>Artikler Prosa 06|10

>Kritikk: Født til sakprosakritikk. Kvaliteten på kritikken

Karin Haugen



Prosa 06 10

Åsa Linderborg "Vem vil diskutera innehållet på ett sätt så att huden bränner?" spør kulturredaktøren i svenske Aftonbladet, etter å ha lest anmeldelser av sakprosabøker i norske aviser: ”I Norge är tonen i sakprosakritiken oftare mer tillbakadragen enn i Sverige. Den er på gränsen till oengagerad. Viljan till saklighet – vilken alltid måste vara överordnad! – gör, tror jag, skribenterna rädda att visa känslor. Det gör artiklarna ofta lite tråkiga. De är välskrivna, men lite torftiga. Ingen skribent vågar heller använda sin humor i sina texter.” Les artikkelen.

Bonusartikler om sakprosakritikk
Interessert i utdypning og mer kritikk av kritkken? Les flere artikler eksklusivt publisert på www.prosa.no:

Knut Olav Åmås
Diskusjonen om sakprosakritikken må kobles til hva vi vil med hele kulturjournalistikken i Norge. Den skal handle om samfunnet og tolke tilværelsen for oss. Vi trenger sakprosakritikere som leser så godt at de kan sette dagsordener og forandre lesernes måte å se og tenke på – og tørre å erkjenne at de har innflytelse, at de er aktører i det litterære Norge, ikke uskyldige observatører. For de skal kanskje bidra til å stoppe enkelte forfatterskap, og skubbe på andre. Les artikkelen.

Jonas Bakken
Avisenes plateanmeldelser har langt på vei mistet sin funksjon. Eller rettere sagt: De har blitt utkonkurrert av nyere Internett-baserte tjenester, som utfører både den journalistiske og den rådgivende funksjonen på en langt bedre måte. Kan litteraturkritikken styrke andre funksjoner, så ikke det samme skjer med den? Les artikkelen.

Tore Rem
Jens Bjørneboe hevdet at kritikeren burde være følsom som en yngling og lærd som en gammel litteraturprofessor. Jeg mener dette er passe kravstort, men vil likevel gå lenger. Den gode sakprosakritiker må også, og ikke minst, forplikte seg på en særskilt rolle. Les artikkelen.

Åsa Linderborgs og de fire nettpubliserte artiklene er bearbeidede versjoner av innlegg holdt på seminaret «Kritikk av kritikken», arrangert av Norsk kritikerlag, NFFO og Prosa 28.9.10.

Hvilke funksjon har anmeldelsene av dokumentarlitteratur, biografier og annen sakprosa i norske medier? Og hvordan står det til med kvaliteten på kritikken?

I Norge har man en tendens til å foretrekke Svenska Dagbladet eller aller helst Dagens Nyheter, men jeg har mer sans for Aftonbladets ganske unike miks av analyse, politikk, debatt og kulturkritikk: Kultursidene i Aftonbladet er en god krysning av det vi i Norge tenker på som kultursider og debattsider.
     Og det er lett å si seg enig i Åsa Linderborgs lengt etter mer vilje og analyse i norsk sakprosakritikk. Men vil økt bruk av fagfolk kunne bøte på det?

Tvert imot kan mer bruk av slike eksterne eksperter, som ikke er del av avisenes kritikerkorps, forverre to trekk ved norsk sakprosakritikk: innhold prioriteres over form, og tema- og faginnvendinger prioriteres over et analytisk, helhetlig blikk.

Ett eksempel er mottakelsen av Tore Rems Bjørneboe-biografi, som fikk overveldende god kritikk når det gjaldt kvaliteten, den ble tatt imot som en solid utgivelse. Men den fikk kritikk for å mangle fortolkningsvilje og fortellingsevne. Som Kaj Skagen – fast bokmelder i Dag og Tid – formulerte det: Det er ikke det at Rem bør fortie Bjørneboes undergang. Men han bør legge et perspektiv på det. ”Om eg som lesar ikkje vert beden om å ta del i eit prosjekt som strekkjer seg etter ei dujpare forståing av Bjørneboes elende, vil eg helst få sleppa å sjå han drikka etterbarberingsvatn i ubarbert tilstand.”
     Den manglende fortolkningen av Bjørneboes liv og virke blir kommentert av mange anmeldere, blant andre Eivind Tjønneland i Dagbladet, som skriver at Rem sjelden kommer med direkte vurderinger.
     Jeg sitterer Kaj Skagen igjen: ”Rem legg mest all vekt på presentasjonen og tilretteleggjinga av materialet, som berre i liten mon vert kommentert eller berre får stutte kommentarar. ” Stutte kommentarar? Opptrer Rem i så stor grad som en tilrettelegger at anmelderne savner hans stemme? Dette sporet burde blitt forfulgt, ned på setningsnivå, ned på prosanivå. Det er rimelig oppsiktsvekkende karakteristikk av en biografi på hundrevis av sider.

Bidrar bruken av eksterne anmeldere til at slikt som dette legges til side? Jeg tror det. Kanskje fordi fagfolket ikke ser på seg selv først og fremst som kritikere. De får liten tilbakemelding fra lesere og kritikere annet enn for enkeltteksten som foreligger, det blir liten kontinuitet, de blir behandlet som fagfeller som skal ut i manesjen på enkeltoppdrag hvor de skal briljere med sin fagkompetanse på det spesielle området.
     Ivo de Figueiredo deler min bekymring for at eksterne anmeldere griper sjansen til å bruke anmeldelsen som ”… en catwalk for sitt eget ego – det man i Morgenbladet kaller ’subjektiv kritikk’.” (Prosa 01/09)

Det er som oftest en sann svir å lese, og jeg synes ikke på noe vis at avisene skal slutte med å bruke anmeldere av dette slaget. Men jeg tror man løser mye ved å knytte flere av dem til seg, i fastere samarbeidsforhold. Dermed minsker man også følelsen man kan få av å forsegle en boks skjebne idet man setter ut oppdraget med å anmelde den, for eksterne kritikere er oftere ikke bare spesialister på et felt, men også aktører i det.

Ivo de Figueiredo hevder at ”sakprosaen lider under en underutviklet og til dels feilkalibrert litterær institusjon.” (Prosa 01/09)
     Dette har bedret seg, men jeg er enig: Det er ikke et like proft rigg på sakprosa som på skjønnlitteratur, infrastrukturen for å sikre seg god sakprosakritikk er langt mer raklete enn det byggverket man har skaffet seg for å vurdere skjønnlitteraturen.

Til sist: Redaktørene i avisene bør ikke glemme at anmeldelsenes form også må evalueres. I Prosa 02/10 hevdet Jonas Bakken at ”Den rådgivende og journalistiske funksjonen er kritikkens mest grunnleggende funksjoner”. Han nevner som et siste moment at kritikken kan ha en ”estetisk eller underholdende funksjon” ved at kritikeren gir anmeldelsen en ”poetisk eller humoristisk form”.
     Jeg vil snu på det behovshierarkiet Bakken opererer med: God kritikk har en egenverdi, der tekstene har en verdi i seg selv. Stiller man slike krav til kritikken, vil det framelske mer analytiske, temperamentsfulle tekster, som Åsa Linderborg savner.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>