>Min debut Prosa 05|10

Slyngel

Steffen Kverneland



Steffen Kverneland

Steffen Kverneland (47) er tegneserieskaper og illustratør. Hans sakprosadebut om oppveksten i Haugesund er allerede blitt en klassiker innenfor sjangeren selvbiografiske tegneserier. Og selvsagt fast inventar i haugesundske hjem.

Steffen Kverneland
Slyngel. En gang
slyngel – alltid slyngel
104 sider
No Comprendo Press 2002

HVA VAR MIN sakprosadebut? Ikke var det Slik har de det der & Den store hattefesten fra 1995, det var bare fiksjon som så dokumentarisk ut. Og ikke var det da jeg amputerte Stephen J. Waltons biografi om Ivar Aasen og Ketil Bjørnstads ditto om Munch for Prosa i 1995–96, det var jo andres tekster. Så var det vel Slyngel fra 2002 da, en bok med selvbiografiske tegneserier i forskjellige fasonger.
    Jeg hadde gradvis begynt å interessere meg mer for fortellinger basert på virkeligheten, og mindre for oppdiktede. Det kommer visst med alderen. Mennesker som eksisterer eller har eksistert, ting som har skjedd. Det gir en ekstra dimensjon. Virkeligheten er mer overraskende, uforutsigbar og rik enn fantasien. Mer original. Det finnes for eksempel ingen «normale mennesker» i virkeligheten, det er bare i fantasiløs fiksjon. Det er alltid noe sært med ethvert menneske, noe unikt, og ikke bare i utseendet. «Folk flest» er sære på de mest overrumplende måter. Det slo meg også at jeg gjerne ler (evt. griner) mer av ting jeg opplever sammen med folk, enn for eksempel av vitser. Som oppdiktede Homer Simpson sa en gang: «It’s funny because it’s true.» Så det føltes naturlig og inspirerende å forsøke seg på selvbiografiske serier.
    Men er selvbiografi hardcore sakprosa (selv om Knausgård kaller sin selvbiografi roman)? Samma det, for meg går i hvert fall vannskillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon. Har det jeg prøver å skildre skjedd, eller har det ikke skjedd? Uansett hvilke skjønnlitterære, subjektive, selvironiske, og juksete teknikker jeg benytter så prøver jeg å få fram noe som har hendt, ikke dikte opp en masse tøys.
    Slyngel er fragmentariske og tendensiøse memoarer og rekonstruksjoner. Jeg brukte en mengde litterære triks, både pga. manglende hukommelse og for at det skulle bli mer effektivt. Jeg slo sammen elementer, poengterte og spisset dialog, flyttet på ting og personer i tid og rom, trakk fra, overdrev, karikerte, bygget opp mot punchlines og dramatiske høydepunkt og generelt ryddet opp i rotet. Dessuten var det tynt med visuell informasjon fra gamle dager, jeg prøvde hele tiden å støtte meg til hukommelsen, men oftest måtte jeg tegne noe som helst så plausibelt ut.
    I «Slyngelalder» er det hele fortalt i tilbakeblikk av en litt masete, beruset og gammelmodig forteller (meg), mens i «Golæmæn og Blæra i Bærgæn» er det en usynlig lektor Tørrdal-aktig fortellerstemme (også meg). Men uansett hvor tøysete og selvironisk; alt pekte på ting som hadde skjedd.
    I Slyngel utviklet jeg mange av teknikkene som seinere skulle rendyrkes og videreutvik-les i samarbeid med Lars Fiske i Olaf G. fra 2004 og den pågående albumserien Kanon. Dette er urene genrehybrider som blander både biografi, kunsthistorie, reiseskildring, gonzoinspirert journalistikk, selvbiografi og forskjellig. Det viktigste for meg er at virkelighet funker så utrolig bra i tegneserieform. «Keep it real,» som ungdommen sier.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>