>Anmeldelser Prosa 06|10

En usannsynlig historie fra virkeligheten

Tonje Mehren



<empty>

Ivo de Figueiredo
Mysteriet Ingeborg Køber
269 sider
Aschehoug 2010

Anmeldt av
Tonje Mehren

«DET FINNES HISTORIER som er for usannsynlige til å skrive romaner om.» Slik innleder Ivo de Figueiredo sin bok om Købersaken – familietragedien som førte til rettssak og livssynskamp i 1930-tallets Norge. Det er liten tvil om at dette er et stykke virkelighet som nærmest overgår fantasien: Den 8. august 1934 omkom byfogden i Fredrikstad, Ludvig Dahl, under en badetur ved familiens sommerhus på Hankø, med datteren Ingeborg som eneste vitne. Inge-borg, gift Køber, var spiritistisk medium og hadde i transe forutsagt farens død. Det viste seg at byfogden hadde en uvanlig høy livsforsikring, og at hans kone hadde underslått et tilsvarende beløp ved byfogdkontoret, der hun var sekretær og ansvarlig for regnskapet. Etter at nyheten ble slått opp i avisene, tok fru Dahl sitt eget liv. Tor Edvin Dahl har tidligere skrevet både saklig og godt om Købersaken i boka Død. Hvor er din brodd? (1975). Historikeren Figueiredo utnytter sakens litterære potensial til fulle, og leverer en forrykende blanding av kriminalroman og dokumentarlitteratur i Mysteriet Ingeborg Køber.

Hvem gjorde det? Saken mot Ingeborg gikk to runder i rettsapparatet på 1930-tallet, men ble henlagt, og gåten forble uløst. Figueiredo legger mysteriet til Ingeborg, og peker innledningsvis på at også nøkkelen til løsningen må ligge hos henne. Han fester tidlig fortellergrepet ved å legge ut noen spor til leseren. I klassisk whodunit-stil er han ute etter svar på hva som skjedde og hvem som drepte byfogden en sommerdag på Hankø i 1934.
     Første del av boka fremstiller familiehistorien frem til den dramatiske dagen, og neste del følger etterforskningen og rettssaken. Figueiredo har et godt grep om kildene, som hovedsakelig består av rettsdokumenter, avisoppslag, seanseprotokoller og byfogdens bøker. Først og fremst glimrer han som historieforteller med sans for persongalleri, detaljer og tidsånd. Som når han følger rettsmedisineren Francis Harbitz til obduksjonsrommet og langt ned i byfogdens buk og innvoller, eller han introduserer den kriminaltekniske eksperten Charles Macenzie Bruff, med mantraet «Sannheten er alltid bare én». Bruff er personifiseringen av moderne kriminaletterforskning, med nye vitenskapelige metoder for å tyde fingeravtrykk og andre tekniske spor. Han er en høyst virkelig skikkelse, som i Figueiredos fortelling både får litterært kaliber og blir et slags bilde på tidens enorme tiltro til vitenskap.
     Figueiredo har også blikk for sakens menneskelige dimensjoner, og han skildrer hovedpersonene i dette virkelighetsdramaet, særlig Ingeborg, med forståelse og omtanke. Hun var familiens «Tykke», oversett i søskenflokken, uten talenter i noen retning og hele livet omgitt av selvopptatte og autoritære menn. I mediumistisk transe ble hun strålende vakker og trollbandt en stor krets, med forgreninger til Norsk selskap for psykisk forskning (parapsykologi) og universitetet.
     Som i den klassiske plotdrevne krimfortellingen er det mordgåten som driver denne historien fremover. Etter å ha fremstilt familiehistorien, rettssaken og presentert leseren for ulike teorier som saken reiste, utfordrer Figueiredo til slutt både datidens sakkyndighet og konfererer med dagens sakkyndige for å gi en mulig løsning på gåten.

Spiritisme og vitenskap Det som gjorde Købersaken så enestående var at spiritisme og paranormale evner for første gang i norsk rettshistorie ble satt på tiltalebenken. Både i rettssalen og utenfor var det to fronter som sto mot hverandre: på den ene siden høyesterettsdommer Thomas Bonnevie og overlege Johan Scharffenberg med den kulturradikale presse i ryggen, på den andre siden spiritismens og den psykiske forskningens talsmenn flankert av den borgerlige presse. Scharffenberg og Bonnevie mente de var fornuftens og opplysningens stemme mot middelaldersk overtro og moderne heksekunster. Også Figueiredo bygger opp under dette bildet av logikk mot mystikk, fornuftens mot religionens talsmenn. Han kaller sakens etterforskere for «nådeløse sannhetssøkere i glemselens rike» (179), og slutter seg til denne gruppen i jakten på sannheten om Ingeborg og hvem som drepte Dahl: «Et sted i dette havet av opplysninger, sladder, påstander og gjenstander befinner sannheten seg» (15).
     I Købersaken var det ikke bare Bruff og hans likemenn som gjorde krav på å forvalte sannheten. Også spiritismens og den psykiske forskningens støttespillere mente seg å være på parti med vitenskapen og fremskrittet. I rettssalen forsvarte fysikeren Thorstein Wereide og ingeniør Øyvin Lange spiritisme og psykisk forskning med bakgrunn i moderne vitenskap, og demonstrerte de tette båndene spiritismen hadde hatt til vitenskap siden 1800-tallet. På dette tidspunktet hadde spiritismen en drøyt femti år lang historie i Norge. Jeg savner et større utsyn over den spiritistiske bevegelsen hos Figueiredo, som kunne utdypet perspektivet på spiritismen hos familien Dahl. Forfatteren kunne også brukt mer av all den litteraturen som i de siste tiårene er gitt ut om spiritisme, psykisk forskning, vitenskap og pseudovitenskap på 1800- og 1900-tallet. Delvis ansporet av dagens nyreligiøse oppblomstring har den akademiske interessen rundt disse temaene vært tiltagende de siste årene og resultert i et vell av litteratur. Litteraturlista hos Figueiredo inneholder bare to titler fra dette mangfoldet, og begge er fra 1980-tallet (John Cerullo: The secularization of the soul (1982) og Alex Owen: The darkened room (1989)). Figueiredo bruker imidlertid flittig det som er skrevet om temaet på norsk, og skal ha honnør for etterrettelig kildebruk.
     Det er nærmest en slags trend i norsk sammenheng at mannlige historikere nærmer seg spiritualisme og okkultisme med like deler fascinasjon og avsmak, men uten nødvendigvis det helt store faglige engasjementet. Selv om det muligens ikke er rettferdig å putte Figueiredo i denne kategorien, undrer jeg meg litt over at han tar så lett på den delen av historikerarbeidet som gjelder spiritisme og psykisk forskning.

Foto og virkelighet Dokukrim er i vinden for tiden. Figueiredo er uhyre dyktig og bevisst sine grep som historiker, historieforteller og krimforfatter. Så også i sin snedige bruk av fotografiet. Mange av bildene, av familien, sommerhuset, fra rettssalen eller av bevismateriale, er gjerne små og med et uskarpt preg. Andre bilder er større og til og med blåst helt ut av proporsjoner, som fingeravtrykket i lakkseglet, som fyller en hel bokside. Figueiredo bruker også fotografiet i noen refleksjoner over historie og egen metode, der han peker på at å forstå historien er som å tyde gamle bilder. De er uklare og kornete, og det dreier seg dessuten om snapshots og utsnitt, der man må tenke seg til hva som finnes utenfor bildenes rammer. Dette peker også mot hans egen ukonvensjonelle bruk av fotografiet – det må fortolkes.
     Her finnes ingen forklarende billedtekster, annet enn etterforskernes egne påtegnelser («Her møtte vitne Solveig Røkke fruene Køber og Stolt-Nielsen»), eller påskriften på avbildete postkort fra steder familien Dahl bodde («Fredrikstad, parken ved jernbanestationen», «Hankø bad»). Dertil er billedkanten eller rammen rundt bildet gjerne tatt med, noen steder er dette skjevt i forhold til billedutsnittet i boka. Denne bruken av foto overskrider dokumentargenren, der fotografiets rolle er en gjengivelse av virkeligheten. Bildene fungerer bare delvis som illustrasjoner til teksten; de åpner samtidig for nye lag av tid, fortellinger og virkelighet.
     Jeg fester meg ved bildet av et slags sommerlandskap, som er plassert i forbindelse med Ingeborgs vitneutsagn, der hun forteller om hvordan hun løper etter hjelp den skjebne-svangre dagen. Hennes beretning er fortalt nærmest som en indre monolog, og bildet bryter inn i beretningen, midt i en setning. Motivet er en vei med bjørketrær på begge sider, der man så vidt skimter et hus i veikanten, men bildet er så overeksponert at konturene forsvinner og blikket fortaper seg i en lys tåke. Kanskje er det veien der hun løp barbeint etter hjelp? Kanskje like gjerne et indre landskap, et bilde på hennes psyke? Det ulne lyset og det splintrede perspektivet kan gi assosiasjoner til en opprevet sinnstilstand, et glemselsslør, en halvt bevisst tilstand, og understreker fortellingens karakter av sjeledrama.
     Slik utfordrer Figueiredo leseren ved å legge underteksten til bildene. Om han med sin avsløringsiver plasserer seg i gruppen mannlige historikere som i de siste årene ut fra et mer eller mindre skeptisk sinnelag har en stor appetitt på det overnaturlige, så åpner hans bruk av fotografiet for erkjennelsen av at ikke alt lar seg gjennomlyse og begrepsfeste.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>