>Anmeldelser Prosa 05|10

Siste stopp Brooklyn

Morten A. Strøksnes

Historien om den norske uteliggerkolonien i Brooklyn hadde fortjent å bli fortalt, ikke bare samlet sammen blant godt bildemateriale og informativt ekstrautstyr.

<empty>

Thor Gotaas og Roger Kvarsvik
Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn
255 sider
Spartacus 2010

Anmeldt av
Morten A. Strøksnes

THOR GOTAAS HAR FUNNET skjulte hulrom i den norske veggen. Han har ikke skrevet om embetsmenn, kriger, jordbruksreformer, teknologiske nyvinninger og annet som ofte opptar historikere. Han har heller ikke skrevet om «vanlige» folk, i betydning almuen. Derimot handler Gotaas’ bøker om uvanlige vanlige folk og norske outsiderkulturer; om omstreifere, boms, tatere og lirekassespillere. Gotaas, som er folkeminnegransker av utdannelse, har også skrevet om langrenn og løping. Ja, i 2008 utga han ikke mindre enn Løping: en verdenshistorie, et verk som er i ferd med å bli oversatt til en rekke språk. Et banalt samlingspunkt i hans forfatterskap kan sies å være at Gotaas skriver om folk som beveger seg mye ved hjelp av beina.
    Hans siste bok, som er skapt (men ikke skrevet) sammen med Roger Kvarsvik, er et unntak. Den handler om sjøfolk og vandrere som stanset opp på et spesielt sted: Ørkenen Sur, den norske uteliggerkolonien i Brooklyn.  På midten av 1920-tallet begynte forskjellige typer menneskelige havarister å slå seg ned på denne søppelfyllinga. De bygget provisoriske hus ved hjelp av plater, duker, rør, tomme oljefat og bølgeblikk. Noen år senere, etter det store krakket i 1929, ble det stadig mer folksomt. I starten var det bunnfallet som samlet seg på slike steder, folk som hadde ramlet utenfor og typisk slet med rusproblemer. Det var forbudstid, og på «festene» i Sur ble det gjerne servert tresprit eller lakk i ulike typer virkelig avskyelige oppkok. Flere ganger lå folk strødd etter slike drikkelag, blinde og døende. Senere, da krisen rammet millioner av vanlige hardt arbeidende folk, ikke minst norske sjøfolk, havnet et mer ressurssterkt klientell i ørkenen.
    Klimaet i New York er som kjent drepende kaldt om vinteren. Folk manglet ofte mat, klær og varme. De slet med sykdom, elendig hygiene og stigmatisering for å ha havnet i Ørkenen. Få steder var de harde trettiåra hardere enn i Ørkenen Sur, og andre såkalte «Hoover cities». Slumbyene minner om de vi i dag ser i Afrika – eller mange steder i USA, der den pågående krisen har skapt et comeback for brakkebyer som Ørkenen Sur, fulle av hjemløse som lever fra hånd til munn.

Likevel er det ikke bare en jammerhistorie Gotaas og Kvarsvik forteller. Historien om Ørkenen er også en fortelling om solidaritet, kameratskap og evne til selvorganisering. Mange ildsjeler og organisasjoner (ikke minst religiøse sådanne, som Sjømannskirken og Bethesda) gjorde mye for å hjelpe med utdeling av mat, klær, penger og husly. Det fantes tilløp til politisk organisering blant rettighetsløse norske sjøfolk, slik at boken også aspirerer til å være et nytt kapittel i norsk arbeiderhistorie. Og ikke minst var Ørkenen Sur full av eksentrikere og fargerike individualister med mye galgenhumor, oppfinnsomhet og livskraft.
    Stoffet er med andre ord rikt og nytt. Flere ganger under lesning tenkte jeg at Ørkenen Sur og miljøet rundt kunne vært en utmerket romanramme. Men grunnen til at jeg tenkte dette er at Gotaas og Kvarsviks bok fungerer såpass dårlig på egen hånd. En viktig årsak ligger i organiseringen og strukturen. Halvveis i boka hadde jeg en følelse av at den knapt hadde kommet ordentlig i gang. Når man blar om, møtes man stadig av innrammede faktabokser om saksforhold som godt kunne vært innlemmet i hovedteksten – eller strøket. I stedet bes leseren om å hoppe av historien for å lese avislignende notiser. Forfatterne ødelegger altså med overlegg flyten i fortellingen. Min største innvending er imidlertid at denne er fortalt i et språk som preges av uklarheter, ufullstendige setninger, gjentagelser, metaforer på krykker og rent slurv. Slikt finnes på nesten hver eneste side, slik at det føles feil å trekke frem enkelteksempler. Her er likevel noen ganske tilfeldig valgte: «En kunne like det eller ei, og mene at slummisjonen skjemte bort folk. Men få hevdet det i Brooklyn i 1930. Som mange i sitt slag i New York og i Amerika var de en livsnødvendig matstasjon.» Eller: «Livet pulserte på sin måte blant de 180 nordmennene og innbyggerne fra andre nasjoner, der det var en sport å drepe rotter. Storsamfunnet betraktet kanskje gutta som rotter, men i Ørkenen regjerte gutta.» «Det telte å være kamerat og villig til å dele. Mitt og ditt var det samme. Med ekteskapets styrke sveiset de seg sammen, så lenge det varte.» Og så videre. Bokas siste setninger er en indre monolog der Gotaas tenker at det er på tide å skrive boka vi som lesere nettopp har lest: («Jeg tenker: Det er bra myndighetene sanerte Ørkenen Sur, men det er på tide å skrive ei bok om dette avsnittet i norsk utvandrings- og sjøfartshistorie.»)

ørkenen sur mangler indre dynamikk. Mange av skjebnene og hendelsene ligner på hverandre, slik at teksten skaper en ufrivillig følelse av stillstand. Mange av enkeltskjebnene har til forveksling like historier, fortalt på lik måte. Resultatet er at ingen står fram som levende personer man som leser kan leve seg inn i eller identifisere seg med. Det finnes noen få tilløp til hovedpersoner gjennom boka, men de dør eller forsvinner nærmest i bisetninger.
    En del av forklaringen på at Ørkenen Sur etter mitt syn fungerer såpass dårlig som tekst, til tross for et glimrende utgangspunkt og grundig research, ligger i temmelig slett forlagsarbeid. Spartacus lager generelt penere bøker enn kanskje alle andre norske forlag. Billedmaterialet og «ekstrautstyret» bakerst – tidslinjer, sluttnoter, litteraturlister, kildelister og navneregister – er det ingenting å utsette på denne gang heller. Men at ekstrautstyret er på plass blir en fattig trøst når hovedteksten ikke er tilstrekkelig bearbeidet.
    Kan noen av problemene ligge i at Ørkenen Sur har to forfattere? Jeg kan ikke vite svaret, men to forfattere er sjelden bedre enn én. I dette tilfellet har prosessen også vært høyst uvanlig. I forordet står det: «Kvarsvik skrev et førsteutkast, som Gotaas leste og kommenterte. Så delte vi på oppgavene. Roger Kvarsvik samlet resten av kildematerialet og er også bokas viktigste faglige konsulent. Samtlige kapitler er skrevet av Thor Gotaas.» Slik jeg skjønner det skrev Kvarsvik først et manus som konsulenten Gotaas forkastet. Deretter skrev Gotaas selv boka på nytt, med Kvarsvik som konsulent. Så enkelt kan det gjøres.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>