>Artikler Prosa 06|10

>Agenda: Nødutgang fra Afghanistan Om Vestens fiasko og «afghansk virkelighet»

Torunn Wimpelmann Chaudhary 

Ni år etter invasjonen av Afghanistan blir landets innbyggere nå fortalt av vestlige politikere og forskere at menneskerettigheter, sentralstat og et offentlig rettssystem ikke er en del av «afghansk kultur» og «afghansk virkelighet». I stedet for å skylde på afghanerne, bør vi ikke – før vi stikker ut nødutgangen – ha anstendighet til å erkjenne hvilke begrensninger vi selv har skapt for utviklingen i landet?

Prosa 06 10

KRIGEN I AFGHANISTANhar utviklet seg til en hodepine av uforutsette dimensjoner. NATO ser nå etter en vei ut. Dette krever at ambisjonsnivået nedjusteres dramatisk, men samtidig på en måte som ikke gir inntrykk av totalt nederlag. Mens man tidligere snakket stort om kvinnefrigjøring, demokrati- og statsbygging, heter det nå stadig oftere at «afghanske tradisjoner», «afghansk kultur» og «den afghanske virkeligheten» må respekteres. «Vi» må ikke pådytte «dem» vestlige modeller. Slike retoriske grep tåkelegger imidlertid at NATOs luftige visjoner for Afghanistan først og fremst fungerte som legitimering for den militære invasjonen. De ble aldri systematisk fulgt opp på bakken og i mange tilfeller direkte undergravd av alliansens egne handlinger. Derfor er «den afghanske virkeligheten» som angivelig begrenser hva Vesten kan – eller kunne – forventes å oppnå i Afghanistan, noe vi i stor grad selv har vært med på å forme.

I mange år har norske myndigheter, i likhet med kollegaer i andre NATO-land, presentert krigen i Afghanistan som et humanitært prosjekt: Norge er i Afghanistan som følge av en NATO-operasjon med FN-mandat, for å bekjempe terror og for å gjøre afghanerne i stand til å ivareta sin egen sikkerhet. Krigen er blitt rettferdiggjort gjennom referanser til antall nystartede jenteskoler, forbedringer i helse- og utdanningssituasjonen i landet, og en nedgang i menneskerettighetsbrudd sammenliknet med situasjonen under det isolerte Taliban-styret. Motstandere av krigføringen er ofte tillagt posisjoner hvor man nærmest ofret den afghanske befolkningen og særlig kvinnene for sin egen bekvemmelighets skyld, eller eventuelt mangel på overbevisning. Store ord om krigens hensikt og legitimitet har dermed skygget for konkrete drøftinger av den faktiske utviklingen i Afghanistan – og hvordan og hvorvidt erklærte mål for norsk og internasjonal «tilstedeværelse» faktisk kan oppnås. Imidlertid er offisielle fremstillinger av krigen som et prosjekt drevet av ønsker om å forbedre Afghanistan, blitt vanskeligere å opprettholde etter som sikkerhetssituasjonen er blitt stadig verre. Det er åpenbart for alle som befinner seg i Afghanistan, at utviklingen i landet har gått i fullstendig feil retning etter invasjonen i 2001. Forholdene er mer dramatiske enn mange i Norge innser. I forbindelse med feltarbeid for doktorgradsstudier om vold mot kvinner bodde jeg i landet fra sommeren 2009 til høsten 2010. Selv om mesteparten av datainnsamlingen foregikk i Kabul, reiste jeg også rundt. Jeg beveget meg alltid i en lokal, vanlig bil med en afghansk kollega og iført lokale klær. Før jeg skulle dra et sted, diskuterte jeg nøye med kollegaer, hentet informasjon fra venner og bekjente og snakket med sjåfør og reisefølge for å forsikre meg om at de var komfortable med å dra. I løpet av det drøye året jeg var i Afghanistan ble bevegelsesfriheten min dramatisk innskrenket. Mens mesteparten av Sør- og Øst-Afghanistan lenge hadde vært regnet som for usikkert å ferdes i for utlendinger eller afghanere uten gode lokalkontakter, ble det sommeren 2009 ansett som greit å kjøre fra Kabul til Mazar-e-Sharif i nord, og videre fra Mazar til Faryab i nordvest. Også til Nangarhar mot Pakistan i øst og til Bamyan i Sentral-Afghanistan ble ansett som relativt uproblematiske ruter. Da jeg dro i september i år, var det knapt en provins igjen hvor veiene ble regnet som sikre nok for utlendinger og afghanere uten lokalkontakter. Til og med veien fra Kabul til Bamyan, provinsen midt inne landet som lenge har vært omtalt som «Afghanistans fredelige oase», ble utsatt for angrep. Og ikke minst var situasjonen i Faryab-provinsen dramatisk forverret. I denne provinsen, der de norske styrkene i Afghanistan befinner seg, ble vi fortalt i august 2010 at alle hjelpeorganisasjonene hadde suspendert aktiviteter utenfor provinshovedstaden. Sett fra Kabul høsten 2010 var bildet dette: Man kunne knapt kjøre ut av byen, muligens med unntak av til Panshjir-provinsen to timer nord, et av de siste holdepunktene til den såkalte nord-alliansen da Taliban kontrollerte mesteparten av Afghanistan i 2001. Ni år med internasjonale militære operasjoner hadde altså ført til at NATO og regjeringsstyrkene hadde tapt kontrollen over mesteparten av Afghanistan.

Hvordan kunne dette skje? Det er nå klart at NATOs militære strategi siden begynnelsen av invasjonen i 2001 har vært skiftende og preget av indre motsetninger. I første fase ble Taliban-styret styrtet av amerikansk bombing samt spesialsoldater og afghanske kommandanter – bakkestyrker som deretter fortsatte jakten på Al Qaida-medlemmer i grenseområdet mot Pakistan. Operasjonsområdet til den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF (International Security Assistance Force), som hadde som mandat å stabilisere Afghanistan, ble gradvis utvidet fra Kabul til resten av landet. Hoveddelen av styrken var fra USAs allierte, mange av dem takknemlige for å kunne vise sin lojalitet til USA uten å delta i invasjonen av Irak. Men hva disse styrkene skulle gjøre, bortsett fra å «bidra til å skape sikkerhet» (i seg selv et høyverdig mål det er vanskelig å være imot), synes aldri å ha blitt avklart. Ett tilsynelatende forsøk på å utarbeide en helhetlig militær strategi kom omsider i 2009 i form av en såkalt COIN-doktrine (av Counter Insurgency, eller opprørsbekjempelse). Under ledelse av den myteomspunne amerikanske generalen Stanley McChrystal representerte dette en mer sammenhengende, om ikke nødvendigvis realistisk, militær strategi for Afghanistan. Ved å beskytte befolkningen og tilby dem godt styresett skulle utenlandske styrker og bistandsarbeidere vende afghanerne mot opprørerne og nekte sistnevnte handlerom. McChrystals plan var altså å få den afghanske befolkningen på sin side. De offensive operasjonene som hadde ført til sivile ofre og spredd frykt og motvilje mot utenlandske styrker, skulle reduseres. Det viste seg imidlertid at samtidig som McChrystal snakket om å bygge tillit, ble lik-vidasjonsoperasjoner mot Taliban-medlemmer i det stille trappet kraftig opp.1 Operasjonene var ledet av utenlandske spesialstyrker og basert på hemmelige lister. Dette økte neppe følelsen av sikkerhet blant befolkningen eller styrket deres tillit til myndighetene og deres utenlandske støttespillere i tråd med McChrystals mål. Og mye tyder også på at COIN-doktrinen mer eller mindre allerede er droppet i Afghanistan. I Faryab-provinsen sliter nå norske styrker kraftig. Det norske forsvaret har imidlertid langt på vei unngått en debatt om rasjonaliteten ved det de foretar seg, ved å i stedet rette pekefingeren mot de tilstedeværende bistandsorganisasjonene. Forsvaret hevder at bistandsorganisasjonene har vært lite samarbeidsvillige og ikke trådd støttende til i etterkant av militære operasjoner, for å generere godvilje blant befolkningen. Men slike forklaringsmodeller tar ikke inn over seg det afghanerne til stadighet har understreket: Tap av slektninger, hjem, livsgrunnlag og sikkerhet, som følge av militære operasjoner, er hovedproblemet, ikke mangel på utviklingshjelp. Norske myndigheter har på sin side gjentatte ganger understreket at norsk militært nærvær har som mål å gjøre afghanerne i stand til å ivareta egen sikkerhet. Norske soldater skal lære opp afghanske, slik at Afghanistan kan bli «selvforsynt med sikkerhet». Det er en ambisjon det er vanskelig å si seg uenig i. Men den utgjør på ingen måte en strategi: Hovedproblemet er at angrepene på sikkerhetsstyrker, både utenlandske og afghanske, øker. Afghanske sikkerhetsstyrker kunne muligens vært utmerket i stand til å ivareta landets sikkerhet, om de ikke hadde vært under angrep hele tiden. Uttalte mål om at afghanerne skal bli i stand til å ivareta egen sikkerhet, likner med andre ord en visjon mer enn en realiserbar strategi. Likevel: Den norske militære strategien, hvor usammenhengende den enn er, er i alle fall til en viss grad debattert i det offentlige ordskiftet. Det samme kan ikke sies om utviklingshjelpen – det er knapt debatt om de 750 millioner årlige norske bistandskronene til Afghanistan. Regjeringen har lenge gjort et poeng av at Norge bruker like mye penger på sivil bistand som på militær innsats. Hvorfor det i seg selv skal være et mål at den sivile bistanden er like høy som det militære forbruket, er imidlertid uklart. Hva – eller hvem – hjelper det å pøse milliarder av kroner inn i et av verdens fattigste land? I Kabul klarer den afghanske statsadministrasjonen på ingen måte å forvalte bistandsstrømmen på en forsvarlig måte. Derfor ansettes utenlandske eksperter som plasseres på alle ledd i den offentlige administrasjonen for å hjelpe den afghanske staten å bruke bistandsmidlene. Utenfor statssektoren er tilstandene like absurde. De mange ikke-statlige bistandsorganisasjoner konkurrerer om å ansette et fåtall utdannede og engelskspråklige afghanere. Mange av disse mottar lønninger som er langt over norsk nivå for tilsvarende kvalifikasjoner. At det er så mye midler tilgjengelig, har også ført til at det afghanske sivilsamfunnet, og særlig kvinnebevegelsen, kjemper seg imellom om finansiering snarere enn å samarbeide og danne allianser. Alt dette tyder på at det hadde vært fornuftig å redusere pengebruken. Men Afghanistan er altså verdens største mottaker av norsk bistand. Kanskje – som Aslak Sira Myhre foreslår i kapitlet «Våre gutter kjemper ikke min krig» i boken Herskap og tjenere – er «ideen om Norge som en ‹humanitær stormakt› en nødvendig betingelse for norsk deltakelse i krigen». Selv om det ikke sies eksplisitt av norske myndigheter, underbygger volumet på bistanden ideen om at Norge er i Afghanistan ikke for å krige, men for å skape utvikling: Militære operasjoner skal altså skape den nødvendige sikkerheten som må til for å gjenoppbygge Afghanistan. Imidlertid kan det faktiske forholdet sies å være motsatt: Bistanden er i Afghanistan for å legitimere den norske krigføringen, som alene hadde blitt stående ganske annerledes. Og dersom virkeligheten er at bistandens formål ikke først og fremst er å gjenoppbygge Afghanistan, men å legitimere norsk militær tilstedeværelse, blir det kanskje ikke så interessant for norske myndigheter om bistanden bidrar til utvikling eller ei.

Vi har i høst fått flere bøker med ambisjoner om å røske opp i den norske Afghanistan-debatten. De viktigste er journalist Anders Sømme Hammers Drømmekrigen og Kai Eides Høyt spill om Afghanistan. Drømmekrigen er et produkt av forfatterens tre år som eneste norske journalist bosatt i Kabul. Gjennom boken beskriver han sine forsøk, iblant famlende, på å rapportere fra Afghanistan, som en slags gradvis bevisstgjøringsprosess. Fra et ønske om å være der det skjer, oppleve krig og spenning, beskriver Sømme Hammer hvordan han etter hvert begynner å stille seg mer kritisk til den internasjonale og etter hvert også den norske krigføringen i Afghanistan. Veien dit er imidlertid lang og ikke alltid like lett. Forfatteren er befriende ærlig om hvor vanskelig det er å samle inn informasjon i Afghanistan, et land hvor det å sette ut og tolke rykter både er en overlevelsesteknikk og en politisk strategi, og hvor bevegelsesfriheten – som beskrevet ovenfor – innskrenkes måned for måned. Sømme Hammer er åpen om egne feilsteg og begrensninger og tilbyr et interessant innblikk i hvordan både han selv og andre journalister arbeider i krig. Forfatteren problematiserer sin egen tilstedeværelse i et land som har underbygd karrieren til mange av oss. Bokens sterkeste og mest verdifulle del er imidlertid kritikken av Norges krigføring i Faryab-provinsen. Sømme Hammer skildrer hvordan den norske stabiliseringsstyrken i Faryab stadig oftere kommer i kamper, og at sikkerhetssituasjonen stadig har forverret seg. Han påpeker at norsk politisk lederskap har klart å unngå en reell diskusjon om hvorfor dette er resultatet av Norges krigføring – blant annet ved at norske medier ikke tilstrekkelig har utfordret Forsvarets velsmurte informasjonsapparat. Sømme Hammer påpeker også at norske styrker systematisk har deltatt i den såkalte Operation Enduring Freedom (den amerikansk-ledede terroristjakten), til tross for at regjeringspartiet SV la ned forbud om dette i Soria Moria-erklæringen. Videre rokker forfatteren ved Forsvarets eufemistiske fremstilling av norske soldaters «opplæring» av afghanske sikkerhetsstyrker, når dette i praksis betyr at norske styrker kjemper sammen med, og ofte leder, afghanske styrker i kamp. Mer enn noe annet demonstrerer Sømme Hammers bok hvor lite som faktisk skal til for å forstyrre offentlige norske versjoner av situasjonen i Afghanistan. Denne delen av boken kunne det også vært gjort mer ut av. Norske medier har i liten grad ettergått Forsvarets og Regjeringens offisielle fremstillinger og resonnementer – som ved bare litt nærmere etterprøving ofte står til falls.

Kai Eides
Høyt spill om Afghanistan er også en personlig beretning – om forfatterens to år som FNs spesialutsending til Afghanistan fra våren 2008 til våren 2010. På samme måte som Sømme Hammer tilbyr Eide en åpenhjertig og selvgranskende refleksjon over egne, ofte dramatiske opplevelser. Imidlertid er Eides materiale langt mer spennende enn Sømme Hammers for dem som har fulgt Afghanistan de siste årene. Vi får innblikk i de politiske prosessene i Eides periode i Afghanistan; det kontroversielle presidentvalget i 2009 og den bitre og offentlige feiden mellom Eide og hans nestkommanderende Peter Galbraith. Eide gir også en interessant karakterbeskrivelse av Karzai: hans begrensninger, stadig svakere dømmekraft og mangel på visjoner for landet sitt. Samtidig ber Eide om mer forståelse for den kompliserte situasjonen presidenten opererer i. Eides bok både bekrefter og videreutvikler inntrykket Sømme Hammers bok (og utenlandsk kritisk journalistikk) gir av mangelen på en gjennomtenkt strategi for den internasjonale operasjonen siden 2001. Ifølge Eide har det «i virkeligheten ‹ikke vært noen dyptgripende diskusjon om strategi› verken i Kabul eller Washington». Spesielt kritisk er han til amerikanerne, som han beskylder for stort sett å kjøre sitt eget løp. Dette har resultert i at det internasjonale nærværet er blitt stadig mer militarisert. Man har ikke hatt noen helhetlig politisk analyse. Militær tankegang og militære aktører har fått dominere, uten seriøse forsøk på å få til politiske prosesser eller sivil gjenoppbygging. Begge bøkene er viktige, ikke minst fordi et mer kritisk blikk på hva Norge og NATO egentlig har foretatt seg i Afghanistan de siste årene, er uhyre vesentlig når fokuset nå i økende grad blir exitstrategier. I jakten på en vei ut av det militære uføret i Afghanistan blir det stadig tydeligere at tidligere forpliktelser til menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og statsbygging viskes ut, både på bakken og i politisk retorikk. Aftenposten, som i dekningen av denne krigen har vært det norske forsvarets forlengede informasjonskanal, uttalte på lederplass 29. juni i år at «siktemålet må være langt mindre ambisiøst». Det synes å oppsummere posisjonen som nå mer eller mindre eksplisitt formidles fra ledende norske politikere og militære – i likhet med kollegaer i andre NATO-land. Utenriksminister Gahr Støre har gradvis justert sin retorikk i denne retningen. I et intervju i Dagsavisen 5. mars i år (om den forverrede ytringsfrihets- og menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan) uttalte han for eksempel at Norge «må ta høyde for at de demokratiske myndighetene kan komme til å velge løsninger som strider med våre verdier og som direkte byr oss imot. Et av de områdene er kvinners rettigheter».

På bakken har det imidlertid vært klart lenge at NATO-alliansens egne handlinger har bidratt til å undergrave vestlige visjoner om demokratisering, likestilling og etablering av moderne statsstrukturer. Etter som situasjonen for utenlandske styrker stadig blir verre, blir dette bare tydeligere. Det amerikanske militæret ønsker nå å styrke «tradisjonelle strukturer» som en motvekt til et stadig mer ekspanderende Taliban. En evaluering av amerikansk etterretning i Afghanistan argumenterer for at amerikanske soldater må gjenopprette makten til tradisjonelle stammeledere og såkalte eldre som har sett sin posisjon dramatisk svekket av Taliban.2 Mens britene i lengre perioder har jobbet med stammeråd i «sin provins» Helmand, har det statlige bistandsorganet USAID nå adoptert som sin strategi å styrke det uformelle rettssystemet, fordi det er en utbredt påstand at et ineffektivt offentlig rettssystem – et system som det nå hevdes er fremmed for «afghansk kultur» – har drevet mange over i armene på Taliban. Det uformelle rettssystemet – såkalte jirga og shura-råd – har lenge vært kjent for sine kvinneundertrykkende praksiser. Disse rådene ledes av innflytelsesrike menn, og beslutninger tas med sikte på å gjenopprette harmoni i lokalsamfunnet snarere enn å straffe forbrytelser. Kvinner har praktisk talt aldri anledning til å delta i disse foraene. I stedet blir de ofte gitt bort som kompensasjon til den fornærmede part i konflikter. Hva skjer når afghanske aktivister og kvinnerettsforkjempere protesterer mot at slike institusjoner mottar vestlig støtte? Vinteren 2009 ble jeg kjent med en meget oppgitt kvinne fra den afghanske menneskerettighetskommisjonen. Hun hadde i lang tid hatt innvendinger mot et nytt forslag som ville gi det uformelle rettssystemet en offisiell anerkjennelse. Dette var en idé først og fremst promotert av vestlige antropologer og bistandsaktører, som hadde nedsatt en arbeidsgruppe for å få gjennom forslaget. Kvinnen mente at det uformelle rettssystemet var kvinnediskriminerende og hadde lite i dagens Afghanistan å gjøre. Å gi det en offisiell rolle ville styrke dets posisjon dramatisk. Da hun og andre fra sivilsamfunnet protesterte, ble de imidlertid fortalt av vestlige medlemmer av arbeidsgruppen at disse tradisjonelle rådene var en del av afghansk tradisjon og virkeligheten på bakken. Og siden det amerikanske militæret allerede jobbet med disse stammerådene, var innvendinger uansett fånyttes.

Et annet kontroversielt
emne for mange afghanere er at man har begynt å organisere selvforsvarsstyrker – militser – på lokalt nivå. Lite tyder på at slike grupperinger er forenlig med en nasjonal, enhetlig sikkerhetsstyrke under sentral kontroll og ansvarlig overfor befolkningen, altså et sentralt element i en moderne rettsstat. Mange afghanere frykter da også at disse militsene lett kan komme helt ut av kontroll, som de gjorde tidligere da den Sovjet-støttede regjeringen skapte et liknende system. Nylig ble det bekreftet at også norske styrker har samarbeidet med slike grupper. Imidlertid vil ikke vestlige ledere innrømme at fremveks-ten av slike militser på noen som helst måte er knyttet til det vestlige nærværet. I stedet hevdes det at militsene er en del av «afghansk virkelighet»: I en uttalelse fra utenriksminister Gahr Støre het det at «siden arbakiene (en betegnelse på selvforsvarsgruppene) er en del av den komplekse virkeligheten på bakken, må Forsvaret forholde seg til dem».3 Man skulle altså tro at disse grupperingene oppsto på egen hånd, hvorpå utenlandske styrker rett og slett bare fant dem der og således var nødt til å forholde seg til dem. Men dette stemmer ikke. Militsene har lenge inngått som en uoffisiell del av NATOs forsøk på å bekjempe opprørsstyrkene. De rekrutteres i samarbeid med diverse lokale makthavere og trenes av utenlandske spesialsoldater. Australske medier rapporterte nylig at militsmedlemmer knyttet til en notorisk lokal kommandant fra Uruzgan-provinsen i sør ble flydd til Australia for å motta militærtrening sammen med australske elitesoldater. Konfrontert med opplysningene uttalte det australske forsvaret at det var viktig at den australske hæren opererte innefor rammeverket av «afghansk kultur». I Nangarhar-provinsen i øst inngikk amerikanerne i vår i år en avtale med lederne av Shinwari-stammen, som i bytte mot bistandsprosjekter og ammunisjon skulle bekjempe Taliban i sine områder. Avtalen ble forhandlet direkte med amerikanerne, og tilsynelatende uten afghanske myndigheters involvering. En representant for amerikanske myndigheter erklærte at denne ordningen simpelthen representerte en støtte til afghanske «eldste» som ønsker å bringe frem igjen sin opprinnelige kultur og motsette seg Taliban-opprørere som forsøker å ødelegge denne kulturen. I virkeligheten har altså fremveksten av disse grupperingene skjedd på vestlig initiativ. Og sommeren 2010 fikk general David Petraeus, mannen som har i oppgave å lede USA ut av Afghanistan med æren i behold, presset gjennom en godkjennelse fra president Karzai om oppstart av et militsprogram på nasjonalt nivå.

Krigen i Afghanistan
ble presentert som et humanitært prosjekt som skulle utvikle Afghanistan, fremme menneskerettigheter og kvinners posisjon. Vestlige ledere har derfor et forklaringsproblem, både overfor hjemmepublikum og afghanske aktører, når man nå i stadig større grad går bort fra dette. Løsningen blir altså å henvise til «afghansk kultur» og «afghansk virkelighet». Lokalbefolkningen og lokale tradisjoner presenteres nå av vestlige politikere som uforanderlige og homogene størrelser, som legger begrensninger på hva som er mulig å oppnå i landet. Slike fremstillinger kan tjene NATO-regjeringer på jakt etter retrett med noe av æren i behold, men de er feilaktige og bør identifiseres som sådan. Det finnes ikke en enhetlig, stillestående «afghansk kultur», like lite som det finnes en enhetlig, stillestående «norsk kultur». Som i alle andre land er selvsagt spørsmålene om hvilken form den afghanske stat skal ta, hvilke verdier den skal fremme og hva slags ansvarsforhold makthavere opererer med overfor befolkningen, bestemt av utfallet av ulike grupperingers maktkamp. De siste ni årene har også NATO-landene vært sentrale aktører i denne maktkampen. Og alliansen har ved mange anledninger, og i økende grad, direkte støttet opp under de samme kreftene de nå hevder gjør det umulig å transformere Afghanistan til en moderne stat. Vestens uttalte ambisjonsnivå i Afghanistan er altså i ferd med å bli kraftig nedjustert. I landskapet som NATO, Norge inkludert, nå synes å ville etterlate seg i Afghanistan, vil det være mindre rom for moderne statsstrukturer, menneskerettigheter, demokrati og likestilling. Vi må erkjenne at denne situasjonen i betydelig grad er blitt formet av NATO-landene selv. Vi kan ikke gjemme oss bak referanser til af-ghansk kultur, tradisjoner og virkelighet. Såpass skylder vi det betydelige antallet afghanske demokratiforkjempere, aktivister, politikere og andre som investerte i Vestens erklæringer om å bidra til en progressiv utvikling i landet.

Noter

 

  1. «Taliban claim success against Nato's night raids.» The Guardian 01.11.2010
  2. «Fixing Intel: A Blueprint for Making Intelligence Relevant in Afghanistan» av Major General Michael T. Flynn, Captain Matt Pottinger, Paul D. Batchelor 01.04. 2010 
  3. «Går i krigen saman med lokal milits.» Bergens Tidende, 27.10.2010

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>