>Artikler Prosa 06|10

>Kritikk: Født til sakprosakritikk

Tore Rem



Prosa 06 10

Åsa Linderborg "Vem vil diskutera innehållet på ett sätt så att huden bränner?" spør kulturredaktøren i svenske Aftonbladet, etter å ha lest anmeldelser av sakprosabøker i norske aviser: ”I Norge är tonen i sakprosakritiken oftare mer tillbakadragen enn i Sverige. Den er på gränsen till oengagerad. Viljan till saklighet – vilken alltid måste vara överordnad! – gör, tror jag, skribenterna rädda att visa känslor. Det gör artiklarna ofta lite tråkiga. De är välskrivna, men lite torftiga. Ingen skribent vågar heller använda sin humor i sina texter.” Les artikkelen.

Bonusartikler om sakprosakritikk
Interessert i utdypning og mer kritikk av kritkken? Les flere artikler eksklusivt publisert på www.prosa.no:

Knut Olav Åmås
Diskusjonen om sakprosakritikken må kobles til hva vi vil med hele kulturjournalistikken i Norge. Den skal handle om samfunnet og tolke tilværelsen for oss. Vi trenger sakprosakritikere som leser så godt at de kan sette dagsordener og forandre lesernes måte å se og tenke på – og tørre å erkjenne at de har innflytelse, at de er aktører i det litterære Norge, ikke uskyldige observatører. For de skal kanskje bidra til å stoppe enkelte forfatterskap, og skubbe på andre. Les artikkelen.

Karin Haugen
Redaktørene plikter å dyrke fram like permanente og skarpe kritikerstemmer for sakprosaen som de gjør for skjønnlitteraturen. Faren i dag er at man for sakprosatitler kaller inn eksperter i manesjen. De er på sett og vis umistelige: De skaper liv og de skaper leven, og det er ofte en svir å lese. Men vi trenger også kritikere som forstår seg selv som kritikere, ikke som spesialiserte fagdommere. Ellers får vi ikke et skjerpet blikk for prosaen, for bøkene som bøker, men legger opp til en evig kjeklen blant fagfeller. Les artikkelen.

Jonas Bakken
Avisenes plateanmeldelser har langt på vei mistet sin funksjon. Eller rettere sagt: De har blitt utkonkurrert av nyere Internett-baserte tjenester, som utfører både den journalistiske og den rådgivende funksjonen på en langt bedre måte. Kan litteraturkritikken styrke andre funksjoner, så ikke det samme skjer med den? Les artikkelen.

Åsa Linderborgs og de fire nettpubliserte artiklene er bearbeidede versjoner av innlegg holdt på seminaret «Kritikk av kritikken», arrangert av Norsk kritikerlag, NFFO og Prosa 28.9.10.

 Under tittelen ”Det er bedre å like enn å mene”, ble Jens Bjørneboe i desember 1952 intervjuet om litteraturkritikkens rolle i Aftenposten. Her slo han fast at en anmeldelse stort sett er villedende. Vanligvis må man i alle tilfeller ”lukte seg frem til hva slags bok den handler om, og kjøpe boken ofte på tross av anmeldelsen”. Kritikere bør orientere, ikke oppdra, mente Bjørneboe. Og i en rekke formuleringer som kan virke fremmede i møte med en kritikk som siden er blitt atskillig mer autonom, hevdet han at anmeldelsen ideelt sett burde være ”et dikt om boken”. Han mente også at man ganske enkelt burde la være å anmelde dårlige bøker.
    Mer gjenkjennelig for oss er nok Bjørneboes påpekning av at det eneste som synes å telle, er at anmeldelsen inneholder siterbare setninger til forlagsannonsene, av typen ”hensynsløst oppriktig”, ”intens” eller ”stor fortellerkunst”.
     Men det er det følgende jeg vil bruke for å ta sats, Bjørneboes krav til en god litteraturanmelder:

”Han må ha en uhyre fagkunnskap, på høyde med en kirurgiprofessors kunnskaper i anatomi. En bestemt begeistringsevne, ungdommelig temperament. Dyp menneskelig modenhet – og det er kanskje det viktigste. En litteraturkritiker må være følsom som en yngling og lærd som en gammel litteraturprofessor.”

Norsk litteraturkritikk står til stryk, mente Bjørneboe. Og selv dere som ikke har lest Sin egen herre, første bind i Bjørneboe-biografien, forstår kanskje hvor dette bærer hen: På denne tiden var norske kritikere snarere ”følsomme som gamle litteraturprofessorer og lærde som ynglinger”.
    Det dreier seg om en ideell fordring. Og selv om det er flere av disse synspunktene som står nokså langt unna mitt eget syn på kritikk, er jeg nok i nærheten av den 32-årige Jens Bjørneboe når det gjelder kravstorheten. Dette bare som et lite forvarsel.

Først kan det være greit å slå fast at sakprosa er så mangt. Den er en ekstremt sammensatt og hybrid kategori, med om lag 4 000 utgivelser årlig her tillands, som Jonas Bakken har gjort oppmerksom på. Det vi vel først og fremst snakker om her, er fortellende og/eller resonnerende sakprosa med et visst nivå eller visse ambisjoner. Slikt som i det hele tatt har en sjanse til å bli anmeldt i dagspressen. Det er denne type bøker jeg selv har forholdt meg til som sakprosakritiker i Dagbladet, selv om jeg også har anmeldt noen kjendisbøker, men da, har jeg tenkt, først og fremst som en kompetent allmennleser, med et visst syn for tekst.
    Jeg vil bare gjøre noen få litt ulike poeng før jeg kommer til en refleksjon rundt rollen, og hva jeg mener kreves av en god sakprosaanmelder, en som bør klare å skrive kvalifisert også om den sterkeste sakprosaen. I Prosa 04/07 skrev jeg en lengre artikkel med tittelen ”En tabloid anmelders bekjennelser”. Det skjedde da jeg avslutta fem års virke som sakprosaanmelder i Dagbladet. Mye av det jeg skrev der, står jeg nok for fremdeles. Da handlet det om formatets begrensninger og krav, om at kritikken nødvendigvis må finne ulike former som en følge av dette, om kritikk som et korrektiv mot de mest ublu kommersielle krefter, om nødvendigheten av at kritikerrollen har en viss grad av autonomi. Men her akter jeg stort sett å si ting som supplerer denne artikkelen; jeg skal forsøke å unngå å sitere meg selv.

Det har uten tvil vært en svakhet ved mye norsk sakprosakritikk at den har hatt et lavt bevissthetsnivå omkring tekst, at den har vært for opptatt av det vi gjerne kaller innhold. En slik bevissthet, av og til referert til som oppmerksomheten om litterære kvaliteter, har vært etterlyst av meg tidligere, og ikke mindre av Ivo de Figueiredo. Ja og amen til de Figueiredo og meg selv, altså (der glapp vel nærmest ambisjonen om å unngå selvsitering). Men her har jeg likevel større behov for å legge vekt på at det i møte med de beste sakprosatekstene, også gjerne kreves kunnskap.
    Implikasjonene av å bli seg bevisst sakprosatekstens litterære kvaliteter er heller ikke uten videre enkle. Sakprosateksten har funksjoner og kommunikative rammer som skiller seg fra skjønnlitteraturens. Det ”litterære”, overfladisk forstått, kan utvilsomt også komme til å stå i veien for noe, det kan føre galt av sted, det kan til og med undergrave et sakprosaprosjekt. Et resonnement kan drepes av en retorisk flotthet, en ellers åpen tekst kan skades av en unødvendig forfatterkommentar. Litterært er altså ikke et honnørord i seg selv, selv om det utmerket godt kan være det. Det viktige er å slå fast at det litterære uunngåelig står i et forhold til andre tekstlige dimensjoner.

La meg være konkret, og da ved hjelp av en vennlig visitt til samme kollega de Figueiredo. Det gjelder hans Aftenposten-anmeldelse av Morten A. Strøksnes’ bok om Kongo-dramaet, utvilsomt en sterk og velskrevet bok. I sin særdeles positive vurdering skriver de Figueiredo følgende: ”Særlig imponert er jeg over hvordan konkrete beskrivelser lades med konnotativ undertekst.” De Figueiredo er også konkret, hvilket er prisverdig. Men eksemplet som frembys er denne beskrivelsen av afrikanske fanger i fengselsgården: ”Huden deres gikk i ett med murveggene og gjorde dem nesten usynlige. Det hvite i øynene deres lyste fra halvmørket.” Så er sitatet over. Dette må altså stå som eneste begrunnelse for bokas litterære kvaliteter, dens ”konnotative undertekst”. Jeg ser at forfatteren selv i et intervju koketterer en smule med at man så raskt blir konfrontert med orientalismeanklager i vår tid, og jeg ser også at han hylles for å være herlig politisk ukorrekt. Kanskje kunne det vært fristende å være forutsigbar, ved å insistere på at dette minner om orientalisme. Eller ved å si noe om at post-kolonial teori på temmelig sofistikert vis har lært oss ett og annet om våre fremstillinger av ”de andre”. Men den fella går jeg selvsagt ikke i (det ville åpenbart vært ufattelig politisk korrekt og/eller upassende akademisk). Men man behøver kanskje ikke ha lest så mye viktoriansk og edvardiansk litteratur for å få en følelse av at akkurat denne beskrivelsen, rent litterært sett, kan minne om en klisjé. Det er mitt poeng. Noen vil kanskje innvende at det handler om et selvrefleksivt, subtilt nikk til Joseph Conrad e.l. I så fall skulle beskrivelsen kanskje bety at vi ikke er kommet videre fra 1890-tallet i våre møter med det fremmede. Jeg tillater meg å tvile på det første alternativet, om ikke nødvendigvis på det andre. Uansett mener jeg at de Figueiredo, en mann som er i ferd med å bli en av våre mest interessante og myndige sakprosaanmeldere, burde utlagt hva slags ”konnotativ undertekst” det her var snakk om. I denne sammenheng er det dette som opptar meg: Den gir seg neppe selv.

Når vi snakker om at sakprosakritikken må bli seg mer bevisst det litterære, eller de tekstlige kvalitetene, må vi, mer generelt, strekke oss lenger enn til å verdsette at noe er såkalt godt skrevet. Vi må undersøke hva dette litterære gjør, hvordan det står i forhold til hva teksten forsøker å utrette. Om det altså egner seg. Jeg pleier ikke sjelden å utfordre mine studenter ved å spørre ”how?” Dette er et av tekstvitenskapenes gode spørsmål. Hvordan skaper teksten sin mening? Hvordan utretter den hva den setter seg fore å gjøre? Ikke bare hva skaper den. Det er spørsmål vi også burde stille oftere i norsk sakprosakritikk. Men det er ingen tvil om at dette er krevende, og at plassen kritikeren har til rådighet ikke alltid tillater et svar.

Så litt mer selvbiografisk, slik jeg er blitt oppfordret til i dette innlegget, altså som forfatter med en nær-kritikken-opplevelse, i et forsøk på å reflektere litt videre. Og da skal det handle om hvordan det litterære og faglige, slik jeg forstår det, nødvendigvis er tett knyttet sammen i den type prosjekter jeg nylig har avslutta.
    Noe av det viktigste for meg i arbeidet med Bjørneboe-biografien, har vært å finne den rette litterære fremstillingsformen i møte med et så heftig og sammensatt stoff, og i nærkamp med en sjanger som har noen åpenbare farer. Det handler om at litteraturteori og historieteori skal styre fremstillingen, uten eksplisitt å bryte inn, om graden av det man kunne kalle åpen og ikke-hagiografisk behandling, en balanse mellom å være kritisk og etterprøvende overfor verk og virke og empatisk overfor menneskeskjebnen. Jeg har skrevet en tekst som jeg har håpet vil være god å lese for mange, men som samtidig har til dels store intellektuelle ambisjoner, som ønsker å gi vesentlige bidrag til en forståelse av Bjørneboes litteratur, av teksters forhold til kontekst, av norsk etterkrigshistorie og av en særskilt intellektuell rolle. Biografien er altså skrevet slik at teksten skal kunne verdsettes på flere nivåer, for allmennleseren og i en mer akademisk offentlighet.

Jeg skriver kronologisk, og slik sett kan biografien, overflatisk sett, fremstå som en tradisjonell Bildungs-roman. Men for å innreflektere min teoretiske motstand mot en slik forestilling om et enhetlig subjekt, har jeg tatt grep som motvirker denne narrative rammen. Blant annet motsetter jeg meg den store fortellingen der alt faller på plass til fordel for det jeg vil kalle en fremstilling som inneholder en rekke fortellinger, der påminnelsen om en Bjørneboes mange personligheter er helt sentralt, sammen med påminnelsene om fravær, tomhet, det som er tapt. Det burde være unødvendig å minne om at slike typer biografiske tekster veksler mellom fortellingsbrokker, der metoden i stor grad er ”showing”, med relativt stor estetisk åpenhet som resultat, og analytiske partier der fortolkningen er mer eksplisitt, i form av ”telling”. Det burde være unødvendig, og kanskje sier det noe om nivået på norsk sakprosakritikk at det i enkelte tilfeller ikke synes å være det.
    Ideelt sett bør det kreves mye sakprosakunnskap av kritikeren i møte med de mest ambisiøse tekstene. Det handler ikke minst om sjangerforståelse, og ikke en gang bare det, fordi biografien, i dette tilfellet, er en særdeles hybrid sjanger. Det handler også om en særskilt forståelse av en viss type biografi, til og med av en viss type forfatterbiografi, og av en evne til å forstå akkurat denne varianten av en viss type forfatterbiografi. Så får man bedømme om teksten lykkes ut fra disse premissene.
    Sorry. Men såpass vanskelig bør det av og til være.

Jeg skal være enda litt mer konkret, ved å vise til et par eksempler fra kritikken av høstens bok, Født til frihet. Jeg gjør dette, så det er sagt, ikke for å komme på forsida av Dagbladet-magasinet under allittererende overskrifter av typen ”Rem raser mot kritikereliten”. Med svært få og forutsigbare unntak har jeg grunn til å være strålende fornøyd. Norske sakprosakritikere er altså, slik jeg ser det, generelt sett ualminnelig greie. Ofte antakelig for greie.
    Men likevel. Og da først til et tilsynelatende detaljpoeng om det litterære. Jeg har vært særdeles streng med frempek. For meg er dette motivert i historieteoreti, i en motstand mot at alt i menneskelivet faller på plass gjennom de tunge retrospektive perspektivene som så ofte har preget norske forfatterbiografier.
    Eksemplet er uskyldig. I en særdeles hyggelig anmeldelse merket jeg meg følgende påpekning, bare en liten reservasjon angående det noe trettende ved det som kalles ”frempekene av typen ’han skulle komme til å …’.” Her må jeg protestere, og igjen handler det altså om hvordan vi forholder oss til det litterære og dets forbindelser med hva teksten utfører. Dette dreier seg om noe ganske annet enn frempek, i den forstand at noe avsløres som siden skal komme. Det handler om påminnelser om det retrospektive, nettopp for å motvirke farene ved retrospektive perspektiver. Dette er en av måtene jeg har ønsket å minne leseren om forskjellen på samtidskilder og kilders retrospektive perspektiv, om etterpåklokskapen og erindringens skjørhet. ”Siden skulle hun huske dette som…” er en type formulering jeg bruker, av denne grunn, og ingen annen. Det har knapt nok noen spenningsskapende effekt. Det bør man i denne typen framstillinger få til på andre måter, mener jeg.

Og så et litt mer overordnet poeng. Redaktør i Klassekampens bokmagasin, Karin Haugen, hadde 18. september en kommentar som jeg må innrømme at jeg ikke ble klok på. Men kanskje leste jeg den for kritisk. I alle tilfeller er Haugen og jeg nok enige i konklusjonen om at sakprosakritikken bør bli bedre og at selve prosaen bør få større oppmerksomhet.
    ”Det er et tankekors at mange kritikere mener Tore Rem ikke fortolker Bjørneboe,” slo Haugen fast. Nå er det ikke ”mange kritikere” som mener dette, men la gå: forsøker man seg opp på metanivået her, må det være et ”tankekors” at det som vel må være den mest debattskapende forfatterbiografien på temmelig lenge, ikke skulle fortolke. Noe slikt ville da også både kunnskapsteoretisk og sjangermessig være underlig. Som nevnt veksler denne teksten mellom en stil preget av showing og av eksplisitt analyse. Men jeg oppfatter det som en del av min kontrakt både med sjangeren og leseren at jeg ikke er polemiker i denne teksten (jeg dukker ikke opp med slåsshanskene på, slik jeg kanskje en og annen gang har gjort i andre roller). Jeg er forfatter. Det er tydelig at enkelte av mine rivaler i det akademiske og/eller intellektuelle feltet har funnet det tungt å svelge at de ikke kjenner meg helt igjen. Men for meg handler dette om sjangerforståelse, og om at jeg har kastet meg ut på dypere vann i skrivinga.

Det forbauser meg at Haugen synes å la Kaj Skagen styre hennes resonnement, som i det følgende: ”For les Kaj Skagens ord nøye, de er oppsiktsvekkende: ’Rem legg mest all vekt på presentasjonen og tilretteleggjinga av materialet, som berre i liten mon vert kommentert eller får stutte kommentarer.” Her har jeg altså klart å skjule den litterære formen på et slikt vis at Skagen ikke makter å øyne den. Det er i seg selv interessant. Men like interessant er det kanskje at det også finnes lange passasjer med eksplisitt analyse i denne teksten, mer enn i sammenlignbare norske forfatterbiografier fra de senere år, uten at disse ble møtt av denne type reaksjoner. Kan det ha noe å gjøre med at mer har stått på spill i dette tilfellet? At eierskapene, forventningene og fordommene har vært sterkere? Og er det virkelig noen som fremdeles mener at seleksjon, tilrettelegging og en litterær form utelukker fortolkning? Her ville nok et metaperspektiv få mer utav å se nærmere på de nevnte kritikernes syn på historie, biografi og subjekt og satt dem opp mot mitt, ved å forholde seg til denne tekstens metatekster, for eksempel. Da ville det antakelig fremkomme at disse skiller seg radikalt fra min tilnærming – og, litt forsiktig sagt hva gjelder i alle fall to av Haugens sannhetsvitner, fra den generelle teoriutviklingen i humaniora.
    I fjor mente Erik Bjerck Hagen forresten, morsomt nok, at biografien var ”myndig fortalt”. Det var samme biografi. Den har ikke skiftet fortellerstemme fra bind 1 til bind 2. Det har selvsagt for lengst slått meg at en så empiritung tekst kan virke forførende. At leserne ikke er vant med å se en biografi som tekst, som konstruksjon. ”Dette er livet!”, så å si. Et slikt faktum kan det åpenbart være verdt å reflektere over, også for kritikeren av denne biografien. Men implikasjonen av en påstand om at fortolkningen skjer stilltiende, er ikke svært radikal. Det mest interessante må jo være om dette er gyldigere og/eller sterkere fortolkninger enn andre fortolkninger, ikke at det ikke viftes med flagg for hvert nye funn eller radikale revurdering. Det er her mine eventuelle kritikere burde melde seg på, ved å peke på kilder jeg utelater eller på for sterke betoninger av noe på bekostning av noe annet, eller på vranglesninger. Men slikt krever kunnskap.
     Jeg har atskillig sans for Jonas Bakkens poeng om at sakprosakritikken gjerne må være underholdende. Helst det. Men den bør også være et kritisk korrektiv. Det handler også om en type makt som overskrider de banale hanekampene i feltet. Det handler om kommersielle krefter, til og med om en demokratisering av kritikken som kanskje kan virke forførende, og også bidra med nye ting, men som også godt kan være synonymt med forbrukermakt.
    Og kritikken må helst være perspektiverende. Dommer kan felles på så mange vis, utover et ja og nei. En eller annen kvalitetsvurdering, gjerne opp mot andre eksempler på sjangeren, bør også være med. Kanskje er det for lite av slikt, utover floskler av typen ”sakprosahøstens sterkeste utgivelse”. Har denne kritikeren lest alle de andre av høstens tekster, pleier jeg å spørre meg selv da? Eller ivrer han bare etter å være aktør? Slike domfellelser må konkretiseres, vil jeg mene.

Så, mot slutten, til hvem disse sakprosakritikermenneskene bør være. Fagpersonene som opererer som kritikere, innimellom eller mer jevnlig, skriver ofte enten kompisanmeldelser for medlemmene av lauget eller de driver unødvendig og ofte uinteressant revirmarkering. Akademikerkolleger som tidligere har levert usaklige slakt av forfatter og/eller tidligere verk, er eksempler på anmeldere man sjelden kan forvente åpen og interessant kritikk fra – likevel er ikke slike repetisjonsøvelser uvanlig i toneangivende medier. Likeså undrer det meg at kilder i boka som skal anmeldes slipper til som kritikere. Selv har jeg opplevd at en kilde i biografien, en hvis versjon av historien kanskje ikke står seg spesielt godt i møte med andre kilder, en som til overmål selv utga bok i samme sjanger samme bokhøst, ble valgt til anmelder. Og da har jeg ikke nevnt den noe ualminnelig aktive anmelderen – som fulgte opp sin anmeldelse med et dusin aggressive artikler mot biografiens første bind – og som ble funnet skikket til å anmelde oppfølgeren.
    Slike vurderinger må nødvendigvis være kulturredaktørenes ansvar. De må ha en bevissthet om feltet og om dets spilleregler. Hvis de da ikke ganske enkelt er ute etter forhåndsbestilte slakt eller i alle fall svært forutinntatte vurderinger. Prinsipielt kan man selvsagt mene at stridigheter av denne typen er noe som hører med, at det er en form for polemikk og meningsutveksling som utgjør en del av feltets mekanismer. Og i det siste av de ovennevnte tilfellene, handlet det da også om en person som på sett og vis er forpliktet på en generalistrolle, om enn fra et særdeles tydelig ideologisk ståsted. Men sjansene for at den mest ambisiøse sakprosateksten behandles som tekst, i tillegg til ”innhold”, altså, med en viss grunnleggende åpenhet før domfellelsen, blir forsvinnende liten i slike situasjoner. Jeg vil holde på at det mest utvendige misbruket av anmeldermakt er unødvendig. Kanskje kan rene debattbøker og pamfletter, eller også tydelige innspill i polariserte fagdebatter, behandles annerledes. Dette betyr selvsagt ikke at man ikke skal ha kritiske anmeldelser eller til og med slakt – jeg har stått for begge deler selv som kritiker. Og det skal være rom for korrektiver, men da helst av det noe mindre forutsigbare slaget. Men, og her kommer det for meg vesentligste: det bør skje innenfor rammen av en generell forpliktelse på en rolle. Blant annet bør man være relativt samvittighetsfull i sine habilitetsvurderinger. Hanekamper som den bredere offentligheten ikke har anledning til å forstå, bør forbeholdes de mindre offentligheter. Eller de bør finne andre uttrykk enn anmeldelsens, som i utspill i kronikkform og på debattsider. Vi trenger ikke høyere temperatur, generelt sett. Noen steder er temperaturen mer enn høy nok, ofte på gale premisser. Det handler om at seriøse tekster og prosjekter fortjener åpne og i generell forstand kritiske vurderinger, ikke forutinntatthet utover den alminnelige subjektivitet. Så får dommen bli hva den blir.
    Dette betyr ikke at det er nok kvalifisert kritikk i norsk dagspresse eller at det ikke er et minst like stort problem at mye av den dvaskt positive kritikken framstår som ukvalifisert. Når kunnskapen mangler, kan det være enklest å være grei. For å spissformulere meg en smule: hvis jeg i et selvpiskende øyeblikk skulle si hva jeg satte størst pris på, Terje Stemlands slapt rosende anmeldelse av Sin egen herre i fjor eller Eivind Tjønnelands aggressive, men likevel perverst respektfylte kritikk av Født til frihet i år, vil jeg nok velge Tjønneland. Men her kan forlagets markedsavdeling utvilsomt være av en annen oppfatning.
    Altså: jeg tror man trenger fagfolk, av et visst kaliber og av en viss bredere orientering. Men det holder ikke i seg selv. Man trenger fagfolk som har en kritisk legning og man trenger fagfolk som er villige til å forplikte seg på en rolle. De må gjerne også kunne finne sin form og skrive godt, men ikke minst interessant. Kanskje er dette kravet, om kunnskap og syn for tekst, ikke så aldeles annerledes enn det som burde gjelde også for dem som anmelder skjønnlitteratur. Der er sakskunnskapen gjerne undervurdert, og det merkes når kritikerne møter særlig krevende romanprosjekter. Flere av de, forsiktig sagt, lite kunnskapsbaserte lesningene av Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv, var lysende eksempler på dette, vil jeg mene.

Til slutt en påminnelse: Vilkårene må være til stede, og kanskje burde vi snakket mer om det. Det er vanskelig å skille en slik diskusjon fra de materielle betingelsene for å utøve anmelderiet. Vi havner altså raskt i den ideelle fordringen.
    Men likevel er det dit jeg vil, ved å vende tilbake til den bjørneboeske kravstorhet jeg refererte til innledningsvis: Bjørneboe ønsket seg en kritiker som var ”følsom som en yngling og lærd som en gammel litteraturprofessor”. Satt inn i min kontekst: jeg ønsker meg sakprosakritikere som er følsomme som Terje Stemland og lærde som Eivind Tjønneland. Men jeg vil altså kreve noe mer: jeg vil kreve at disse kritikerne går inn i en generalistrolle, med ansvar for visse av sakprosaens felt, og at de der gjennom tålmodig praksis demonstrerer sin integritet, sin enorme kunnskap, sitt skarpe blikk for teksten, sin skriveevne, sin dømmekraft. Bare slik kan vi få individer som opparbeider seg en autoritet nettopp som sakprosakritikere. Bare slik kan vi få en bedre sakprosakritikk.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>