>Artikler Prosa 06|06

>Agenda: Totusenogsex. Om kjønn på sakprosamarkedet

Siri Lindstad

Jeg lar aluminiumsformene gli ned i den utkjevlede deigen. Den er noen millimeter tjukk, helt perfekt. Med koneformen i venstre hånd og gubbeformen i høyre trykker jeg ut pepperkake etter pepperkake. Stekebrett fylles med menn og kvinner, tett i tett. Bare et lite juletre får plass innimellom, laget av deig som blir til overs. Visste du forresten at et grantre har 70 prosent av genene til felles med et menneske?

Prosa 06 2006

«Alle bøker har et kjønn. Kom ikke her å påstå noe annet.»


















































«Hadde den kvinnelige vedhoggeren fått se like jævlig ut på håret som Bjørn Gabrielsen får på de fleste bildene i Veien ut?»



















































«Spesielt spennende og nyskapende lesning er dette ikke. Til det favner boka for vidt og bredt, samtidig som den mangler noen samlende tanker om og et overordnet blikk på spørsmålet 'hva er kjønn?'.»

















































«Boka evner å bryte opp en rekke av de rådende forestillingene om den mannlige maskulinitetens historie og gir oss nye bilder av en gammel, men likevel ikke fullt så forgangen, tid.»

















































«Er Martine  Aurdals ­portrett av Siv Jensen ­seksuelt bare så sant Jensen svarer ja på spørsmålet om hvorvidt hun er ­lesbisk?»
















































«Man får ikke barn i donaldismen. Man får nevøer og nieser. Det er så man skulle tro de var homo hele gjengen.»













«KJØNN ER NOE MAN GJØR, ikke noe man er.» Befatter du deg med kjønnsforskning, spyr du kanskje snart av denne setningen. Du er ikke alene, det gjør også Harriet Bjerrum Nielsen, leder for Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo (SKK), som feirer tjue år i år. I anledning jubileet sa hun i et intervju med Kilden at teori kan føre til teoretisk latskap blant forskere: – Noen ganger kan det virke som man bare venter på neste artikkel av Judith Butler, Toril Moi eller Michael Kimmel, for så å gjenta det. Jeg kunne ønske meg mindre ydmykhet og mer selvstendig teoriutvikling i norsk kjønnsforskning.
    Flere nye, norske tanker om kjønn høres forlokkende ut, tenker jeg, her jeg står og skaper kakemenn og -koner. Ja til nye pepperkakeformer! Jeg er lei av ferme koner i skjørt. Men når jeg gløtter bort på stabelen min med utvalgte av årets sakprosabøker, kjenner jeg en murrende uro. Jeg husker jula for ti år siden, da jeg jobbet i bokhandel og pushet Nina Björks Under det rosa täcket på alle som var det minste i tvil om hva de skulle gi mor, bestefar, naboen eller kjæresten.
    Men i år, hvilken bok skal jeg pushe da?

Kjønn i forlagskatalogene Jeg innser at bokstabelen min ikke er komplett, henter fram årets forlagskataloger, tar en nybakt pepperkake og begynner å lete etter bøker om kjønn. Men snart gir jeg opp, og begynner i stedet å lete etter bøker som ikke er kjønnet. Jeg blar og blar gjennom katalogene og ender opp med – nesten ingen. Alle bøker har et kjønn. Kom ikke her å påstå noe annet.
Simen Ekerns bok om Berlusconis Italia. Historier om makt, mafia og motstand (Cappelen) sorterer under reiseskildringer. Tror noen et øyeblikk at kjønn er irrelevant i denne? Eller hva med Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene (Aschehoug)?
    Hege Storhaug skriver om innvandringens konsekvenser i Men størst av alt er friheten. Hvor bestemmende er etnisitet for det kjønnet du har og gjør? Er det fruktbart å generalisere på den måten Storhaug gjør?
    Ole M. Ellefsen har skrevet om en Farefull ferd på Sunnmørskysten, «historier om godt sjømannskap, mannsmot og handlekraft i kamp mot naturkreftene» (Samlaget). Hvordan skiller «mannsmot» seg fra alminnelig «mot», tar jeg meg i å lure på. Har virkelig mot et kjønn? Hadde jeg selv overlevd på Sunnmørskysten med det jeg må gå ut fra bare er et simpelt «kvinnemot»?
Og hva slags mot hadde Dagny Juel, «en av våre mest fascinerende og markante kvinneskikkelser»? Hadde historien hennes vært like interessant om hun ikke hadde stått «så sentralt i livene til kunstnere som August Strindberg og Edvard Munch», for å sitere Kagge-katalogen i omtalen av Kristin Vallas Skuddene i Tiblisi? Eller hva med historien om en dame «i en spartansk hytte i Nordmarka utenfor Oslo», med et liv preget av «bærsanking og vedhogst»? Ville den blitt gitt ut på Kagge forlag anno 2006? Hadde i så fall den kvinnelige vedhoggeren fått se like jævlig ut på håret som Bjørn Gabrielsen får på de fleste bildene i Veien ut. En mann, en skog, ett år, ingen plan?
Og hvorfor er det overveldende flertallet av nye, norske sakprosabøker fremdeles skrevet av menn?

Kjønn i media Jeg stopper denne granskingen av forlagskatalogene, og biter hodet av en pekkerkake. Er det i det hele tatt mulig å unnslippe kjønnsstereotypiene?
    Jeg griper tak i heftet som ligger øverst i bokstabelen min: Likestillingsbarometeret 2005, utgitt for sjette gang av det daværende Likestillingssenteret (fra 1.1.06 inngikk -arbeidet i det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet). Ikke akkurat en potensiell julegave, men en grei rapport å ha lest om det skulle brygge opp til likestillingsdebatt over juleribba. Nei, heller ikke i totusenogsex er kjønn irrelevant. Barometeret er en knyttneve i bordet overfor den påståelige storebroren som mener likestillingen er mer enn oppnådd. Det baserer seg i hovedsak på offentlig statistikk, først og fremst fra Statistisk sentralbyrå, men med småartikler, notiser og sitater innimellom alle tallene. Hvert kapittel slutter med et «Likestillingssenteret mener» og «Likestillingssenteret foreslår følgende tiltak», sterkt preget av troen på at maktubalansen mellom kjønnene er noe myndighetene skal kunne rette opp i.
    Nytt av året er et kapittel om «Kjønn og media», ettersom «en viktig likestillingssak framover er maktfordeling og økt bevisstgjøring om hvordan kjønn framstilles i offentlige rom», som Per Kristian Dotterud, den gang -direktør ved senteret, formulerer det. Hvordan Likestillingssenteret selv framstiller kjønn, er derimot ikke oppe til debatt. Her er kjønn noe man er, ikke noe man gjør. Kvinner er kvinner og menn er menn, og den likestilte lykken finner sted når han og hun vasker opp hverandres middagstallerkener, for å låne noen ord fra den svenske kjønnsforskeren Tiina Rosenberg. Utsagnet om at det «er spesielt uheldig at pornografien har fått en ny status i vår kultur de siste ti årene ved å bli normalisert som en del av massekulturen», vitner om liten vilje til å diskutere og nyansere omkvedet om den «farlige» seksualiseringen som visstnok skal ha hjemsøkt våre offentlige rom. Bilder av toppløse kvinner er da fortsatt nok til at løssalgsavisene skriker opp om «puppesjokk» (rikt illustrert, selvsagt), filmer med «ekte» sex får fortsatt enorm oppmerksomhet når de settes opp på norske kinoer, to gutter hånd i hånd en lørdagskveld risikerer fortsatt å bli slått ned, og det er nok ennå en stund til man får kjøpt sexleketøy på apoteket. At det har blitt mer av noe, betyr ikke at det har blitt mer akseptert. Vi spiser mer sjokolade enn noensinne, men vi gjør det gjerne i skjul, i skam. Bortsett fra til jul, kanskje.

Kjønn i forskning Nummer to i bokstabelen er Kjønnsforskning. En grunnbok, redigert av Wencke Mühleisen og Jørgen Lorentzen (Universitetsforlaget). Den har til hensikt å gi en «oppdatert og tverrfaglig presentasjon av kjønnsforskning», og ble utgitt like før Senter for kvinne- og kjønnsforskning i høst feiret at tenårene var overstått. Ettersom flertallet av de sytten medforfatterne har vært eller er tilknyttet senteret, fortoner boka seg til tider mer som et festskrift til SKK enn som en fagbok for lesere utenfor menigheten.
    Den er delt i tre hoveddeler: «Forståelser av kjønn», «Kjønnsforskningens historie» og «Nedslagsfelt», med en rekke underkapitler samt en avsluttende diskusjon om «nøytralisering av kjønn som en god strategi». Selvfølgelig er ikke dette en dårlig bok. Hvert eneste underkapittel er skrevet av noen av landets, eller i alle fall Oslos, fremste eksperter på området, det være seg kjønn og historie (Gro Hagemann), kjønn og politikk (Mari Teigen) eller kjønn og helse (Kirsti Malterud). På mange måter fungerer den som en oppsummering av hvor kjønnsforskningen står i Norge anno 2006, noe som gjør det vanskelig å yte den full rettferdighet i en kort omtale som denne, men som samtidig er noe av det som gjør boka til et ork å komme seg gjennom. For spesielt spennende og nyskapende lesning er dette ikke. Til det favner boka for vidt og bredt, samtidig som den mangler noen samlende tanker om og et overordnet blikk på spørsmålet «hva er kjønn?». De enkelte kapitlene blir stående isolert, de motsier ikke nødvendigvis hverandre, men det er heller ingen dialog dem imellom. Kanskje er det ikke så lurt at en «grunnbok» skrives av sytten forskjellige forfattere? Det hadde heller ikke skadet om noen hadde hjulpet til med å løse opp språket i enkelte av kapitlene. Tekstene er til tider så komprimert og mettet at jeg kjenner blikket sløres og hjernen tørke inn, med Merete Lies kapittel om «kjønn og teknologi» og Hagemanns historiekapittel som to av de positive unntakene.
    Den delen som fenger mest, er Beatrice Halsaas gjennomgang av kvinne- og kjønnsforskningens historie. Halsaa trekker opp de store linjene, evner å framstille både «bredden og brodden» i norsk kjønnsforskning og gir lyst til å lese og lære mer. Kanskje burde disse to kapitlene, sammen med Jørgen Lorentzens gjennomgang av forskningen på menn og maskuliniteter og Heidi Engs kapittel om homo- og queerforskning, ha fått komme først i boka. Ikke at julegavepotensialet hadde økt nevneverdig, men muligens kunne den interesserte leser motiveres til å gyve løs på kapitlene om «humanvitenskapelig kjønnsforskning» og «samfunnsvitenskapenes forståelser av kjønn», som nå er å finne i første del av boka, og som framstår som høye murvegger man må klatre over med stor møye og liten lyst.

Kjønn i Norden Jørgen Lorentzen har også vært redaktør for en annen av årets bøker, nemlig den nordiske antologien Män i Norden. Manlighet och modernitet 1840–1940 (Gidlunds), sammen med svenske Claes Ekenstam. Her har Lorentzen selv bidratt med kapitlet «Fed-rene», der han diskuterer det som foreligger av farshistorieforskning i årene 1840–1940, og hvor han, med støtte fra flere nyere studier av farskap, tilbakeviser forestillingen om at menn og kvinner levde i to separate sfærer i det 19. århundre. Hjem og familie spilte en langt viktigere rolle for datidens menn enn hva mye av tidligere forskning har vist, påpeker Lorentzen, og bruker arkeologen Ingvald Undset som et eksempel. Hans kjærlighet til og innflytelse på datteren Sigrid, beskrevet i en rekke private brev til mannlige venner og kollegaer, vitner om en mann som prioriterte farsrollen høyt. «Han er overbevist om at datteren skal overta hans gjerning og grave seg ned i Europas historie for å fortelle om folkeslagenes liv og levnet. At kvinner så vidt hadde fått adgang til universitetene, så ikke ut til å legge noe bremse for farens planer for datteren. [...] Farens vilje til frihet og åpenhet i forhold til Sigrid var viktig for Sigrids utvikling av selvstendighet og frihetstrang. Slik virket faren inn i forhold til å frigjøre datteren fra kulturelle forventninger om kvinnelighet og moderlighet,» skriver Lorentzen.
Lorentzen påpeker at «det er ikke angsten for feminisering som er størst [i denne perioden], til det er begeistringen for hjemmet for stort, men det er angsten for den maskuliniserte offentligheten som dominerer». Men så skjer det endringer mot slutten av det 19. århundre i vår kulturs tanker om mannlig maskulinitet, som fører til en svekkelse av det aktive farskapet, og en sterkere ideologisk dyrking av moderskapet.
    De siste tiårene har kvinner og menn så igjen langt på vei blitt økonomiske partnere i et arbeidsfellesskap hvor idealet er at begge deltar i både samfunnsproduksjonen og familielivet. Samfunnet har dermed på mange måter tatt en «u-sving» gjennom industrialiseringen og profesjonaliseringen, mener Lorentzen, tilbake til en tid som lenge har vært ansett for å operere med strenge skiller mellom ute og hjemme, og mellom det kvinnelige og det mannlige. Det motsatte var altså langt på vei tilfelle, om man skal tro Män i Norden. Jørgen Lorentzen og hans medforfattere evner å bryte opp en rekke av de rådende forestillingene om den mannlige maskulinitetens historie og gir oss nye bilder av en gammel, men likevel ikke fullt så forgangen, tid. Hadde alle kapitlene vært knadd like godt som Lorentzens, hadde vi kanskje her hatt gaven til bror og far i år.
Den er i alle fall en sterkere kandidat enn boka Menn og omsorg – i familie og profesjon, av Åse Bratterud, Kari Emilsen og Ole Fredrik Lillemyr (Fagbokforlaget). Den har også som mål å «bidra til å gi deg som leser boken, enten du er mann eller kvinne, ny kunnskap, nye ideer, tanker og refleksjoner rundt menn og omsorg for barn». Dessverre finner jeg i liten grad nye tanker og refleksjoner her. Boka er en eneste lang oppsummering av og argumentasjon for det statsfeministiske, heteronormative likestillingsmantraet, og stiller ikke et eneste kritisk spørsmål til alle NOU-ene, rammeplanene og statistikkene som alle baserer seg på overbevisningen om at  kvinner og menn er så forskjellige at alt koker ned til spørsmålet om kjønnskvotering. Forfatterne skriver for eksempel at «det blir helt feil dersom menn som driver omsorgsarbeid for eksempel i barnehagen, forsøker å ta etter kvinnene i deres omsorgsarbeid i barnehagen. Menn må finne sin egen utforming». Slik legger man et altfor essensialistisk syn på kjønn til grunn for diskusjonen.
    Bak det hele lurer trolig frykten for den myteomspunne, latterliggjorte 70-tallspappaen (som figuren Göran i Lukas Moodyssons film «Tillsammans»), en mann som vel knapt har eksistert, men som likevel er med på å kvele de fleste forsøk på å diskutere menn som omsorgsgivere. Mannlig omsorg gjøres til noe grunnleggende annet enn kvinnelig omsorg, og ender opp med å handle om «praktiske, ikke-planlagte aktiviteter og fysisk lek», som om alle kvinnelige førskolelærere og foreldre er skjemastyrte kontrollfreaker, og alle menn er natursti-entusiaster.
    Etter hver temadel følger «tanker til refleksjon», der flere av spørsmålene avslører hvor lite rom det er for å mene noe annet enn det likestillingspolitisk oppleste og vedtatte: «Er det forskjeller på kvinnelig og mannlig omsorg for barn i familie? Hvilke forskjeller kan du nevne?» eller «Er skolen blitt mer feminisert enn den var tidligere? Tror du dette innvirker på at guttene i de fleste fag gjør det dårligere enn jentene?» Men hva om man svarer «nei» eller «tja» på første del av spørsmålene, da? Diskvalifiseres man fra hele debatten?
    Boka er viktig ved at den oppsummerer de premissene og tankene som ligger til grunn for den delen av dagens likestillingsdebatt som har til hensikt å gjøre (heteroseksuelle) menn til fedre. Den viser også hvordan endimensjonale tanker om kjønn styrer våre forventninger til henholdsvis gutter og jenter. Men da må vel løsningen være å bryte ned de stereotype forestillingene om kjønn, og ikke skape nye?
    En nyttig øvelse: Bytt ut «gutter» og «jenter» med «svarte» og «hvite» i store deler av teksten, og se hvilke farlige generaliseringer som gjøres utover i boka. Selvfølgelig er det avgjørende at alle barn (og voksne) har noen å speile seg i, det være seg i forhold til kjønn, etnisitet, alder, funksjonsevne osv. Men er nødvendigvis dine viktigste rollemodeller en fysiologisk kopi av deg selv?

Kjønn i kropp «Det kan oppspores mange gode grunner til å gi seg i kast med spørsmålet ’hva er kropp?’.» Det skriver Gunn Engelsrud, professor ved Seksjon for helsefag ved Universitetet i Oslo, i forordet til Hva er kropp, en av de nye bøkene i Universitetsforlagets hva er-serie. Det kan også oppspores mange gode grunner til å frykte en sånn bok, særlig ettersom kulturelle forskjeller mellom kjønn har lang tradisjon i å bli forklart med ulikheter i og ved kroppen, som Engelsrud da også påpeker. Selv vil forfatteren heldigvis noe helt annet enn å snakke om gener og hormoner, og byr dermed på tankevekkende diskusjoner om kropp, det være seg rundt Shabana Rehmans mullah-løft, offentlig helsepolitikk, kroppen som «privat eiendom» og forholdet mellom produksjon av dans og politikk. Boka løfter fram ulike forståelser av kroppen og diskuterer både hvordan vi er og har en kropp, og dessuten hvordan kropper blir preget av det samfunnet de lever i. Hun tematiserer blant annet kroppens livsvilkår,  kroppen som symbol og varemerke, og kroppen i fremskrittets tidsalder. Kjønnsperspektivet er med, men uten at kjønn noen gang blir begrensende eller avgjørende, og uten at kroppen reduseres til en taus ting – tvert imot. «All kunnskap som utvikles om kroppen, forutsetter kroppen selv. Patologen på disseksjonssalen må være til stede i sin egen kropp når han dissekerer andres,» minner Engelsrud om, og Donna Haraway kunne vel knapt ha sagt det bedre. Aner vi en kandidat til julegave til familiens overlege og storesøster, sammen med ballettsko og boksehansker?
    Forutinntatte familemedlemmer med jobb i helsesektoren ville muligens også fått noen nye tanker om jeg velger å gi dem artikkelsamlingen Lesbiske og homofile i møte med helse- og sosialtenesta (Samlaget), som oppfordrer helsepersonell til «refleksjon kring eins eigen posisjon i møtet med andre». Hensikten er å utfordre «vanetenkinga omkring kjønn, seksualitet og identitet», der heteronormative forestillinger ofte gjør det vanskelig for blant annet lesbiske og homofile å få den optimale behandlingen. For selv om kroppen tilkjennegir at man er en kvinne, passer man ikke nødvendigvis inn i forestillingen om den generelle kvinnelige pasienten, i den grad noen i det hele tatt tror det finnes en «generell pasient».
    Redaktører for boka er psykolog Anbjørg Ohnstad og lege Kirsti Malterud. De har samlet et utvalg artikler som er ment å skulle både «opplyse og forstyrre» og gi helsepersonell og andre lesere nye briller. Mens andre del av boka fokuserer på klinisk praksis og derfor kanskje først og fremst er av interesse for helsepersonell, rommer første del et utvalg leseverdige artikler av noen av landets fremste homoforskere. Sosialantropolog Anne-Lise Middelthon har en nydelig lesing av H.C. Andersens eventyr om den stygge andungen, og bruker den som et bilde på viktigheten av «gode tegn» og noe å speile seg i for unge homser. Kjønnsforsker Agnes Bolsøs tekst om «orgasmer, lesbiske og kjønnsmakt» utfordrer ideen om at maskulinitet beskytter mot seksuell underordning, og at det å yte «seksuell service» nødvendigvis skal ses på som noe negativt. Sosialantropolog Hans W. Kristiansen viser gjennom møter med eldre homofile menn hvordan diskresjon var og er avgjørende, ikke bare for å få rom til å kunne leve ut en «forbudt» seksualitet, men også for å opprettholde verdighet.

Kjønn i biografien «Vanligvis skrives biografier om ens politiske liv, eventyrlige liv eller endog heroiske liv. Ikke så ofte om det private, nesten aldri om det intime eller om ens seksuelle,» skriver Arne Birger Heli i etterordet til sin far Arne Helis selvbiografi Åpen om det forbudte (Pax). Også dette er en eldre manns historie om det å leve som homoseksuell i etterkrigs-Norge, og er i aller høyeste grad en viktig politisk biografi, til tider også eventyrlig. Men at den skiller seg så voldsomt ut fra andre bøker ved å også være en «seksuell» biografi, er vel mer tvilsomt. Alle biografier er da seksuelle biografier, også når de handler om heteroseksualitet, det være seg Kjell Arild Pollestads Kielland privat. Et brevportrett tegnet av ham selv (Cappelen) eller Ivo de Figueiredos Ibsen (Aschehoug)? Er Martine Aurdals portrett av Siv Jensen (Kagge) seksuelt bare så sant Jensen svarer ja på spørsmålet om hvorvidt hun er lesbisk? Er det bare skeive som har et liv og en identitet formet av deres seksuelle preferanser?

Kjønn i popkultur I Andeby har man imidlertid tilsynelatende et liv uten noen form for seksuell omgang, selv ikke mainstream heterosex. I stedet dyrkes en egen vri på den borgerlige familiestrukturen, onkelsystemet, viser Jon Gisles utrettelige forskning innen Donaldismen (Gyldendal). Man får ikke barn i donaldismen. Man får nevøer og nieser. Det er så man skulle tro de var homo hele gjengen, særlig når Gisle lanserer sin egen «seksuelle strukturlov, som er blitt oppdaget helt nylig, og som går ut på at personer av forskjellig kjønn aldri bor under samme tak i donaldismen». Unntaket her er Lady og Landstrykeren, i den grad de kan regnes som «personer», og i den grad de har et tak å bo under, samt -Bestemor og Guffen, som visstnok er henholdsvis for gammel og for lat til å ha et sex-liv. Men om donaldismen utfordrer våre inngrodde tanker om barneavl og familiestrukturer, er kjønnsrollemønstret likevel så altfor velkjent. Dollys viktigste oppgave er å være pen og ettertraktet, der hun sitter passivt og venter på at rivalene Donald og Anton skal slåss ferdig om hennes gunst. Minni er derimot fullt og helt Mikkes, men hva hun ellers fyller dagene med er ikke godt å si. «Hvordan Minni kan klare seg økonomisk uten fast jobb, er en av donaldismens uløste gåter,» påpeker Gisle og etterlyser i det hele tatt mer forskning omkring kjønn og seksualitet i Andeby. Måtte Forskningsrådet høre hans bønn.
    Marta Breen har på sin side gravd seg ned i norsk pop og rock, på leting etter alle kvinnene, i boka Piker, vin og sang. 50 år med jenter i norsk rock og pop (Spartacus). Kvinnelige artister har jo en mystisk tendens til å forsvinne når de store musikalske høydepunktene skal summeres opp, men Breen har hentet dem alle fram og skrevet en underholdende og poengtert bok der hun favner fem tiår og de fleste sjangrer. Svakheten ved boka er at Breen ikke utfordrer de til tider klaustrofobiske kjønnskategoriene, og at hun har få gode forslag til hvordan musikkbransjen skal bli mindre mannsdominert i framtiden.

Kjønn i aksjon Siste bok i min stabel er skrevet av historikeren Randi Aas og forteller om  Bestemødrene på Stortings plass (Emilia). Hver onsdag i 20 år, fra 1983 til 2003, delte denne gjengen med godt voksne damer ut løpesedler mot atomvåpen og for fred og miljøvern i forbindelse med Stortingets spørretime. I tillegg deltok de på en rekke konferanser i inn- og utland, skrev leserinnlegg og engasjerte seg i den generelle samfunnsdebatten.
    Dette er en bok jeg må innrømme at jeg begynte på med mye skepsis, ettersom kombinasjonen «kvinner» og «fred» ofte blir temmelig klam. Men Bestemødrene viser seg å være alt annet enn forkjempere for myke verdier i livmorfeminismens navn. At de bare var kvinner, skyldtes at «bestefedrene» aldri møtte opp, enda de ble etterlyst ved en rekke anledninger. «Å gå på gata og dele ut løpesedler er ikke mandig. Bestefar tør ikke. Menn er redd for å bli ledd av,» forklarer bestemødrene. Selv hadde mange av dem allerede vært aktive i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, og flere hadde vært aktive i Nei til atomvåpen. Men de var lei av å reduseres til umælende fotsoldater og bestemte seg for å bruke aksjonsformen til mødrene på Maiplassen i Buenos Aires. Resten er historie ...
    Bestemødrene på Stortings plass var altså først og fremst en fredsbevegelse og ikke en kvinnebevegelse. De «trakk ikke kvinnekamp og kvinnetema inn i forståelsen av det utvidede fredsbegrepet. Kvinnefrigjøring og fredsarbeid hang ifølge dem ikke sammen», skriver Randi Aas. Men samtidig benyttet -Bestemødrene seg av de ulike kvinneforaene, som FNs kvinnekonferanse i Nairobi i 1985 og Nordisk forum i 1988, og det gjør meg nysgjerrig på hvordan de egentlig forholdt seg til debattene som pågikk rundt dem. De ble jo også rammet av den kritikken som feminister rettet mot kvinnelige fredsaktivister generelt, slik Aas påpeker. Hva gjorde Bestemødrene da? Lukket de bare ørene og sa at dette ikke angikk dem? «Det er mulig å hevde at Bestemødrene levde i en verden av selvmotsigelser, i et motsetningsfylt forhold til hverandre og til egne verdier,» skriver Aas. Jeg skulle gjerne ha sett henne utfordre Bestemødrene enda mer på de uenighetene som måtte ha eksistert innad i den uformelle organisasjonen. Eldre damer kommer altfor sjelden til orde i samfunnsdebatten ellers, og når de gjør det, får én representere dem alle, som om alle passer inn i den ene kakeformen formet som en ferm kone i skjørt, som om ikke også bestemødre er enkeltstående individer.


For en kritiker er kjønn et takknemlig tema å skrive om, fordi det alltid finnes nok å ta av, nok bøker å skrive om, nok forfattere å ergre seg over. Men for en som skal ut på julegavehandel til seg selv eller andre, er ikke min stabel av 2006-bøker den beste julegave. Kjønnsforskning. En grunnbok er uten tvil en milepæl, om enn aldri så tung og massiv. Men når jeg må sende folk på juleferie til Andeby for at de skal ha det virkelig gøy med kjønn og sex, begynner jeg å lure. Og når jeg forgjeves leter etter gode sakprosabøker for barn og ungdom som diskuterer kjønn, tolker jeg det som et tegn på at spørsmålet om kjønnsmakt fortsatt ses på som noe for spesielt interesserte. Ut fra årets norske sakprosa er kjønn vel så mye noe man er som noe man gjør, og vi henvises først og fremst til å lese om temaet mellom linjene. Kanskje en svensk pocket likevel blir løsningen. 


Artikkelforfatterens potensielle julegave-bokstabel av norsk sak-prosa besto av:
Kjønnsforskning. En grunnbok, redigert av Wencke Mühleisen og Jørgen Lorentzen (Universitetsforlaget) • Män i Norden. Manlighet och modernitet 1840–1940, redigert av Jørgen Lorentzen og Claes Ekenstam (Gidlunds) • Menn og omsorg – i familie og profesjon, av Åse Bratterud, Kari Emilsen og Ole Fredrik Lillemyr (Fagbokforlaget) • Hva er kropp, av Gunn Engelsrud (Universitetsforlaget) • Lesbiske og homofile i møte med helse- og sosialtenesta, redigert av Anbjørg Ohnstad og Kirsti Malterud (Samlaget) • Åpen om det forbudte, av Arne Heli (Pax) • Kielland privat. Et brevportrett tegnet av ham selv, av Kjell Arild Pollestad (Cappelen) • Henrik Ibsen. Mennesket, av Ivo de Figueiredo (Aschehoug) • Siv. Portrett av en formann, av Martine Aurdal (Kagge) • Donaldismen, av Jon Gisle (Gyldendal) Piker, vin og sang. 50 år med jenter i norsk rock og pop, av Marta Breen (Spartacus) • Bestemødrene på Stortings plass, av Randi Aas (Emilia). Alle bøkene er utgitt i 2006.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>