>Artikler Prosa 06|10

>Kritikk: God eller dårlig, men hva så? Kritikkens funksjon i mediene

Jonas Bakken



Prosa 06 10

Åsa Linderborg "Vem vil diskutera innehållet på ett sätt så att huden bränner?" spør kulturredaktøren i svenske Aftonbladet, etter å ha lest anmeldelser av sakprosabøker i norske aviser: ”I Norge är tonen i sakprosakritiken oftare mer tillbakadragen enn i Sverige. Den er på gränsen till oengagerad. Viljan till saklighet – vilken alltid måste vara överordnad! – gör, tror jag, skribenterna rädda att visa känslor. Det gör artiklarna ofta lite tråkiga. De är välskrivna, men lite torftiga. Ingen skribent vågar heller använda sin humor i sina texter.” Les artikkelen.

Bonusartikler om sakprosakritikk
Interessert i utdypning og mer kritikk av kritkken? Les flere artikler eksklusivt publisert på www.prosa.no:

Knut Olav Åmås
Diskusjonen om sakprosakritikken må kobles til hva vi vil med hele kulturjournalistikken i Norge. Den skal handle om samfunnet og tolke tilværelsen for oss. Vi trenger sakprosakritikere som leser så godt at de kan sette dagsordener og forandre lesernes måte å se og tenke på – og tørre å erkjenne at de har innflytelse, at de er aktører i det litterære Norge, ikke uskyldige observatører. For de skal kanskje bidra til å stoppe enkelte forfatterskap, og skubbe på andre. Les artikkelen.

Karin Haugen
Redaktørene plikter å dyrke fram like permanente og skarpe kritikerstemmer for sakprosaen som de gjør for skjønnlitteraturen. Faren i dag er at man for sakprosatitler kaller inn eksperter i manesjen. De er på sett og vis umistelige: De skaper liv og de skaper leven, og det er ofte en svir å lese. Men vi trenger også kritikere som forstår seg selv som kritikere, ikke som spesialiserte fagdommere. Ellers får vi ikke et skjerpet blikk for prosaen, for bøkene som bøker, men legger opp til en evig kjeklen blant fagfeller. Les artikkelen.

Tore Rem
Jens Bjørneboe hevdet at kritikeren burde være følsom som en yngling og lærd som en gammel litteraturprofessor. Jeg mener dette er passe kravstort, men vil likevel gå lenger. Den gode sakprosakritiker må også, og ikke minst, forplikte seg på en særskilt rolle. Les artikkelen.

Åsa Linderborgs og de fire nettpubliserte artiklene er bearbeidede versjoner av innlegg holdt på seminaret «Kritikk av kritikken», arrangert av Norsk kritikerlag, NFFO og Prosa 28.9.10.

Jeg vil starte med en liten sammenligning. Jeg vil fortelle om mitt forhold til plateanmeldelser. Jeg har nemlig alltid vært veldig interessert i musikk, og i ungdomstiden, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, var jeg en fast leser av plateanmeldelsene i Dagbladet og VG.
     Plateanmeldelsene var stort sett det eneste som kunne motivere meg til å bruke penger på en avis, og jeg kjøpte da stort sett Dagbladet og VG bare på onsdager, som var den faste dagen for plateanmeldelser i disse avisene.

Når jeg ser tilbake på dette, forstår jeg at denne dagspressekritikken hadde to sentrale funksjoner for musikkinteresserte personer som meg. For det første hadde anmeldelsene noe jeg vil kalle en journalistisk funksjon. De fungerte som en type nyhetsstoff som gav informasjon om hvilke artister som hadde gitt ut ny plate, og hva som kjennetegnet disse nye utgivelsene. Dette var i tiden før internett, og vi hadde få andre kilder til slike nyheter, ut over noen utenlandske musikkmagasiner og mannen i platebutikken.
     For det andre hadde disse plateanmeldelsene en rådgivende funksjon. Jeg var selvsagt ikke alltid enig i kritikernes vurderinger av mine favorittband, men disse anmeldelsene var så godt som de eneste vurderingene jeg hadde tilgang til, og de fungerte da til en viss grad rådgivende i forhold til hvilke plater det var verdt å bruke penger på.

Slik er det derimot ikke i dag. Jeg er like interessert i musikk som før, og jeg leser antagelig flere plateanmeldelser nå enn jeg gjorde på slutten av 80-tallet, men jeg kan knapt huske sist jeg leste en plateanmeldelse i Dagbladet eller VG.
     Dette skyldes ikke at avisenes plateanmeldelser har blitt dårligere, men de har langt på vei mistet sin funksjon. Eller rettere sagt: De har blitt utkonkurrert av nyere Internett-baserte tjenester, som utfører både den journalistiske og den rådgivende funksjonen på en langt bedre måte.
     For – av de tusenvis av plater som utgis hvert år, har avisene kun kapasitet til å anmelde en brøkdel, og sjansene for å finne en anmeldelse av akkurat den plata jeg er interessert i, er mildt sagt små. Men på et av de større musikknettstedene, som amerikanske All Music Guide eller svenske Dagens skiva, vil jeg nesten alltid finne det jeg er ute etter.

Og hvis jeg vil vite hva fansen mener, kan jeg også søke opp plata i en nettbutikk som Amazon, der kundene både kan gi produktene karakterer og skriftlige vurderinger. Det er ikke nødvendigvis stor skrivekunst man møter på disse stedene, men man får tekster som i likhet med avisenes plateanmeldelser både informerer om plater, og gir vurderinger av dem. Og man finner altså omtaler av nesten alle plater som er utgitt, og ikke bare av det lille utvalget som avisene har foretatt.
     Grunnen til at jeg trekker fram dette eksemplet med plateanmeldelser, er at noe av det samme kan komme til å skje med sakprosakritikken.

Tidligere i år gjorde jeg på oppdrag fra Prosa en undersøkelse av sakprosaanmeldelsene i norske aviser. Som eksempler tok jeg for meg alle avisanmeldelser jeg kunne finne av de fire bøkene som ble nominert til Brageprisen i fjor. Dette var Tore Rems Bjørneboe-biografi Sin egen herre, Helge Ryggviks Til siste dråpe, som er en innføring i oljeøkonomiens konsekvenser, Helle Aarnes' portrettsamling Tyskerjentene, og Kjetil Østlis dokumentarbok Politi & røver.
     Totalt fant jeg 32 anmeldelser av disse bøkene, og da jeg leste gjennom dem, oppdaget jeg fort at et klart flertall, kanskje 26–27 av disse, var skrevet primært for å utføre det jeg har kalt en journalistisk og en rådgivende funksjon. Kritikerne fortalte altså at boka hadde kommet, hva den handlet om, og de vurderte hvor god den var. Det var selvsagt en stor variasjon i hvordan anmeldelsene var skrevet. Noen var korte, andre var lange. Noen la hovedvekt på gjenfortelling av innholdet i boka, mens andre fokuserte på vurderingen og ga velbegrunnede kvalitetsdommer. Men til syvende og sist gjorde disse anmeldelsene de samme to tingene: De fortalte at det var kommet en ny bok, de fortalte hva den handlet om, og de vurderte hvor god den var.

Dette funnet var for så vidt ingen stor overraskelse. Den journalistiske og den rådgivende funksjonen må kunne sies å være de mest grunnleggende funksjonene til enhver form for kritikk, uansett om det dreier seg om kritikk av musikk, kunst, skjønnlitteratur – eller sakprosa.
     Det var jo også primært for å utføre disse to funksjonene at anmeldelsen ble etablert som sjanger i dagspressen på 1700-tallet. Det voksende markedet for kulturprodukter trengte informasjon om hvilke verk som var kommet ut, og råd om hvilke av disse de burde bruke penger på, og dette kunne da avisenes anmeldelser tilby.
     Men 1700-tallet er lenge siden, og som mitt eksempel med plateanmeldelser viser, er ulike nettbaserte tjenester i ferd med å overta disse funksjonene. Nå har riktignok ikke sakprosakritikken ennå fått like sterke konkurrenter på nettet som plateanmeldelsene har, men flere er på vei.

Ett eksempel er nettstedet bokelskere.no. For de som ikke kjenner det, er bokelskere et nettsamfunn der medlemmene kan legge ut informasjon om bøker de har lest, og de kan vurdere og diskutere disse. For øyeblikket har bokelskere ca. 8000 medlemmer, og i løpet av de to årene dette nettsamfunnet har eksistert, har det blitt registrert informasjon om hele 121.000 bøker. Til sammenligning har VGs nettavis publisert totalt 1163 bokanmeldelser de siste 14 årene.
     En annen konkurrent til avisenes sakprosaanmeldelser er nettbokhandlene. De fleste bokhandlere på nett lar kundene gi karakterer til og skrive vurderinger av bøkene de kjøper, og mange tilbyr også enkle løsninger for å sende boktips til venner via Facebook eller Twitter.
     Foreløpig er ikke norske nettbokhandlere like fulle av kundeanmeldelser som de store internasjonale butikkene som Amazon, men det er ikke utenkelig at dette vil ta seg opp når e-bøkene etter hvert inntar markedet, og mye av bokkjøpet vil foregå innenfor rammene av en nettbokhandel.

Men hva kan avisenes sakprosakritikk gjøre for å møte med denne nye konkurransen? Det er opplagt at avisene ikke kan overgå nettbaserte tjenester når det gjelder den journalistiske og den rådgivende funksjonen, i hvert fall ikke i omfang. De 8000 medlemmene av bokelskere.no vil nødvendigvis kunne dekke en langt større del av sakprosafeltet enn hva 5–6 frilansanmeldere i en avis kan klare. Jeg tror at hvis sakprosakritikken i dagspressen skal ha noen rolle å spille også i framtida, bør den tydeligere markere seg som noe annet og noe mer enn kundekommentarene på en nettbokhandel. Sakprosakritikken bør med andre ord forsøke å utvikle andre funksjoner enn den journalistiske og den rådgivende.
     Et lite mindretall av de anmeldelsene jeg undersøkte, ca. 4–5 stykker, viser hvordan dette eventuelt kan gjøres. For det første kan man forsøke å styrke det jeg vil kalle anmeldelsenes perspektiverende funksjon, det vil si å gi leserne nye perspektiver på boka, hjelpe dem til å forstå den på en annen måte og oppdage nye sider ved den. Kritikerne kan for eksempel analysere teksten, drøfte forfatterens prosjekt, sammenligne boka med andre, plassere den i en litteraturhistorisk sammenheng eller knytte den til mer prinsipielle diskusjoner. Dette er en form for kritikk som leserne kan ha utbytte av også etter at de har lest den anmeldte boka.

For det andre kan man forsøke å utvikle det vi kan kalle anmeldelsenes estetiske eller underholdende funksjon, altså å utforme selve anmeldelsesteksten på en slik måte at den i seg selv gir en leseopplevelse. Jeg vil på ingen måte hevde at sakprosakritikken i avisene er dårlig skrevet. Men de fleste kritikerne har lagt seg på en forholdsvis nøktern mellomstil, og det er langt mellom de friske formuleringene og de originale tekstlige grepene.
     Men hvordan kan avisene legge til rette for mer perspektiverende og underholdende sakprosaanmeldelser? Ett enkelt grep kan være å satse på lengre anmeldelser. Det tar plass å analysere, diskutere og gi nye perspektiver på en bok, og de perspektiverende anmeldelsene jeg fant i min undersøkelse, var alle godt over 3000 tegn lange.

En satsing på lengre anmeldelser vil antagelig medføre at færre bøker blir anmeldt, men det er ikke noe stort problem, for avisene vil uansett bare kunne anmelde en brøkdel av den sakprosaen som utgis i Norge hvert år.
     Hvis man ønsker å utvikle den estetiske eller underholdende siden ved sakprosakritikken, kan det være nødvendig å satse på noen få, profesjonelle kritikere, framfor å sette anmeldelsesoppdrag bort til fagpersoner som har spisskompetanse innenfor det temaet som den aktuelle boka tar opp. Kritikk er et håndverk, og det krever tid og erfaring å utvikle en velfungerende og særegen kritiker-stemme.
     En slik løsning er selvfølgelig ikke helt uproblematisk. En sakprosakritiker må jo også besitte et visst minimum av kunnskap, for uten kunnskaper kan man risikere å lovprise faglig svake utgivelser, og uten kunnskaper man kan heller ikke bringe inn de nye perspektivene som jeg tidligere har etterlyst. Men kan vi egentlig kreve at én og samme sakprosakritiker skal ha inngående kunnskaper om alt fra oljeøkonomi, via Bjørneboes liv til behandlingen av tyskerjentene etter krigen?

Vi står kanskje her overfor en av de største utfordringene for sakprosakritikken. Den ideelle kritikeren bør på den ene siden ha formuleringsevnen til en profesjonell skribent, og på den andre siden innsiktene til en fagekspert. Og med tanke på hvor mange fagfelt som sakprosaen omfatter, vil disse egenskapene vanskelig kunne samles i én og samme person. Men det er i det minste et ideal vi kan forsøke å strekke oss etter.
     Og det er da med stor glede jeg nå overlater ordet til en tidligere sakprosakritiker som – etter min mening – lyktes godt i å forene fagkunnskap med en særegen språklig stil, og som i sin tid i Dagbladet skrev anmeldelser med både en perspektiverende og en estetisk funksjon, nemlig Tore Rem.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>