>Bokessay Prosa 06|10

Sorg til salgs. En emosjonell vending i bokmarkedet?

Ellen Krefting

Vi trenger en større offentlig åpenhet om døden, både for de døendes og de etter-levendes skyld, hevdet den tyske sosiologen Norbert Elias for 30 år siden. Etterlysningen er hørt – for i tillegg til mat og helse, krim og Knausgård er det selvopplevd sykdom, tap og sorg som dominerer bokmarkedet i år.

Prosa 06 10

Regine Stokke
Regines bok. En ung jentes siste ord
288 sider
Gyldendal 2010

Gunn Hild Lem
Sorg og sommerfugler
224 sider
Aschehoug 2010

Roland Barthes
Knut Stene-Johansen (overs.)
Sorgens dagbok
200 sider
Spartacus 2010

Jan Inge Sørbø
Lyset frå fars ansikt. Refleksjonar ved livets slutt
139 sider
Det Norske Samlaget 2010

Anders Johansen
Etter oss. Samtale på det siste
160 sider
Spartacus 2010

REGINES BOK, BASERT på den kreftsyke 17-åringens egen blogg, har gjort det aller best. Den er solgt i stort opplag i Norge, og også solgt til Kina og Tyskland. Nylig kom en annen blogger, Gunn Hild Lem, med sin beretning om tapet av ektemannen Steinar Lem. Hennes Sorg og sommerfugler kommer garantert til å krype oppover salgslistene. Mye oppmerksomhet har også Per Fugellis Døden, skal vi danse? (se Prosa 05/10) og Jan Inge Sørbøs refleksjoner over farens død i Lyset frå fars ansikt fått. Kanskje vil Anders Johansen og Roland Barthes flyte på den samme bølgen: Spartacus gir i disse dager ut Johansens Etter oss. Samtale på det siste, og på nyåret gir samme forlag ut Roland Barthes’ Sorgens dagbok på norsk. Dette er den franske tenkerens private nedtegnelser fra året etter morens død i 1978, som ble publisert for første gang i Frankrike i fjor.
     Døden er et viktig tema. Før i tiden fantes det en mengde ritualer og standardiserte uttrykk (for tale og skrift, påkledning og atferd) som ga den en plass i livet, slik at både døden og sorgen fikk mening. Noen av disse ritualene har vi beholdt, uten at vi helt skjønner de konvensjonelle formenes betydning og funksjon. Vi vil gjerne være ekte, men blir klønete i møte med død og sorg, og det er mulig at vi bør lete etter nye måter å kunne snakke og skrive om disse tingene på. Både av eksistensielle og samfunnsmessige grunner.

Viser selvopplevd-bøkene som er på markedet nå, en vei å gå? Jeg er vel ikke helt alene om å undre meg over disse stablene i bokhandelen, bøker med glansede fotografier på forsiden og gladtriste titler som lover å dele inderlige, personlige erfaringer. Trenger vi flere sentimentale klisjeer, dyrking av selvutleveringsbehovet,  kommersialisert kikkermentalitet? For egen del er fordommene færre overfor hemningsløst selvutleverende dramaer fra fortiden enn fra nåtiden. Da er det nettopp den historiske distansen som gjør det intime materialet interessant, fordi det kan gi et overraskende eller gjenkjennelig innblikk i hvordan man tenkte og følte og artikulerte sitt indre liv før. De personlige erfaringene og følelsene som pumpes ut på dagens kommersielle marked, gjør meg i første omgang mer mistenksom enn fascinert.
     Samtidig er den personlige «vitnesbyrdlitteraturen», som Drude von der Fehr har kalt den (Prosa 02/09), et uhyre interessant fenomen som fortjener å bli tatt alvorlig, fordi den har blitt en svært stor og etter hvert også mer anerkjent genre. Bøkene berører åpenbart mange mennesker. Er det av samme grunner som at TV-reality har et stort publikum? Handler det om en hunger etter virkelighet, alvor, etter sterke og ekte opplevelser som kanskje bare virkeligheten (eller det vi tenker på som virkeligheten) kan gi? Kan det være at blogg-mediet har skapt nye skrive- og lesevaner? Eller er det andre, kvalitative grunner til at bøker om egenopplevd sorg og død fortjener en så stor plass på forlagslister og i bokhandlenes hyller? For en idéhistoriker med interesse for følelsenes og følsomhetsspråkets historiske former inviterer fenomenet i hvert fall til å spørre om vi er vitne til en emosjonell vending på bokmarkedet.
     I akademia snakkes det nå om en emosjonell vending innenfor en hel rekke av vitensfelt, fra nevrobiologi til kulturhistorie. Interessen for følelsene er ikke lenger forbeholdt psykologien og litteratur- og kunstfagene. Nevrobiologene utforsker følelsenes sentrale betydning for hjernens funksjoner og for reguleringen av den menneskelige organismen, filosofene peker på følelsenes rolle i menneskelige beslutningsprosesser samtidig som historikere av ulike slag får øynene opp for hvordan bestemte følelser har endret uttrykk, betydning og intensitet mellom ulike kulturer og epoker. Det er karakteristisk at denne emosjonelle vendingen i akademia har produsert forskning som også har funnet veien til et allment publikum, for eksempel har den ledende amerikanske hjerneforskeren Antonio Damasio skrevet flere bøker om følelser, som er blitt oversatt til norsk. Fra humaniora har den svenske idéhistorikeren Karin Johannisson funnet et stort publikum, også i Norge. Hennes siste, Melankolske rom, har figurert på sakprosaens bestselgerlister. Følelser fenger. I et slikt perspektiv er det kanskje bare naturlig at forlagene også satser tungt og alvorlig på beretninger om mer eller mindre kjente personers egne sorgopplevelser.
     «Melankoli er en følelse av tap av noe man ikke vet hva er,» hevdet Freud, og Johannisson har i Melankolske rom undersøkt de ulike uttrykkene som denne tapsfølelsen har hatt gjennom historien. Kildene hun bruker er i tillegg til legejournaler og skjønnlitteratur stort sett dagbøker og brev ført i pennen av forfattere, filosofer eller vitenskapsmenn med komplekse og interessante følelsesliv og med usedvanlige evner til å uttrykke dem. Felles for utgivelsene i mitt utvalg er imidlertid at de beskriver en tapserfaring av det mer konkrete og hverdagslige slaget. Bøkene tar utgangspunkt i den sorgen og fortvilelsen som helt vanlige og sunne mennesker opplever ved tapet av en person som har vært viktig i deres liv. De kretser om det å møte døden, som de fleste opplever i løpet av livet. Dette gjelder også Regines bok, for den handler vel så mye om den etterlatte familiens og blogglesernes sorgprosess som Regines egne, unge tanker og følelser i møte med den grusomme sykdommen og den altfor tidlige døden.
     Det er ikke opplagt at en personlig sorgopplevelse eller ens refleksjoner over døden skal ut i bokform. Hvordan begrunnes disse utgivelsene? I forlagsredaksjonene regner jeg med at forfatterens offentlige posisjon/eventuelle kjendisstatus og evnen til å skrive teller tungt. I selve bøkene er begrunnelsen gjerne sorgens allmenne karakter. Jan Inge Sørbø skriver at han tar fram sine sorgminner fordi «dei førte med seg tankar eg oppfatta som viktige, og røynsler som eg trur er allmenne». Andre kan «kjenne seg att».  «Jeg ville ikke skrevet om sorg dersom jeg på noen måte trodde jeg var den eneste som tenkte som jeg gjør. Den eneste som følte som meg,» skriver Gunn Hild Lem. Regines blogg og bok viser hvor mange som kan identifisere seg med hennes vonde erfaringer, hvor mange som gir uttrykk for ekte medfølelse. Det mest private er allment, er disse bøkenes motto, slik det var for Rousseau da han publiserte sine skandaløst åpenhjertige Bekjennelser i 1770-årene og slik det også er for Karl Ove Knausgårds romanprosjekt (noe som for øvrig viser at det privates allmenne sannhet ikke er avhengig av et skille mellom fiksjon og fakta). Død og sorg er basale, gjenkjennelige erfaringer, det forener mennesker, samtidig som sorgopplevelser og redselen for døden er noe av det mest intime en kan forestille seg. Hvorfor ikke dele, gi av seg selv, ikke bare som ledd i eget sorgarbeid, men også for å hjelpe andre i deres?
     Jeg har ingen problemer med å se de terapeutiske sidene ved skriving, som en virkelig form for sorgarbeid. « ‹Arbeidet› gjennom hvilket (sies det) man kommer seg ut av store kriser (kjærlighet, sorg) må ikke avvikles med for mye hastverk. For meg blir det ikke fullendt noe annet sted enn i skriften, i det å skrive,» understreker Barthes i en av sine fragmentariske opptegnelser i Sorgens dagbok. En skal heller ikke kimse av lesingens betydning for sorgarbeid, der det å lese om andres fortvilelse kan gi hjelp til å bearbeide ens egen. I tillegg kunne en framheve lesningens betydning som en øvelse i medfølelse, med både estetiske og etiske dimensjoner. På 1700-tallet ble evnen til å gråte (helst offentlig) over romanpersoners lidelse sett som et sjelelig adelsmerke, det fremste tegn på medmenneskelighet. Dagens bøker om sorg og død vitner kanskje om en ny oppvurdering av den smittsomme følsomheten. Likevel er det viktig å kunne diskutere disse utgivelsene som tekster: Hva skiller de ulike måtene forfatterne skriver om død og sorg på? Er det mulig å si noe om styrker og svakheter ved bøkene og ved de ulike tilnærmingene?
     Bøkene tar alle utgangspunkt i egne erfaringer og følelser, men dette materialet både framstilles og brukes på ulik måte. Tekstene som har en blogg i sin historie, stiller i en kategori for seg, i og med at dette er en form hvor hendelser, følelser og reaksjoner utveksles fra en dag til en annen. I Regines bok er det selve bloggen som er boka, og den blir et direkte og rått vitnesbyrd om tankene hennes og reaksjonene på dem. Tenåringsspråket er karakteristisk og gjenkjennelig, det veksler mellom det bråmodne og det pinlig banale. Men samtidig er det fullt mulig å forstå hvordan det litt klønete språket i kombinasjon med fotografier og bloggens realtime-effekt kan virke så sterkt. Når målet er å kommunisere følelser, kan mangelen på bearbeiding være det sterkeste virkemiddel.
     Den ekstreme direktheten kan tilskrives de nye sosiale medienes samtaleform. Likevel har Sorgens dagbok en liknende virkning. Teksten består av Roland Barthes’ daglige rapporter fra det innerste dype mørket etter morens død i 1978, som i utgangspunktet var nedtegnet på små kartotekkort og aldri ment for publisering. Personlige sorgopplevelser sto ennå ikke høyt på forlagenes prioriteringsliste. Når sorg og død er i vinden og notatene nå likevel utgis, gir de en særegen leseropplevelse, en følelse av direkte tilgang til en fortvilelse og en tomhet som alltid står i fare for å bli gjenstand for språkets platthet: «Ved å gjøre disse notatene hengir jeg meg til banaliteten som fins i meg,» innrømmer Barthes, samtidig som han er «redd for at det bare blir litteratur».
     I Gunn Hild Lems bok er det svakere formmessige forbindelser til den populære bloggen, der hun først delte sykdommen, sorgen og ektemannens død med kjente og ukjente. Lems fortelling er bearbeidet på en svært bevisst og effektiv måte i boka. Dette er ikke litteratur, men det er ingen tvil om at den sørgende fortelleren her tar språket i sin makt. Lems friske stil og helt usedvanlige ærlighet gjør hennes bok til page-turneren blant årets bøker om død og sorg; hun skriver med et driv så jeg nesten glemmer at det dreier seg om en historie fra virkeligheten. Skildringene av trøsteshopping, hvordan hun smugleser bolig-annonser og interiørmagasiner ved mannens dødsleie, og hvordan hun forelsker seg på nytt, og for fort ifølge omgivelsene, gir fornøyelige latteravbrekk i det sørgelige alvoret. Den grenseløse oppriktigheten som har ligget til grunn for selvbiografiens leserkontrakt i hvert fall siden Rousseau, virker her både underholdende og viktig. Noe av det mest betydningsfulle dagens vitnesbyrdlitteratur kan by på, tenker jeg når jeg leser Sorg og sommerfugler, er å vise hvor sammensatt og forvirrende selv noe så basalt som en sorgopplevelse kan være. Sorg utfolder seg ikke nødvendigvis logisk, og lever ikke alltid opp til de konvensjonene som rår selv på følelsenes område.

Mindre ærlighet og mer selvhøytidelig refleksjon preger bøkene til Sørbø og Johansen. Deres utgangspunkt som forfattere er også et annet enn de foregående; begge er respekterte akademikere og høyst habile, erfarne skribenter. De tilhører en generasjon som overhodet ikke er preget av de sosiale medienes samtaleform. De skriver essays av den gode gamle sorten, som har det til felles med de andre utgivelsene at de tar utgangspunkt i personlige erfaringer. Men å dele disse er ikke et mål i seg selv. De genrebevisste forfatterne gjør det personlige til et tankeverktøy og et formidlingsgrep. De bruker sine møter med død og sorg som materiale for langsomme filosofiske og samfunnsmessige resonnementer. På den ene siden løfter det tematikken. På den andre siden kan det lamme den.
     Litteraturviter og forfatter Jan Inge Sørbø skriver vart, vakkert og klokt, om gamle foreldre som dør en naturlig død, om tap og nærvær, om Gud, om forgangen pliktetikk versus moderne ansvarsfraskrivelse og om menneskeverd. Selv fikk jeg størst utbytte av det han skriver om forholdet mellom språkevne og menneskeverd: «Dersom det er språket som gir oss dei sikraste orienteringspunkta i tilværet, kva skal vi då seia om dei som ikkje lenger har noko språk?» Sørbø forteller om farens slag og tap av språk, hvordan han mister sosial status da han «fell ut av kommunikasjonen». Samtidig opplevde sønnen at kommunikasjonen med faren ble mer intens, fordi forståelsen av hva en samtale er, måtte utvides. Dette er sterke og fine observasjoner, som ikke trenger den filosofiske, diskursetiske konteksten som de er bygget inn i. Løgstrup og Habermas blir på mange måter fremmedelementer på sykehjemmet på Langemann i Rogaland. Jeg kunne heller ønsket meg enda mer om haugianismen og legmannskristendommens pregning på livet og følelsene der.
     Antropolog og medieviter Anders Johansen har tidligere skrevet en rekke gode personlig-essayistiske bøker, i grenselandet mellom akademisk sakprosa og skjønnlitteratur. Etter oss er en bok som i tillegg utnytter det personlige vitnesbyrdet som grep på en overraskende kald måte. En personlig beretning inviterer leseren til å komme «tett på», samtidig som det selvopplevde, som hos Sørbø, blir springbrett for ganske luftige refleksjoner omkring døden, godt støttet opp av sitater fra yndlingsforfattere og filosofer. For meg spriker dette i alle retninger, og viser hvor kort det er fra det følsomme til det affekterte. Johansen er best i observasjonene av at sorg og død kan true samtalen. Han viser hvordan kommunikasjonen mellom mennesker forkludres når døden står på lur. Men hans egen tekst demonstrerer samtidig hvordan språket også kan tilsløre døden.
     Etter oss tar utgangspunkt i samtaler med fetteren Rolf under hans sykdom og dødsleie. Samtidig som Rolfs historie og forsonlige tanker om døden brettes ut, presenteres vi for forfatterens egen dødsangst, eller rettere: hans motstand mot døden. Johansen vil verne om «det umodne alvoret», som han presist kaller det, der dødens heslighet ikke pakkes inn i poetiske og idylliserende ord. Sett i lys av for eksempel Regines bok virker imidlertid Johansens alvor både overmodent og språklig overarbeidet. Det står i fare for å «bare bli litteratur», som Roland Barthes fryktet i sine nedtegnelser. Forfatterens personlige og formfullendte stil kommer paradoksalt nok i veien for hans ønske om å ta vare på skrekken for døden.

Blir en klokere av disse bøkene? Mer oppriktig? Bedre til å håndtere og snakke om egne følelser, andres sorg og død? Jeg har i hvert fall skjønt at sorg og død ikke er tabu nå, verken for unge bloggere (kvinner) eller eldre akademikere (menn). Spørsmålet er bare hva som vinnes på å snakke om sorg og død på den måten bøkene i mitt utvalg gjør det. Kan noe verdifullt i erfaringen, noe verdifullt i alvoret, likevel gå tapt blant alle ordene? Kan utgivelser som konkurrerer om medienes og lesernes sensasjonshunger skape distanse, snarere enn fortrolighet med disse temaene? Jeg er ikke sikker. Bøkene jeg har lest, bruker språket til å formidle følelser, sorg og død på svært ulike måter, i et spenn mellom det platte og det polerte, mellom det ærlige og det affekterte. De har styrker og svakheter som er betinget av både alder, kjønn, genrebeherskelse og akademisk autoritet. Det ville forundre meg om ikke også disse bøkene har helt ulike lesergrupper. Dette handler om identifikasjon og innlevelse. Men felles for dem er at de viser at personlige vitnesbyrd og følelser åpenbart er sterk valuta om dagen, på bokmarkedet, som i sosiale medier og på tv, i nærmest hvilken som helst form. I den grad vi altså kan snakke om alle disse utgivelsene som tegn på en emosjonell vending i bokmarkedet, er det fordi de delvis bygger på, delvis anerkjenner og definitivt selger på følelser. 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>