>Artikler Prosa 06|10

>Kritikk: Sakprosakritikken i Norge, sett fra Aftenposten

Knut Olav Åmås



Prosa 06 10

Åsa Linderborg "Vem vil diskutera innehållet på ett sätt så att huden bränner?" spør kulturredaktøren i svenske Aftonbladet, etter å ha lest anmeldelser av sakprosabøker i norske aviser: ”I Norge är tonen i sakprosakritiken oftare mer tillbakadragen enn i Sverige. Den er på gränsen till oengagerad. Viljan till saklighet – vilken alltid måste vara överordnad! – gör, tror jag, skribenterna rädda att visa känslor. Det gör artiklarna ofta lite tråkiga. De är välskrivna, men lite torftiga. Ingen skribent vågar heller använda sin humor i sina texter.” Les artikkelen.

Bonusartikler om sakprosakritikk
Interessert i utdypning og mer kritikk av kritkken? Les flere artikler eksklusivt publisert på www.prosa.no:

Karin Haugen
Redaktørene plikter å dyrke fram like permanente og skarpe kritikerstemmer for sakprosaen som de gjør for skjønnlitteraturen. Faren i dag er at man for sakprosatitler kaller inn eksperter i manesjen. De er på sett og vis umistelige: De skaper liv og de skaper leven, og det er ofte en svir å lese. Men vi trenger også kritikere som forstår seg selv som kritikere, ikke som spesialiserte fagdommere. Ellers får vi ikke et skjerpet blikk for prosaen, for bøkene som bøker, men legger opp til en evig kjeklen blant fagfeller. Les artikkelen.

Jonas Bakken
Avisenes plateanmeldelser har langt på vei mistet sin funksjon. Eller rettere sagt: De har blitt utkonkurrert av nyere Internett-baserte tjenester, som utfører både den journalistiske og den rådgivende funksjonen på en langt bedre måte. Kan litteraturkritikken styrke andre funksjoner, så ikke det samme skjer med den? Les artikkelen.

Tore Rem
Jens Bjørneboe hevdet at kritikeren burde være følsom som en yngling og lærd som en gammel litteraturprofessor. Jeg mener dette er passe kravstort, men vil likevel gå lenger. Den gode sakprosakritiker må også, og ikke minst, forplikte seg på en særskilt rolle. Les artikkelen.

Åsa Linderborgs og de fire nettpubliserte artiklene er bearbeidede versjoner av innlegg holdt på seminaret «Kritikk av kritikken», arrangert av Norsk kritikerlag, NFFO og Prosa 28.9.10.

Takk for et inspirerende og reflektert innlegg fra kulturredaktøren i Aftonbladet, Åsa Linderborg. Det kommer fra en kulturansvarlig med et ståsted og derav følgende standpunkter.
     Slikt er av vesentlig betydning i en medieverden som tidvis og stedvis er profesjonalisert og avideologisert. For det er ikke bare sakprosakritikere som må ha et samfunnssyn og et menneskesyn, det må alle mediemennesker. Og ideologiene finnes selvsagt der, i medienes praksis, de gjøres bare sjelden tilstrekkelig uttrykkelige og artikulert.
     Men i slik synliggjøring og artikulering er Åsa Linderborg stundom et forbilde, enten man er enig med henne eller ikke, enten man skriver ut fra et venstreradikalt standpunkt, som hun gjør, eller fra et liberalkonservativt, som jeg gjør som kulturredaktør i Aftenposten.
     Vi deler en sans for og søken etter skribenter, kritikere og kommentatorer som man ikke så sikkert vet på forhånd hva vil si og mene, men som tenker gjennom sine prosjekter. Dem er det ikke nødvendigvis så fryktelig mange av – de uforutsigbare som overrasker oss.
     Det er hyggelig med de positive punktene Linderborg nevner, bygget på en gjennomgåelse av et ørlite og tilfeldig utvalg av sakprosakritikker fra norske aviser. Hun sier hun finner både velskrevet og velformulert kritikk som holder høy standard. Dét er likevel lite å slå seg til ro med. For det har nok ikke skjedd så veldig mye av profesjonalisering og genreutvikling med sakprosaanmelderiet de siste par tiårene. Det må både aviser og kritikere ta på sine kapper.
     Så hvordan skal vi få til utvikling? Jo, for eksempel ved å prøve å oppmuntre og gi kreditt til de mange som faktisk har gjort og gjør noe med situasjonen, ikke minst tidsskriftet Prosa. Dertil må vi være flinkere til å fokusere mer på hvordan vi kan utvikle genren og kritikken. Hva har vi for eksempel å lære av svensk sakprosakritikk? Og hva kjennetegner generelt den skarpeste sakprosakritikken som utøves internasjonalt?
     Tillat meg et lite innsmett, før jeg går videre med kommentarer til Åsa Linderborgs innlegg: Hvordan ser prioriteringen av sakprosa ut fra en kulturredaktørs ståsted, i dette tilfelle mitt i Aftenposten?
    Jo, vi bruker mer plass på sakprosakritikken de siste par årene, prøver å følge opp utgivelsene langt mer systematisk, vi har engasjert flere kritikere på feltet som vi ber fordype seg utelukkende i sakprosa, og vi kontakter oftere anmeldere med spesialkompetanse når det trengs. Og dette stoffet er inne i en positiv utvikling i avisen: Det har høyere prestisje og møter større interesse i redaksjonen, det ses som dagsordensettende kulturstoff som vies plass ikke bare på de vanlige litteratursidene, og norsk og internasjonal sakprosa behandles dertil ofte i egne kommentarer.
     For øvrig satser vi mer på ambisiøse, lengre samleanmeldelser også på dette felt av litteraturen. Det håper jeg kan gi litt flere perspektiverende anmeldelser, større leserutbytte og mer lesning. Dette tror jeg også kan gjøre anmelderiet litt mindre fragmentert, slik at vi ikke hele tiden skriver enkeltanmeldelser av enkeltbøker. Det er ett virkemiddel for at vi skal kunne greie å løfte frem en del av det viktigste som utgis, fortelle hva som er godt og dårlig og gi leserne kunnskap. Og for at vi skal kunne dyrke den motstand som er essensiell i sakprosaens og kritikkens samfunnsrolle.

I sakprosakritikken forsøker vi ellers å få til mer av det følgende:
• Skrive om de viktigste internasjonale sakprosabøkene når de kommer.
• Lese flere magasiner og tidsskrifter kritisk, ikke minst de som finnes i Narvesens hyller. De er også litteratur, de er også sakprosa.
• Skrive mer om lærebøker og skolebøker – men det blir i rykk og nap.
• Anmelde sakprosa for barn og unge oftere.
• Anmelde flere nettsteder og blogger.

Dette er på mange måter et markant utvidet litteraturbegrep. Det sier seg selv at vi da må gjøre strammere prioriteringer med annen litteratur, siden vi ikke kan bruke så mye mer plass på litteratur enn vi gjør i dag (for litteratur er allerede det vi skriver mest om/har flest anmeldelser av).
    Men la meg så gå videre i min respons til Åsa Linderborg, som er mitt oppdrag her. Hun ønsker sakprosakritikk med mer temperament. Det er det enkelt å si ”ja takk” til. Temperatur og engasjement mangler ikke bare i sakprosakritikken, men kanskje enda mer i skjønnlitteraturkritikken. Og det mangler i kulturjournalistikkken generelt. Jeg husker en analyse av Eivind Tjønneland for noen år siden. Han mente at det verken er spalteplass eller kunnskap som mangler i norsk kulturjournalistikk, men prosjekter som noen brenner for, og personer som brenner. Det finnes til enhver tid ikke en voldsomt stor mengde av dem.
    Men det finnes faktisk gode unntak, også blant sakprosakritikerne. Vi har engasjert skribenter som Aage Borchgrevink og Ivo de Figueiredo i det siste. Det som særpreger slike som dem er at de gjør motstand, og har kunnskap nok til å fortelle alternative historier. Og at de tør å bli anklaget for å være urettferdige.
    Det minner meg om hva vi vil med kulturjournalistikken – ikke primært se den som en egen, adskilt sektor, men som samfunnsjournalistikk, som en gren av journalistikken som rår over spesielt gode redskaper og formater til båe å beskrive og å tolke omgivelsene og tilværelsen på. Som den gode kommentaren handler også den gode sakprosakritikken om måter å se på, og gjennom dette få ordene til å bety noe igjen, for leserne. Jeg ønsker å få våre sakprosakritikere til å skrive lærerike tekster som står på egne bein som skriftstykker, helt uavhengig av om kritikken vil føre til at leseren går til boken selv. For de fleste som leser sakprosastoff, leser ikke bøkene.
    Det hindrer slett ikke at man må inkludere refleksjoner over form og språk når man anmelder sakprosa. Det er beklagelig ofte en mangel, som Åsa Linderborg riktig påpeker. Vi må ofte minne anmelderne på denne siden ved sakprosakritikken.
    En mer underholdende, leseverdig og sprudlende stilistikk er det også grunn til å ønske seg i sakprosakritikken: Anmeldere som bruker seg selv, som vil sette dagsordener og forandre lesernes måte å se og tenke på – og midt i dette tørre å erkjenne at de har innflytelse, er aktører, ikke uskyldige observatører. De skal kanskje bidra til å stoppe enkelte forfatterskap, og skubbe på andre.
    Hvordan få til mer selvstendighet og gjøre kritikken mer virksom og spennende? Vi som er kulturredaktører søker anmeldere som i hvert enkelt tilfelle har kunnskap stor nok til at selvtilliten blir betydelig nok. Og som den legendariske svenske kulturredaktør Olof Lagerkrantz skriver: Det finnes ikke noe vakkert språk uavhengig av kunnskap om selve saken.
    Men fører dette til at vi i redaksjonene i enda flere tilfeller bør innhente eksperter som anmeldere, som Linderborg synes å ha sans for? Jo, i en del tilfeller, det gjør vi da også. Men det må være spesielt begrunnet, og kan lett gå utover lesningen av bøkene som bøker og fremdyrkingen av sakprosakritikk som en egen profesjon.

Tre raske momenter om sakprosakritikk på slutten:
For det første: Det er et godt poeng at en sammenfatning av bøker ofte mangler – hva vil egentlig forfatterne med sitt prosjekt? Viktig kunnskap glipper for anmelderne hvis de ikke svarer på det spørsmålet. Og for leserne!
For det andre: Jeg kjenner ikke igjen et så kjønnsskjevt bilde som Linderborg tegner av sakprosakritikken – at den er skrevet ”av menn for menn”. De fleste vi har rekruttert i det siste er kvinner.
For det tredje: Linderborgs oppfatning av biografigenren virker ikke særlig oppdatert. Jo, biografier handler som oftest om en enkeltperson. Men de virkelig gode biografiene er kontekstuelle, de er flerfaglige og de er de mest intelligente tidsbilder det er mulig å tegne mellom to permer – som Tore Rems Bjørneboe-biografi av i høst er det.

Nettopp slike bøker er vanskeligere å anmelde klokt enn de fleste andre: Fordi de som oftest blir velvillige, platte utlegninger av en boks innhold konkludert med lettvinte, overfladiske vurderinger og dommer.
     Og i den setningen har jeg oppsummert noen av den norske sakprosakritikkens hovedproblemer.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>