>Bokessay Prosa 05|10

Refleksjon i randsonene. Om professorale essays, kritisk tenkning og de store spørsmål

Jan Grue

Hvordan kan humanister og samfunnsvitere komme på offensiven og vise at et samfunn er avhengig av at noen tenker og fortolker? Vi konsulterte noen professorale forsøk.

<empty>

Arne Johan Vetlesen
Frihetens forvandling. Essays og artikler 2002–2008
296 sider
Universitetsforlaget 2009

Hans Petter Graver
Rett, retorikk og juridisk argumentasjon. Keiserens garderobe og andre essays
320 sider
Universitetsforlaget 2010

Willy Pedersen
En fremmed på benken. Essays
173 sider
Universitetsforlaget 2010

Jon Hellesnes
Det femte monarki og andre essay
204 sider
Samlaget 2010

DET HAR GÅTT en rekke debatter om universitetenes framtid i år, trolig enda flere og større enn det pleier å gjøre, i Norge, i Storbritannia, i USA og sikkert også i land der jeg ikke kjenner språket like godt – men la oss ta offentlighetene der flere av oss følger best med, og forsøke å oppsummere inntrykket som følger: Humaniora og samfunnsfag er irrelevant. Det finnes ikke faste jobber. Fagdisiplinene trumfes av programmer. Kom deg ut mens du kan!
    Vel, riktig så ille er det muligens ikke. Men det er en kjerne av sannhet i alle fire påstander. Filosofen Martha Nussbaum har gitt ut boken Not For Profit, som en del av den stadig mer desperate forsvarsaksjonen for den frie, offentlig finansierte tanke. Mindre kjente akademikere på begge sider av Atlanterhavet har skrevet lange artikler om det karrieremessige limbo nydisputerte humanister og samfunnsvitere kastes ut i, et landskap preget av undervisningsoppdragenes knappe reservoarer og et og annet regnskyll i form av prosjektfinansiering, men med et stadig fall i de varige stillingenes grunnvann.
    På toppen av det hele svikes vi av våre egne. I The New York Times skrev Mark C. Taylor, etter en lang karriere som fast ansatt eksponent for obskur dekonstruktivistisk filosofi, at fremtiden vil og må bestå av rasjonelle åremålskontrakter og problemrettede forsknings- og undervisningsprogrammer. Slutt for historie, litteratur og sosiologi, i gang med Folkemord®, Vann® og Migrasjon®. Vi vil ha politisk relevante resultater for pengene, ikke obskur dekonstruktivistisk filosofi.
    Det verste er at jeg er enig med Taylor, inntil et visst punkt. Hva skal den fortolkende delen av akademia holde på med, om ikke avgrensning av, forståelse for og løsninger på vår tids vesentlige problemer? Om vi ikke kan møtes på tvers av disiplinene, hva er vi da godt for? Og her kan vi skru til med enda en omdreining: De av oss som bekymrer oss for dette, som skriver lange artikler om akademias rolle og funksjon, har allerede tapt. Effektiviseringskonsulentene spiser oss levende. Selvtillit er sexy. Introspeksjon er en turnoff. Bare spør en evolusjonspsykolog, hvilket media gjør, stadig oftere, fordi evolusjonspsykologene har blitt flinke til å komme med enkle svar på vanskelige spørsmål.
    Likevel fortsetter vi å skrive, vi forsøker å forstå. It’s what we do. Fra hvert vårt faglige perspektiv, fra hver vår tradisjonsbundne tue. Språket vi benytter oss av, varierer, og problemstillingene er ikke de samme. Likevel finnes det et slags fellesskap, i denne teksten representert ved fire bøker som drives av samme impuls: trangen til å reflektere rundt fagets relevans og spillets regler. Lest samlet er de begynnelsen på en dialog; dessverre viser de også fagessayets begrensninger.

1.
Arne Johan Vetlesen først, fordi han i Frihetens forvandling går mest direkte til kjernen av vårt innledende problem. Samlingens tekster er varierende, men tittelen er velvalgt, den underliggende uroen er konstant: Frihet til hva, frihet for hvem? Den akademiske institusjon opplever en krise fordi omstillings- og fleksibilitetskrav blir stilt stadig sterkere, fordi professoral frihet blir erstattet med konsumpsjonsfrihet, fordi universitetene nå ikke lenger produserer akademikere og kunnskap, men studiepoeng og publikasjonspoeng. Eller som Vetlesen selv skriver, i innledningen:
    «Frihetens forvandling handler helt vesentlig om hvordan et mantra om individuell ansvarliggjøring innprentes på stadig nye områder av samfunnslivet og på tvers av tradisjonelle skiller, det være seg skillet mellom de på toppen og de på gulvet i bedriften, eller mellom generasjonene. Det er tale om samme grunnleggende trend, skjønt overalt med slagord og krav skreddersydd for angjeldende sektor.» (s. 10)
    Å lese Vetlesen er å bli minnet om verdien av kritisk refleksjon, og om hvor stor del av det kritiske prosjektet som ganske enkelt består i å si nei, vent litt. Frihet er et positivt begrep. Enten det er norske eller internasjonale politiske spørsmål som tas opp, enten det er Richard Sennett eller Jürgen Habermas som er utgangspunktet, retter Vetlesen blikket mot punktene der styringsideologien kommer til syne, mot grensene for og rammene rundt vår presumptivt beste av alle mulige verdener. Han sier det eksplitt både i tittel og innledning: Friheten forvandles. Kan man kalle Vetlesens prosjekt et svar til det lange 1990-tallet? Decenniet som ble innledet i 1989 og avsluttet den 11. september 2001? Jeg tror det er rimelig. Tesen om det liberale, vestlige markedskapitalistiske demokratiets status som historiens endepunkt har blitt latterliggjort mange ganger nå, men det betyr ikke at den har forlatt doxa. Vi har en fri debattkultur – med visse unntak. Vi har en åpen offentlighet – gitt visse regler. Og regler med unntak er, som vi vet, måten spillet konstitueres på.
    «I vår tids nyliberalisme fremstilles frihet, under vår tids nyliberalistiske regime, som individets – alltid enkeltindividets – muligheter for «fleksibilitet», for å være i uopphørlig og aldri hvilende forandring, for å oppsøke og nyttiggjøre seg nye opsjoner. I en verden der det eneste som er permanent er forandringen, heter det, er alt mulig; det gjelder bare for individet å gripe mulighetene, å ikke bli stående på stedet hvil, å ikke stivt som følge avi misforstått lojalitet til spesifikke væremåter, idealer, autoriteter eller tradisjoner; å frigjøre seg fra enhver referanse til fortiden så vel som til kollektive strukturer, for uinnskrenket å vie seg den åpne fremtiden. Følgelig er enhver å anse som sin egen lykkes smed.» (s. 272)
    Vetlesen er bitende, og bitende sarkastisk. Frihetens forvandling kan benevnes med det som i den ideologikritiske delen av språkvitenskapen heter mystifisering, altså en prosess der visse årsaksforhold, maktforhold og påvirkningsmekanismer blir vanskeligere å gripe når en viss type verbalkonstruksjoner benyttes. Å insistere på den udiskutable verdien av frihet (eller likhet, eller brorskap), uten å åpne for kritisk refleksjon, er å velge mystifisering som retorisk strategi. Det kan være en svært effektiv strategi. Men la meg raskt legge til at en retorisk strategi er noe annet enn retorisk analyse, en påpeking som må til så lenge retorikken av mange oppfattes som en instrumentell disiplin, en verktøykasse for taleskrivere.

2.
Store deler av Vetlesens filosofisk funderte samfunnskritikk kunne imidlertid blitt utført med retoriske begreper, et poeng jeg vil underbygge med Hans Petter Gravers Rett, retorikk og juridisk argumentasjon. Boken, som tar for seg jussens veier til og grunnlag for overbevisning, har undertittelen Keiserens garderobe og andre essays. Dette peker mot det kollektive selvbedraget vi som samfunn må akseptere for overhode å kunne fungere som samfunn. Loven er virksom, penger har verdi, rødt betyr stopp. Keiserens garderobe rommer mange gevanter. Å vurdere dem – det uendelig fine stoffet, de forseggjorte små stingene – krever et godt øye, men også et kritisk vokabular. Filosofien tilbyr et, retorikken et annet – men så var nå disse to eldste humanvitenskapene ikke til å skille fra hverandre, før Platon tok frem den dialektiske kniven.
    Det er her vi må skyte inn en liten avsporing om essayets vesen, og om grensene til omkringliggende sjangere. Hans Petter Graver, som er dekan for juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, har skrevet om retorikk før. Hvis det finnes én person hvis definisjoner man ikke vil bestride, er det ham. Likevel spør jeg: Essays? Artiklene i boken er lærde og velskrevne. De tematiserer status og funksjon ved rettsreglene, som jo følger og påvirker lovene og jussen i en grad man sjelden er seg bevisst. Samtidig er tekstene tvers igjennom faglige, knusktørre, og vel i grunnen skrevet for den (riktignok ganske omfattende) gruppen av lesere som er mer juridisk kompetente enn undertegnede. Og det er noe i meg som stritter imot: Essays er for allmennheten, på noenlunde samme måte som skjønnlitteratur er for allmennheten.
    På ett nivå er dette sjangermessig pirk. Men en bok om retorikk ansporer til refleksjoner om publikum. Jeg liker tanken på at Gravers ideelle publikum er fagpersoner, beslutningstagere og interesserte betraktere som føler et ansvar for å sette seg inn i rettens og lovens begrensninger og forutsetninger, fordi de ikke tillater seg å gå på autopilot i utøvelsen av egen profesjon eller myndighet. Kanskje er det da ikke pirk likevel, for det er slik refleksjon som, blant annet, sikrer oss mot justismord: «I nyere tid har vi sett at de største problemer med gale resultater ikke knytter seg til at domstoler lar være å lytte til eksperter eller feilbedømmer de opplysningene de får. Flest feil blir begått ved at domstolene lytter til ekspertråd som viser seg ikke å holde stikk. […] Utfordringene ligger [kanskje] i å se nærmere på hva som gjør den juridiske helhetsbedømmelse rasjonell der vi ikke har sikker kunnskap som kan fortelle oss at bare én løsning av saken er mulig.» (s. 170–171)
    Graver anvender det rettsretoriske blikket på flere høyprofilerte saker, inkludert Høyesteretts avgjørelse fra 2009 om hvorvidt norsk rett skulle anvendes i saken mot Åsne Seierstad (s. 144–147). Han ser konturene av to mulige fortellinger, den ene om en bokutgivelse i Norge, den andre om en journalistisk ekspedisjon til Afghanistan. Høyesterett velger den første fortellingen, og dette valget av narratio fungerer i seg selv som et argument for at norsk rett skal gjelde.
    Slik ligger faget i språket, og språket i faget. Det fagessayistiske prosjektet Graver driver frem, er i så fall mer enn en tilføyelse til de egentlige fagtekstene. Det minner mer om det kybernetikken kaller en tilbakekoblingsmekanisme. Fagessayistikken er det som lar fagområder bli refleksive. Og gudene vet at vi trenger denne mekanismen på mange fagfelt. Jeg har ikke tall å vise til, men en ganske velbegrunnet mistanke om at den gjennomsnittlige fagfellevurderte, internasjonalt publiserte, poenggivende artikkel om et tilfeldig valgt tema er like kritisk-refleksiv som en fotoreportasje i Vogue eller en usignert notis i Kragerø Blad Vestmar.
    Essaysamlingen er ikke den eneste måten å implementere tilbakekoblingsmekanismen på. For noen tiår siden ville kan hende den akademiske monografien vært et annet og mer naturlig instrument. Snart kan det være bloggen. Men akkurat nå skriver jeg om et knippe essaysamlinger som har det til felles at de undersøker faglige forutsetninger, og det får meg til å mistenke en kausalforklaring. Forskningen har blitt mer instrumentell, mer rettet mot produksjon av publiserbare artikler – det vil si artikler tilpasset bestemte redaksjonelle krav, ofte strukturert rundt løsbare, normalvitenskapelige problemstillinger. Kanskje må man da gå til en litt bredere offentlighet for å få utforsket de vanskelige spørsmålene – de som faller utenfor det normalvitenskapelige kjerneområdet.

3.
Det vil i så fall være en spennende utvikling, fordi denne sakprosadominerte arenaen tradisjonelt har større plass til det personlige. Dette rommet utnyttes i begrenset grad av Vetlesen og i enda mindre grad av Graver, men så har vi da vår tredje professoralt forfattede bok, Willy Pedersens En fremmed på benken, i stikk motsatt ende av feltet. Boken lar seg kanskje best beskrive som en serie av selvbiografiske vignetter med sosiologisk tilsnitt. Det siste punktet er ikke så overraskende, ettersom Pedersen er veteran i faget. Han er også en av landets mer synlige sosiologer, med medievennlige spesialer som sex og narkotika. Hadde han dessuten skrevet noe om rock’n’roll i En fremmed på benken, kunne boken blitt en bestselger, om essays noensinne ble bestselgere.
    Det selvbiografiske og sterkt personlige preget ved boken er et like tydelig signal som det lille formatet om at den ikke er en akademisk utgivelse. I Norge, sterkere enn for eksempel i USA, finnes det tekstnormer som tilsier at samfunnsforskningen skal være fri for det personlige ståsted og det personlige uttrykk. Også essayistikk med direkte faglig tematikk må plasseres et annet sted, i sakprosaen, i hvert fall når den inneholder avsnitt som dette: «Leste jeg boka til Cardinal den høsten? Jeg husker ikke. Men jeg husker brevet, til Psykoanalytisk institutt, og jeg husker svarbrevet, hvor jeg ble innkalt til intervju. Det var han som tok imot meg. Det grå håret, den formelle måten å snakke på. Han holdt blikket mitt hele tida. Han skrev ikke ned noe. Han var rolig og vennlig. Om jeg visste hva det innebar å gå i psykoanalyse?» (s. 45–46)
    De korthugde setningene og gjentakelsene indikerer at språklig flyt og dramaturgi er blant kvalitetene som har drevet frem arbeidet med denne essaysamlingen; under andre omstendigheter ville den kan hende blitt en roman. Men Pedersen skriver i innledningen at det er et refleksjonsarbeid han vil utføre; han ønsker å undersøke sine egne beveggrunner for å drive med sosiologi. Resultatet av undersøkelsene blir ikke lagt frem på en ryddig og oversiktlig måte, men jeg leser en nokså klar konklusjon ut av boken: Man blir sosiolog når man begynner å lure på hvorfor to liv tar forskjellige retninger. Hvorfor blir noen dannede festrøykere, mens andre blir nikotinavhengige KOLS-pasienter? Hvorfor ender noen som rusavhengige sosialklienter, mens andre ender med et professorat på Blindern?
    Disse spørsmålene er en nødvendig respons på de fleste samfunns uuttalte mottoer: Sånn er det bare. Sosiologi er kritisk tenkning, slik retorikk er kritisk tenkning, slik filosofi er kritisk tenkning – fagene har ulike tradisjoner og ulike analyseverktøy, men i praksis anser mange utøvere innen begge felt seg som nær beslektede, og belemret med den samme ubehagelige oppgaven. Samtidig står utøvere av alle skrivende fag i fare for kun å bli beskrivende. Det er enklere og greiere. Den kritiske impulsen er krevende å følge opp, kanskje nettopp fordi den er fagoverskridende.

4.
Slik slutter vi sirkelen, med Jon Hellesnes nyeste essaysamling, Det femte monarki. Den kunne utmerket godt vært skrevet av en sosiolog, riktignok med en annen innfallsvinkel og en noe forskjellig argumentasjonsstruktur, men med store deler av nedslagsfeltet og de fleste problemstillingene intakt. Hellesnes hevder, ikke helt overbevisende, at han har skrevet en sammenhengende tekst og ikke en samling (denne kritikken kunne også rettes mot Vetlesen, mens Pedersen og Graver har skrevet mer sammenhengende bøker), men grunnprinsippet er konsistent i de fleste tekstene: et forsvar for den kritiske rasjonalisme. Med andre ord, et angrep på den til enhver tid rådende form for bullshit. (Det er her fristende å trekke paralleller til behovet for og vanskeligheten av en permanent revolusjon.) Akkurat dette ordet, bullshit, er tema for et eget essay (i Hellesnes’ selvforståelse: kapittel); Princeton-professoren Harry Frankfurts lille, men bestselgende bok om temaet blir vurdert, og termen forsøkt oversatt til norsk. Hellesnes lander vekselvis på sutleprat, dritprat og vrøvl; gode norske ord alle tre, om enn ikke helt tilfredsstillende ekvivalenter. Det operative kjennetegnet er uansett prat eller skrift som ikke forholder seg til sannhetsbetingelser, men kun til pratingens instrumentelle formål. Bullshit er i sitt vesen ukritisk.
    Jo da, det var hit vi var på vei hele tiden, det var her vi begynte. Den kritikkløse tilslutningen og den automatiske antagelsen: Det er dette essayet som sjanger vil til livs. Men tause ureflekterte antagelser, doxa, kommer i mange former og finnes på alle samfunnsområder – derfor er det ikke mulig å skrive om det på generelt grunnlag, og selv en analytisk-filosofisk diskusjon av sutleprat og vrøvl som fenomen blir meningsløs uten referanser til den pågående samfunnsdebatten, til konkrete eksempler.
    Det er derfor det er så spennende å følge en spesialist som Graver (trass i den knusktørre språkføringen) inn i et kapittel der han diskuterer bruken av fortellinger som virkemiddel i juridiske sammenhenger. Det er retorikkens narratio Graver forholder seg til, et bevismiddel og en konvensjonell del av enhver tale fra aristotelisk tid, men eksemplene hans er aktuelle og betimelige, enten de relaterer seg til Åsne Seierstad eller til Mulla Krekar. Seierstad-saken er kanskje særlig interessant for oss som driver med tekst på yrkesbasis, og later til å vokse på seg stadig større konsekvenser for norske offentlig skrivende mennesker i sin alminnelighet. Som det fremgår av den påankede dommen fra Oslo Tingrett, der Seierstad ble felt for å ha skrevet uriktige ting om Suraia Rais’ privatliv, kan dommere ha klare meninger om når en journalist skriver troverdig eller ikke. Kanskje mer overraskende: Dommere uttrykker klare meninger om effekten av litterære virkemidler som første kontra tredje person. Det følger av dette at rettens dokumenter også er legitime gjenstander for stilistisk og argumentasjonsrettet analyse, og Graver tilbyr nok av eksempler på hvordan basale grammatiske grep kan gi svært forskjellige fremstillinger av prinsipielt samme situasjon.
    Dette er en innsikt som har vært med oss lenge, men som i moderne tid har blitt særlig systematisk utviklet av den britiske skolen for kritisk lingvistikk, en forskningsretning som senere har avfødt kritisk diskursanalyse. Uten å gå i for stor detalj gjør kritisk lingvistikk oss oppmerksomme på at språket aldri tilbyr oss en nøytral avspeiling av virkeligheten. Det finnes ingen måte å skildre en handling, et fenomen eller en person på uten at det også formidles et inntrykk av det som skildres.
    Det kan være vanskelig å avdekke disse sidene ved språkets funksjoner. Men samtidig er språk egnet til å dekonstruere språk på en helt annen måte enn for eksempel musikk er egnet til å dekonstruere musikk – det er en del av moroa.
    Så er spørsmålet: Hvem skal slik kunnskap formidles til? Særlig Graver og Hellesnes, men til dels også Vetlesen, skriver i større eller mindre grad for et spesialisert leserskap, ikke for en bred offentlighet. Det har naturligvis en verdi. Et godt kritisk essay gjør oss mindre skråsikre, men det etterlater oss sjelden i total forvirring. Grunnen under føttene våre er kanskje ikke fast, men den består heller ikke av kvikksand. Den beste kunnskapen som produseres både innenfor og i randsonene rundt samfunnsvitenskapene og humaniora, er kunnskap vi må arbeide såpass hardt for å tilegne oss at vi etterpå ser det som et svik å anvende den på en lettvint og skråsikker måte. Men det er nødvendig å formidle slik kunnskap og slik refleksjon til flere enn et par-tre hundre lesere. Det er da fagene er på sitt mest vitale. Fagessayistikk kan og bør rettes mot de mange, og konsentreres om de vesentlige spørsmål. Spørsmålet som utgjør undertittelen på Martha Nussbaums bok Why Democracy Needs the Humanities, er ikke retorisk. Vi kan ikke la være å besvare det, fordi det implisitte svaret nå for tiden er «It doesn’t». Vi trenger flere og spissere og mer aktuelle essays, fortrinnsvis i kombinasjon med demonstrasjoner og lobbyaksjoner, før humaniora og samfunnsvitenskapene reduseres til kulturreservoarer og utredningsleverandører. God essayistikk er virksom essayistikk.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>