>Anmeldelser Prosa 06|10

Hva tror vi på?

Dag Øistein  Endsjø

82 prosent av alle nordmenn er medlemmer av Den norske kirke, men hva tror de fleste på, i og utenfor statskirken? To nye bøker forsøker på forskjellig vis å gi oss et bilde av nettopp dette. Men de etterlater fremdeles leseren med viktige og sentrale spørsmål.

<empty>

Didrik Søderlind
Kristen-Norge. En oppdagelsesreise
190 sider
Spartacus 2010

Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.)
Religion i dagens Norge. Mellom sekularisering og sakralisering
224 sider
Universitetsforlaget 2010

Anmeldt av
Dag Øistein Endsjø

STATSANSATTE TEOLOGIPROFESSORER refser superkjendis og prinsesse Märtha for hennes uttrykk i grenselandet for godkjent statskirkekristendom, men lar det massive flertall være i fred med sine svært så forskjellige og til dels absolutt kjetterske forestillinger. Denne åpenbare mangelen på teologisk konsistens viser ikke bare til professorenes feighet overfor folkemengdene, men til et større og mer sentralt faktum i det religiøse landskapet. Hva de institusjonelle religionene offisielt forkynner og forfekter er ikke, og har antagelig aldri vært, ensbetydende med hva tilhengerne tror. De fleste synes å velge selv i hvilken grad de ønsker å følge hva de befales å tro og gjøre av religiøse autoriteter, i den grad de har hatt mulighet til det med hensyn til forskjellige religioners sanksjoner. Jo svakere kontroll, desto større mangfold. Dermed gir offisiell trostilhørighet aldri noe presist bilde på hvordan det religiøse kartet egentlig ser ut. Om dette hadde vært tilfelle, hadde utfordringen for disse to bokutgivelsene vært betraktelig mindre.

Religion i dagens Norge, der Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt har fått med seg Jan-Olav Henriksen, Ida Marie Høeg, Knut Lundby, May-Linda Magnussen, Pål Repstad, og Olaf Aagedal, er et omfattende prosjekt, idet det nettopp forsøker å gi et bilde av hva nordmenn faktisk tror. Hva som læres bort i konfirmasjonsforberedelsene og hva biskoper og teologiprofessorer uttaler i mediene er satt til side til fordel for bruk av forskjellige statistiske undersøkelser. Men heller ikke statistikk kan gi noen eksakt forståelse av et så komplekst landskap som norsk religion representerer. Kartene man sitter igjen med, vil alltid være et utvalg definert av de spørsmålene man stiller. Dette ser man for eksempel av hvordan det religiøse forholdet til homofili spiller en sentral rolle i boken, mens sexfokuset generelt er desto mindre. Dette er ikke tilfeldig, men det er et valg av synsvinkel som er gjort på konservative religiøse premisser. Norsk kristendom har flyttet sitt seksuelle moralblikk fra folk flest til en liten minoritet. Mens heterofile konservative kristne gjerne har alt annet enn akkurat penetrerende vaginalsex og likevel mener de har beholdt jomfrudommen når de gifter seg, rettes ofte et generelt krav mot homofile, uansett religiøs tilhørighet, om at de bør være absolutt seksuelt avholdne eller tvinge seg selv til å leve heteroseksuelt. Denne interessante utviklingen, som med sin ekstreme minoritetsfordømmelse gjør at man kan trekke sosiologiske paralleller til majoritetsrasisme, er likevel ikke problematisert i boken. I stedet har forfatterne, tilsynelatende uten forholdsregler, godtatt de nye kristenkonservative påstandene om at homoseksualitet alltid har spilt en sentral rolle innen kristendommen. Forfatterne burde i stedet påpekt hvordan dette ekstreme homofokuset representerer noe nytt, og forsøkt å forklare hvorfor dette har oppstått. De burde i større grad klart å se bortenfor trossamfunnenes egen agenda og i stedet satt tilsvarende søkelys på sentrale religiøse spørsmål som troende selv ikke ønsker frem i lyset, som for eksempel hvordan man definerer heterosex før ekteskapet, i hvilken grad det er forskjellige religiøse sexregler for kvinner og menn, eller hvordan man forholder seg til Jesus’ totalforbud mot skilsmisse.
     Den massive formelle oppslutningen i statskirken gjør at mye av det norske religiøse mangfoldet representeres ved religiøse minoriteter. Dette innebærer en spesiell utfordring. At norsk jødedom og bahai, med rundt tusen tilhengere hver, bare nevnes i forbifarten i et generelt studium av norsk religion i dag, er ikke så overraskende. At boken ikke i større grad prøver å kartlegge hvordan landets nesten hundre tusen formelle muslimer forholder seg til de mer generelle spørsmålene som boken stiller, er mer problematisk – ikke minst når det gjelder den sentrale rollen islam spiller i den norske religionsdebatten i dag. Norske muslimer er jo på ingen måte noen enhetlig gruppe, slik man ofte får inntrykk av i mediene. Ikke bare er det store forskjeller etter opprinnelig geografisk utgangspunkt, men graden av religiøsitet er like varierende som blant dem som offisielt definineres som kristne.
     Disse påpekningene gjør likevel ikke noe med det faktum at dette er en god og solid bok som gir svar på mange av de mest sentrale spørsmålene man bør stille om norsk religion i dag. Og vi får mange svar. Vi får forklart hvordan en generell skepsis i befolkningen til direkte religiøs påvirkning av politikken, kan kombineres med et ønske om at religiøse aktører opptrer i den offentlige debatt. Vi finner hvordan ny og gammel religion formidles gjennom nyere medier, ofte med en stor tilslutning som likevel har vært nesten usynlig i offentligheten. Vi blir forklart at de regionale trosforskjellene slett ikke bare begrenser seg til det sørlandske bibelbeltet mot resten av landet. Vi lærer om hvordan den reduserte gudstroen speiles i en desto mer utbredt mirakeltro. Vi får forklart hvordan ritualer endrer seg i møte mellom religionene og kulturene. Vi blir vist hvordan religion påvirker holdningene til kjønnslikestilling (til dels i mer uventede retninger) og til andre moralske spørsmål. Vi ser hvordan grunnleggende trosforestillinger har endret seg radikalt på svært kort tid, og stadig synes å forandre seg. Gjennom det sobre språket og de edruelige analysene aner leseren konturene av en religiøs revolusjon der utviklingen går i et utall forskjellige retninger. En av disse større endringene er hvordan religionen stadig spres mer uavhengig av religiøse institusjoner. At boken putter alt dette inn i kategorien alternativreligiøsitet, innebærer likevel at akkurat disse analysene dessverre ikke får med seg hvordan mye av denne mer institusjonsløse religiøsiteten representerer noe annet: tradisjonelle trosforestillinger tatt ut av sine opprinnelige sammenhenger, folkelig «overtro» i ny innpakning, religion omformulert i populærkulturen, og så videre.

Didrik Søderlind har gitt seg selv en noe mindre utfordring enn Botvar, Schmidt & Co idet han som selverklært agnostiker og offisielt identifisert humanetiker har satt seg fore å gjøre en oppdagelsesreise i Kristen-Norge. Her er buddhister, muslimer og medlemmer (som han selv) av Human-Etisk Forbund ganske enkelt utenfor synsvinkelen. Det rent statistiske faktum at 86 prosent av alle nordmenn er medlem av et eller annet kristent kirkesamfunn, gjør at hans forsøk på å skildre det kristne Norge likevel blir et prosjekt som i utgangspunktet burde gi et bilde av hva slags religion som opptar nordmenn flest.
     Hvor mange som tror hva, er ikke noe Søderlind sier noe om. Som en postmoderne Margaret Mead har han i stedet gått ut i felten og sett litt nærmere på noe av det som skjer der ute – i og utenfor kirkerommene. Boken hans gir oss litt kjøtt på det mer statistiske skjelettet presentert i Religion i dagens Norge. Mens Botvar og Schmidt kan opplyse at 4,7 prosent tilhører små kristne bevegelser, kan Søderlind fortelle hvordan det å forlate enkelte av disse små trossamfunnene innebærer at man mister hele sin familie. Selv ikke i begravelsen dukker de troende familiemedlemmene opp, fordi de vet at den avdøde bror/søster/sønn/datter nå befinner seg i helvete.
     Søderlind besøker likevel først og fremst marginene, der man mer enn noe annet finner tradisjonell institusjonalisert religion opprettholdt. Det er bedehuskristne, læstadianere, Smiths venner, pinsevenner, kvekere, mormoner og katolikker. Det er først i de to siste kapitlene forfatteren kommer til selve mastodonten, Den norske kirke. At hans utgangspunkt her er å rusle over til kirken i nabolaget, er likevel så godt som noe når han først skal se på hva som skjer i disse menighetene. Men han snakker ikke med noen fra det store flertallet av statskirkekristne: De som aldri går i kirken, i alle fall ikke utenom bryllup, begravelser og julaftener. Slik blir bildet mer tradisjonelt enn det det egentlig er. Er det sånn at forfatteren utdefinerer dette massive flertallet av formelle kristne fra Kristen-Norge? Eller burde boken kanskje i stedet blitt kalt Kirke-Norge, siden han i realiteten bare ser på dem som frekventerer gudshusene?
     Søderlinds informanter, og følgelig de religiøse forestillingene han presenterer, er til dels nokså tilfeldige og til dels særdeles utvalgte. Det er en del mennesker som sier et eller annet på kirkekaffen eller på vei inn eller ut av gudshuset, og så er det en rekke religiøse spesialister: prester, andre religiøse ledere samt noen forskere (Botvar og Schmidt blant disse). Siden fotfolket bare slipper til over kaffen, får spesialistenes uttalelser generelt stå uimotsagt. Dette er synd, fordi – som man ser så tydelig i Botvar og Schmidts bok – er det jo ofte store misforhold mellom hva som presenteres som selve Troen av ledelsen, og hva folk flest tror. Men boken er kort, godt skrevet og gir en interessant introduksjon til området, så man skal være forsiktig med å ønske seg en annen bok enn den som er skrevet.
     I en offentlighet som er stadig mer opptatt av religion, men der uvitenheten er så prekær at selv markerte dilettanter som Hanne Nabintu Herland refereres til som faglige autoriteter, er det desto mer positivt at forlagene presenterer gode og solide bøker om norsk religion av oppegående journalister og skribenter som Søderlind og sobre og dyktige forskere som laget til Botvar og Schmidt. Men ingen av disse bøkene uttømmer på noen måte temaet, så vi får håpe det kommer flere av samme slaget.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>