>Minibiografi Prosa 05|10

Politisk primærprofylakse. Per Fugelli som geriljafører, fagforfatter og samfunnsdebattant

Anne Kveim Lie



Per Fugelli. Foto: Universitetsforlaget

Per Fugelli
Helsetilstand og helsetjeneste på Værøy og Røst
300 sider
Universitetsforlaget 1978

Per Fugelli
Det medisinske ­klassesamfunn
176 sider, ill.
Universitetsforlaget 1982

Per Fugelli
Fiskerens helsebok
192 sider, ill.
Universitetsforlaget 1984

Per Fugelli
Med sordin og kanon: allmennmedisinske artikler og foredrag
135 sider
TANO 1990

Per Fugelli
0-visjonen. Essays om helse og frihet
272 sider
Universitetsforlaget 2003

Per Fugelli, Benedicte Ingstad
Helse på norsk. God helse slik folk ser det
495 sider
Gyldendal Akademisk 2009

Per Fugelli
Døden, skal vi danse?
256 sider
Universitetsforlaget 2010

HER OM DAGEN  var jeg på Litteraturhuset for å høre Per Fugelli snakke om sin siste bok, Døden, skal vi danse? Jeg kom fem minutter før det skulle begynne, og køen strakte seg allerede ut på trappa. Det viste seg at ikke bare «Wergeland», den største forelesningssalen, men også salen hvor direkteoverføringen fant sted, var fylt til randen. Mange sto hele forelesningen igjennom og så Fugelli på storskjerm. Det skyldes nok delvis at døden er populær, som Fugelli selv konstaterte ved foredragets begynnelse.
    Døden, skal vi danse? er en sterkt personlig beretning om det Fugelli mener er dødens fravær i det moderne samfunn. I flere år hadde han samlet materiale til en bok om døden. Så ble han rammet av kreft med spredning selv. Hans måte å håndtere det på ble å gå på feltarbeid i sykerollen, og i dødssonen – «ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden». Det har blitt en sterkt personlig beretning – om stigmatiseringen av kreftsyke, om hans forsøk på å komme i kontakt med døden, midt i utmattende cellegiftkurer og i møte med et helsevesen som til tider sjokkerer ved å være fragmentert og fjernt. Budskapet hans er at vi ville tjene på et nærmere samspill med døden.

Men det at hundrevis fylte salene på Litteraturhuset, skyldes også at Fugelli er populær. En popularitet som er svært få andre medisinere forunt. Per Fugelli har makten i sitt ord. For ham er en vesentlig del av sosialmedisinerens oppgave å være ute i det offentlige rom. Det er det syke samfunnet som er sosialmedisinerens pasient, sier han et sted. Derfor må sosialmedisineren være der ute hvor det syke samfunnet er. «Jeg ønsker meg en sosialmedisin som våger å legge sine vurderinger, tolkinger og provokasjoner inn i den offentlige samtalen og dermed delta i konstruksjonen av virkeligheten.» Ordene er skrevet i en hyllestartikkel til Berthold Grünfeldt, men står også som et manifest for Fugellis eget virke. Hans bøker er forsøk på å delta i konstruksjonen av virkeligheten. Fugelli er geriljafører – han fører en konstant kamp mot konstruksjonen av en grell verden han ser komme og som han er overbevist om at det går an å motarbeide. Til det henter han inspirasjon fra folk og fe, i Botswana, i Tanzania, på Tøyen, på Jæren og sist, men ikke minst, på Værøy og Røst.

Fugelli kom som fersk turnuskandidat til Værøy og Røst. Han var forelsket i Lofoten alt før han kom – etter at han og kona hadde dumpet over Kittelsens Lofoten-skisser året før. Forelskelsen ble til livslang kjærlighet, og Røst har gått igjen i nesten hele hans boklige produksjon. Tilværelsen på Røst resulterte også i flere bøker, blant annet doktoravhandlingen Helsetilstand og helsetjeneste på Værøy og Røst (1978). Det han kaller «kjøttet» i fortellingen – det viktige om røstværingene som måtte renses bort fra avhandlingen til fordel for vitenskapelig stringens – står i boka Doktor på Værøy og Røst (1977).
    I Helsetilstand og helsetjeneste på Værøy og Røst drev han noe som minner om den gamle sjanger medisinsk topografi. Medisinske topografier vokste fram som en viktig sjanger på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. De var systematiske nedtegnelser av alle forhold som kunne påvirke helse på et spesielt sted, og sprang ut av en økende bevissthet blant europeiske leger om omgivelsenes betydning for sykdomsforårsaking. Det dreide seg om forsøk på å knytte sykdom sammen med lokale forhold gjennom fullstendige beskrivelser både av sykdomsforhold og de lokale særegenheter – geografi, klima, historie og samfunn. Det gjør også Fugelli i arbeidet om de to øykommunene i Lofothavet. Han kartla over en periode på tre år forekomst av sykdommer og uførhet i Værøy og Røst kommuner og hvilke legemidler som ble benyttet for å kurere dem. Men i tillegg beskrev han hvordan det medisinske og sosiale hjelpeapparatet virket sammen med sykelighets- og uføreforholdene i befolkningen, og hvordan ulike sosiokulturelle og politiske forhold påvirket sykelighet, uførhet og bruk av helsetjenester. Utgangspunktet var hele tiden et praksisperspektiv. Undersøkelsen ble til mens han selv virket som lege i øykommunene. Resultatet ble en stor epidemiologisk undersøkelse med funn av betydning for hvordan man skulle tenke om legesøkning og sosiale forhold. Og en stor produksjon av de tall han senere har anklaget samfunnsmedisinere for å være så forelsket i.
    Et hovedpoeng for Fugelli tidlig i forfatterskapet var at kunnskap var makt – og derfor måtte deles med andre. For at fiskerne i Værøy og Røst skulle få bedret helsetilstanden hjalp det ikke bare med mer utbygget helsetjeneste spesielt innrettet mot dem, de måtte også selv kjenne til sine symptomer. Mens han i senere bøker er langt mer kritisk til ulike former for helseopplysning, har han her stor tillit til prosjektet. Fordi det er «fiskeren sjøl som til syvende og sist har makten til forandring i sine never», utga han boka Fiskerens helsebok (1984). Den bygget for en stor del på en månedlig helsespalte Fugelli hadde hatt i ME’A, Norges Fiskarlags medlemsblad. Her finner vi en oversikt over ulike tilstander som var mer eller mindre spesifikke for fiskeryrket: skadetyper, slitasjesykdommer, magesår, hudsykdommer, stress, legemidler, hjertesykdommer, kreft, og en advarsel mot tobakk og alkohol. Det hele er krydret med historisk bakgrunnsstoff, og med sitater fra skjønnlitteraturen, som for eksempel Petter Dass, Alexander Kielland og Gabriel Scott. Et klassisk opplysningsskrift, med andre ord.

Det var som allmennmedisiner Fugelli nådde offentligheten, og hans første bøker, inkludert Tilbake til Huslegen og Med sordin og kanon, var særlig rettet mot allmennmedisinere. Men det sosiale perspektivet var sterkt til stede, og allerede her begynte ambisjonen om å reformere det medisinske regimet. I Det medisinske klassesamfunn begynner tordnen mot «legene, det hvite presteskap, [som] ikke har vært flinke nok til å gå inn i folks hverdag og forme helsetjenesten etter de behov som der gjør seg gjeldende». Det er allmennpraktikeren som oppfordres til å utgjøre et alternativ til det hvite prestseskapet, som skal ta pasientene med i beslutningsprosessene og slik innføre demokratisering av medisinen. I Det medisinske klassesamfunn kommer sosialmedisineren ut av skapet. Her er det Einar Gerhardsen som får æren for norsk folkehelse, snarere enn det hvite presteskapet: Gerhardsen har bedrevet «politisk primærprofylakse». Referansen er til epidemiologen McKeowns arbeider, som hadde vist at dødelighetsnedgangen i Europa ikke hadde vært knyttet til de medisinske innovasjoner, men til politiske og sosiale prosesser, som bedret ernæring og hygiene. Hvor vanskelig det er å være samfunnsmedisiner i praksis, viser han også fint gjennom en  selvkritisk beretning fra et forsøk han gjorde i Finnmark. Som distriktslege i Porsanger ville han lage folkedemokrati med utgangpsunkt i den årlige medisinalberetningen. I stedet for, som vanlig, å sende den i byråkratisk sjargong til helsemyndighetene, skrev han den forståelig for legfolk og lot den først gå til «høring» i lokalsamfunnet. Det ble et braknederlag. Politikerne ble såre over det de oppfattet som kritikk, folk flest sure over det de oppfattet som en sørings raske konklusjoner, mens fagfolk mente den var lemfeldig med sannheten.
    Fugellis definisjon av sosialmedisin innebærer at man intervenerer i samfunnsdebatten. Han vet at ord er virksomme, og ønsker at det han gjør, får effekter: i politikken, i legenes praksis, men kanskje mest av alt at det skal gjøre det lettere for oss alle å være pasient. Han har drevet korstog mot ekspertveldet, mot regelrytteriet, mot røykeloven – men kanskje mest av alt mot ideen om at det finnes samfunn uten risiko, uten lyter og mangler. Denne tanken utformer han muligens klarest i boka 0-visjonen fra 2003. 0-visjonen er del av en triologi som innledes med Rød resept (1999) og avsluttes med Nokpunktet (2008). Mens den første er en kritikk av helsemyndighetenes hysteriske fokus på trening og livsstilsendringer, er den siste et forsvar for måteholdet – å ikke stille urealistiske krav og forventninger til livet. 0-visjonen er et forsvarsskrift for hans «nye oppdagelse»: friheten. Både frihet og helse er truet av 0-visjonen, forsøket på å skape en himmel på jorden, et liv uten risiko og lyter. Boka viser hvordan samfunnets bestrebelser på totalt å unngå risiko fører til at vi alle blir kneblet. Barn unngår benbrudd hvis de ikke får lov til å klatre i trær, men de unngår også livsutfoldelse, mestring og lek. I et av kapitlene er Karl Evang kommet tilbake fra dødsriket og proklamerer at han i den nåværende situasjon ville ha bygget ned det epidemiologiske apparat, tvunget dem til å lese lyrikk like mye som de regnet statistikk, og sendt alle til et kloster tre ganger i året i en måned – for å ta kurs i ydmykhet. Her er også en tordentale mot Fugellis egne kollegaer, samfunnsmedisinerne, som han ønsker å omvende fra å være maktens tjenere og «stumme reperatører», til å bli «modigere krigere for solidaritet på vegne av folkehelsen». Det dreier seg om at samfunnsmedisinen må definere sitt verdigrunnlag, og forstå – som Fugelli selv gjør – at den beste profylakse er politisk primærprofylakse, det å skape et sosialt klima som fremmer menneskenes helse. Formelen er «Den samfunnsmedisinske relativitetsteori, h = b x (k+p)ts», som påstår at «helse er lik biologi ganger kultur + politikk, opphøyd i tid og sted.

Helse på norsk (2009) er resultatet av et samarbeid med sosialantropologen Benedicte Ingstad. De reiste rundt i Norge og laget kvalitative intervjuer om hva god helse er, med 80 mennesker i fem ulike lokalsamfunn fra alle samfunnslag og aldersgrupper. Funnene var at helse for folk flest blant mye annet var trivsel, likevekt, motstandskraft, evne til å fungere i hverdagen, være del av et sosialt fellesskap og det å ikke tenke på helse. Konklusjonen er selvfølgelig at helsevesenet ikke har så mye med helse å gjøre, fordi helse skapes andre steder. For så vidt er det en logisk utvidelse av Fugellis demokratiske prosjekt: La oss høre hva folk selv mener om helse! La ikke legene forvalte helsebegrepet! Ingstad og Fugelli påpeker hvordan informantene deres nærmest setter likhetstegn mellom helse og det gode liv – det gjør at bokas emne blir stort, for stort? Boka er en av de mest akademiske Fugelli har skrevet, samtidig sniker hans hang til to streker under svaret seg her av og til plagsomt fram – for hvordan kan man for eksempel vurdere utsagn om familiens betydning for helse når det bare var 2 av de 80 informantene som var skilt? Dessuten kan man spørre seg om det ikke er en form for medikalisering å inkludere livskvalitet i helsebegrepet?
    En viktig grunn til at så mange benket seg sammen på Litteraturhuset i september, skyldes Fugellis retoriske nådegaver. Fugellis foredrag og skrifter er preget av at han er en samler. Som Askeladden går han gjennom verden og samler absurde, tankevekkende og humoristiske historier og bilder fra hverdagsscener med barnebarna, fra skjønnlitteraturen, fra Bibelen og salmevers, og fra møter med pasienter, som han senere krydrer og anskueliggjør bøkene sine ved. Journalisten og kulturkritikeren Susan Sontag hevdet i essayet «Sykdom som metafor» at den beste måten å skrive om sykdom og medisin på var i et språk renset for metaforer og følelser. Det er ikke noe for Fugelli; hans prosa er mettet med metaforer. Og han sparer ikke på kruttet – her er både sordin og kanon, for å sitere hans egen boktittel fra 1990. Mange av metaforene henter han fra medisinen; det er mye som får en diagnose, og mangt som skal ha en profylakse, og vi må alle fungere som katalysatorer. Det ligger skjult en skjønnlitterær forfatter i Fugelli, en tendens han desperat forsøker å kneble i punktlister som dreper prosaen med ujevne mellomrom. Prisen å betale for at ordene skal være virksomme, er at akademikeren Fugelli ofte er fraværende, utenom som formidler av andres forskning. Gjennom ham har begreper som risikosamfunnet, medikalisering og disiplinering nådd en bred offentlighet. Mange av Fugellis bøker er heller ikke akademiske av en annen grunn: Han er ikke særlig glad i å nyansere. Journalister har sagt om ham at han snakker i ingresser – det er det sannelig ikke mange akademikere som gjør. Selv etter innledet cellegiftbehandling i fjor høst fylte han mediekanalene for å diskutere svineinfluensaen. Han elsker tydeligvis å være i det offentlige rommet, i motsetning til mange andre akademikere. Og ære være ham for det. Norsk offentlighet ville vært fattigere uten ham.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>