>Min debut Prosa 05|06

Roland Barthes. Etapper i fransk avantgardeteori 19501980

Karin Gundersen



Foto: Heloise Neefs

Karin Gundersen (62) er professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo siden 1983. Hun mottok Bastianprisen i 1993 og Doblougprisen i 2006.



Karin Gundersen
Roland Barthes.
Etapper i fransk avantgardeteori 1950–1980
117 sider
Universitetsforlaget 1989

DA VI VAR FERDIGE med de to første bindene av Kvinnenes kulturhistorie på Universitetsforlaget i 1985, greide jeg å overbevise redaksjonssjef Dag Gjestland om at han også skulle utgi min bok om Roland Barthes, som forelå i en skisse fra 1982. Dette heller vitenskapelig anlagte prosjektet var nok ganske uselgelig, men forlagets velvilje var stor. Så gikk det enda noen år, mens jeg var opptatt med mye annet. Omsider, på forsommeren 1989, leverte jeg ferdig revidert manus etter noen runder med konsulent og forlagsredaktør. Om hele denne prosessen har jeg bare godt å si. Om min egen innsats er jeg mer nølende. Dette var den første boken jeg var eneforfatter av, med unntak av doktoravhandlingen fra 1980, som bare ble mangfoldiggjort i forbindelse med disputasen. Det var altså viktig for meg at den ble bra, men skrivegleden var vekslende, antagelig fordi jeg hadde ventet for lenge. Begjæret måtte gjenoppvekkes, og det er ofte tungt. Tittelen var opprinnelig «Tegn over tegn. Hovedlinjer i Roland Barthes’ forfatterskap». Den burde jeg ha beholdt, jeg husker ikke hvorfor den ble endret. Jeg har med rette fått kritikk for det uskjønne og misvisende «avantgardeteori».
        10. november 1989 var jeg på Sundvolden i forbindelse med et seminar, og våknet på mitt hotellrom til nyheten om Berlinmurens fall. Da jeg kom hjem om ettermiddagen, sto kassen med ferske bøker fra forlaget og ventet på meg. Jeg åpnet boken og leste med tilfredshet de første setningene: «Da Roland Barthes døde den 26. mars 1980, kunne man ha sagt: En epoke er over. Men Barthes har en gang sitert haikumesteren Basho: Hvor jeg beundrer han som ikke sier: Livet er kort! når han ser et lyn.» Barthes har imidlertid også sagt at man ikke skal undervurdere tilfeldighetens kreative evne. Derfor sier jeg uten ironi: For et underlig sammentreff!
        Det var ingen lansering eller annen form for markering. Men hyggelige ting skjedde. Jeg ble invitert til å holde foredrag om Barthes for danske kolleger på Lysebu i januar 1990 og av Gyldendal på en forfatteraften samme vinter. Det kom en anmeldelse i Dagbladet, jeg tror det var Simen Skjønsberg, utklippet er søkk vekk. Per Buvik skrev en vennlig og kompetent kritikk i Edda. Fremdeles husker de fleste at jeg har utgitt en bok om Barthes; ofte blir jeg spurt hvis noen trenger noe om ham.
        Men boken kom for sent, den var allerede historie. Litteraturvitenskapen var forlengst opptatt med dekonstruksjon og postmodernisme. I 1996 var lagerbeholdningen av Roland Barthes 403 av et opplag på 1000, og det ble mye makulatur. Noen entusiaster venter på en Barthes-renessanse. Når den kommer, vil jeg ikke anstrenge meg for å utgi denne boken om teoretikeren Barthes på ny. Da skal jeg skrive om ham som forfatter og leser av den franske litteraturens store tekster. Begjæret etter teori har mutert i kjærlighet til lærdom og lesekunst, mindre arrogant og mye lifligere, som han selv ville ha sagt.

Senere utgivelser i utvalg:
I fortidens speil. Klassikk og klassisisme i Vestens kultur (medred.), Aschehoug 1998, Allegorier. Innganger til litteraturens rom, Aschehoug 1999, Jacques Derrida: Dekonstruksjon. Klassiske tekster i utvalg (oversettelse, innledning), Spartacus 2006. Viktigste oversettelser for øvrig: Sten­dhal: Kartusianerklosteret i Parma (1992), Om kjærlighet (1995), Rødt og svart (2001), Henry Brulards liv (2006), alle Gyldendal.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>