplysningene noe i en politisk biografi å gjøre? Eller står vi overfor ondskapsfulle og dårlig verifiserbare påstander som bare en VG-tabloid journalist ville finne på å belemre offentligheten med? Er dette egentlig noe mer enn sladder?
    Skarsbø Moen kan mistenkes for å være ute i politisk ærend. Hun var i sin tid aktiv i AUF i Møre og Romsdal, og rykket inn som politisk sekretær i AUF under Turid Birkeland, Jens Stoltenbergs etterfølger i lederstolen. Hun er ikke ukjent med journalistisk politikk, skal vi tro Sigurd Allerns konklusjoner om VGs rolle i det som nærmet seg «et felttog for å bidra til å felle Jagland», en sak der Skarsbø Moen bidro rikelig (Allern 2001).
D    et er ikke bare lett å holde seg i den objektive observatørrollen, noe som kommer til syne i Skarsbø Moens biografi Jens Stoltenberg (2002). Der forteller hun om hvordan Jens bekymret seg for et skikkelig worst case scenario i forkant av valget i 2001. Så skriver Skarsbø Moen: «Dessverre skulle det vise seg at det var det siste som kom til å skje.» Ikke «dessverre for Jens». Ikke «dessverre for Ap». Nei, her serveres vi et godt, gammeldags og uforbeholdent dessverre. Så det er ikke nødvendigvis bare paranoia som ligger bak Hagen-familiens innbitte motvilje mot å bidra til dette bokprosjektet.

Psykoanalyse vs sosioanalyse Jeg tror likevel Hagen trygt kunne snakket med Skarsbø Moen. Forfatteren mestrer rollen sin godt. Hun framstår ikke som noen politisk emissær. Fortellingene om Carler’ns småtriste utenforskap i militæret brukes ikke som ondsinnet sladder, men som brikker i puslespillet journalisten prøver å legge. De er historier om Hagens «følelse av å være underlegen», som «preget ham og hemmet ham». Skarsbø Moen behandler denne følelsen som en viktig psykologisk nøkkel inn til det som etter hvert blir det politiske fenomenet Carl I. Hagen og hans parti.
Forfatteren tegner et bilde av en politisk entreprenør med et sterkt utviklet behov for å markere seg. Hagen søker egentlig anerkjennelse fra the establishment, men aldri gjennom underdanighet. Han akter å sette i respekt sin egen person, sitt eget parti, sin egen innsats. Denne tolkningen er ikke ny. Men Skarsbø Moen gir flere nye og relevante detaljer, som fyller ut og gir mer dybde til bildet som er tegnet i tidligere bøker og av politiske kommentatorer.
H    un anvender en del psykologiske brikker til puslespillet Carl I. Hagen. Carl er mellombror mellom store- og lillesøster. Han hadde et anstrengt forhold til en meget streng lærer. Farens død spilte inn. Og så videre. På den mer sosiologiske siden, anføres dette:
    «Akkurat som han ikke hadde følt seg komfortabel med den politiske eliten på Persbråten gymnas, Kalle Fürst og Otto Falkenberg, følte han seg også fremmed overfor en Benkow, en Willoch, en Syse. Det var fiffen. Selv hadde han vokst opp på Røa, ja, men han hadde vokst opp i blokk. Han følte seg fremmed i dette elitemiljøet.»
    Forfatteren borrer dessverre ikke dypere her. Hva var og er Røas rolle? Hva definerer «fiffen»? Penger? Utdanning? Nettverk? Hva var Carls viktigste mangler i møtet med dem? Penger? Utdanning? Nettverk? Jeg får inntrykk av at Skarsbø Moen, som journalister flest, er mer komfortabel med å bedrive hobbypsykologi enn hobbysosiologi. I studiet av Hagen hadde hun trolig kommet lenger med omvendt legning. Er det ikke noe å hente ved å undersøke hva slags sjikt «Røa» egentlig representerer? Er det ikke noe med de mellomsmå i privat sektor? Se bare hvor ivrige både Carl og faren hans var etter å klaske i Holmenkollen Tennisklubb! Hva er denne iveren uttrykk for? Og hvordan blir den møtt av de som virkelig hører til oppe i åsen? Er tennisiveren i slekt med den iveren Carl og storesøsteren hadde etter å komme inn på Oslo Katedralskole? (Hun klarte det, i motsetning til lillebror, og hun ble SV-er!) Skarsbø Moen reiser til Torrevieja i Spania for å finne biter av sannheten om Carl I. Hagen. Hvorfor ikke til Røa?

Hunden Cherie Er det et paradoks at Carl I. Hagen har avvist enhver befatning med journalisten fra folketabloide VG, mens han villig lar seg intervjue i boka til rødstrømpe-redaktøren av venstresidas ukeavis? Allerede her burde det kanskje ringt en alarmklokke i nærheten av Martine Aurdal. Frp tok imot Aurdal med åpne armer. Hvorfor?
    Kanskje Frp-sjefene ikke oppfattet at det var snakk om «ukeavisa Ny Tid», men trodde det var «ukebladet Ny Tid», og muligens forvekslet dette med Det Nye? I så fall overlevde nok misforståelsen alle Aurdals møter med Siv og familien Jensen. Lest som ukebladreportasje er ikke Siv et godt håndverksprodukt, men heller ikke elendig. Boka leses imidlertid ikke slik. Den leses i tråd med dramaturgien hele lanseringa ble bygd over: Venstreorientert, feministisk redaktør møter det mest mannsdominerte høyrepartiets nye, kvinnelige formann.
    Resultatet byr på mange overraskelser. For eksempel misforholdet mellom hva vi får vite og hva vi ikke får vite. Aurdal går ikke inn på det viktigste og mest interessante ved Siv Jensens politiske karriere: Hva er årsakene til at hun, sammen med gründer-moren Monica, valgte Frp og ikke Høyre? Derimot får vi vite at da Martine måtte sitte hele dagen og vente på Siv da de var i Trondheim sammen under kroningsjubileet i sommer, satte Martine seg på kafeen Ni Muser hvor «det er deilig med iste i solveggen». Vi lærer også mye om Sivs barndomshund Cherie, en blanding av elghund og husky, «med mye pels». Cherie var ganske egenrådig, men da hun fikk valper, roet hun seg. «Mot slutten av nittitallet mistet de henne for godt», og da plantet Siv en rododendron på stedet foran huset der Cherie elsket å ligge. I disse passasjene er Aurdal fullt på høyde med Hjemmet.

Hvor var redaktøren? Martine Aurdals bok er en paradoksenes parademarsj. Først lanserer hun seg selv som feminist, og skriver i et av sine lengre spørsmål til Jensen:
    «På «God Morgen, Norge» 8. mars satt Marie Simonsen som politisk redaktør og feminist og skulle snakke om likestilling – og så sitter programleder Vår Staude der og spør henne om hvorfor hun ikke har familie og om hun er ensom. For meg illustrerer dette nettopp at vi ikke har full likestilling.»
    Deretter spør hun, i samme bok, lederen for Norges største opposisjonsparti:
    «Når mista du dyden?»
    «Når var forrige gang du var sammen med noen, da?»
    «Er du lesbisk?»
    Har Aurdal skrevet denne boka for å bevise sitt poeng, «at vi ikke har full likestilling»?
    Neste paradoks er at Aurdal først skriver om «Per Egil Hegge og andre språknerder som meg», for deretter, i samme bok, å skrive:
    … «ei dame som har gasspedalen i bonn»
    Siv Jensen «er en uttrykt fan av [Ayn] Rand»
    «Da de gifter seg i 1885 ...»
    ... «en iherdig kamp for å beholde troverdighet i og til partiet»
    «Utviklingen mot en i offentligheten mer sympatisk Siv har ikke bare gått på retorikk.»
    Språket i Siv er kjedelig, men ikke spesielt dårlig eller uvanlig proppfullt av feil. Imidlertid er det mer enn dårlig nok til å undergrave Aurdals selverklærte status som språknerd. Hvorfor velger man i det hele tatt å rose seg selv i sin egen bok på en slik måte? Hvor var forlagsredaktøren? Opptatt i møte med markedsavdelingen?

Fred og fordragelighet Et neste paradoks ligger i alle enighetene mellom Siv og Martine. Da paret gjestet NRKs «Først & sist», innledet Fredrik Skavlan med spørsmålet «dere er vel nesten så langt fra hverandre som man kan komme politisk?». Som retorisk grep utnyttet for fredagsunderholdningens samfunnsterapeutiske formål – nasjonal samling framfor tv-skjermene etter en uke med kiv og strid – er denne iscenesettelsen av møtet Jensen/Aurdal effektiv. Situasjonen defineres av Skavlan som «to ekstreme motpoler møtes her i kveld!», men så viser det seg jo at alt er fred og fordragelighet. Det var ikke verre enn som så! Dermed er veltempererte forhold reetablert, og vi pludrer og småkoser oss over i harmonien som hører til den mentale og sosiale tilstanden «helg». Problemet med Skavlans karakteristikk er at den ikke er treffende.
    Martine Aurdal er ingen venstreradikaler, tross et fordums vikariat i Klassekampen. Hennes politiske bakgrunn er verken SV eller RV, men Oslo Byaksjon (Oslo Byforum). Dette miljøet står ikke ideologisk i motsetning til Frps moderniserte liberalisme. De fleste byforumistene deler tvert imot Carl I. Hagens forestilling om at verden har lagt det gamle høyre/venstre-skillet (bygd på arbeid mot kapital) bak seg, og at politikkens framtid ligger i å kvitte seg med denne anakronistiske aksens foreldede fordommer. Oslo Byforums erklærte formål er ikke mer politisert enn «å skape en bedre by»1, men det må være ukontroversielt å fastslå at miljøet befinner seg mye nærmere en sosialliberalistisk posisjon enn en sosialistisk. Likevel framstilles de to Oslo-kvinnene i Oslo-mannens TV-studio nærmest som de ytterste ekstremister, som om det var en palestinsk kvinneaktivist fra Bergen RV som hadde møtt Frps formann. Lanseringsdramaturgien rundt Siv gjorde bruk av en fiktiv, kjemperadikal Martine-figur, ikke den politiske virkelighetens moderate Martine Aurdal.
    Desto mer påfallende blir den konstruerte dramaturgien når leseren oppdager hva slags forhold som utvikler seg mellom forfatter og politiker. Sjelden har noen forfatter framstått mer som et mikrofonstativ. Gjentatte ganger gjør Aurdal Frp-formannens ord til sine. Som her:
    «Noe av det morsomste Siv gjør, er nemlig å være ute blant folk – ikke for å snakke til dem, men med dem. Det har gitt henne fantastiske opplevelser som hun aldri hadde fått om det ikke var for politikken.»
    Hvem snakker egentlig her? Hva slags normer har Ny Tids redaktør for journalistisk avstand og integritet? Ville Jensen trengt å endre ett eneste ord, hvis setningene skulle inn i en reklamefolder for Frp?

Nyttig idiot? Dagbladet skrev om Aurdals bok: «Siv Jensen kan le hele veien til valget. Hele Frps imponerende PR-maskineri kunne knapt gjort dette bedre.»
    Klassekampen: «De eneste som kan mistenkes for å tjene mer enn Frp på denne boka, er Kagge Forlag.»
    Bergens Tidende: «Er Siv Jensen et nytt kvinneidol, og Martine Aurdal hennes nyttige idiot?»
Er det riktig å partipolitisere en portrettbok slik? Anmelderne har lest boka slik den er lansert: Som møtet mellom en «profilert» feminist, som attpå til er venstresideredaktør, og formannen for det høyrepopulistiske Frp. Når Aurdal først har gått med på denne høyst politiserende dramaturgien for å selge seg selv og boka si, finnes det ingen nøytral journalistrolle å søke tilflukt bak når anmelderkorpset gjør sine politiske lesninger gjeldende.
    Men hvor mye politisk effekt kan man lese inn i en utvidet ukebladreportasje om Siv Jensen? Svaret er avhengig av den politiske situasjonen. Den arter seg som følger.
1. Frp er landets ledende opposisjonsparti.
2. Den største barrieren mot at Frp etablerer seg som landets største og vinner regjeringsmakt, er at det er et mannsparti med enorm overvekt av mannlige velgere. Siv Jensens jobb nummer 1 er å skape et gjennombrudd blant kvinnene.
3. Politikk handler i dag mye om merkevarebygging av ledere. Merkevaren «Siv» har, som singel og barnløs fra Oslo sentrum, en betydelig image-utfordring overfor kvinnelige velgere blant «folk flest». Der er hus & heim pluss barn & familie kjerneverdiene.
    Hva handler Martine Aurdals Siv om? Vi leser og leser om mor, far, oldemor, oppvekst, huskjøp, hvor vanskelig det er å bli gift når man er travel kjendis, søskenkjærlighet, familiehunden Cherie og den hjertesnille datteren Siv, som alltid har stilt opp for sin mamma Monica. Kort fortalt: Boka handler om hvor ekstremt familiekjær denne single karrierepolitikeren fra Oslo er.
    Hva er så Aurdals kommentar til Frps litt problematiske Taliban-preg? Hun beretter at «I dag snakker ivrige partikvinner om at en kvinnerevolusjon er på gang i Fremskrittspartiet». Og hun konstaterer at Siv Jensen «har i egen person endret inntrykket av Frp som de gamle mennenes parti». Men leseren får ikke vite at kvinnerevolusjonen er så beskjeden at 19 av 19 fylkesformenn i Frp er, ja nettopp, menn. Feministen Aurdal forteller oss ikke at bak Siv-fasaden, er fortsatt 31 av 36 medlemmer i Frps landsstyre menn. Er det ikke oppsiktsvekkende at dette er tilstanden i vårt nest største parti? Hva sier det om likestillingslandet Norge? Hvordan vil individualisten Siv Jensen forklare dette kollektive fenomenet? Interessante spørsmål for enhver feminist. Martine Aurdal stiller ingen av dem.

Dødsforakt? Men Aurdal kommer på TV og i avisene. Det er her den sterkeste effekten på folk flest utøves. Hittil synes alle andre enn Kagge Forlag å mene at bokas bidrag til Martines karrierebygging ikke oppveier dens bidrag til Sivs merkevarebygging. Men Jensen gjengjelder venninnetjenestene: «Martine har bein i nesa. Hun gyver løs med dødsforakt,» smiler Siv i Skavlans studiostol, og Martine koser seg verre. Det utfrivillig komiske i påstanden blir nesten smertelig når programlederen serverer Aurdal en lissepasning i beste sendetid:
    «– Siv Jensen kaller seg feminist. Er hun feminist? Er det greit for deg?
    – Jeg prøver å være litt rund i formuleringene her, he he he. Hennes feminisme er en annen enn min. Kan man kalle seg feminist hvis man kjemper for en politikk som ikke er til beste for kvinners rettigheter? Det er litt sånne spørsmål jeg sliter med. Men jeg tror jo på engasjementet hennes, altså!»
    Hvorfor er det egentlig Martine Aurdal befatter seg med politikk? Har venstresida og feminismen råd til at massemediene setter henne til å representere dem begge med runde formuleringer om Frps formann? Ute i virkeligheten er silkehanskene av for lengst. Der utroper Hege Storhaug Siv Jensen til «landets ledende feminist», blant annet fordi Frps formann deler erkjennelsen av at «vestlig kultur i et menneskerettslig og demokratisk lys er overlegent særlig den muslimske verden» (Dagbladet 4. oktober).

Å være seg selv «Jeg tror jo på engasjementet hennes, altså!» Her ligger en nøkkel til å forstå hvordan Martine Aurdal tenker om politikk. I Skavlans studio forklarte hun hvordan hun hadde tilnærmet seg Frp-sjefen: «Jeg tvilte litt på at hun trodde på og mente alt det hun sa hun mener. Men det gjør hun. Og jeg har pokker fått respekt for det, altså!» Dette er oppsiktsvekkende. Ny Tid-redaktørens hypotese var at Frps leder ikke mener det. Hva trodde hun, da? At politiske standpunkter er noe som utelukkende brukes til fasade? Posering? Karrierefremmende posisjonering?
    Martine har undersøkt Frps formann. Og hun liker det hun finner: Siv mener faktisk det hun mener! Med andre ord: SivJensen er seg selv. Da krever ikke Martine mer. «I have nothing further, your honour.» Professor Anders Johansen har vist hvordan TV-mediets nærbildekultur og det økende «intimitetstyranniet» i vestlig politisk kultur har redusert politisk strid til politikernes konkurranse i autentisitet, i ekte engasjement, i å være seg selv (Johansen 2002). «Å ’være seg selv’ i full offentlighet er å hevde et individuelt psykologisk program, ikke et sosialt og politisk», påpeker han.
«Men hvem er det nå som drar nytte av dette? Først og fremst er det de som hevder at samfunnet er en ansamling enkeltpersoner. [...] På tv kommer samfunnet til syne som i liberalistenes drømmer: Nå er det virkelig en ansamling enkeltpersoner – en del kjendiser av politisk og annet slag, en del ’vanlige mennesker’: for å orientere seg blant dem trengs ingen ting annet enn menneskekunnskap og psykologisk teft. […] Ytre venstre, som gjerne ville satt samfunnets (usynlige, upersonlige) system under debatt, kan være i ferd med å pådra seg et alvorlig kulturelt handikap. Det er høyrepopulismen alt ligger til rette for nå.»
    Johansen påstår at den som vurderer politikere etter hvor mye en «tror på engasjementet» deres, som Aurdal gjør, bidrar til en avpolitiserende individualisering som legger alt til rette for høyrepopulismen. Og han konkluderer boka si, som jeg egentlig håper Aurdal ikke har lest, med dette: «Den dagen Fremskrittspartiet kommer opp med en virkelig autentisk fjernsynspersonlighet, er vi alle sammen ille ute.»
    Interessant nok, berørte bare en av anmelderne, Morgenbladets Simen Sætre, dette -autentisitetspoenget i omtalen av Siv:
    «Poenget er at Martine Aurdal ikke har sett alvoret. For Aurdal er politikken blitt en evigvarende tv-debatt – litt spill, litt kjendisparty, og en masse «hyggelige mennesker». Resultatet er åpenbart. Når Siv Jensen entrer talerstolen som vinner av valget i 2009, og starter sin omveltning av landet, vil Martine Aurdal sitte igjen som en journalist som ikke så alvoret i sin egen tid, og ikke tok konsekvensen av egne overbevisninger.»

En sak for Forbrukerrådet? Jeg kan ikke omtale mottakelsen av Elisabeth Skarsbø Moens bok om Carl I. Hagen, fordi dette skrives før boka blir lansert. Men jeg forestiller meg at den vil bli lansert omtrent som det den er: En solid, omstendelig politisk biografi, skrevet av en som ikke liker Frp, men som opptrer profesjonelt og erfarent i rollen som politisk journalist. Nothing fancy, men en relevant bok for alle som er langt over middels interessert i norsk politikk.
    I Siv står selvmotsigelser i kø. Jeg forventer en politisk journalist, og får en ukebladreporter. Jeg loves noe feministisk, og får dønn tradisjonelle «kvinnelig politiker»-vinklinger. Jeg loves en språknerd, og får «gassen i bonn». Det innannonseres radikale motpoler, og så utstråler Aurdal kun fred og sentrumsorientert fordragelighet. Å lese denne boka er som å få billetter til sirkus med «Verdens høyeste mann», og så går teppet opp for en kar som er 201 centimeter lang, med skoene på.
Mens Frps formann gjennomgår en vakker forvandling à la Den grimme elling, gjør feministen Martine Aurdal med denne boka en omvendt Askepott, ut fra mottakelsen å dømme. Ingen dårlig bok blir god av å sminkes med feminisme. Vel så viktig: Feminismen er ikke tjent med å brukes som sminke.
    Jeg tror verken Elisabeth Skarsbø Moen eller en Superwoman kunne laget en god bok med tidsrammen forlaget satte i tilfellet Siv. Samtidig var det Martine Aurdal som sa ja til «et vilt selvmordsprosjekt». Andre har bevist at det var mulig å takke nei. Men hva slags ansvar har Kagge Forlag? Finnes det ingen grense for hva slags vilkår bransjen kan tilby unge og ivrige skribenter?
Det er kjedelig at dette lavverdige produktet skulle bli den oppegående Aurdals forfatterdebut. Men hun trenger nok ikke bekymre seg. Hun kommer til å figurere i medierollen som «ung, profilert feminist» i årevis framover. I den bransjen blir ingen straffet for å utgi en glanset bok som viser seg å være juggel og kråkesølv. På TV trenger man først og fremst noen som fungerer i rollen.
Men hva med forlaget? Kagge kalkulerer vel med ekte mynt i kassa ved å utgi politisk og litterært juggel. Men er det en risiko at kunden ikke synes hun får det hun betaler for – og forteller dette til venninnene før julegavehandelen? Tenker jeg. Men jeg er jo ikke i målgruppa. Jeg ringer tilbake til min referansegruppe blant Siv-fansen, «Anne» er klar:
    Hun begynner med å jekke ned bekymringene for at denne boka vil piske opp en popularitetsbølge for merkevaren «Siv».
    – Siv Jensen er en fin politiker, det er a. Men den boka er ikke rettferdig for henner. Hu hadde fortjent noe bedre.
    Og så renner det på.
    – Jeg syns i grunnen ikke den var så veldig fengende skal jeg være helt ærlig. Veit ikke om jeg gidder å lesa’n ut, for å si det sånn. Det er for mye fra ungdom og familie og alt mulig sånt no, føre det kom fram til livet i politikken.
    – Det var så dumme spørsmål hu hadde spørt a! Første kyss og når dyden gikk, det hører ikke med i sånn ei bok om en politiker, synes jeg. Det er privatlivets fred det, da. Det var mer som en føljetong i et ukeblad.
    – Jeg blei veldig skuffa. Hadde håpa på en fengslende bok, sånn at du venta på neste blad. Men jeg slutta på side 147, skal jeg ærlig innrømme, for da gadd jeg ikke mer.
    – Denne boka var egentlig bare dritt, for å si det mildt. Det eneste fine i den boka der var omslaget.



Litteratur
Allern, Sigurd. Flokkdyr på Løvebakken? Søkelys på Stortingets presselosje og politikkens medierammer. Pax Forlag 2001. • Johansen, Anders. Talerens troverdighet.  Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Universitetsforlaget 2002. • Moen, Elisabeth Skarsbø. Jens Stoltenberg. En biografi. Gyldendal 2002.

note
1  Oslo Byaksjon skjulte ikke sin skuffelse over at bare -1344 Oslo-velgere stemte på partiet i siste kommunevalg, slik at partiet fikk null representanter, men døyvet den ved å lansere sitt eget «skyggebyråd» (slik det største opposisjonspartiet i noen land lager «skyggeregjering»). Her er Aurdal byråd for skole og bydeler. Hennes samboer Erling Fossen er byrådsleder, hans bror Øystein er byråd for miljø og samferdsel. Viljen til en slik uvanlig selvutnevnelse må være forankret i en munter og naiv form for hybris.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>