>Leder Prosa 05|06

Gjensyn med Sehesteds plass

Karianne Bjellås Gilje



Foto: Erik Brekke
«Hvorfor ansettes det stadig flere markedsfolk i norske forlag, mens de red­ak­sjonelle medarbeiderne presses?»

MANGE PROSA-LESERE vil huske artiklene om «slaktingen» av Universitetsforlaget i nr 3/1999. Den ene saken, sitater fra norske aviser i sakens anledning, er tankevekkende lesning, og er lagt ut på www.prosa.no under «Arkiv». Den andre saken, et psykologisk dobbeltportrett av «kongen William Nygaard» og «keiseremnet Geir Mork», nypubliseres ikke. Økonomiske analyser er trolig bedre egnet til å beskrive bokbransjen enn psykologiske – nå som da.
    Det er nettopp en beskrivelse av dagens norske bokbransje Prosa har utfordret Espen Søbye til å levere. Ved gjennomgang av de største bransjeaktørenes årsrapporter, og en analyse av de siste årenes utvikling med oppkjøp og omstrukturering, gir han innspill jeg håper vil sette agenda for konstruktiv debatt i og om bransjen: i små og store forlag, i skribentorganisasjonene, Forleggerforeningen, Bokhandlerforeningen, de aktuelle departementene, og i Kulturrådet, Konkurransetilsynet og mediene.
    Vi er mange som vil at det skal bli skrevet, publisert og solgt en anselig mengde kvalitetslitteratur på norsk også i framtida. Uansett publiseringsform, den varierer allerede. Det er innholdet som koster, og må koste. Skriving, oversetting, redigering, manusvask, korrektur; ikke noe av dette kan settes ut til lavkostland. Hva skjer når bransjen selv undergraver egen status og eksistensberettigelse, ved å dumpe priser og kvalitet, og signalisere at norsk litteratur kan masseproduseres til Kina-priser? Hvorfor ansettes det stadig flere markedsfolk i norske forlag, mens de redaksjonelle medarbeiderne presses, og forfattere, oversettere og freelancere likeså? Noe av grunnen er at avtaleverk mellom forlag, bokhandler og skribentorganisasjoner forvitrer. Alle må forhandle med alle om alt, blant annet for å blidgjøre Konkurransetilsynet. Er det slik vi vil ha det?
    Norsk bokbransje er ikke stor nok til den rå markedslogikken som hersker nå. Ingen er vel tjent med at vi konkurrerer oss til døde? Markedet for den samlede nyskrevne og oversatte norske litteraturen er ikke stort nok til at så mange aktører kan produsere så mye som i dag – noe et eksempel som krisen rundt Kunnskapsløftet viser.
    Var den subsidierte bokbransjen ment å være noe å satse på om millionlønninger og kortsiktig profitt var målet? Det har i alle fall blitt slik. Småkjeltringer med lommebokforlag lever høyt på momsfritak og andre subsidier, men ingen er visst sterke nok til å tro at en annen utvikling er mulig. Eller?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>