>Anmeldelser Prosa 06|10

Vi der nede

Jørgen Alnæs



<empty>

Morten A. Strøksnes
Et mord i Kongo
351 sider
Gyldendal 2010

Anmeldt av
Jørgen Alnæs

DA DE TO nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French ble tiltalt for mord i Kongo, kom plutselig det skakkjørte, afrikanske landet på medienes dagsorden. Journalister ilte til, for både den høyst uortodokse rettssaken og den dulgte fortiden til de to tiltalte, var godt stoff. Rufsete militær bakgrunn, uklare og dels motstridende forklaringer, verdens verste fengsler, og aktorer som taler som vekkelsespredikanter, underholdt oss på TV, nett og papir. Men så kom den beklemmende følelsen: Er det ikke slik at Kongo herjes av borgerkriger, korrupsjon, fattigdom, voldtekter? Må det to nordmenn til for at vi skal engasjere oss i menneskerettighetssituasjonen i landet med den dårligste rettssikkerheten i verden?
     Mens nordmenn flest snart fikk nok av både de norske og de kongolesiske farsene, satte journalist og forfatter Morten A. Strøksnes seg på flyet, og den siste dagen under den første rettssaken, tuslet han inn i salen og tok plass på galleriet.
     Først treffer Strøksnes de tiltalte, så kaster han blikket bakover, og leseren skjønner raskt at forfatteren har tenkt å bruke den pikante historien om French og Moland til å gi oss et lite innblikk i kongolesisk hverdag, til å fortelle om Kongos historie og politiske situasjon. Men Strøksnes er også oppriktig interessert i de to tiltalte, og leseren blir raskt smittet av interessen hans.

Moland og French er to hemmelighetsfulle typer. Noe av det første de sier til Strøksnes er: «Du vil ikke finne ut mer enn ti prosent av det vi holdt på med» (56). Ai, der tente de både Strøksnes’ og vår nysgjerrighet! De har noe å skjule, men hva? Vi trenger ikke mer enn et håp om svar for å bråvende sidene i boka.
     I perioder er Et mord i Kongo en fullgod kriminalroman, tett opptil den hardkokte krimsjangeren. Mordgåten er en drivfjær i fortellingen, sammen med historien om den ensomme etterforskeren. Som Harry Hole, Varg Veum eller deres amerikanske forbilder roter Strøksnes rundt på egen hånd. Verken rettsvesen, etablissement eller de tiltalte er spesielt glade for at han er der, og ingen av dem er troverdige. Strøksnes liker ikke så mange, stoler på enda færre og er kritisk til systemet – både det norske og det kongolesiske. Svaret på gåten søker han å finne et stykke tilbake i fortiden. På elegant vis setter han den ene forklaringen opp mot den andre, og sørger nesten alltid for å så tvil om troverdigheten til personen vi akkurat begynte å stole på. Spennende er det, selv om vi vet at han ikke vil finne en løsning (for den hadde noen røpet før boka ville nådd oss lesere). Og enda skal spenningen stige noen hakk, for likesom i den hardkokte kriminalromanen blir Strøksnes og hans hjelpemann snart motarbeidet av skruppelløse bakmenn.
     Men det er ikke bare utsikten til et svar på mysteriet som skaper intensitet. Strøksnes lar oss bli kjent med to hardføre, men hardt pressede menn. Moland og French har en uortodoks bakgrunn fra militære og paramilitære grupper, er ekstremt bereiste, og er verdige diskusjonspartnere i samtaler om velferdsstaten, FN, bistand og norsk utenrikspolitikk. Mens Strøksnes snakker med dem, kaster han blikket tilbake på oppveksten og bakgrunnen deres. Og beretningen om de to nordmennenes fortid virker redelig. Mens livet og personligheten deres brettes ut, øker vår interesse, men også vår sympati. For enten en mann er morder eller ei, får man lett en viss medfølelse med ham når man blir kjent.
     Strøksnes dveler imidlertid ikke ved medfølelsen. «En rekke nordmenn hadde drept og dødd i Kongo, lenge før Moland og French endte opp i en fengselscelle i Kisangani,» (74) skriver han, og gir seg tid til lengre tilbakeblikk. Vi får møte nordmenn i kong Leopolds tjeneste, og Strøksnes minner om at det også fantes norske koloniherrer. Fra Kong Leopolds tid føres linjene gjennom avkolonisering, kriger og borgerkriger og fram til i dag. Gjennom gode refleksjoner fletter Strøksnes historien inn i samtiden.

Det er forståelig nok ikke plass til alle norske Kongo-farere i Strøksnes’ bok, og bare et fåtall norske Afrika-farere. Men fraværet av nyere reisende gjør at boka mister et viktig perspektiv, nemlig et perspektiv på seg selv. For Strøksnes er ikke bare etterforsker, han er også eventyrer. Her går han inn i en lang litterær tradisjon. Som for mange skrivende nordmenn i Afrika – P. B. Holte, Greta Molander, Helge Hjelland blant andre – så er eventyret, opplevelsen eller reisen i seg selv et mål for Strøksnes. Hadde han tatt et sideblikk på nyere norske Afrika-farere, og ikke bare de gamle imperialistene, kunne han perspektivert både sin egen og Moland og Frenchs reise. Det er mange som har gjort liknende ting før dem. Norske Helge Pedersen har til og med kjørt på motorsykkel den samme veien som Moland og French (og seinere Strøksnes) kjørte fra Kisangani gjennom jungelen til Bafwasenda. Det denne litteraturen forteller oss, er at Afrika er en playground, et område nordmenn oppsøker for eventyr og opplevelser, for å se det ville, farlige og dyriske i øynene. Moland og French, men også Strøksnes selv, går inn i denne tradisjonen. Det er ikke noe galt i det, men det dannes en underlig skjevhet i refleksjonene når Strøksnes er så opptatt av andres virksomhet og ikke sin egen. Koloniherrer, FN-folk og Vestens politikere settes under lupen, mens Strøksnes selv unndras kritikk. Jeg mistenker ham ikke for å mangle perspektiver på egen reise, men selvrefleksjonen har blitt vannet ut og han blir sin egen blinde flekk. Leseren må stort sett selv svare på hvorfor forfatteren er så fascinert av landet, reisen, de to drapsdømte og deres fortid. Det er synd, for ingen hadde svart bedre på dette enn Strøksnes selv.
     Som eventyrreisende flest sender Strøksnes åpne og kamuflerte spark til det han reiser fra. Mye av kritikken av det norske er kritikk av bistand og Afrika-politikk. Dessverre blir denne kritikken mumlende og uartikulert. Historiene om Vestens holdning til statslederne Mobutu og Lumumba kunne vært et fint utgangspunkt, men utnyttes bare i glimt. Strøksnes peker på hvor galt det var av Vesten å støtte Mobutu. «Mobutu pleide å kjøre bil rundt til landsbyene i området og kaste bunker med penger ut av vinduet,» (44) skriver han og legger lakonisk til: «Denne mannen hadde støtte i Vesten.»  Samtidig forteller han om Lumumbas sørgelige skjebne. Han var «en afrikansk helt», men «[d]e fleste vestlige land var enig i at nasjonalisten, antiimperialisten og ‹kommunisten› Lumumba var en farlig ekstremist» (68). Da Belgia, CIA og deler av den kongolesiske hæren ville rydde ham av veien, var det liten støtte å få. «FN-styrkene i landet nektet å hjelpe ham,» skriver Strøksnes. Med det lille ordet nekte signaliserer Strøksnes hva han mener om dét. Her skulle jeg gjerne sett en utbygd diskusjon. Det virker ikke som om Strøksnes mener man skulle stilt seg nøytrale til begge statslederne, men dette rimer dårlig med ting han skriver seinere i boka.

Et sted bruker Strøksnes seg selv som eksempel for å vise hvor lett det er å tro at vi vet bedre enn afrikanerne. Hans kongolesiske guide og venn Augustin bruker opp lønna si på fine klær istedenfor å reparere bølgeblikktaket på familiens hjem – til Strøksnes' store frustrasjon. Men så kommer selvrefleksjonen: «Hva ville jeg gjort i hans sted hvis jeg plutselig fikk penger mellom hendene og arbeidet med en ’millionær’ som meg – når hans hverdag vanligvis gikk med til å skrape sammen nok mat til familien? Jeg hadde pustet ut, unt meg noe ekstra, kjøpt meg noen klær og latt det gamle taket duge en stund til. Og jeg ville forsøkt å pumpe mest mulig penger ut av fyren, altså meg, sannsynligvis også på uredelig vis.» (142) Både fordømmelsen og forståelsen er litt for ubetinget til at det kan bli overbevisende, men historien fungerer som en liknelse om bistand. «Min irritasjon over Augustins ‹uansvarlighet› angående forhold som ikke var min sak, kom kanskje ovenfra og ned, og var ikke helt uten en viss kolonial klangbunn,» tenker Strøksnes. Her reflekterer han over sin første reaksjon, nemlig fordømmelsen. Jeg skulle ønske han også hadde reflektert over sin andre reaksjon, altså forståelsen. For hvorfor er det greit å ha forståelse med familieoverhodet Augustins pengebruk, men ikke med statsoverhodet Mobutus pengebruk? Og hvis FN hadde hjulpet statsminister Lumumba, ville ikke det også vært en innblanding med «kolonial klangbunn»? Det er selvfølgelig enorme forskjeller på de tre kongolesernes levemåte og moral, og dette dreier seg også om styring på to nivåer. Likevel skulle jeg ønsket at Strøksnes hadde tatt seg bryet med å reflektere over slike problemstillinger. For slik kritikken fremsettes nå, blir den litt lettvint.
     Som journalistikkritiker er imidlertid Strøksnes både grundig og interessant. Han avdekker de underligste selvmotsigelser, misforståelser og feilgrep som norske journalistkollegaer i Kongo har gjort før ham. Strøksnes har tid og er sin egen herre. Det er for så vidt ikke overraskende at han avdekker mengder av feil hos nyhetsjournalister med daglig deadline og faste formater. Men Strøksnes’ viktigste supplement til mediene er ikke på detaljnivå: I halvannet år har Tjostolv Moland, Joshua French og en hærskare med nordmenn og kongolesere i disse typenes omgivelser preget norske medier. I Et mord i Kongo kan vi stifte nærmere bekjentskap med noen av dem. Best kjent blir vi med to drapsdømte mennesker.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>