>Anmeldelser Prosa 05|10

Prosjektet Pakistan

Kaja Borchgrevink

Det er prisverdig at tre norske bokprosjekt setter Pakistan på dagsordenen i høst. Med tanke på landets nye plass i verden, som frihavn for Taliban og al-Qaida, arnested for terrorister og ustabil alliert i «krigen mot terror», er det på tide med mer kunnskap om landet også her i Norge.

<empty>

Kristin Solberg
Gjennom de renes land.
Rapport fra Pakistan 416 sider
Aschehoug 2010

Elisabeth Eide & Terje Skaufjord
Pakistan: Midt i verden
340 sider
Pax 2010

Laila Bokhari
Hellig vrede.
Min reise gjennom Pakistan
249 sider
(Arena-serien)
Gyldendal 2010

Anmeldt av
Kaia Borchgrevink

TIL TROSS FOR AT Norge og Pakistan er knyttet sammen gjennom den norsk-pakistanske befolkningen, et langvarig bistandssamarbeid og en enda lengre kulturhistorisk forskningstradisjon, har kunnskapen om, og interessen for, Pakistan vært begrenset. Likeså har tilfanget av allmenn sakprosa om landet – både nyskrevet norsk og oversatt – vært beskjedent. Det er derfor gledelig at det i høst utgis hele tre nye bøker, som forsøker å gå bak avisoverskriftene. Alle tre utgivelsene tar grundig tak i Pakistans mange og komplekse problemer, men får også frem andre sider ved dette enorme landet – med over 170 millioner innbyggere, mer enn 35 ganger Norges befolkning.

Utenriksjournalist Kristin Solberg ønsker å forstå hvorfor Pakistan er blitt verdens farligste land, terrorismeforskeren Laila Bokhari spør hvordan Pakistan kunne bli jihadismens høyborg, mens førsteamanuensis ved Journalistutdanningen i Oslo Elisabeth Eide og lektor Terje Skaufjord har gitt seg i kast med en større oppgave: å ta oss med på en reise gjennom landets historie, politikk og samfunnsliv for å forstå dagens Pakistan, og vise hva vi risikerer dersom krig og terror får overtaket.
    Til tross for de noe forskjellige innfallsvinklene, har de tre bøkene mange fellestrekk. Pakistans korte, men turbulente historie fra 1947 er et nødvendig bakteppe for å forstå dagens situasjon. Der Eide og Skaufjord gir oss en ganske tradisjonell skolebokinnføring i Pakistans historie, lar Bokhari landets historie og samfunnsutvikling i stor grad bli fortalt gjennom pakistanere selv. Solberg velger med hell en mellomting. For å forstå dagens situasjon generelt, og fremveksten av militant islam spesielt, tar forfatterne for seg forholdet til Afghanistan og USA, rollen i «krigen mot terror», relasjonen til India og konflikten over Kashmir. Men også fattigdom, manglende utdanning, utbredt korrupsjon og en sviktende rettsstat er gjennomgående forklaringsfaktorer.
    De tre bøkene bygger alle på forfatternes egne opplevelser. De er reiseskildringer der leseren gjennom forfatternes personlige møter og erfaringer med landet og dets innbyggere får innblikk i samfunnsliv, kultur, politikk, historie og geografi. For en leser som har besøkt Pakistan over mange år, er det lett å kjenne seg igjen i reisebeskrivelsene. Man kjenner lukten av støv og diesel, og får lyst på linser, varmt brød og søt te, pakistansk rasteplassmat. Mye er som det alltid har vært, mens mye er i endring.
    I Gjennom de renes land er det Pakistan jeg kjenner fra lengre opphold på 1990- og 2000-tallet, nesten ugjenkjennelig. Mens de to andre bøkene vender tilbake til kjente steder og gamle venner, legger Solberg ut på en jomfrutur til «de renes land». Hun kommer til Pakistan for første gang landeveien fra India høsten 2009, med en solid dose frykt i bagasjen. Det er kanskje ikke så rart, ettersom hun reiser som Aftenposten-journalist midt under karikaturstriden. Solberg trosser imidlertid frykten og gir et friskt blikk på Pakistan. Hun har valgt seg «the Grand Trunk Road» som sin vei inn i det pakistanske samfunnet. Veien går som en pulsåre fra India i øst til Afghanistan i vest, og den danner en meningsfull avgrensning. Gjennom menneskene hun møter langs veien, forteller hun Pakistans og pakistanernes historier. Hun møter politikere, journalister, politifolk, flyktninger, filmstjerner, religiøse sufier – og en konvertert irsk jihadist. Det Solberg mangler av overordnet analyse, tar hun igjen ved å skrive personlig og lett, og hun viser en imponerende evne til å ta pulsen på Pakistan.

Eide og Skaufjords Pakistan: Midt i verden gir både en grundig innføring i landets politiske historie og en introduksjon til landets mangfoldige kultur og samfunnsliv. I tillegg får vi møte aktivister, arbeidere og intellektuelle, stemmer som speiler det sammensatte samfunnet, men som altfor sjelden kommer til orde i norsk offentlighet. Dette beriker boken, men gjør den også mer omfattende. Prosjektet er ambisiøst, noe forfatterne selv erkjenner, men er det for ambisiøst? Resultatet er solid, men noe langtekkelig, og dybden må til tider vike for bredden. Kanskje kunne forlaget vært bedre til å stramme teksten?
    De militære, landeiende og religiøse elitenes beskyttelse av egne interesser og manglende satsning på allmennutdanning tillegges stor vekt i Eide og Skaufjords analyse. Spenningen mellom ulike oppfatninger av islam, menneskerettigheter og kulturelle verdier kommer godt til uttrykk i kapittelet om kvinners rett. Vi møter representanter for den pakistanske kvinnebevegelsen (som vokste frem som en reaksjon på Zia ul Haqs innføring av sharia-lover i 1980-årene), så vel som velutdannede kvinner som velger seg en konservativ muslimsk livsstil, og vi blir presentert for deres ulike refleksjoner rundt kjønnsroller i islam. Mindre nyansert blir det når forfatterne gjengir forenklede oppfatninger og upresise opplysninger om betydningen av de religiøse skolene (madrasaene) i rekrutteringen til militante grupper.

I Laila Bokharis Hellig vrede: Min reise gjennom Pakistan fremstilles rekrutteringen av hellige krigere som langt mer sammensatt og ikke som noe som skjer utelukkende i madrasaer. Bokhari har et snevrere utgangspunkt enn Eide og Skaufjord. I forsøket på å vise hvorfor Pakistan er blitt et sentrum for terrorgrupper, forteller hun historien om sin fars land, der hun også selv har bodd som barn. Leseren inviteres med til forfatterens «barndoms grønne dal», der onkel røykte vannpipe i sjasminhagen og familieferiene gikk til Kashmir og nordområdene, steder som ofte blir satt i sammenheng med krig, konflikt og terrorisme.
    Som mangeårig terrorismeforsker har Bokhari et godt utgangspunkt for å kunne bidra til å besvare spørsmålet om hvem som blir terrorister. Selv om hun allerede i innledningen understreker at dette ikke er noen fagbok, er det litt skuffende at hun ikke i større grad trekker veksler på sin fagkunnskap. Jeg savner en diskusjon av terrorismebegrepet og hyppigere referanser til internasjonal terrorismeforskning. Jeg savner også en introduksjon til det politisk-religiøse landskapet, som Bokhari kjenner godt, men som kan synes uoversiktlig for nye lesere. Boken bæres imidlertid av de personlige historiene. Forfatteren møter jihadister og islamistiske ideologer, stammeledere og politikere, vestlige madrasa-studenter og martyrenes gjenlevende familiemedlemmer. Fortellingen drives fremover av Bokharis søken etter svar, gjennom storbyenes trange smug og Kashmirs bratte fjellsider. Men Bokharis stemme blir tidvis utydelig, og det er uklart om det er forfatter eller intervjuobjekter som forteller. Det boken tidvis mangler av språklig kvalitet, tas imidlertid igjen i de interessante historiene. Vi får møte menneskene bak stereotypiene. Utvalget av intervjuobjekter viser hvilken sammensatt gruppe de hellige krigerne er. Det er imponerende hvem Bokhari har fått i tale. Hennes styrke ligger i at hun kjenner landet godt, både som forsker og privatperson, og hennes bok er også blitt den mest fascinerende av de tre.

Blant utlendinger har Pakistan gjerne vært et land for de spesielt interesserte, for diplomater, bistandsarbeidere, forskere og journalister. Det pakistanske samfunnet er sammensatt og det politiske landskapet til tider kaotisk og uoversiktlig. Forfatterne av alle de tre bøkene manøvrerer seg gjennom en jungel av politisk historie, internasjonale analyser og konspirasjonsteorier. Alle har de følt den allestedsnærværende etterretningstjenesten på kroppen, kjempet med et tidkrevende og tilsynelatende irrasjonelt byråkrati og en upålitelig infrastruktur som gjør dagliglivet surt for reisende journalister og sakprosaforfattere. Men en skal være forsiktig med å «eksotifisere» slike store og små problemer. Pakistan er ikke et lett tilgjengelig ferieland. Inflasjon, matvaremangel, energikrise og sviktende infrastruktur er hverdagen til flertallet av befolkningen.
    Det er påfallende hvor mange temaer, enkeltfenomener og personer som blir trukket frem i mer enn en av disse bøkene. Alle følger delvis samme ruta: flaggsenkningsseremonien ved Wagha-grensen blir symbolet på forholdet mellom Pakistan og India, våpenbasaren Darra Adam Khel på de lovløse stammeområdene, de buddhistiske Taxila-ruinene referansen til Pakistans førislamske periode. Bokhari og Solberg møter begge Sammi ul Haq, politiker og leder av Haqqania-madrasaen, også kalt «Talibans far». Solberg og Eide/Skaufjord møter den tidligere cricketstjernen og kjendispolitikeren Imran Khan. Begge har relativt liten innflytelse i Pakistan og mye spalteplass i utenlandsk presse. Mer interessante er derfor historiene og refleksjonene som kommer fra dem som ikke er like vant til å møte vestlige journalister og forskere, som Solbergs møte med bestemoren som reflekterer over delingen mellom India og Pakistan og grusomhetene som skjedde under flukten – også dem som ble utført av hennes egen far.

Pakistan er igjen rammet av en katastrofe. Flommen, som har lagt store deler av landet under vann og gjort millioner husløse, uten mat og arbeid, forsterker de problemene landet allerede hadde. Det hersker liten tvil om at det er viktig å forstå Pakistan. Høstens tre bøker er alle velkomne bidrag til økt kunnskap om og forståelse for et land som kommer til å spille en avgjørende verdenspolitisk rolle i lang tid fremover.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>