>Anmeldelser Prosa 05|10

Frihetens pris

Olav Njølstad

Første bind av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe var en bragd. Blir de skyhøye forventningene til annet bind innfridd?

Prosa 05 10

Tore Rem
Født til frihet.En biografi om Jens Bjørneboe
685 sider
Cappelen Damm 2010

Anmeldt av
Olav Njølstad

JEG VIL MENE DET. Født til frihet er blitt akkurat hva Sin egen herre ga løfte om: en nærgående, kritisk og avmytologiserende fortelling om Jens Ingvald Bjørneboes liv og forfatterskap, fra han vender tilbake til Norge våren 1959, og frem til han 17 år senere, natten til 9. mai 1976, velger å avslutte livet for egen hånd.

Bopel som ordnende prinsipp Biografien er ordnet kronologisk, i fire deler pluss et Post Mortem. I del i møter vi forfatteren i skytteltrafikk mellom skiftende adresser i Oslo og ulike europeiske reisemål. Beretningen begynner med at han møter skuespilleren Tone Tveteraas, som han omgående vil gifte seg med. Men først må han sone en gammel promilledom. Møtet med Oslo Kretsfengsel og medfangene der gir støtet til en livslang kamp mot det norske fengselsvesen. Han utgir romanene Blåmann og Den onde hyrde, skriver polemiske artikler, og utforsker en for ham ny sjanger: skuespillet. Samtidig gjennomgår han en politisk oppvåkning og radikalisering.
    Del ii er lokalt forankret i Enebakk, hvor Bjørneboe-familien bosetter seg i juni 1962. Omgivelsene inspirerer Bjørneboe til å skrive romanen Drømmen og hjulet, en «eksakt fantasi» over Enebakk-forfatteren Ragnhild Jølsens liv – et vendepunkt i forfatterskapet, ifølge Rem. I Enebakk fullfører Bjørneboe dessuten de Brecht-inspirerte skuespillene Til lykke med dagen! og Fugleelskerne. Samtidig beveger han seg bort fra den kulturradikale plattform han litt halvhjertet hadde inntatt på begynnelsen av 60-tallet, og fremstår som sosialist. Han omfavner DDR, blir spaltist i Orientering og forfatter på Pax. Høsten 1966 når forfatterskapet både sitt bunnmål og toppunkt: Da utkommer pornoflørten Uten en tråd og romanen Frihetens øyeblikk. Den første blir beslaglagt av politiet; den andre berømmes med en rekke litterære priser og danner første bind i Bjørneboes litterære hovedverk, trilogien Bestialitetens historie.
    I del iii har Bjørneboe forlatt Enebakk til fordel for Billingstad i Asker. Det er et oppbrudd i mer enn geografisk forstand. Billingstad-årene blir preget av det rettslige etterspillet av Uten en tråd og av Bjørneboes stadig mer problemfylte forhold til alkohol, myndigheter, kunstnerkolleger, familie og venner. Han etablerer seg som essayist med samlingene Norge, mitt Norge, Vi som elsket Amerika og Politi og anarki. Disse avspeiler en ny ideologisk dreining, bort fra sosialismen til fordel for en mer rendyrket antiautoritær posisjon, som han selv betegner som anarkisme. Dette bringer ham på kant med ml-bevegelsen (forakten er gjensidig), men resten av venstresiden har trykket ham til sitt bryst og nekter å slippe taket. Han fornyer seg som dramatiker med skuespillet Semmelweis, og fortsetter utforskningen av det ondes problem med romanen Kruttårnet. Privat innleder han det første av flere flyktige forhold til unge, homoseksuelle menn, og flytter, som en konsekvens av dette og et stadig tyngre alkoholmisbruk, fra hjemmet på Billingstad.
    Del iv beskriver Bjørneboes siste leveår, med byleiligheten i Oslo og sveitservillaen på Veierland som usikre ankerfester for en plaget sjel. Dype depresjoner, utmattende rangler og maniske arbeidsperioder avløser hverandre. Iblant brytes den onde sirkelen av et livgivende opphold på Blå Kors. Han forfaller fysisk, men mobiliserer krefter til et nytt oppgjør med rettsvesenet i Torgersen-saken. Sist, men ikke minst fullfører han Bestialitetens historie med romanen Stillheten, før forfatterskapet avsluttes i 1974 med suksessromanen Haiene og skuespillet Dongery. Derfra tar Rem leseren med på en halvannet års nedstigning i alkoholismens og selvdestruksjonens helvete, der Bjørneboes skaperkraft svinner hen under arbeidet med den ufullendte selvbiografien Med horn og hale, samtidig som pengesorger, ensomhet, fornedrelse og depresjon leder ham til fullbyrdelse av det selvmordet som han så ofte har tematisert i sin kunst og kretset om i sine brev og samtaler.
    I det avsluttende Post Mortem får vi vite at urnen med Bjørneboes aske blir gravd ned på kirkegården ved Veierland kirke. Men Rem mer enn antyder at Bjørneboe mistrodde muligheten av en endelige slutt. I samsvar med sin esoteriske mystikk så han i stedet for seg at hans sjel ville gjenfødes og finne bopel i et annet menneske. Siste ord i biografien står derfor i anførselstegn: «Slutten.»

Selvmotsigelsenes høyere enhet Det er Rems fortjeneste at han makter å vise linjer og sammenhenger i det innfløkte livsløpet, som lett kan synes splintret av selvmotsigelser og paradokser. Det styrende prinsipp i Bjørneboes liv og virke, konkluderer Rem, er «tanken om frihet». Bjørneboes fremste bidrag var «å skape et rom for friheten» og å vise, i skrift og handling, at friheten kun er gitt oss som en mulighet – som noe vi selv aktivt må ville, kreve og ta i besittelse. Hans skiftende intellektuelle posisjoner – fra antroposofi og konservatisme via kulturradikalisme, sosialisme, anarkisme og nihilisme til en slags konfesjonsfri metafysikk – kan forstås som skiftende innfallsvinkler til den samme eksistensielle tematikk: frihetens mulighet og pris i en verden der ondskap og undertrykkelse rår. Rems Bjørneboe er en mann som tar seg sin frihet i opposisjon til «de tre despoter, Gud, moralen og staten». Slik går Bjørneboes politiske radikalisme og hans metafysiske grublerier opp i en høyere frihetskamp. Og slik skapes det en kobling mellom titlene på biografiens første og andre bind: Den Bjørneboe som er født til frihet, blir sin egen herre da han velger bort seg selv. Selvmordet som frihetens ytterste konsekvens.
    Erik Bjerck Hagen treffer derfor ikke helt når han i sin tankevekkende anmeldelse i Morgenbladet skriver at «det er vanskelig for Rem å få parafrasert Bjørneboe på en måte han selv orker å tro på». Problemet ligger ikke der. Hele post mortemet er jo en slik parafrasering. Rems dilemma består snarere i at han ikke godt kan presse sin fortolkning av Bjørneboes liv og virke for sterkt på leseren uten å forkludre sitt eget prosjekt: «å skrive frem en mer historisk Bjørneboe».
    Det er selvsagt en romantisk illusjon å tro at man kan gi Bjørneboe «tilbake til historien», slik forfatteren ble sitert i dagspressen da Født til frihet kom ut. Men i biografien ordlegger han seg ikke slik. Det han har villet, sier Rem i det avsluttende takkeordet, er å «fremstille Jens Bjørneboe som en historisk skikkelse», befridd for mytene som har bidratt til å opprettholde ulike miljøers selvbekreftende «entydeliggjøringer av ham». Det er med andre ord en Bjørneboe som har vært dyppet i kildekritikkens renselsesbad, Rem vil holde opp for oss. En som ingen av de ulike «sammenhengene» han inngikk i, kan kreve eiendomsretten til. Vi som elsket Bjørneboe må enten tåle å gi slipp på en bit av vår egen identitet, eller klandre Rem for å ha misforstått, undervurdert eller ufarliggjort dikteren.
    Det har han neppe. Men Født til frihet viser at Bjørneboes relevans og posisjon, både som samfunnsrefser og forfatter, er utrygg. På sitt beste var han mesterlig. Det gjelder romanforfatteren så vel som poeten, dramatikeren og essayisten. Men slik Rem, med sin «show, don’t tell»-metode, tydelig får frem, var Bjørneboes politiske innsikt ofte skremmende grunn (som i omtalen av DDR på deler av 1960-tallet) eller forstemmende ensidig (som i demoniseringen av Vest-Tyskland), slik hans polemiske utfall kunne være grotesk urimelige (som når han i angrepet på det norske rettssystemet hevdet at det var først etter andre verdenskrig at nazismens fangebehandlingsmetoder slo rot i Norge). Rem påviser innslag av dette også i hans mest vellykkede verk, inkludert Frihetens øyeblikk. Spørsmålet er vel om ikke de brutale forenklinger og polemiske eksesser sprang direkte ut av Bjørneboes måte å forstå seg selv og verden på. For en som måtte være i opposisjon, som definerte seg selv gjennom sine avvik og sitt opprør mot konformiteten, var overdrivelsen og ensidigheten trolig en uløselig del av frihetsprosjektet.
    Kanskje var Bjørneboe innforstått med dette. Som når han på siste side i Stillheten skriver: «Jeg førte rettsprotokollene. Men jeg savner en stemme i rettssalen, forsvarerens.» Det er undertrykkernes og bødlenes forsvarer han har i tankene. Dette perspektivet er lite utforsket hos Rem.

Avstand som litterær metode. Det merkes fort at biografen vil holde sin protagonist på avstand. Her er ingen sentimental innlevelse. Ingen medynk. Bare en glimtvis uro, forkledd som retoriske spørsmål til leseren – som her, etter den horrible påstanden i Frihetens øyeblikk om at, uten DDR ville etterkrigstidens Tyskland ha vært verre enn under Hitler: «Ser han ikke at det er en farlig tanke? At det innebærer en romantisering av nullpunktet, av katastrofen, av lidelsen? Samt av et totalitært regime?» Men slike utbrudd finner man ikke mange av. Rems metode er å registrere, dissekere, sortere, legge frem. Biografens kritiske distanse og språklige nøkternhet er trolig en forutsetning for det vellykkede resultatet. Hadde han valgt en mer empatisk tilnærming, ville bokens siste del ha blitt uutholdelig å lese. Ubehaget er stort nok som det er.

Bjørneboe er død, leve Bjørneboe! Det har fra anmelderhold blitt uttrykt bekymring for at Rem, med sin kritiske empirisme og språklige nøkternhet, kan komme til å drepe den interesse som fortsatt måtte finnes for Bjørneboes forfatterskap. Kort sagt, at forfatteren og hans verk blir «lost in translation» til et nytt årtusen.
    Denne bekymringen, våger jeg å påstå, kan Rem ta med knusende ro. Født til frihet har nok nullstilt Bjørneboe med tanke på våre gamle lesemåter. Men samtidig har Rem åpnet for nye innganger til forfatterskapet, der den biografiske koblingen kan tre til side fordi den nå er så grundig utforsket. Slik gis tekstene sjansen til et nytt liv.
    Til slutt: Boken er rikt illustrert, men bildeutvalget er nokså repetativt og fremstår iblant som lite kresent. Trenger en Bjørneboe-biografi virkelig et flyfoto av Montreal? Ellers er bokutstyret upåklagelig, med et utførlig sakregister, eget person- og verkregister, og et oversiktelig og stringent noteapparat.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>