>Artikler Prosa 05|10

>Innspill: En ny kunnskapsorden. Tilbake til fremtiden med Store norske leksikon

Helge Jordheim



Prosa 05 10

DET ER JO BARE  å gratulere Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR! Uansett hvor mye de tenker seg å investere på sikt, må jo det å få overta hele Kunnskapsforlagets leksikondatabase vederlagsfritt kvalifisere som et røverkjøp – også ut fra de rent markedsmessige hensyn som kulturminister Anniken Huitfeldt la til grunn da hun nokså arrogant avviste det samme tilbudet. Uten tvil er kunnskap den varen som omsettes mest, og som det betales mest for i den globale økonomien. Men denne gangen var det altså opphørssalg. Som salgsvarer flest er ikke Kunnskapsforlagets database årets mote, men snarere fjorårets eller til og med det forrige tiårets. Med mindre varen er av en kvalitet som hever seg over motenes vekslinger, er det med andre ord en viss fare for at kjøperen vil fremstå som umoderne og uelegant. Det tror i alle fall kulturministeren. Det er mulig, ja nærliggende, å mistenke henne for rett og slett å være en moteslave – iallfall når det gjelder kunnskap. Men hva med de eldre herrer i Fritt Ord og Sparebankstiftelsen? Har de kjøpt seg avlagte dresser fordi de ikke er i stand til å finne seg noe bedre, fordi de ikke følger med på hva som er nytt og aktuelt?
    Dress eller ikke, det er grunn til å håpe at de som nå har påtatt seg ansvaret for at vi også i fremtiden kommer til å ha et nasjonalleksikon, om noen år vil fremstå som adskillig mer fremadskuende enn kulturministeren – både kunnskapsteoretisk, teknologisk og politisk. Mens Wikipedia, Huitfeldts favoritt, vil fortsette å være et overflødighetshorn av kunnskap, stort og smått, sant og halvsant, vil man med basis i Store norske leksikon (SNL) ha muligheten til å skape en ny kunnskapsorden for en digitalisert og globalisert virkelighet. Men da er det en jobb å gjøre først. Investeringer må også til
    SNL kan ikke videreføres, det må gjenoppfinnes. På nett, selvfølgelig. Papir og lærinnbinding som medium for encyklopedisk kunnskap er en saga blott. Det er vanskelig å tenke seg noen annen sjanger som egner seg bedre for en overgang til binære koder enn nettopp leksikonet. Det måtte i så fall være den nye Ibsen-utgaven.

Den nasjonale hukommelsen Oppgaven til et nasjonalleksikon som SNL, blir det hevdet, er å forvalte «den nasjonale hukommelsen» (Francis Sejersted) eller «den felles hukommelsen på morsmålet» (Trond Berg Eriksen). Kanskje høres dette riktig ut. Likevel er det to vanskelige bestemmelser vi har med å gjøre, som ikke uten videre kan legges til grunn for etableringen av en ny encyklopedisk kunnskapsorden. Hva betyr egentlig «nasjonal» og «felles» som kunnskapsmarkører? Og hva innebærer det å bruke et leksikon som hukommelsesmedium?
    Ti år inn i det 21. århundre er det to tendenser som mer enn noen andre utfordrer disse forestillingene: globaliseringen og digitaliseringen. Å gjenoppfinne SNL vil si å klarlegge hva en felles nasjonal hukommelse fortsatt kan bety i møte med disse utfordringene.
    For det første er det på ingen måte uproblematisk å forankre kunnskap i en forestilling om det nasjonale. Kunnskap på norsk, kunnskap om Norge, kunnskap for nordmenn – eller alle tre på en gang? Historisk sett var utgivelsen av det første norskspråklige leksikonet i 1907 en viktig del av nasjonsbyggingen. Førsteutgaven av Aschehougs konversasjonsleksikon forelå da også bare to år etter at Norge hadde løsrevet seg fra den svenske kronen. En egen nasjon trenger egen kunnskap. I løpet av 1900-tallet kommer leksikonet i fem utgaver. På 1930-tallet trykker konkurrenten Gyldendal sitt eget konversasjonsleksikon. Andre verk som fylte opp hyllene, var Norsk Allkunnebok, Familieboka og Hjemmets store leksikon. Utstilt i mørklakkerte reoler i mer eller mindre borgerlige hjem over det ganske land inntok encyklopediene en sentral plass i utviklingen av nasjonen Norge, både politisk og kulturelt. Leksikonets symbiotiske forhold til nasjonstanken viste seg igjen i 1978, da Aschehoug og Gyldendal slo sine pjalter sammen og grunnla det de selv kalte et «nasjonalleksikon».
    Globaliseringen etterlater oss mer usikre på hvordan vi skal vurdere nasjonen og det nasjonale. At vi trenger kunnskap i norsk språkdrakt, for å nå flest mulig og samtidig unngå at norsk som kunnskapsspråk forarmes, er det ingen særlig tvil om. Om det derimot finnes en spesifikt nasjonal kunnskap, som er særskilt tilpasset nordmenn, er et spørsmål som krever ytterligere diskusjon – med mindre vi går ut fra at nordmenn egentlig bare ønsker å lese om sitt eget land og sin egen historie. I så fall ville «nasjonalleksikon» også være for en innholdsangivelse å regne: fakta om Norge, på norsk, for nordmenn. Hva så når de som regnes som leksikonets brukere, alle som leser og skriver norsk, ikke lenger nødvendigvis deler en felles nasjonal hukommelse? Hva når de fakta som utgjør «Norge», finnes spredt over hele verden, på den pakistanske landsbygda, i de utbombede museumsruinene i Bagdad eller i et fengsel i Kongo? Det nasjonale i leksikonsammenheng kan ikke utgjøre et innhold, men må bety en orden, som er språklig, men samtidig kunnskapsteoretisk, politisk og historisk. En orden av oppslagsord, nivåer, kryssreferanser og lenker. Eller kanskje like mye en måte å bevege seg i denne ordenen på.

Komplett kunnskap Appellen til «den nasjonale hukommelse» aktualiserer ikke bare hvem som huskes, og hva, men også hvordan. I løpet av de siste ti årene har SNL forflyttet seg fra et medium til et annet: fra bindsterke, lærbetrukne bøker med godt papir, tettskrevne sider og et og annet bilde – til et digitalt system av tekster og hypertekster, klikkbare lenker, sider som viser til andre sider, alt online. Det har gjennomgått det man kunne kalle en «remediering» – ikke særlig vellykket, kan det virke som, i den grad nasjonalleksikonet primært opplevde de negative sidene ved digitaliseringen, konkurransen med Wikipedia, problemene med å finne en finansieringsmodell, færre brukere enn forventet, og aldri egentlig fikk kommet i gang med å utnyttet de enorme ressursene nettet tilbyr for formidling av encyklopedisk kunnskap.
    På samme måte som globaliseringen, utfordrer digitaliseringen nasjonalleksikonet som sjanger, om enn på en litt annen måte. Etter som vi på norsk først og fremst bruker ordet «leksikon», antagelig etter tysk forbilde, og ikke «encyklopedi», som f.eks. svenskene, er det lett å glemme hvilken ambisjon som ligger nedfelt i sjangeren. Vi kunne forledes til å tro at vi faktisk har å gjøre med en «ordsamling» snarere enn med en «komplett sirkel av kunnskap», slik det er vanlig å forstå sammenstillingen av de to greske termene enkyklios og paideia, slående gjengitt i det nynorske leksikonnavnet allkunne. Men selv ikke den største nominalist ville vel hevde at et leksikon bare er en «ordsamling» og ikke et helhetlig system for tilordning av ord og ting, som utgjør det vi kaller «kunnskap».
    Er det én selvbeskrivelse som går igjen i leksikonets historie, fra Plinius den eldres Historia Naturalis fra det 1. århundre e.Kr., som ofte regnes som den første encyklopedi, via Isidore av Sevillas Etymologiea fra det 7. århundre, til Encyclopedica Britannica, så er det «komplett» eller «fullstendig». Leksikonet skal ikke gi oss en flik av virkeligheten, det skal gi oss det hele. Problemet er bare at det hele i seg selv gjerne ikke er så velavrundet som man kunne håpe på, at det danner en sfære av kunnskap like perfekt som jordkloden eller himmelhvelvingen, men snarere en amorf og uregjerlig masse. Enten man liker det eller ikke, blir man tvunget til å sette grenser for det hele, om ikke annet for å få plass i et bestemt antall bøker med et bestemt antall sider. I den forstand utgjør leksikonhistorien en lang rekke forsøk på å finne ordner som lar kunnskapen fremstå som både komplett og avgrenset på samme tid. I og med digitaliseringen synes de materielle begrensningene, antall bind, antall sider, å være opphevet. Med Wikipedia har vi fått en digital struktur, et selvorganiserende, kybernetisk system, basert på samarbeid og et stort antall bidragsytere, som i teorien kan samle all kunnskap i verden.

Kunnskapens tider Men det egentlige problemet er jo ikke romlig, det er temporalt. Selv om man kunne forestille seg at Wikipedia kunne nå alle kunnskapens mest bortgjemte avkroker, ville ambisjonen om fullstendighet likevel bli undergravd av at kunnskapen selv hele tiden er i forandring. Kanskje opplevde man det ikke slik i antikken og middelalderen, men siden 1600- og 1700-tallet har alle kunnskapsprosjekter lidd under erkjennelsen av at så snart det er fullført, er det allerede avleggs. Encyklopediens svar på denne Sisyfos-utfordringen har kommet i form av forskjellige strategier for revisjon og oppdatering: nye utgaver, supplementsbind eller fortløpende utgivelse av mindre hefter som siden kunne bindes sammen til store verk. Men alt dette tar jo tid: Før det nye er skrevet ned, trykket, publisert og distribuert, er det jo allerede – gammelt. Kanskje er det ikke en gang sant lenger, og det er i alle fall ikke fullstendig.
    Nettopp her synes digitaliseringen å revolusjonere leksikonsjangeren. Hele problemet med oppdatering, forsinkelse, i det hele tatt usamtidighet mellom en begivenhet i verden og dens encyklopediske representasjon kan, om ikke fjernes helt, reduseres til et minimum. «Jeg har sagt siden 1984 at vi burde ha et maskinlesbart leksikon,» uttalte Jon Bing i september 2008 da han fikk høre at SNLs nettutgave fra nå av skulle være gratis tilgjengelig og papirutgaven opphøre: «Det går altfor lang tid fra en endring skjer i virkeligheten til at den kan reflekteres i en papirutgave.» Men hva er egentlig «altfor lang tid»? Timer, dager, uker, måneder, år? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvor lenge varer kunnskap? Hvor lenge kan vi forvente at kunnskap – i den grad det er noe annet enn informasjon eller nyheter – skal kunne bestå før den må revideres? Hva forteller det oss om synet på kunnskap, hos Bing og andre, at spørsmålet om kunnskapens varighet, uten videre blir erstattet med et spørsmål om oppdateringens hastighet?
    Kanskje er det denne drømmen om kontinuerlig og fortløpende oppdatering som har gitt kulturministeren selvtillit nok til å slå hånden av SNL. For noe slikt, forutsetter hun, er det jo bare den verdensomspennende dugnadsencyklopedien Wikipedia som kan få til. Men hva slags kunnskapsbegrep er det som dermed får feste hos høytstående norske politikere? «Internett har for eksempel revolusjonert vår mulighet til å innhente og dele informasjon,» skriver Huitfeldt i Morgenbladet 26. mars i år: «Våre krav til oppdatert informasjon har økt i takt med den digitale utviklingen. Denne utviklingen har skapt store utfordringer for Store norske leksikon.» Enda tydeligere er hun i Dagbladet den 22. mars: «I dag forlanger vi at det vi vil vite mer om er oppdatert med aller siste nytt. Informasjon som ikke er oppdatert har begrenset verdi.» I stedet for å tenke over at encyklopedisk kunnskap kanskje kan være noe annet enn simpelthen «informasjon», på linje med den du får på Trafikanten eller Opplysningen, subsumerer Huitfeldt alt under denne samme kategorien. Men det definitive argumentet, snarere eksempelet, som setter Wikipedia på tronen og dømmer SNL til et liv i skyggene, kommer ikke fra kulturministeren selv; det kommer fra høyskolelektor Sigmund Hov Moen ved NITH, i Adresseavisen 30. mars: «Tilslutt et lite eksempel som viser Wikipedia på sitt beste: 24. mars kl 12.30 la NRK ut på sitt nettsted den blodferske meldingen om at John Torrence Tate Jr., som den åttende i rekken, var tildelt Abelprisen for sin briljante innsats innen matematikken.Kl 13.05, 35 minutter senere kunne jeg lese på Wikipedia under stikkordet ’John Torrence Tate’: ’He was awarded a Wolf Prize in Mathematics in 2002/3, and the Abel Prize in 2010’. Slå den!»
    Jeg er enig i at denne er vanskelig å slå. I slik sammenligning kommer SNL, som Moen ikke nøler med å påpeke, håpløst til kort, rettere sagt, på etterskudd. Men vent litt, er det virkelig dette som er leksikonets oppgave: å formidle begivenheter så fort det overhodet lar seg gjøre? Så vidt jeg vet, har vi en rekke andre medier som kan gjøre den jobben like godt, ja, kanskje bedre. Vi kaller dem gjerne nyhetsmedier, og de omfatter aviser, radio og en rekke digitale avleggere. Tidsmålestokken deres er breaking news, det optimaliserte mediet er direktesendingen. Leksikon live – er det egentlig det vi ønsker oss? Det er fint med nyheter, oppdatert informasjon, direktesendinger etc., men skal all kunnskap underkastes denne temporale logikken? Kunne man ikke tvert imot tenke seg at det skulle være leksikonets oppgave å presentere kunnskap med en annen tidshorisont, med en annen mulig varighet, med mulighet til å ha gyldighet, til å være virkningsfull utover de neste 35 minuttene?

Tilbake til fremtiden Allerede Diderot og d’Alembert, utgiverne av det som ofte regnes som den første moderne encyklopedien fra midt på 1700-tallet, visste meget godt det som kulturministeren later til å ha glemt: Oppdateringen, den stadig videreutviklingen og revisjonen av kunnskap, er det jo ikke leksikonet som sådan som står for, men leserne – idet de anvender kunnskapen leksikonet tilbyr, i sin egen situasjon! Likeledes var de to franske philosophes fullt klar over at deres oppgave som utgivere var å skape en struktur som leserne kunne bevege seg i, på en måte som ga dem mulighet til stadig å se nye sammenhenger og dermed skape ny kunnskap. I innledningen til l’Encyclopedie sammenligner d’Alembert leksikonet med et verdenskart: Det finnes like mange ruter gjennom l’Encyclopedie, hevder han, som det finnes forbindelser mellom forskjellige land og steder på verdenskartet. Et annet bilde han bruker, er labyrinten: «Det allmenne systemet av kunster og vitenskaper er som en slags labyrint, en sti som snor seg av gårde og som forstanden tar fatt på uten å vite hvilken vei den skal ta.»
    Når SNL nå – forhåpentligvis – skal få sin nye form, startfinansiert av bl.a. Fritt Ord og Sparebankstiftelsen, er det dette som er den egentlige utfordringen: ikke å konkurrere med Wikipedia, eller Dagbladet, for den del, om hurtigst mulig oppdatering, heller ikke å gjenskape vår «nasjonale hukommelse», men å bygge en struktur, en kunnskapsorden, med alle teknologiske og vitenskapelige hjelpemidler tilgjengelig, av referanser og kryssreferanser, linker, kilder og hypertekst, som brukerne kan bevege seg inn i og selv skape den kunnskapen de trenger i sitt eget liv. Det være seg som et verdenskart eller en labyrint. Bare på denne måte kan SNL bli oppdatert og aktuelt i tiår fremover. Første skritt: å lese Diderot og d’Alembert!


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>