>Bokessay Prosa 05|06

På skinnhellig grunn

Morten A. Strøksnes

Israel er i ferd med å miste grepet om den store fortellingen. Sommerens Gaarder-debatt og to nye, norske Midtøsten-bøker viser ganske ufrivillig hvorfor.

<empty>
Sidsel Wold
Checkpoint. En beretning fra Midtøsten
255 sider
Gyldendal 2006

Hanne Eggen ­Røislien
Bosettere på hellig grunn. En reise blant jødiske nybyggere
210 sider
Pax Forlag 2006














«Journalister og professorer holder kjeft av frykt for represalier og ubehagelige beskyldninger.»
















«Debatten sluttet for min del da Gaarder påberopte seg jøde-status, og Levin stemplet Thomas -Hylland Eriksen som en slags norsk sjåvinistisk nasjonalist.»






















«Jeg har store problemer med forfatterens selvforståelse angående eget arbeid.»



















«Hun er fratatt sikkerhetsnettet som er en nødvendig (men ikke tilstrekkelig) forutsetning for at en bok skal kunne bli vellykket.»
















«I likhet med Røislien velger Wold rollen som mikrofonstativ, uansett hvor villedende det som blir sagt måtte være.»
















«Sionismen skulle være en kur, men er smittet av sykdommen den skulle helbrede. Dette går opp for stadig flere jøder og ikke-jøder.»


JOSTEIN GAARDER skapte i sommer mer debatt enn han strengt tatt hadde bruk for. Undringens ledende forfatter rykket steinhardt ut i raseri over Israels målrettede ødeleggelse av libanesiske byer og sivil infrastruktur, samt velkalkulert militær nedslakting av 1200 sakesløse mennesker.
Hvis Gaarder hadde involvert seg i Midtøsten-debatter tidligere, ville han formulert seg mindre klønete og pompøst enn han gjorde i år. Da ville han visst at Israels venner stod klare til å hive seg over ham for å «bevise» at Jostein Gaarder egentlig ikke er en myk mann fra Ingieråsen i Oslo, men Hitler reinkarnert.
    To tusen norske Midtøsten-eksperter følte seg tvunget til å være for eller mot Jostein Gaarder. Mens store deler av Libanon ble bombet tilbake til borgerkrigens dager, ble den norske Midtøsten-debatten et spørsmål om hvorvidt Jostein Gaarder truet jøders liv og helse.
    Mona Levin hadde ikke lest noe lignende siden Mein Kampf – en bok hun garantert har lest. Levin er norsk jøde, og ikke statsborger av den jødiske staten Israel. Når Gaarder angrep Israel, følte hun sin jødiske identitet krenket. «Han går i sin egen felle, når han går fra å snakke om staten Israel i et avsnitt til å angripe det jødiske folk i det neste,» uttalte Levin.
    Svakhetene i Gaarders kronikk er mange: Men han stilte faktisk ikke alle verdens jøder til ansvar for Israels handlinger. Det er riktig nok vanskelig å skrive en fundamental kritikk av den jødiske statens politikk uten å nevne det jødiske folk. Men Gaarder greide faktisk dette, og målet for hans kritikk var konsekvent «staten Israel». Han skriver ikke om det jødiske folk, men ironiserer/polemiserer rundt ideen om «Guds utvalgte folk». Og hvorfor skulle han ikke det?
    Det var Levin selv som fikk Gaarders kritikk av Israel til å framstå som en kritikk av jøder generelt. Akkurat det samme skjer ofte i internasjonale debatter om Israel. Jøder hevder seg krenket av kritikk rettet mot Israels politikk, selv om kritikken er berettiget og uten faktiske feil. I USA har dette gått temmelig langt. Journalister og professorer holder kjeft av frykt for represalier og ubehagelige beskyldninger. Den eneste trygge utveien er å aldri kritisere Israel. Ofte er dette åpenbart selve hensikten.
    De største internasjonale jødiske organisasjonene, som Jewish Agency, Jewish World Congress eller den innflytelsesrike pro-Israel lobbyen AIPAC (the American Israel Public Affairs Comittee), utnytter slike debatteknikker metodisk.1 Mens de påberoper seg å representere alle jøder i USA eller hele verden, opptrer de konsekvent som talerør og støttespillere for den israelske høyresiden. Ordene «jøder» og «Israel» benyttes som synonymer. Israelske statsledere snakker også ofte som om alle jøder kan subsumeres som potensielle israelere, og dermed som entusiastiske deltagere i prosjektet til staten Israel. Dermed føler mange jøder som ikke sympatiserer med den israelske høyresiden – som etter desimeringen av venstresiden utgjør sentrum i israelsk politikk – at Israels overgrep begås i alle jøders navn.
    Storbritannias sjefsrabbiner Jonathan Sacks gikk for noen år siden ut i media med sterk kritikk av Ariel Sharons og den israelske hærens «sjokkerende» brutale framferd overfor palestinerne. Sharon hadde for vane å uttale seg som han handlet på vegne av hele det jødiske folket. Men hans politikk gikk ifølge Sacks på tvers av «de dypeste jødiske idealene», og fikk ham «til å føle seg svært ukomfortabel som jøde».2 Dagen etter krevde Jerusalem Post og flere Likud-politikere hans avgang. En leder for et viktig jødisk diasporasamfunn, som skammer seg over Israels politikk, kunne ifølge disse ikke fortsette som leder.
    Israel og et nettverk av internasjonale jødiske organisasjoner skyver systematisk jøder i alle avskygninger foran seg, for å legitimere en politikk mange jøder avskyr. Likevel hevder de seg forulempet av lignende sammenstillinger når konteksten ikke er positiv for Israel. At Mona Levin ble så inn til margen rystet, og følte seg «mer truet og skadet av Gaarder enn av de som griser til synagogen», er derfor høyst merkelig. Hun burde for lengst vært på banen for å kritisere jødiske ledere som systematisk begår akkurat samme «tabbe».
    Levin ble også provosert av at Gaarder kalte de ti bud for «morsomme steintavler». De ti bud er etter hennes mening grunnlaget for den jødiske og kristne sivilisasjon. Gaarder sparket beina under begge! Hva kan man svare til slikt? Religionskritikk har vært en ærverdig aktivitet i Vesten i 300 år. Mye av det beste i vår «sivilisasjon» skyldes ikke religion, men at vi har greid å frigjøre oss fra religiøs dogmatikk og løsrevet denne fra statens maktapparat. Det har vært en hard kamp, men den var verdt å kjempe. I Midtøsten er den knapt begynt.
    Religionshistorikeren Bente Groth hevdet i et innlegg (7.8.) at «majoriteten av dagens israelere er sekulære [...] Bare et mindretall av religiøse israelere bruker bibelske lover og forestillinger politisk». Men det retoriske fundamentet for Israels krav på landet hviler på at Israel er det jødiske folks «urgamle bibelske hjemland», en formulering som benyttes som et mantra. Den viktigste vitenskapen i Israel er arkeologi. Formålet er å bevise jødisk nærvær i gammeltestamentlig tid, noe som ut fra en absurd logikk skal gi Israel rett til å kolonisere Vestbredden. Hvert halmstrå av hellighet brukes som territorielt trumfkort – av den sekulære jødiske staten. Da Menachem Begin vant valget i 1977, entret han Knesset med Toraen i hånden, og uttalte: «Vi fikk vår anerkjennelse fra våre forfedres guder ved sivilisasjonens morgengry.»3
    Debatten sluttet for min del da Gaarder påberopte seg jødestatus, og Levin stemplet Thomas Hylland Eriksen som en slags norsk sjåvinistisk nasjonalist. Kanskje er dette et verdig bidrag til konkurransen om den mest malplasserte karakteristikken i norsk debatthistorie. Den var debatten verdig.

Israels kreftsvulst Bak de lett angripelige tåpelighetene i Gaarders kronikk, leser jeg ut et kjernepunkt om at Israel, som okkupant og utøvende militær supermakt i Midtøsten, undergraver sin egen eksistens. Gaarder skriver: «Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer.» Jøder som siden syttitallet har skrevet lesverdige, intelligente bøker, sier nøyaktig det samme. Det sionistiske prosjektet fradømmes dets moralske legitimitet, fordi Israel er blitt en uforsonlig og militaristisk settlerstat. Göran Rosenbergs Det tapte landet (1998) er et fremtredende skandinavisk eksempel. I løpet av de siste par årene har en rekke bøker, skrevet av forhenværende jødiske sionister, tatt opp de samme temaene fra en rekke vinkler. Ben Cramers How Israel Lost (2004), Susan Nathans The Other Side of Israel (2005) og filosofen Michael Neumans The Case against Israel (2005) er tre eksempel.
    Et fjerde eksempel, som har skapt mye harme i Israel, er David Goldbergs bok The Divided Self: Israel and the Jewish Psyche Today, som ble utgitt i vår. Goldberg, en forhenværende rabbiner ved den liberale synagogen i London, tar et flengende oppgjør med Israels krav om uforbeholden lojalitet og støtte fra den jødiske diasporaen, i form av moralske og pekuniære blankofullmakter til Israel.
Disse høyst forskjellige bøkene har minst én ting til felles: De identifiserer en kreftsvulst som spiser Israel fra innsiden og huler ut statens moralske substans. Denne svulsten er koloniseringen og okkupasjonen av palestinerne, som i løpet av tretti år har skapt en herrefolkmentalitet, og en angstbitersk, uforsonlig tribalisme som ikke hviler på rett, men på makt.
    David Ben-Gurion, Israels første statsminister, så faren ved å annektere de palestinske områdene som ble kolonisert i 1967. Tre uker etter seksdagerskrigen besøkte den pensjonerte politikeren et møte i det israelske Arbeiderpartiet. Her insisterte Ben-Gurion på at de nylig okkuperte områdene måtte leveres tilbake så raskt som bare mulig. Å beholde Vestbredden og Gaza ville ikke bare forstyrre den jødiske statens prosjekt, men kunne også bli dens undergang. Ben-Gurion var ingen bløthjertet araberelsker. Det som stod hans hjerte nærmere enn noe var Israels sunnhet.

På gyngende grunn Dette bringer oss, noen vil kanskje si «endelig», til den første av de nye norske bøkene som her skal omtales. Ikke om noe område i verden, antagelig inkludert de europeiske regionene utenfor Skandinavia, blir det utgitt flere norske fagbøker om enn Midtøsten. Dette merkelige fenomenet skyldes at diverse norske forskningsinstitusjoner, hjelpeorganisasjoner og medier er involvert i Midtøsten. Som historisk og politisk brennpunkt har spesielt Israel/Palestina dramatikk nok å by alle. Dessuten er det enkelt å reise og jobbe i området. At det finnes enorme mengder litteratur, synes i seg selv å skape enda mer litteratur. Men etter hvert som stablene av Midtøsten-bøker nærmer seg taket, burde man kunne forvente at lista for det som utgis er høy – i hvert fall i en ideell verden. Trenger vi virkelig alle disse bøkene som skal forklare hva som foregår i Midtøsten?
    Religionshistoriker Hanne Eggen Røislien har skrevet Bosettere på hellig grunn. En reise blant jødiske nybyggere. I forordet skriver doktorgradsstipendiaten som er tilknyttet Norsk institutt for fredsforskning: «I denne boka forsøker jeg å gi et mer helhetlig bilde av bosetterne enn det som vanligvis kommer fram. Jeg håper at leseren vil sitte igjen med en bedre forståelse av hvem de er og hvorfor de velger å bo i et område som det internasjonale samfunnet med FN i spissen ønsker å kaste dem ut av.» For å få svar, har Røislien reist rundt i de okkuperte områdene og snakket med bosettere. «I denne boka vil bosetterne selv få forklare,» skriver hun et annet sted. Hun holder hva hun lover, og avbryter ingen.
    I epilogen («Om hemmelighetskremmerier, om manglende kunnskap og om jakten på fellestrekk») sier Røislien seg fornøyd med utbyttet. I hennes øyne har hun fått mange «interessante og forskjellige svar». Bosetterne har fått «farger, nyanser og – ikke minst ansikter». Røislien beskriver det som et privilegium å få møte så mange bosettere som har vært villige til å fortelle henne sine historier. For henne har det kastet nytt lys over hvorfor den israelsk-palestinske konflikten dessverre ikke ser ut til å nå en varig og fredelig løsning med det første.
    Jeg har store problemer med forfatterens selvforståelse angående eget arbeid. Er det virkelig slik at folk skjærer alle bosettere over én kam? Det sentrale skillet går, som kjent, mellom religiøst og nasjonalistisk motiverte bosettere, og pragmatiske sådanne, som er ute etter tungt subsidierte leiligheter. Det er skrevet en haug med bøker og laget mange dokumentarer som viser at bosettere har ulik motivasjon. Undertegnede utgav selv en bok i 2001,4 som forhåpentligvis får fram dette, om ikke så detaljert som i Røisliens monografi.
    La oss likevel late som om Røisliens utgangspunkt er korrekt. Nye spørsmål melder seg. Hvorfor er det et mål i seg selv å vise at bosetterne er forskjellige? Dette svarer ikke Røislien på. Hennes største problem ligger imidlertid et annet sted.
    Stereotypiene om de nasjonalistiske og religiøse bosetterne på Vestbredden er at de er rabiate rasister med Toraen i den ene hånden og maskinpistolen i den andre. Alle de «motiverte» bosetterne Røislien møter oppfører seg akkurat som forventet. Ingen fordommer avlives. Om noe, vil den gjengse leser av Røisliens bok tenke at bosetterne er enda galere enn de hadde antatt. Som perler på et bønnekjede presenterer Røislien bosettere som vurderer palestinerne på linje med insekter. Noen skyter gjerne på blink mot palestinske unger for moro skyld. Settlerne ser seg selv som et herrefolk utpekt av en voldelig, sjåvinistisk stammegud. Røislien gjør med andre ord nøyaktig det motsatte av hva hun satte ut for å gjøre, og hevder å ha gjennomført ved bokas slutt.
    Her bør det skytes inn at Røisliens framstilling av bosetterne er troverdig, hvis man ser bort fra innledningen og avslutningen. Bosettingene som er reist på Vestbredden av religiøse/ideologiske årsaker, er verken vennlige, rasjonelle eller sjarmerende. Det er heller ingenting som tyder på at Røislien har personlig eller ideologisk sympati med disse selotene.

Feil og inkonsekvenser Røisliens sterkeste side synes å være at hun er utholdende, og dessuten flink med mennesker. Hun fortjener ros for å ha fått mange av bosetterne – som er blant de minst imøtekommende mennesker på denne jord – til å åpne døra på gløtt. Substansen i hennes resonnementer halter imidlertid ofte, etter mitt syn. La meg gi et par eksempler. I starten av kapittel 2 skriver Røislien at bosettingene er det store stridsspørsmålet i israelsk politikk. «Langt på vei kan man sette en rød strek mellom dem som er for og dem som er mot bosettingene – eller mellom det politiske venstre og det politiske høyre, om man vil.»
    Dette stemmer jo ikke, noe Røislien gav inntrykk av å vite noen få sider tidligere. Her skriver hun at «israelske myndigheter offisielt står samlet i sitt forsvar av Israels massive tilstedeværelse i de okkuperte områdene». Hun vet selvfølgelig også at det var Arbeiderpartiet som etablerte de første bosettingene. Med Arbeiderpartiets velsignelse var det opprettet 30 bosettinger med 5000 bosettere allerede ved utgangen av 1968. Deres oppgave var å skape «facts on the ground». Under Oslo-prosessen jobbet Arbeiderpartiet under Rabin nærmest dag og natt for å etablere nye bosettinger, og for å utvide de allerede eksisterende.
    Et annet sted skriver Røislien at de israelske og palestinske «økonomier er nært knyttet sammen, noe som mot deres vilje gjør dem avhengige av hverandre». Dette var kanskje ganske sant for mange år siden. En av kjernepunktene i den første intifadaen var palestinsk boikott av israelske varer, og den gang hadde det en viss effekt. I dag bør myten om «gjensidig avhengighet» avlives. Israelerne har for lengst erstattet palestinske «fremmedarbeidere» med asiatiske. Verre er det at den palestinske økonomien er fullstendig ødelagt. Stridsvogner, raketter og bulldosere har ødelagt store deler av industrien, infrastrukturen, offentlige kontorer og enorme jordbruksareal. Enda større områder er «konfiskert» eller «eks­propriert», to ord som i dette tilfellet er eufemismer for tyveri, til utvidelser av bosettinger, «sikkerhetssoner» og byggingen av muren.
    Gjennom kontrollmatrisen som er bygget opp på Vestbredden og rundt Gaza, hindrer Israel bevegelsen av mennesker og varer. Kvelertaket har vært holdt så lenge og så hardt at den palestinske økonomien har sluttet å puste. Israelerne forsøker å tvinge palestinerne til å kjøpe israelsk. Men etterspørselen hos palestinere er lav, kanskje fordi de fleste nå lever under fattigdomsgrensen. Så mye for den «gjensidige avhengigheten» Røislien postulerer.

Manglende forlagshjelp En uerfaren forfatter, som for alt jeg vet har stresset med å få manus ferdig til deadline, bør ha krav på spesielt god hjelp av forlaget. Det har ikke Røislien fått av Pax. Manuset er påfallende dårlig vasket og redigert, og det er ikke Røisliens feil. Hun er fratatt sikkerhetsnettet som er en nødvendig (men ikke tilstrekkelig) forutsetning for at en bok skal kunne bli vellykket.
    Her følger noen utvalgte eksempler på stilistiske blødmer i Bosettere på hellig grunn, fra bokas to første kapitler. «I mediene fremstilles israelerne gjerne som krigshissere, men det gjenspeiler langt fra den gjengse israeler.» «Virkeligheten er aldri slik man tror den er, og Vestbredden er intet unntak.» «Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om det nettopp er det at vi mennesker er vanedyr, som gjør at konflikten mellom israelere og palestinere nå er på vei inn i sitt sjette tiår, uten tegn til ende.» «Vi er framme i Ma’ale Adumim, den jødiske halvmånens største bosetting. Det er svære saker. Det går ikke an å beskrive det med andre ord. Svære saker.» «Det er ingen tilfeldighet å treffe på en russer i disse bosettingene. Langt derifra.»
    Bosettere på hellig grunn er full av gjentagelser, unøyaktigheter, klønete formuleringer, trykkfeil, dårlig logikk og tvilsomme tolkninger av fakta. I ett avsnitt er antallet bosettinger 125, i det neste er tallet steget til 160. Gang på gang skriver Røislien at ting ikke er «tilfeldig», uten at leseren har noen grunn til å tro at de er det. Hun har også for vane å si at ting er veldig «interessant» og «fascinerende», der dette burde være opp til leseren å avgjøre. For ofte fylles Røislien med en stilistisk motivert «undring», også der hun åpenbart kjenner sammenhengene.

Checkpoint En «større del» av russerne beskrives for øvrig av Røislien som lavt utdannede, dårlig integrerte og en generell belastning for det israelske samfunnet. I virkeligheten har de høyt utdannede og driftige russiske immigrantene vært en stor ressurs for Israel, noe som kommer godt fram i NRK-journalist Sidsel Wolds Checkpoint. Beretninger fra Midtøsten.
    Wolds utgangspunkt er påfallende likt Røisliens. Der Røislien vil vise at jødiske bosettere er forskjellige, ønsker Wold å gjøre det samme for hele det israelske samfunnet, samt for palestinerne. «Denne boka er skrevet med ønske om å spenne opp et bredere bakteppe for å kunne sette nyhetene inn i en sammenheng. Hvordan er dagliglivet for jøder og palestinere? Hvem er de? Hva tenker de om hverandre og om konflikten. Her er ikke noe entydig svar.»  Wold vil vise at jødene har «ulik religiøs og etnisk bakgrunn», og at «meningene blant Israels jødiske innbyggere er temmelig varierende». Senere i boka uttaler hun at hennes hensikt er å vise «hvor sammensatt dere israelere er som nasjon».
    Wold vil vise at jøder og palestinere er forskjellige, ikke bare fra hverandre, men også innad i gruppen. Den eneste innvendingen jeg har mot dette utgangspunktet, er at det neppe finnes ett menneske på jordas overflate som tror det motsatte. Er det mulig å skrive en generell bok fra Israel/Palestina som ikke viser dette – og helst mye mer i tillegg?

Skjønner ikke Wold skriver også om bosetterprosjektet, som hun etter mitt syn rett og slett ikke skjønner. For Wold synes å tro at de bæres oppe av villstyrlige, marginale grupper i det israelske samfunnet. Selv ikke når hun gjentatte ganger treffer ikke-religiøse, «liberale» bosettere, som ikke anser seg som bosettere, ringer det en bjelle. Wolds vurderinger er muligens preget av at hun i Israel omgikkes mange liberale, venstreorienterte israelere, som utgjør en mer marginal gruppe enn bosetterne.
    Sytti prosent av israelerne vil gjerne ha en avtale som kan føre til fred, skriver Wold. Men dette betyr slett ikke at Israel er rede til å oppgi bosettingene, slik hun tror. Hele Oslo­prosessen kollapset på denne misforståelsen om at Israel er villig til å oppgi koloniene i bytte for fred, mens alt som har foregått «på bakken» tilsier det motsatte. Alle israelske regjeringer har i tretti år gitt bosetterne økonomisk og militær støtte, hjulpet dem med å stjele stadig mer land, samt gitt dem charte blance til å gjøre livet ulevelig for palestinerne. Store deler av Vestbredden er i dag derfor politisk, byråkratisk og militært en integrert del av Israel. Dette kommer ikke til å endre seg. Om Israel skulle skjenke palestinerne enkelte friheter, vil det bli som en ensidig gest, etter at palestinerne har oppført seg lydig og ydmykt over lang tid.
    Israelske ashkenasijøder (de med bakgrunn fra Øst-Europa og Tyskland) har tradisjonelt sett ned på sefardiske jøder (de med bakgrunn fra Midtøsten). Sistnevnte gruppe har vært en pariakaste i det israelske samfunnet, og blitt sett ned på av den europeisk-jødiske eliten. Wold gjengir langt på vei noen av disse klisjeene, og synes å mene at Israels uforsonlige holdning overfor palestinerne skyldes bosetterne og de sefardiske jødene. Men staten Israel har vært styrt av europeerne siden den ble opprettet.

Mikrofonstativ Wold treffer og portretterer sefardiske, russiske og ashkenasi-jøder, bosettere, arabiske israelere – og forskjellige typer palestinere, stort sett fra borgerskapet. Hennes største fortrinn er at hun som kvinne kommer nærmere inn på andre kvinner enn det man rimeligvis kan forvente av menn.
    I likhet med Røislien velger Wold rollen som mikrofonstativ, uansett hvor villedende det som blir sagt måtte være. Noen ganger virker det som om også Wold har dårlig grep om historien og litteraturen, et inntrykk som forsterkes av hennes egen kildeliste. Hun har skapt en merkelig hybrid man heldigvis ikke ser ofte. I et sluttvedlegg ramser hun opp referanser. Hovedteksten har derimot ikke fotnoter, slik at det er umulig å vite hva referansene skal referere til. Wikipedia oppgis for øvrig flere ganger som kilde.
    Wold har en for meg irriterende tendens til å omtale bibelmyter som om de har noe med virkeligheten å gjøre. Palestinas historie mellom Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr. og den første sionistiske innvandringsbølge (aliyah) mot slutten av 1800-tallet, eksisterer tilsynelatende ikke.
Wolds bok fungerer likevel generelt bedre enn Røisliens. Noen av historiene til Wold er gripende i seg selv, og dessuten godt fortalt. Det gjelder spesielt hennes beskrivelse av sitt stadig nærere forhold til den jødiske venninnen Judith, hvis søster mot slutten rammes av terror, og den palestinske venninnen Shireen.
    I strid med foreldrenes planer finner Shireen sin utkårede på egen hånd. Wold følger ungpiken gjennom nyforelskelse, forlovelse, bryllup – og langs den bratte nedturen som følger. Shireen ender opp som husslave hos sin nye svigerfamilie, og til slutt som voldsoffer. Wold kan ikke gjøre noe fra eller til, bortsett fra å presentere en historie som er sår og personlig, men også peker ut over det private – blant annet fordi Wold ikke lar seg lokke av det overmål av melodrama stoffet innbyr til.
Wold besøker også Gaza og Libanon. Den eneste grunnen til å ha med snarvisitten til Libanon i boka – den dekkes på 6–7 sider – synes å være å vise at «Wold was there». Dette forsterker det sporadiske preget mange av møtene, og Checkpoint som sådan, ofte lider under.

Lokal krig mot terror Når dette skrives, har Gaza vært under blokade i over to måneder. En av Olmerts nærmeste medarbeidere uttalte i vår at Israel skal sette palestinerne «på diett, slik at de sulter uten å sulte i hjel». Ikke alle overhørte det ubehagelige ekkoet.
    Løftet ble holdt. Gazas befolkning sulter, og utsettes for angrep hver dag av den israelske overmakten. Nærmere 300 sivile palestinere er drept, og 1200 skadet, i løpet av drøye to måneder. Rundt hundre av disse var kvinner og barn. Man påpeker gjerne dette, selv om det peker i retning av at det er greit å drepe menn, selv om disse ikke på noen måte har gjort seg fortjent til dødsstraff. Avlinger, infrastruktur og hele nabolag av boliger ødelegges. Mange tusen «interneres» i israelske fengsler, uten noen form for siktelse eller rettssak i vente. De kan derimot regne med å bli torturert.
På Vestbredden er situasjonen noenlunde lik. Halve den lovgivende palestinske forsamlingen, som ble valgt etter det som observatører fra EU og Carter-stiftelsen betegnet som «et fritt og rettferdig valg», er fengslet av Israel. Imens kriger USA og NATO for å bringe «demokrati» til Midtøsten. Palestinernes kamp mot okkupasjonen er omskapt til en lokal front i den lokale krigen mot terror.
Gjør følgende tankeeksperiment. Tenk deg at vi befinner oss noen tiår inn i framtiden. USA er kollapset og forsyner ikke lenger Israel med alt landets generaler peker på av våpen, og støtter heller ikke den israelske økonomien med større beløp enn hva de fleste amerikanske delstater blir tilgodesett med. Tenk deg at araberne har dratt opp sokkene, overvunnet Israel og behandler jøder akkurat på samme måte som Israel i dag behandler palestinerne – i «sikkerhetens» navn. For første gang siden 1945 ville H-ordet blitt brukt med en viss berettigelse.
    Sionismen skulle være en kur, men er smittet av sykdommen den skulle helbrede. Dette går opp for stadig flere jøder og ikke-jøder, blant annet fordi folk flest ikke lenger har noe direkte minne om annen verdenskrig. Israel er i ferd med å miste grepet på fortellingen som har vært statens fremste verdipapir. Tåken er i ferd med å lette, og folk som har to øyne kan se at det er Goliat som sitter og synger sanger om David.

noter

1) For den som tviler på at den israelske lobbyen i USA har stor inmnflytelse, og kanskje til og med synes det smaker av antisemittisme å henvise til en jødisk lobby, anbefales Michael Massings artikkel: «The storm over the Israel Lobby». New York Review of Books, 8. juni 2006.
2) Intervju i The Guardian, 27. august 2002.
3) Richard Ben Cramer. How Israel Lost. Free Press 2005, s. 10.
4) Morten A. Strøksnes. Hellig grunn. Boka er en historisk og politisk orientert reiseskildring fra Israel, de okkuperte områdene, Syria, Libanon og Irak.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>