>Artikler Prosa 05|06

>Agenda: Sehesteds løver rammes. Om framtida for norsk bokbransje

Espen Søbye

De gamle løvene på Sehesteds plass er paralysert. Store norske Aschehoug og ­Gyldendal mister økonomisk kapital til småkjeltringer som henter verdisakene gjennom hoveddøra, og kulturell kapital til luringer som sniker i baktrappa. Hvorfor finner de seg i dette? Sannsynligvis fordi andre og større gangstere har infiltrert mer vitale deler av forleggeriet.

<empty>


















«Bazars Dan Brown har bitt seg fast i toppen av boklista som november­influensaen i et legeme med svekket immunforsvar.»





































«Det er denne lammende situasjonen som gjorde at Damm så sitt snitt til å trykke noe ­annet enn Yatzyblokker og Ludobrett.»































«Det er noe trist over denne situasjonen. Gyldendal og Aschehoug ligger som to flotte majestetiske løver. Men så er det svart av fluer rundt øynene og nesa på dem, og løvene orker ikke å holde dem borte.»





































«Dette er ikke print on demand, men print in panic.»


















































«Hegnar eier aksjene gjennom selskapet med navnet Periscopus AS. Et mer perfekt skurkenavn går det ikke an å finne.»
















































«Etableringen av et mediehus av Orkla media + Dagbladet + Aschehoug vil utfordre Schibsted.»

























«I andre bedrifter drar sjefer i land fete kontrakter bedriften skal leve av. I forlag er redaksjonelle medarbeidere ganske alene om dette.»














PÅ BESTSELGERLISTENE ligger Bazar og Spektrum inne med tre–fire titler hver. Gyldendal, Aschehoug eller Cappelen er sjelden på topp. Slik er situasjonen, uke etter uke, måned etter måned. Listene over bestselgende skjønnlitteratur, generell litteratur og billigbøker offentliggjøres ukentlig i Dagbladet og er utarbeidet av Den norske Bokhandlerforening. Statistikken er sammendrag av salgstall fra 356 bokhandler. Det må tross alt bety noe å være blant topp 15. Eller er det som på Vinmonopolet, at vinhandlere er innom og kjøper et par kasser når merket deres står i fare for å dette ut? Eller som når plateselskap kjøper noen hundre singler for å komme på VG-lista?
    Eventuell muffens med ratingen er imidlertid til liten trøst for de store forlagene. Det er gjerne deres titler som heises inn på lista med et stort og dyrt lanseringsapparat, for så å rase rett ut igjen. Mens Bazars Dan Brown har bitt seg fast i toppen av boklista som novemberinfluensaen i et legeme med svekket immunforsvar. Småkjeltringene Kagge, Bazar, Spektrum, Piratforlaget med flere har de siste årene, på høylys dag, gått rett inn på territoriene til de gamle forlagshusene og tatt lukrative andeler.
De gamle har også tyver i baktrappa. Kvalitetslitteratur og glemte klassikere utgis stadig oftere på små og unselige forlag. Det er ingen stor prestasjon for redaksjonelle ildsjeler å vri noen støttekroner ut av pengebingeforvaltere.

Hardere og råere konkurranse Hvorfor gjør ikke de to største forlagene, Gyldendal og Aschehoug, noe med denne situasjonen? Det er ikke så lett å svare på det, men sannsynligvis skyldes det større gangstere som har sett potensialet for store gevinster i kjerneforleggeriet. Det er det som gjør at småkjeltringer uforstyrret kan bære økonomisk kapital ut hovedinngangen og idealistene kulturell kapital ned baktrappa. Det blir ikke fest verken i børsen eller katedralen av sånt.
    Bokbransjen er også i Norge blitt hardere, råere og mer uforutsigbar det siste tiåret, med oppkjøp både i forlags- og bokhandlerleddet. Det er nå fire store forlag, ikke tre, som rivaliserer om utenlandske og nasjonale bestselgere, forfattere, redaktører, oversettere og ikke minst bokkjøpere. Inntil for få år siden var Gyldendal, Aschehoug og Cappelen hovedkonkurrenter, før Damm tok opp våpnene. Rangert etter driftsinntekter for konsernene i 2005, håver nå Gyldendal inn 1515 millioner kroner, Aschehoug 1134 millioner, Damm 590 millioner og Cappelen 562 millioner. Skjønt håver og håver, mediekonsernet Schibsteds driftsinntekter var nesten 10 milliarder kroner det samme året, men det stilles andre krav til forlag enn at de bare skal tjene penger.
    Likevel er det underlig, som Bent Sofus Tranøy har påpekt, at Konkurransetilsynet kastet seg over den knøttlille forlagsbransjen da det skulle vise muskler. Var det fordi det kunne regne med en høyrøstet populistisk heiagjeng? Hvorfor har ikke konkurransedirektør Knut Eggum Johansen gått løs på de store matvarekjedene som produserer mangemilliardærer på løpende bånd, eller på bensinstasjonenes salg av åpenbart overprisede matvarer? Dette er bransjer med omsetning på mange hundre milliarder i året, og som graver dypt i forbrukernes lommer.
    Damm ble med ett stort etter kjøpet av Ex Libris forlag i 1999. Verdien av dette forlaget var hovedsakelig rettighetene til Harry Potter-bøkene i Norge. Salget av Ex Libris skaffet Øyvind Hagen midler til å fortsette lommebokforleggeriet under ny Bazar-logo, og navnet er velvalgt: En basar er en blanding av tuskhandel og lykkehjul. Millioninntektene fra Harry Potter-suksessen ga Damm penger som ble brukt til å ekspandere til et fullskalaforlag med avdeling for ny norsk skjønnlitteratur, oversatt litteratur, fakta- og sakprosa, skolebokavdeling og bokklubber. Damm har imidlertid i én forstand alltid vært stort, som del av det København-baserte Egmont-konsernet med virksomhet i 24 land under mottoet «We bring stories to life». Men så sent som i 1999 var omsetningen for Damm beskjedne 76 millioner.
    Konkurransen ble skjerpet ytterligere for få måneder siden. Ved Damms kjøp av Tanum i juni, eser konsernets omsetningstall opp til 844 millioner kroner for 2005. Da har ikke Damm bare rykket ytterligere fra Cappelen, nykommeren i den eksklusive gutteklubben som eier alle ledd i bokkjeden, puster Aschehoug i nakken. Med dette oppkjøpet eier de tre største forlagene hver sin bokhandlerkjede, Aschehoug har Norli, Gyldendal har Ark og Damm har altså Tanum.

Internasjonale mediekonsern Damm er en del av et internasjonalt mediekonsern med driftsinntekter på 8,7 milliarder danske kroner. De har det siste året kjøpt ukemagasinet Ny Tid, tatt over litteraturtidsskriftet ­Vagant og startet et litteratur­tidsskrift, ­Kraftsentrum.
    Tyver på det kulturelle kapitalmarkedet finner likevel fint lite å stjele hos Damm. Selv søppelbøtta med refuserte manus i denne kategorien er tom. Sakprosaredaktøren der i gården slår neppe hånda i skrivebordet i fortvilelse over at Vidarforlaget snappet Hegels Rettsfilosofi. Egeninitiert sakprosa og norsk skjønnlitteratur er det foreløpig lite av, men det er meningen at tidsskrifter og magasin skal gi synergier. Det fins vel ikke den medium kjente sakprosaforfatter i landet som ikke er ringt opp av Damm med spørsmål om å skrive bok om Jens Bjørneboe. Det er ikke noe dumt forslag med en Bjørneboe-biografi, og et forlag som spør, later dessuten som om det ikke sitter med alle svarene. Slikt er småsjarmerende – selv om alle vet at Cappelen for lengst har satt en solid mann på saken.
Verden forandrer seg imidlertid fort. Da Cappelen nedbemannet i vår, fikk redaktøren for flere spennende eksperimentelle og lovende skjønnlitterære forfattere jobb hos Damm, og forfattere fulgte med. Dette bekrefter at forfatternes lojalitet stadig oftere er knyttet til redaktøren, ikke forlaget. Og vips kan Damm ha skaffet seg det de mangler.
    Cappelen, det minste forlaget blant de fire store, er i virkeligheten det største. Det er en del av det familieeide mediekonsernet AB Bonnier, med driftsinntekter på 20 milliarder svenske kroner i 2005. Cappelen søler ikke bort penger på litterære tidsskifter. De har bestselgende romanforfattere i bøtter og spann. Problemet er at samtlige blir gråere i håret. Selv om Cappelens stall fremdeles fyller de Aschehoug og Gyldendal-eide bokklubbenes medlemsblader, skjelver forlagshuset ennå av smellet da Anne Holt for ut døra og gikk til Piratforlaget. Cappelen taper fem millioner kroner i året på dette: Tre redaktører og en høstfest.
    Cappelen og Damm er altså del av nordiske medie- og underholdningskonserner med internasjonale ambisjoner. De har storesøstre i Stockholm og København, som selvsagt er ute etter å tjene så mye penger så fort som mulig. Men de vet at slikt kan ta tid, og er villige til å bruke den. Hvorfor? Markedsanalytikerne har fortalt at de må til New York City mellom 59. gate og 96. gate for å finne et par millioner mennesker med like mange kredittkort som i hele Norge. Hva er ikke kostnadene for fotfeste ved Central Park? Den fjerdedelen av Norges forholdsvis velutdannede og velhavende befolkning som tjener mest, utgjør et marked som stimulerer kjertlene til alle som har noe å selge. Bonnier og Egmont kommer ikke til å gi opp.

På norske forlag Gyldendal og Aschehoug kan leke 1814 og 1905 på en gang. De er norske og eier Kunnskapsforlaget og Forlagssentralen med en halvpart hver. De norske Bokklubbene eies av Gyldendal (48,5 prosent) og ­Aschehoug (45,5 prosent). (I tillegg har Oktober og Pax tre prosent hver.) Gyldendal har to imprintforlag, Kolon og Tiden, mens Aschehoug eier Oktober og Universitetsforlaget.


Gyldendal og Aschehoug dominerte i tiår etter tiår det norske bokmarkedet, og de felleseide datterselskapene Forlagssentralen, Kunnskapsforlaget og De norske Bokklubbene bidro med store overføringer. Men så skuffet døtrene, og bidro med bekymringer, bekymringer og atter bekymringer. De er blitt Gyldendal og Aschehougs store hodepine. Kjempene bruker mye ressurser på å mestre smertene, men de en gang så kjære døtrene kan fort bli kastet ut hjemmefra. Det er denne lammende situasjonen som gjorde at Damm så sitt snitt til å trykke noe annet enn Yatzyblokker og Ludobrett.
Selv om de fire store forlagenes delegasjoner til bokmessa i Frankfurt er manns- og kvinnesterke, har de her fått merke konkurransen fra den uavhengige rettighetsagenten – forlagsverdenens hvitsnippforbryter. Uten å bli svette i det pene tøyet har de sikret seg flere storselgere i sine staller, og kan putte store provisjoner i egne lommer. Tidligere gikk disse betydelige summene tilbake til forlaget som tross alt hadde utviklet forfatterskapet. Pengene gikk inn i et kretsløp som nok hadde sine råtne bakevjer, men som likevel var forlagsrelatert. Nå skaper summene bare privat rikdom hos en håndfull agenter.
    Det er noe trist over denne situasjonen. Gyldendal og Aschehoug ligger som to flotte majestetiske løver. Men så er det svart av fluer rundt øynene og nesa på dem, og løvene orker ikke å holde dem borte. Det er vanskelig å forstå hvorfor, på avstand ser de helt fine ut, men så prøver den ene å reise seg, og da blir det synlig for all verden: buken er revet opp, innvollene velter ut. Løvene vet også at jo lenger de ligger sånn for å skjule sine sår, desto mer mark og elendighet kryper det opp i buken på dem. Hva kan de gjøre?

Døtrenes framtid Hva er situasjonen for Aschehoug og Gyldendals datterselskaper? I realiteten fins ikke De norske Bokklubbene lenger. Bokklubben er blitt en stor nettbokhandel som konkurrerer med bokhandlerkjedene, men som ikke kan gjøre det på pris. Alle utsalgssteder fikk i den nye bransjeavtalen rett til å rabattere bokklubbenes kjernesjangere – ny norsk skjønnlitteratur og sakprosa – med 12,5 prosent, og bokklubbene mistet sin rett til å rabattere med 25 prosent.
Selv om omsetningen gjennom nettbokhandler øker, er fortjenesten per solgte bok liten. Dette rammer naturligvis hardest de to forlagene som har hatt størst overføringer fra De norske Bokklubbene. For å unngå misforståelser: overføringene til eierne har ikke vært mer urettferdige enn det som er vanlig i næringslivet. De har vært resultat av investeringer som var dyktig planlagt og gjennomført. Vel, litt urettferdig opplevdes nok De norske Bokklubbenes makt når for eksempel bøker fra andre forlag enn Gyldendal og Aschehoug ble hovedbok i Nye Bøker. Da profitterte selvsagt Gyldendal og Aschehoug stort på andre forlags bestselgere. Oppfører man seg sånn på barneskolen, stikker man pengene til bursdagsgaver til klassekamerater i egen lomme. Gode venner blir det få av.
Forlagssentralen og Kunnskapsforlaget har en annen utvikling enn De norske Bokklubbene. Når distribusjonsselskapet nesten ikke tjener penger, og denne tjenesten tilbys av stadig flere, er det liten grunn til at Gyldendal og Aschehoug skal eie den. Etter at de samme forlagene har skaffet seg hver sin bokhandlerkjede, stiller vel det andre og nye krav til distribusjon. Tida er i virkeligheten løpt ut for finurlige bedriftsøkonomiske overlegninger om hva som lønner seg for hvem til hvilket tidspunkt. Begge forlagene trenger pengene. Men kanskje er det ikke så mye å få for et distribusjonsanlegg, selv om det nå reiser seg et nytt anlegg i Ski næringspark. Swisslog, spesialister på leveranser av distribusjonssystemer til sykehus og apotek, leverer et integrert logistikksystem. Anlegget skal ifølge eiernes årsrapporter bli verdens mest avanserte.
    Årsaken til de dårlige resultatene for Kunnskapsforlaget, som har gjort det nødvendig med store overføringer fra Institusjonen Fritt Ord og det offentlige, er hard konkurranse fra Internett. Leksikalske opplysninger, personalopplysninger og ordbøker er tilgjengelig elektronisk – ofte gratis. Kravet til oppdatering gjør tunge og bindsterke papirutgaver nesten håpløse. Offentlig informasjon, for eksempel alt som tidligere ble publisert i Stortingstidende, er tilgjengelig og brukes i større og større utstrekning fra nettet. Det samme gjelder vitenskapelig tidsskriftpublisering. Internett er naturligvis et mareritt for hele det tradisjonelle forleggeriet, og noe av det som lammer løvene. En person kan i 2006 ha kontoret tapetsert med all verdens oppslagsverk, men hvis han forteller at han ikke er knyttet til Internett, trykker han d-i-n-o-s-a-u-r i panna si med Gutenbergs største typer.
    Men ikke bare leksikografiske verker utfordres av nettet. Det er fremdeles viktig for mange å ha lest Kjartan Fløgstads Grand ­Manila, men er det viktig å ha den i bokhylla? Kanskje. Hva med den siste krimmen til Unni Lindell, den gir det vel ikke noe kred å ha på utstilling? Mer enn én gang kan vel ikke sånne bøker leses, og det er liten grunn til å slå opp igjen i boka fordi en pussig setning pirrer en hjernecelle lenge etter at boka var klappet igjen. Sjangeren er forleggeriets engangsgriller og bør behandles som det; kastes etter bruk. Den mest hensiktsmessige distribusjonsmåten er utskrift fra egen laserskriver. I framtida vil reiselektyren kanskje ligge i et digitalt lesebrett.
    Nettbokhandelen skal ikke selge fysiske bøker, men tillatelser til å laste ned bøker. En sånn distribusjon vil riktignok presse forlagenes fortjeneste. Mulighetene til å høste profitten er naturligvis ikke bare knyttet til den fysiske boka, men inntjeningsmulighetene begrenses når de ikke lenger er knyttet til en ting som krever mange mellomledd. Dette er naturligvis et mareritt for forlag, trykkerier, bokbindere, distributører og bokhandlere, men det er altså alt en realitet på enkelte små, men viktige nisjer av forleggeriet. Så fort kortnummer og utløpsdato er tastet, er det bare å finne hurtigtasten for utskrift – uansett ukedag og klokkeslett. Det tar ikke tre uker, ikke tre dager, ikke tre timer, ikke en gang tre sekunder før det summer i laserskriveren.
    Dette er teknologiske utfordringer for alle forlag, men rammer de forlagene sterkest som har investert mest i distribusjonsformene knyttet til den fysiske boka.

Tungt kunnskapsløft I den nye bokavtalen fra 1. mai 2005, som innebar at bokklubbene mistet eneretten på å gi rabatt på nye bøker, ga bokhandlerne fra seg eneretten til å selge skolebøker. De gamle løvene tenkte kanskje at det de mistet ved å måtte innrømme høyere rabatter på ny litteratur til bokhandlene (som riktignok inngår i konsernet), skulle de vinne tilbake ved å selge historisk store mengder lærebøker direkte til kommuner og skoler i forbindelse med Kunnskapsløftet.
Skoleboksalget, både til grunnskole og videregående, har tradisjonelt gått gjennom lokale bokhandler, og var i teorien et virkemiddel for å opprettholde velassorterte bokhandler på mindre steder. I praksis var det slik at da utkantbokhandelen hadde solgt det ene eksemplaret av Stein Mehrens siste til stedets norsklærer, samlet personalet seg på bakrommet som et svensk ishockeylag og svor eden på at de var kvitt boka de hadde fått av forlaget med 70 prosent rabatt – og ikke ett eksemplar av samme slag skulle inn i hyllene igjen! Da en frue dukket opp tre uker seinere, var det ikke mulig for innehaveren å finne påknappen til dataanlegget.
    Kunnskapsløftet, den historisk største skolereformen i Norge (for hele det 13-årige skoleløpet), har sannsynligvis ført til historisk overinvestering i og overproduksjon av skolebøker. De fire store forlagene har brukt store ressurser på nye læreverk, og tålt magre år i påvente av store inntekter fra høsten 2006. Salget har gått mye tregere enn forlagene hadde håpet på – både til grunnskolen og videregående. Grunnskolene har også primært kjøpt bøker fra bokhandlerkjeder, og både grunnskolen og videregående er mer avventende til valg av læreverk enn forlagene tåler. Aschehoug har allerede besluttet å stoppe videreutviklingen av ett av de planlagte verkene. Slikt er dramatisk.
    Er bruken av Internett allerede inne og spiser av skolebokmarkedet? Bruker skolene eldre, innarbeidede læreverk, og supplerer med nett og kopiering? Det går ikke an å se bort fra det. Norske skolers økonomi, og de nye læreplanenes vekt på tilpasset opplæring og nærmest spesialtilpassede undervisningsopplegg for den enkelte elev, er forhold som forklarer at skoler og elever ikke har løpt og kjøpt. Og uansett hva årsakene er til det uteblitte forventede store salget av læreverker høsten 2006, er situasjonen alvorlig.


De fire store forlagene hadde til sammen salgsinntekter på 3,8 milliarder kroner i 2005, mot 3,86 i 2004. Resultat etter skatt var 77 millioner i 2005 mot 189 i 2004. En del av nedgangen både i salgsinntektene og i resultatet etter skatt fra 2004 til 2005 kan forklares med at Gyldendal og Aschehoug bokførte som inntekter salget av De norske Bokklubbenes eiendommer med nær 80 millioner kroner i 2004.
    Hva skal man si om en bransje hvor de fire største bedriftene har driftsinntekter på opp under fire milliarder kroner og resultat etter skatt på 77 millioner? For 100 kroner som tas inn, beholdes to etter at alle kostnader er dekket. Resultatgraden til børsnoterte foretak, ordinært resultat før skattekostnad i prosent av driftsinntektene, var i 2004 om lag 15 prosent, mens de lå godt over 15 prosent gjennom 2005. I de to første kvartalene i 2006 var resultatgraden 23 prosent. Tallet for de fire største forlagene regnet ut på samme måte gir en resultatgrad på 2,8 prosent.
    Hvordan skal det forklares? Først gjelder nok den gamle regelen om at når det er gode tider, er det dårlige tider for boka. Dernest er det for så vidt ikke noe poeng å ha en høy resultatgrad. Datterselskap av internasjonale konserner kan for eksempel låne driftskapital av morselskapene til skyhøye renter, dette gir lite overskudd og lav resultatgrad, morselskapet får sine penger likevel. (Det er imidlertid ikke noe som tyder på at dette skjer i norsk forlagsbransje.) Overskudd kan gjemmes bort og tas ut på utallige andre helt legale måter. Likevel kan det være liten tvil om at resultatgraden er lavere i forlagsbransjen enn i andre deler av næringslivet, og at en så lav resultatgrad som 2,8 prosent gjør at et feilslått skoleboksalg kan medføre at flere av de store forlagene kan se negative tall i regnskapene i inneværende år. Før skattekostnaden var Aschehougs resultat negativt allerede i 2005.
    Cappelen og Damm har store konserner i ryggen. Sett at læreboksalget fortsetter å svikte og at resultatgraden blir negativ for 2006, hva skjer så med de to løvene fra 1814 og 1905?

Kina-syndromet Den pressede økonomiske situasjonen gjør at Aschehoug og Gyldendal kan komme til å trenge friske midler. Realisering av verdiene i Forlagssentralen og Kunnskapsforlaget er nærliggende å gripe til, slik salget av De norske Bokklubbenes eiendommer sminket regnskapstallene til løvene i 2004. Vil det være mulig å selge, og vil salget innbringe nok? Eller skal Gyldendal og Aschehoug prøve å bli mediekonsern som Bonnier og Egmont? Vil de prøve å skaffe seg medier som er annonsefinansiert for å tjene penger?
    Så langt har de svart på de nye utfordringene i Bokavtalen på andre måter. Blant annet ved å oversvømme bokhandelen med billigbøker. Denne generasjonen billigbøker er så stygge og bærer preg av å være så lite påkostet at det er et privilegium å sitte med hvitt kopipapir med formidable 80 gram per kvadratmeter i hånda. Ikke engang de billigste tabloidene tør å bruke så dårlig papir som i disse bøkene. Forleggerne må i fellesskap ha prøvd å lage billigbøker som etter kvalitet og utseende skulle matche joggeskoene i den første konteineren som kom fra Asia til Europa en gang i 1975. Innholdet ble tømt der det hørte hjemme, på fyllinga. Dette er ikke print on demand, men print in panic.
    Hvorfor prøver forleggerne å skape inntrykk av at også norsk skjønnlitteratur og sakprosa kan importeres billig fra Kina? For å blidgjøre Konkurransetilsynet? Her er markene som kryper inn i buken på løvene. Regnskap kan settes opp i India, reiser bestilles i Portugal, bøker kan trykkes omtrent hvor som helst. Men hovedarbeidet med nyskrevne og oversatte norske bøker kan ikke settes ut til lavkostland.
    Et eksempel, norsk faglitteratur: Forfatterne skal ha noen kroner for sine måneder og år, og det redaksjonelle arbeidet for fagbøker må være like omfattende og utføres av personer med like stor kompetanse på området som ved skriving, veiledning, disputas og endelig godkjenning av akademiske avhandlinger. I tillegg må kravene til framstilling og språk være som for kvalitetsromaner. Dette koster, og det skal koste. Bøker er arbeidsintensive produkter. En bok er ikke verdifull fordi den er dyr, men den er dyr fordi det krever mange timers arbeid av mange personer med høy utdannelse.
Tsunamien av billigbøker signaliserer ikke akkurat dette, men gir Rimi- og Rema-nordmenn systematisk feilinformasjon om kostnadene ved å gi dem litteratur på morsmålet. Til slutt vil vi ikke ha bøker om vi ikke får dem.

Hullet på Sehesteds plass Gyldendal kan naturligvis hente inn kapital via aksjemarkedet, men hvor enkelt vil det være for storaksjonærene Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen å gå inn for dette samtidig som de fortsatt skal holde Trygve Hegnar borte fra styrerommet? For å gå med på en aksjeutvidelse, vil Trygve Hegnar (som eier 29 prosent av aksjene) helt sikkert kreve innflytelse, det vil si styreplass, ikke uten en viss moralsk rett. Når forlaget ikke klarer å drive, må han få prøve seg. Det er bare én hake: Hegnar eier aksjene gjennom selskapet med navnet Periscopus AS.
    Et mer perfekt skurkenavn går det ikke an å finne. Sånne kikkeredskaper er helt unødvendige mellom venner, men når ubevæpnet motstand skal nedkjempes, er det en nyttig ting. Navnet er omtrent like smakløst som krateret i bakken bak den berømte kobberdøra i Universitetsgata 21 er dypt. Nybyggingen av Gyldendals forlagshus i kvartalet mellom Sehesteds plass og Universitetsgata har vært utsatt flere ganger. Selvfølgelig måtte det være tidenes byggebom i Norge da startskuddet gikk: Bad timing, men Erik Must, Kjell Chr. Ulrichsen og konsernsjef Geir Mork vet også at business er timing. Mr. Periscopus hadde kunnet lese dem teksten. Must, Ulrichsen og Mork må nok tåle en tale av mr. Periscopus på generalforsamlingen, i styremøtene orker de ikke høre på selvfølgelighetene, selv om de skulle slumpe til å være sanne.
    Det er vanskelig å tenke seg at Gyldendal kan skaffe seg en kompanjong i et internasjonalt mediehus. Forlagets renommé er for knyttet til patosen rundt hjemkjøpet av de fire store i 1925, og til å være et norskeid forlag. Aksjeutvidelse kan ikke Gyldendal gå til før mannen med periskopet har funnet seg nye jaktmarkeder. Periskop er et redskap for å skjule seg selv, men det forutsetter at man befinner seg på periskopdybde. Hegnar med sin insisterende markedslogikk befinner seg alltid i overflatestilling, og periskopet gjør ham helt oppsiktsvekkende iøynefallende.
    Rundt krateret på Sehesteds plass pågår det uten tvil en thriller, og i motsetning til i norske krimromaner, er det ikke sikkert at helten løser saken.

Uglen som forsvant Hva kan skje med Aschehoug? Uglen flakset bort fra det tradisjonsrike familieforlaget for flere år siden, men er det smart å modernisere seg bort fra det eldgamle symbolet på klokskap?
    Selskapet kan åpne for en aksjeutvidelse, som vel i realiteten vil bety at dette selskapet også, som Gyldendal, vil bli et børsnotert aksjeselskap. Dette vil naturligvis være en gyllen anledning for Trygve Hegnar til å kjøpe seg stort opp i Aschehoug, eventuelt uten at han selger seg ned i Gyldendal. Det vil tross alt ikke være så mange potensielle kjøpere av mange slike aksjer, som knapt gir utbytte. Kupongklippere foretrekker aksjer med høyere resultatgrad enn 2,8. Hagefest en gang om året, med lange køer for øl i plastglass, er tross alt ikke all verden for det sjiktet det her er snakk om. Men for Trygve Hegnar er slike investeringer interessante. Penger betyr ingen ting, har han sagt. Det er uvanlig å høre slikt fra den kanten, men det er sant. Dette er et spørsmål om å realisere en klassereise fra det harrypregede, lavkulturelle og merkantile Oslo, til det antatt kulturelle og dannede borgerskapet.
    På denne måten kan Trygve Hegnar med ett sitte som en stor eier i både Gyldendal og Aschehoug. Hegnar driver fra før avis, tidsskrifter og noe som kalles Hegnar TV. Det kan ikke ses bort fra at hans plan med å gå inn i et tradisjonelt forlag også er å omforme det med sine magasiner og aviser til et mediehus. Gitt at de dårlige tidene fortsetter for forlagene, er heller ikke dette helt usannsynlig. Men det er nok ikke mange som ønsker at Gyldendel eller Aschehoug skal bli en del av mr. Periscopus’ imperium.
    Få andre betegnelser enn skrekkvisjonen er dekkende for dette framtidsbildet. Men hvis Harry Hole hvisker til Jo Nesbø at han har lyst til å treffe Carl Gustav Hamilton som har med seg både brigadegeneral Mouna Husseini og den amerikanske utenriksminister Condoleezza Rice til Piratforlaget, kan det være duket for enda en uvennlig overtakelse – ubåtskipperen ved Smestad-dammen har truffet blink med skuddene både fra torpedorør én og to.

Konsernlogikk Ifølge André Schiffrins analyse av bokbransjen i USA, oppstår det problemer når bokforlag slås sammen med ukebladforlag, plateselskaper, TV-kanaler, magasiner og aviser. Da kommer bedriftsrådgiverne, en bestemt type regnskapsfolk og selvfølgelig BCG (The Boston Consulting Group) og får det avgjørende ordet. Resultatmål og bemanningskrav som kan passe på annonsebaserte ukeblader, gjøres gjeldende for skjønnlitterært, faglitterært og vitenskapelig forleggeri.
    I store mediehus kommer alltid forlagsavdelinger dårligere ut enn andre avdelinger, nærmest etter alle økonomiske variabler. I USA ble forlagene derfor omorganisert og omorganisert til det omtrent ikke var tid igjen til redaktørarbeidet. Dette raserte kompetansen i bokforleggeriet. Det er ikke alt som kan kjøpes inn av frilansere, og det viste seg, ifølge Schiffrin, også raskt på utgivelsespolitikken. Titler og prosjekter som ble antatt å være kommersielle på kort sikt, ble foretrukket og prioritert.
    Da Orkla solgte sin medieavdeling, som stort sett besto av aviser, var Dagbladet interessert. Dagbladet har på egenhånd begynt å bygge opp magasinavdeling og forlagsvirksomhet. Det er ikke noe sving på det ennå, men avisa og dens viktigste aksjonærer har altså finansielle muskler til oppkjøp. Er det Jens P. Heyerdahl d.y.s gamle, men urealiserte drøm om et mediehus, som spøker i bakgrunnen? Faderen (William Nygaard) og sønnen (Mads Nygaard) har allerede inntatt sine plasser i Aschehoug og Dagbladet. Hva venter den Den Hellige Ånd (Jens P. Heyerdahl d.y.) på? Muligens på at Mecom likevel ikke klarer kjøpesummen på 7,6 milliarder – slik at Jens P. Heyerdahl d.y. kan få tilbake det som rettmessig tilkommer ham. Etableringen av et medie­hus av Orkla media+Dagbladet+Aschehoug vil utfordre Schibsted. En sånn kursendring ville føre til at Hegnar bommer, men vil selve forlaget komme styrket ut?

Framtidas kvalitetsforlag Hvordan skal skribenter og forlagsansatte stille seg til den kommende utviklingen av norske forlag? Nærmer vi oss i Norge situasjonen André Schiffrin beskrev for tre år sida, der de siste rester av tradisjonelt forlagsarbeid knyttet til redaktørfunksjonen blir radert ut? Det kan ikke utelukkes.
    Men det kan heller ikke ses bort fra at André Schiffrin undervurderte norske forleggeres bruk av konsulenter med liten følsomhet, sans og respekt for det redaksjonelle håndverket – selv om forlagene ikke var fusjonert inn i multinasjonale mediekonsern. Den redaksjonelle medarbeideren i alle de fire store norske forlagene har omtrent de samme arbeidsvilkårene. Hvis det fins skiller, kan de neppe føres tilbake til eierform eller hva slags type konsern den redaksjonelle enheten er en del av.
    Hvis spørsmålet er hvilke av disse to typene konsern som best ivaretar det redaksjonelle arbeidet og gir redaktøren muligheter til å arbeide mest mulig med manuskriptene, må svaret derfor bli: Ingen av dem.
    Framtidas kvalitetsforlag er drevet og ledet av mennesker med redaksjonell kompetanse, og det har satt ut så å si alle funksjoner bortsett fra det redaksjonelle arbeidet. Redaktørene og en liten administrasjon kjenner forfatterskapene. Dette er tidkrevende forleggeri, men det fins ingen snarveier til kvalitetsbøker. Slike forlag kan kalles minimalistiske eller postfordistiske. Kanskje kan deler av dette overleve i de fire store forlagene, i nisjer etablert av karakterfaste redaktører. Men hvor lenge orker de å initiere alle prosjektene, dra i land alle kontraktene, redigere kvalitetsbøker i mange runder – og samtidig servere salgstekster og alt som smaker av innhold til kobbelet av overbetalte markedsfolk, mellomledere, avdelingsledere og direktører?
    I andre bedrifter drar sjefer i land fete kontrakter bedriften skal leve av. I forlag er redaksjonelle medarbeidere ganske alene om dette. Og presset har økt – for å dra inn nok til at den store og dyre ledelsen blir fornøyd. Kanskje kan ikke norsk litteratur bære de mange konsern­ledelsene. Kanskje trengs de ikke heller.
    Konkurransedirektør Knut Eggum Johansen bærer et tungt ansvar for at forlagene må bruke mer og mer ressurser på innsalg til bokhandelen – av bøker de tjener mindre og mindre på fordi de må gi store rabatter på et fåtall titler som ventes å ha appell hos innkjøperne i kjedene. Skal kjedemakta overta redaksjonelle vurderinger i konsernene?
    Er det ikke bare å la mr. Periscopus eller Den Hellige Ånd overta Gyldendal og Aschehoug? Faren er selvsagt at det vil skape en helt segregert bransje på produsentsida. Små, redaksjonelt drevne forlag produserer avansert sakprosa og skjønnlitteratur, resten er stort sett kjendiseri, underholdning og søppel. Trond Giske burde bekymre seg for hvorfor rent ukebladforleggeri skal ha privilegier som momsfritak. Forlagene har tidligere huset både børs og katedral, det har sivilisert børsen og reist katedralen. Er vi nå vitne til at børsen og katedralen ikke lenger holder ut med hverandre?
Historisk var det å være forlegger i Norge ensbetydende med å realisere ambisjonen om å nå størsteparten av befolkningen med kvalitetslitteratur. Det er mulig å kjøpe et forlag, men forleggeri er både et fag som må læres og en holdning som må tilegnes. Oppgir løvene denne målsettingen, oppstår lett det som på fotballspråket kalles strekk i laget. Kulturer og deloffentligheter mister kontakten og blir helt fremmede overfor hverandre.
    Skjønnlitteraturen er i større grad enn sakprosaen skjermet for markedskreftene gjennom innkjøpsordningen. Den selektive innkjøpsordningen for sakprosa har hittil ingen betydning for forlagene, bare for bibliotekene og forfatterne som innkjøpes. Det er så usikkert om en bok kjøpes inn, at forlaget ikke kan satse på å trykke 1000 eksemplarer ekstra. Dermed må boka trykkes i nytt opplag om den innkjøpes – og regnskapet går i beste fall i balanse.
    Lønnsomhet har blitt et redaksjonelt kriterium, og situasjonen er nærmest umulig for radikale og systemkritiske bøker. Slike fins knapt på de fire store forlagene – bøker som ble sett på som en nødvendighet i opplyste, borgerlige tider. Et samfunn som ikke prøver å se ut over seg selv, forfaller.
De foreløpige effektene av liberaliseringen i bokbransjen lover slett ikke godt for framtida. De foreløpige tiltakene fra Gyldendals Geir Mork, Aschehougs William Nygaard, Cappelens Sindre Guldvog og Damms Tom Harald Jenssen bør ingen juble over, og det verste er at situasjonen fort kan bli mye verre.
    Kanskje må skribentorganisasjoner, redaktører og andre som føler seg kallet heve røsten? Det skulle ikke være nødvendig, løver er kjent for å ha utmerket hørsel.

Debatt i andre medier (utvalg)

Dagbladet
30.10.06: www.dagbladet.no/kultur/2006/10/30/481252.html og www.dagbladet.no/kultur/2006/10/30/481234.html
Nettmøte på dagbladet.no tirsdag 31.10. kl 11.00
31.10.06: www.dagbladet.no/kultur/2006/10/31/481343.html

Aftenposten
30.10.06: www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1513221.ece
31.10.06: www.aftenposten.no/meninger/leder_morgen/ (leder)

NRK Radio

Kulturnytt
30.10.06: www.nrk.no (nettradio - Kulturnytt, sendingen 16:03-16:10)
Dagsnytt Atten
30.10.06: www.nrk.no (nettradio - Dagsnytt Atten)

Klassekampen 30.10.06 og Dagens Næringsliv 30.10.06 (ikke publisert på nett)


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>