>Anmeldelser Prosa 05|10

Sexy ambivalens

Ida Jackson

To nye bøker spør om de unge nå til dags er mer sexfikserte enn før. Men svarene på dette spørsmålet er ikke det mest interessante med bøkene.

<empty>

Hannah Helseth
Generasjon Sex
175 sider
Manifest 2010

Mari Rysst
Myten om den tapte barndom
227 sider
Unipub 2010

Anmeldt av
Ida Jackson

BABYDOLL, EN 17 år gammel jente med profil på nettstedet deiligst.no-bruker, forteller til sosiolog Hannah Helseth at hun kommer til å slette profilen sin der. Hun får ekle meldinger fra menn som bare er ute etter kroppen hennes. Helseth spør om ikke det er poenget med nettsiden? Babydoll tar jo bilder av seg selv uten klær og legger dem ut for å få poeng. Babydoll klarer ikke å se paradokset. Femteklassejentene Mari Rysst snakker med, forteller at det å være sexy er mye av det samme som det å være kul, men sexy er også ekkelt. Men de vil jo så gjerne være kule.
    Hannah Helseths Generasjon Sex og Mari Ryssts Myten om den tapte barndom har en ting til felles: ambivalensen. Alle vil være kule og tiltrekkende, men det kommer ubehagelige opplevelser sammen med den positive oppmerksomheten. For Babydoll handler det om uønsket seksuell oppmerksomhet fra menn fordi hun har lettkledde bilder av seg selv på deiligst.no. For barna Rysst observerer, handler det om at den voksne seksualiteten fremdeles er frastøtende for femteklassingene, samtidig som det å være kul er synonymt med sexy tenåringsklær. Å finne balansegangen mellom det ekle og det kule er ikke lett.

Hannah Helseth har skrevet en bok om det hun betegner som «generasjonen som heller vil bli tatt på rumpa enn å bli oversett». Generasjon Sex er visstnok den mest seksualiserte av alle ungdomsgenerasjonene til nå. Selv om jeg ikke får helt tak på alderstrinnet som utgjør denne generasjonen, antar jeg at Helseth skriver om meg (jeg er 23) og alle som er yngre enn meg.
    Likevel handler boka ganske lite om Babydolls deiligst.no-eventyr. Jeg er fristet til å si at hele begrepet Generasjon Sex er en gimmick for å sprenge medielydmuren. For bortsett fra intervjuet med Babydoll handler boka mer om Helseths egen oppvekst enn om generasjonen som baksideteksten sier hun skal beskrive. Det er et par halvkvedede viser i innledning og etterord som kan oppsummeres med denne formuleringen: «For ti år siden fantes ikke Facebook, Twitter, deiligst.no eller blogging. Det eneste realitykonseptet som var rettet mot ungdom var NRKs Utur-retur, som handlet om følsom middelklasseungdom på interrail gjennom Europa. Paradise Hotel kan neppe beskrives som det.» (s. 156)
    Helseths argument synes å være at hvis hennes oppvekst var seksualisert, må oppveksten til den yngre garde være enda mer seksualisert, siden vi har både Facebook, Twitter og Paradise Hotel. Det triste med denne oppsummeringen, er at den viser hvor lite Helseth egentlig kjenner til nettkulturen som påvirker dagens ungdommer og unge voksne. Twitter er et digert kaffeslabberas for folk over førti, og å nevne det i samme setning som deiligst.no er som å sammenligne Aschehougs hagefest og Aktuell Rapport. Da er Helseth langt bedre når hun skriver om ting hun har greie på, sosiologi generelt og seksuell trakassering spesielt.
    Siden slutten av nittitallet har de fleste feministiske utgivelser på norsk hatt en personlig vinkling. Enten vi snakker om Råtekst eller Rosa Prosa, har bøkene blitt kritisert for ikke å ta med seg den strukturelle og politiske kritikken inn i de personlige problematiserings-tekstene. (Legg merke til at jeg ignorerer Glitterfitter bevisst. Jeg har fått nok av tendensiøse analyser av norsk feminisme som tar utgangspunkt i den slappe tekstsamlingen. Den sa mer om et slapt forlag og slappe redaktører enn en slapp generasjon feminister.)
    Det beste med Generasjon Sex er at boka klarer å kombinere  personlige historier med forskningsformidling uten at det blir rotete eller kleint. Ved å innlede kapitlene i boka med tekster fra sitt eget liv, gir Helseth temaene seksuell trakassering, voldtekt, horebegrepet, parforhold og sex en sterk hook, og gjør at analysen som kommer etterpå, oppleves som mer relevant. Jeg ble kvalm og opprørt av å lese voldtekts-delen, selv om jeg kjenner til undersøkelsene hun viser til, fra før av. Jeg tar det som et tegn på at virkemiddelet er vellykket.
    Språket i boka er langt unna slagordsfeminismen du finner i 8. mars-toget. Det er få pekefingre i Generasjon Sex, og hovedgrunnen er at et hovedtema er usikkerhet og ambivalens. På en måte vil du elskes for hvem du er som menneske, men på en annen måte vil du også være den peneste jenta i rommet. Å strippe kan gi et kick og en sterk følelse av makt, men det kan også bli svært ubehagelig hvis du har det som jobb over lengre tid.
    Ambivalens er en mer fruktbar start på en samtale enn «nei til stripping». Helseth viser også til interessante undersøkelser om kjønn og klasse. Mens vi middelklassejenter kan overskride rollen vi blir tildelt, er yrkesfagsjentene stuck med både horebegrepet og en følelse av at kvinnekampen er for akademikere på Blindern. Det eneste jeg har å utsette på denne delen av Generasjon Sex, er at den er for kort. Min indre nerd kunne lest noen hundre sider til der Helseth hadde diskutert makt, seksuell kapital og klasse, men jeg skjønner at en Manifest-utgivelse skal være en kort pamflett.

Den personlige historien Helseth forteller, er den om jenta som feilet i å være kul på ungdomsskolen, og dermed ble opptatt av å kritisere systemet hun ikke mestret. Jeg lurer på hvordan Generasjon Sex ville sett ut om den var skrevet av noen som hadde vært kul i tenårene. Men skal jeg gjette på bakgrunn av teoriene Mari Rysst legger fram i Myten om den tapte barndom, tviler jeg på at den kule, populære jenta vil bli spesielt opptatt av feminisme.
    Mens Helseth skriver personlig og normativt om det å vokse opp, er Mari Rysst svært deskriptiv. Hun tok doktorgraden sin i sosialantropologi ved å observere to skoleklasser i Oslo i perioden 2003–2006, og hun fulgte dem tett fra slutten av tredjeklasse til og med femte klasse. Hun fulgte en østkantklasse og en vestkantklasse, samt intervjuet niendeklassinger for å sammenligne. Doktoravhandlingen hennes var «An anthropological study of Norwegian preteen girls in the light of a presumed ‘disappearance’ of childhood.» Boka er en omskrevet versjon av avhandlingen.
    Mens Helseth skriver om det problematiske ved at massemediene dikterer en «sexy fasit» jenter må følge, beskriver Rysst hva barneskolens jentefasit består av og hvordan den fungerer. Også her fungerer bokas innpakning som falsk reklame. «Har de [barn] sluttet å leke?» spørres det i baksideteksten. Man skal ikke lese lenge før Rysst konkluderer med at barna leker som aldri før. De leker til og med gammeldagse leker, som gjemsel og sisten, selv om de også leker ting de har sett på TV, som Idol og Sex og singelliv.
    Bokas hovedtema, som gjør den svært interessant å lese parallelt med Helseths bok, er beskrivelsen av det sosiale maktspillet jentene imellom. Rysst ser på hvordan bestevenninnerelasjonene fungerer, og observerer at sjefsjenta i klassen har fullstendig sosial definisjonsmakt, enten det gjelder hva slags klær man har på seg eller hvilken musikk man hører på. Selv om problemstillingen hennes går på seksualisering av barndom, skriver hun om kommersialiseringen av barndom i mye større grad. Med én klasse på beste vest og én på Oslo øst, viser hun hvordan klasseforskjellene påvirker barnas oppvekst, også internt i skoleklassene. Mens statusen på vestkantskolen i liten grad handler om penger, siden alle har nok, måler østkantbarna status i størrelse på stua, størrelse på eget rom og mengden dyrt sportsutstyr. Hun dokumenterer også hvordan ulik etnisk bakgrunn blant østkantbarna påvirker dem. De avkledde damene i musikkvideoene på MTV skaper ikke like mye ringvirkninger i femteklassen som de populære jentenes beslutning om å ikke invitere noen brune barn i bursdagen sin. Hun legger også fram en del problemstillinger om muslimske jenter, som er langt mer interessante enn debatten om hijab: Det er vanskelig å gå på skogstur i langt skjørt og storebrors gummistøvler.
    «Begrepene junior- og seniorseksualitet, og barnejente og tenåringsjente, kan være fruktbare begreper når man skal studere oppvekstvilkår knyttet til kjønn og seksualitet både i Norge og andre steder,» skriver Rysst. Ut fra sin undersøkelse konkluderer hun med at barn fortsatt er «barn», og at selv om de kler seg mer tenåringsaktig enn før, er det vi voksne som tolker en seksualisering inn i hoftebukse og bar mage. Barna er svært opptatt av å kopiere de som er eldre enn dem, samtidig som de er svært klar over at de «bare er ti år». Generasjon Sex er med andre ord ikke mer seksualisert på barneskolen enn tidligere generasjoner. De har bare tilgang til symbolplagg voksne reagerer på.
    Både Generasjon Sex og Myten om den tapte barndom prøver å si noe om den oppvoksende slekt. Mens Helseth tar for gitt at generasjonen hun beskriver er mer seksualisert enn den forrige, har Rysst i utgangspunktet en mer spørrende tilnærming. Resultatet er en svært informativ «Barneskolen 101» som gir et oversiktlig bilde av maktspillet jenter imellom, samt hvordan økonomi og etnisitet påvirker det som skjer i skolegården. Og selv om Generasjon Sex ikke holder det innpakningen lover – den overbeviser ikke om at min generasjon er annerledes enn generasjonen før – så er den en reaktualisering av feminismedebatten. Det er den beste post-Fittstim boka på norsk til nå, og jeg håper den blir lest av mange som ellers ser på feminister som moralister.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>