>Anmeldelser Prosa 05|10

Skjønn litteraturen

Tonje Vold

Kritikarboka tar mål av seg å være en håndbok i bokanmelderi – for den uskolerte, ferske kritiker som vil lære hvordan det gjøres. Da er det uheldig at forfatteren selv har en ubevisst holdning til sitt eksempelmateriale.

<empty>

Atle Christiansen
Kritikarboka. Om litteratur, journalistikk og kvalitet
187 sider
Fagbokforlaget 2010

Anmeldt av
Tonje Vold

ATLE CHRISTIANSEN, ANMELDER gjennom mange år, skriver i Kritikarboka. Om journalistikk, litteratur og kvalitet didaktisk til en idealleser. Denne er en uerfaren skribent som vil lære hva som kreves for å skrive gode anmeldelser og hva som kreves av litteraturen for at man skal vurdere den som god. Det er først og fremst hvordan skrive om skjønnlitteratur for dagspressen Christiansen her er opptatt av, og det er den slappe vennligheten han markerer størst avstand fra.
    Kritikeren skal risikere noe i anmeldelsen. I møte med en helt ny tekst skal han vurdere denne raskt og presist og ende saken i en klar domfellelse. Tvil ferdig først og skriv etterpå, er Christiansens budskap. Dagspresse-anmeldelsen skal uansett ikke bli stående i samme grad som artikkelen og avhandlingen. Det er et sjangerkrav at den spiller høyt, er først ute og raskt formulert. Boka kommer derfor med gode tips blant annet for hvordan man bør kutte i egen tekst og spisse saken.
    Det gode med Kritikarboka er at den i stedet for å syte over at anmeldere av sine oppdragsgivere ofte får for lite format og for kort tid til å skrive godt om litteratur, heller forsøker å vise hvordan anmelderen kan gjøre seg til herre over disse to betingelsene. Det er  sympatisk å lese en slik framstilling av anmelderiet, som ikke pretenderer å gjøre sjangeren til mer enn den er, eller gir den oppgaver som er umulige å innfri, men som samtidig stiller klare krav til skriftlig presisjon og viser hvordan dette kan læres.
    Så Kritikerboka er svært god hva gjelder journalistikk. Men i behandlingen av bokas to øvrige tema, litteratur og kvalitet, oppstår større problemer. Kvalitetsbegrepet står sentralt i framstillingen og i hvordan Christiansen ser for seg at en anmelder bør jobbe: Han skal ikke lene seg på kunnskap, men være deltakende i teksten, se hvordan teksten tilbyr anmelderen seg selv, vurdere: Hva skjedde her, var det jeg leste et eksempel på kvalitet? Christiansens kvalitetsdefinisjon støtter seg på litteraturprofessorene Per Thomas Andersen og Harold Bloom og henger på flertydighet og frigjøring: «Dei fremste tekstane tar på seg mange oppgåver.» Jo flere lag i teksten, jo mer kvalitet. Frigjøring fra tradisjon gjør at teksten framstår som original: Tilstrekkelig kvalitet oppstår når teksten viser oss en mening eller gir oss «eit korn av sanning det er verdt å dvele ved, eller når det oppstår noko gåtefullt som pirrar og utfordrar både fantasikrafta og tankekrafta i oss … Da les vi stor litteratur.»
    Christiansen veksler altså mellom å beskrive litterær kvalitet som noe objektivt og nærmest målbart, i antall oppgaver, og som en subjektiv erfaring: Der én anmelder ser noe gåtefullt eller sant, kan kanskje en annen se en klisjé. En større problematisering av hva en klar domsfellelse da betyr, ville styrket boka. Særlig fordi i alle fall denne leseren underveis i lesningen av Kritikarboka begynner å tvile på forfatterens egen evne til å verdsette litterær kvalitet definert som tekstlig kompleksitet.

Troverdighet Vurdering av forfatterens troverdighet, hans ethos, berører Christiansen selv, når han omtaler anmeldelser av sakprosa: «Eg spør kva for status og posisjon denne avsendaren har, og eg ser etter korleis han står fram eller gøymer seg i teksten.» Dette er noe man blant annet kan analysere gjennom å undersøke sitatbruken, sier Christiansen, for eksempel: «Er sitata henta både frå kvinner og menn, og er det i så fall fordi kvinner og menn har gitt like mykje innsikt til saksfeltet, eller er forfattaren berre engsteleg for ikkje å vere politisk korrekt?»
    Man trenger ikke Christiansens påminnelse for å stille et slikt spørsmål til Kritikarboka. Det er et iøynefallende trekk ved framstillingen at Christiansen med ytterst få unntak siterer, nevner som eksempler og analyserer anmeldelser skrevet av mannlige kritikere om mannlige skjønnlitterære forfattere. Hvis en lærebok i anmelderi anno 2010 tar kjønn så for gitt at det ikke er verdt å nevne, er det i og for seg greit. Men en eksempelbruk anno 1950 tyder på det motsatte: På måten Christiansen selv kommer en kritikk av denne innvendingen i forkjøpet, ledes vi til å tro at kvinner ikke nevnes fordi kvinner ikke «har gitt like mykje innsikt til saksfeltet». Ved ikke å nevne kjønn som faktor postulerer boka at det er en betydningsløs kategori for anmeldere. Samtidig demonstrerer den at kun menn skriver og forstår skjønn litteratur. Hvilke konsekvenser får dette for boka som håndbok?
    Svært kort sagt: Troverdigheten svekkes når det oppstår en motsetning mellom idealet der anmelderen ser hvordan teksten tilbyr anmelderen seg selv, og en anmelder som «roser» (forfatterens gjentatte uttrykk) det konvensjonelle ut fra en oppmerket mannlig tradisjon. Dette rommet for tvil som oppstår mellom et ideal om åpen tilnærming og en mer snevert demonstrert holdning til hva som er kvalitet, smitter over på bokas opplæring i vurderingsfaget. Bokanmelderen skal selvsagt være en kritisk instans, men vet han i alle tilfeller best? Christiansen har selvsagt erfaringer som sier det motsatte, og nevner også disse, teksten kan være for vanskelig, den kan være for ny eller skrevet i en ukurant sjanger, det er jo også her risikoen kommer inn. De lange sitatene fra eget virke i boka, hvor anmelderen læres opp til å rose mannlige forfattere for sider ved teksten som appellerer til ham, understreker et uheldig bilde av kritikeren som en skolemesteraktig maktutøver i litteraturens verden. Til tross for at jeg er enig med Christiansen i mange enkeltavsnitt, gir den samlede lesningen av Kritikarboka meg lyst til å advare mot den skolerte anmelder med gullstjernemerker, og forsvare den flate, klønete litteraturen, den som prøver på for mye og som ikke helt finner formen, og ikke minst den som vi ikke er rede for ennå.
    For en bok som på mange måter er en god, klar og konsis veileder inn i en sjanger, ved å gi håndfaste, journalistiske tips om skriving, er det synd at forfatterholdningen trekker ned. Forfatterholdning er noe en kritiker skal merke seg og gjøre leseren oppmerksom på, ifølge Kritikarboka. Christiansen understreker at dette ikke handler om moralisme. Det er lett å støtte Kritikarbokas forfatter når han sier: «Eg held det for opplagt at gode forfattarar er opptatt av moralen og haldninga i skrifta si. Dermed er eg ikkje moralist, eg er ikkje opptatt av å slå ned på pikanteri og framstillingar som er på kanten av det sømmelege og anstendige, men eg bryr meg om at ein tekst formidlar eller reflekterer over grunnleggjande menneskelege forhold på ein skikkeleg måte.»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>