>Bokessay Prosa 05|10

Sirkulasjonen av virkelighet. Fakta, fiksjon, selvbiografi og roman i Karl Ove Knausgårds Min kamp

Trond Haugen

Virkeligheten og litteraturen står på spill i Min kamp. Parallellene mellom fiktive og faktiske personer har skapt særegne forventninger til det estetisk og etisk skandaløse. Spørsmålet er om ikke denne invitasjonen til journalistisk sensasjonalisme utgjør et bærende kunstnerisk element i dette verket.

Prosa 05 10

Karl Ove Knausgård
Min kamp. Første bok
434 sider
Oktober 2009

Karl Ove Knausgård
Min kamp. Første bok
434 sider
Oktober 2009

Karl Ove Knausgård
Min kamp. Tredje bok
422 sider
Oktober 2009

Karl Ove Knausgård
Min kamp. Fjerde bok
472 sider
Oktober 2010

Karl Ove Knausgård
Min kamp. Femte bok
607 sider
Oktober 2010

Poul Behrendt
Dobbeltkontrakten: en æstetisk nydannelse
400 sider, ill.
Gyldendal 2006

Davis Shields
Reality Hunger.
A ­Manifesto.
Flamme Forlag 2010

Arne Melberg
Selvskrevet.
Om selvframstilling
i litteraturen
188 sider
Spartacus 2007

Eivind Tjønneland
Knausgård-koden
160 sider
Spartacus 201

JEG VET IKKE om det er mulig å peke på det punktet hvor en skjønnlitterær tekst skiller seg fra sakprosaen med tanke på den litterære produksjonen av virkelighet. Men det finnes en passasje i Karl Ove Knausgårds Min kamp V som tangerer det punktet. En analyse av virkelighetsframstillingen i dette utdraget bidrar kanskje ikke til å trekke de endelige grensene mellom fakta og fiksjon, forfatter og hovedperson, roman og selvbiografi, men den kan kanskje bidra til å åpne dem. Viktigere er det at passasjen gjør det enklere å forstå hvorfor det er så lett å like dette flerbindsverket (som jeg mener inkluderer romanene Ute av verden og En tid for alt), uavhengig av all intimitet, kulturmasochisme og tilsynelatende språklig konvensjonalitet.

1.
Det dreier seg om et av de viktigste øyeblikkene i den selvbiografiske romanen om hvordan Karl Ove Knausgård ble forfatter og skrev romanserien Ute av verden, En tid for alt og Min kamp I–VI, forfatterens gjennombrudd i mediene. Passasjen er et svært opplysende eksempel på den subtile produksjonen av virkelighet som finner sted i dette verket, og som på mange måter minner om å leke gjemsel. Det er strengt tatt her, en høstmorgen i 1998, alt begynner:

Romanen hadde vært ute noen uker, ingenting hadde hendt, da telefonen ringte en morgen. Tonje, som satt og spiste frokost, tok den, jeg lå våken i sengen og hørte at hun sa at hun skulle se om jeg var våken.
Jeg gikk inn i stuen, la røret mot øret.
– Hallo, det er Karl Ove?
– Det er Mads på Tiden her. Har du lest Dagbladet idag, eller?
– Nei, jeg lå og sov.
– Da synes jeg du skal gå ut og kjøpe det med en gang.
– Er det anmeldelse?
– Ja, det kan du si. Jeg sier ikke mer. Gå du, så snakkes vi! (Min kamp V: 579).


Ifølge forfatteren hadde ingenting hendt de første ukene etter lanseringen av debutverket Ute av verden. Så ringer telefonen. Denne gangen er det ikke forlagsredaktøren Geir Gulliksen, men den daværende markedssjefen i Tiden Norsk Forlag, Mads Nygaard, som er på tråden. En rekke faktiske og fiktive elementer vikles inn i hverandre i denne passasjen. Markedssjefen ringer hjem til Tonje og Karl Ove, noe som antyder at vi befinner oss i tida før mobiltelefonen er blitt allmenneie. Tonje på sin side forteller at hun ikke vet om mannen hennes er våken ennå, og vi tenker umiddelbart at han sover lenge, som alle andre forfattere og intellektuelle. Disse fiktive eller faktiske elementene, som så langt er vanskelige å etterprøve, er der først og fremst for å signalisere den hverdagslige morgenidyllen en høstdag sent på 1990-tallet.
    Telefonen fra Mads Nygaard bryter inn i denne idyllen. Tilsynelatende går han rett på sak. Spørsmålet om hvorvidt Knausgård har lest Dagbladet i dag, er så suggestivt at det er vanskelig å forstå forfatterens svar om at han lå og sov som noe annet enn et sosialt spill. Samtalens spillkarakter forsterkes av at markedssjefen porsjonerer ut sitt egentlige ærend i små doser, og ikke minst av at han holder tilbake den aller viktigste informasjonen, nemlig at Ute av verden har fått sensasjonelle kritikker av Dagbladets hovedanmelder Øystein Rottem. Eller er det kanskje nettopp tilbakeholdelsen hans av informasjon som gjør informasjonen utvetydig?
    Leseren vet ikke om samtalen forløp slik. Jeg tviler på at Knausgård noterte ned alt som ble sagt denne morgenen, eller at han spilte samtalen inn på bånd. I likhet med flere andre steder i Min kamp viser den ekstreme fiksjonaliseringen av det dokumentariske seg tydeligst i slike scener. Men fiksjonen reduserer paradoksalt nok ikke det dokumentariske; den forsterker det. En indirekte gjengivelse av samtalen ville antakeligvis ha rettet for stor oppmerksomhet mot Karl Oves egen person, og dermed gjort det sannere, men mindre virkelig.
    Det mest fascinerende med passasjen er likevel de elementene som lar seg etterprøve i de norske arkivene. «Ingenting hadde hendt,» står det. Før telefonen fra Nygaard. Stemmer det? Rottems anmeldelse «Høstens sensasjon» sto på trykk den 25. november 1998. Men et raskt søk i de samme arkivene viser at alt den 17. november anmeldte Mari Lending Ute av verden i Aftenposten som et djervt og oppsiktsvekkende debutarbeid. På dette tidspunktet hadde, i hvert fall for min egen del, Lending en langt større kritisk kapital enn Rottem. Anerkjennelsen hennes spilte en helt annen produktiv og opinionsdannende rolle. Arkivene demonstrerer med andre ord at Knausgårds dokumentasjon av egen mottakelse er resultat av en selektiv rekonstruksjon og fiktiv sirkulasjon av virkelighet; vi kan sjekke den mot fakta, vurdere den mot fakta og forsøke å forstå den i lys av fakta, men knapt nok arrestere den, polemisere mot den eller avkrefte den mot fakta. Knausgårds selektive sirkulasjoner av virkelighet skriver inn en ironi i det selvbiografiske prosjektet som grenser mot humoren, ikke minst når den leses opp mot Knausgårds påstand i den avsluttende setningen fra Min kamp III om at han besitter en form for minnenes absolutte gehør.
    Det er kanskje en selvfølge for de fleste, men det kan være grunn til å minne om at selvbiografiske referanser stemmer mer eller mindre overens med virkeligheten. Referanser til det vi oppfatter som virkelighet, er ikke nødvendigvis virkelige; og de er ikke nødvendigvis fiksjon. De er kanskje først og fremst litterære elementer som er åpne for sirkulasjon.
    Et parallelt eksempel på Knausgårds effektive bruk av den dokumentariske detaljen finner vi i telefonsamtalen med Geir Gulliksen, som finner sted i beretningen om den tida da forfatterdrømmen endelig begynte å gå i oppfyllelse:

Oppringningen kom.
– Hei, det er Geir Gulliksen her.
– Hei.
– Hei! Så fantastisk tekst du har skrevet!
– Synes du det?
– Javisst. Det er veldig, veldig bra. Særlig den passasjen da hovedpersonen ringer til seg selv, du vet … Han går over torget der. Vet du hva jeg mener?
– Ja.
– Der er du virkelig inne på noe.
– Ja.
– Men du må bare fortsette. Skriv mer. Dette blir bra, skjønner du. Jeg mener, virkelig bra. Hvis du vil at jeg skal lese underveis, så bare send. Jeg kan også lese alt til sist, hvis det passer deg bedre.
– Ja, sa jeg (Min kamp V: 550).


I denne samtalen er det først og fremst den måten Gulliksen gir uttrykk for entusiasmen sin på, som gjør samtalen troverdig. De mange utropstegnene og de kaskadeliknende gjentakelsene av adjektiver som fantastisk og veldig bra, sammen med verbfrasen å være inne på noe, er trekk ved den retorikken mange, litt urettferdig kanskje, forbinder med forlegger Gulliksens språkbruk på 90-tallet (som den gangen Gulliksen var gjest i NRKs «Herfra til halv ti» den 17. desember 1998)
    Som lesere har vi gode grunner til både å tro på og ikke tro på disse samtalene. Det mer interessante imidlertid er hvilken betydning de får i hele romanseriens prosjekt. All verdens usannhet ville ikke kunne endre på det.
    Den samme tvilen bør omfatte alle de møtene, samtalene og hendelsene romanskikkelsen Karl Ove Knausgård reforhandler i romanserien om Karl Ove Knausgård. Det eneste vi vet med sikkerhet er at han er en dreven litterær løgner, dvs. selvbiograf, dvs. forfatter. Ikke minst fordi han behersker det Roland Barthes i sin tid kalte virkelighets-effekten.

2.
I artikkelen «Virkelighetseffekten» fra 1968, oversatt til norsk av Karin Gundersen i tidsskriftet Basar 4/1980, tar Barthes for seg de elementene i en fortelling som ikke kan tilskrives en funksjon i selve handlingen. Innenfor en strukturalistisk litteraturvitenskap ville slike betydningsløse detaljer representere en skandale.
    Et av Barthes’ eksempler er et barometer hos Madame Aubain i Gustave Flauberts Un coeur simple. Den henger over et piano i et rom som er fylt opp av flyttekasser. Både pianoet og flyttekassene kan tilskrives en betydning, hevder Barthes, som henholdsvis markering av borgerlighet og en borgerlighet i forfall. Barometret derimot er en tilsynelatende betydningsløs detalj. Barthes’ sentrale spørsmål i artikkelen blir derfor: Hvilken betydning har den betydningsløse detaljen?
    Svaret han gir er fascinerende. Den betydningsløse detaljen refererer ikke til virkeligheten, den betyr virkelighet. Barometeret er der bare for å gi fortellingen mulighet til å si: «Dette er virkelig!» Dermed tilskrives den betydningsløse detaljen en funksjon i fortellingen og skandalen er avverget. Det er dette som er den referensielle illusjonen: «Denne illusjonens sannhet er den følgende: etter å ha blitt fjernet fra det realistiske utsagn som denotasjonssignifikat, kommer ‘virkeligheten’ tilbake som konnotasjonssignifikat; for på samme tid som disse detaljene går for å denotere virkeligheten direkte, gjør de faktisk ikke noe annet enn å bety virkelighet (uten å si det).» (Barthes 1980: 32)
    En rekke referanser til virkelige personer, steder og hendelser i Min kamp har nettopp denne funksjonen. De refererer ikke til virkeligheten, men betyr virkelighet. Å misforstå denne effekten som sannhet, som deler av det journalistiske miljøet gjør (eller virker som om de gjør), er i beste fall naivt, i verste fall tegn på en litterær kultur i dyp krise. I dag finnes det imidlertid en oppfatning om at samtidslitteraturen sirkulerer eller forhandler fakta og fiksjon på en radikalt annerledes måte en tidligere tiders litteratur, og at denne nye tilstanden henger sammen med autonomiestetikkens sammenbrudd (dvs. troen på det litterære kunstverket som et lukka, selvinneholdt og selvlovgivende hele).
    I boka Dobbeltkontrakten fra 2006 understreker den danske litteraturviteren Poul Behrendt hvordan tidligere strengt atskilte leserkontrakter for sakprosa og skjønnlitteratur i vår tid ikke lenger kunne holdes fra hverandre, men snarere er smeltet sammen i det han kalte en dobbeltkontrakt. Ifølge Behrendt hadde sakprosaens kontrakt som ambisjon å garantere for at «alt, hvad der står på de følgende sider, er sandt, det handler om noget, der er foregået i virkeligheden, og kan om nødvendigt bekræftes empirisk ved sammenligning med andre skriftlige eller mundtlige kilder». Den fiktive kontrakten, på sin side, hadde som ambisjon å garantere for at «alt i denne bog er digt, intet af det er foregået i virkeligheden, det kan ikke bevidnes af nogen andre i verden, og det er under alle omstændigheder irrelevant at sammenligne» (2006: 19). Behrendt mente denne dobbeltkontrakten representerte en radikal estetisk nyorientering i vår tid, som blant annet avviste enhver autonomiestetikk. Som det heter i et selvsitat fra artikkelen «Dobbeltkontrakten» som sto i Weekendavisen i 1997: «Det er ikke længere muligt for nogen leser – og det vil i denne sammenhæng sige anmelder – trygt at blive siddende i sin lænestol med øreklapper og bogen opslået i skødet, i tiltro til at et værk er en i sig selv hvilende helhet, der skal smages og vurderes i ensomhed, uafhængigt af den omgivende verden» (ibid.: 30).
    En tilsvarende appell til en estetisk nyorientering finner man i David Shields manifest Reality Hunger fra 2010. I en anmeldelse av boka i Klassekampen 18. juni i år leser Arild Linneberg boka opp mot nettopp Knausgård og Barthes’ artikkel «Virkelighetseffekten», for å minne om at Shields kritikk av den tradisjonelle fiksjonen med dens forutsigbare plot, og hans rop etter en moderne anti-roman, neppe er et opprop for en ny autentisitet eller naiv tiltro til at det virkelige kan ta en form som ikke er form. Et lite utdrag fra Shields manifest er kommet ut på Flamme Forlag under tittelen Kollasj.
    For den som har lest en del av den litteraturen som ble skrevet på 1700-tallet, dvs. før skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa ble etablert, på den tiden man fortsatt betraktet det skrevne ordet innenfor en mer omfattende litterær kultur av Belles lettres («vakre bokstaver» eller «vakker litteratur») som inkluderte tekster vi i dag oppfatter som sakprosa, er det vanskelig å la seg forføre av manifestale påstander om estetiske nyorienteringer. Dersom det virkelig var slik at det har eksistert en ubrutt og dominerende autonomiestetikk siden slutten av 1700-tallet og fram til 1990-tallet, så har denne autonomiestetikken i så fall blitt kontinuerlig kritisert, perforert og motsagt av en rekke verker og lesere gjennom hele perioden. Henrik Wergelands selvbiografiske Hasselnødder er et godt hjemlig eksempel. Eller Hans Jægers trilogi Syk kjærlihet for å ta et mer moderne eksempel. Eller Agnar Mykles Sangen om den røde rubin for å ta et enda mer moderne eksempel. At enkelte kritikere og intellektuelle har brukt kunstverkets autonomi som argument mot reaksjonær moralisme, betyr allikevel ikke at autonomiestetikken har dominert feltet. Når for eksempel Behrendt lanserer sin dobbelttkontrakt som en begravelse av autonomiestetikken, er min umiddelbare respons at det ikke finnes noen autonomiestetikk å begrave.
    En mer nøktern diskusjon av den moderne forhandlingen mellom fiksjon og sakprosa finner man i Arne Melbergs Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen fra 2007. Hans historisering av for eksempel de synspunktene vi er vant til å knytte til autonomiestetikken er uvurderlig medisin mot altfor raske forestillinger om samtidas radikale annerledeshet:  «Jeg tror faktisk at modernismens og postmodernismens antisubjektive tendenser kan leses som en multiplikasjon av selvframstillingens strategier, der innovasjonen ikke består i å sette en strek over selvet, men snarere i å finne former for å framstille seg selv i andre og gjennom andre – å vise seg gjennom å skjule og maskere seg.» (2007: 8f)

3.
Hva er det i så fall som utgjør egenarten i Knausgårds blandingsfiksjon? Jeg tror det er knyttet til den forvandlingen romanprosjektet hans gjennomgikk i det øyeblikket historiene om Henrik Vankel ble til fortellinger i fortellingen om Karl Ove Knausgård selv. Spillet med likhetene og ulikhetene mellom Henrik Vankel og Karl Ove Knausgård gjorde det mulig å lese dette verket som en særegen performativ strategi i kritikken av vår tids omfattende kulturelle voyeurisme.
    Hele denne romanserien lar seg nettopp lese som en romanmessig utforsking av grensene mellom en fiktiv romanskikkelse og en like fiktiv romanskikkelse som deler navn og privathistorie med forfatteren selv. Også her settes virkeligheten og selvbiografien på spill. Men parallellene mellom dem gjør mer enn det; de inviterer også inn den journalistiske sensasjonalismen i litteraturen. Jeg tror ikke det er noen som helst tvil om at spørsmålet om likhetene mellom Henrik Vankel og Karl Ove Knausgård har skapt en helt særegen forventning i massemediene til at noe skandaløst er under oppseiling. Sex-, krenkelses- og overgrepsoppslagene i mediene har bidratt til å hylle verket inn i en tåke av spekulasjoner. Det er vanskelig å tenke seg tilsvarende dramaturgi i en romanserie som ikke spiller på parallellene mellom en fiktiv hovedperson og forfatteren. De sensasjonalistiske sidene ved dette spillet i Min kamp fortjener en solid, kritisk kulturhistorisk analyse. I et litterært perspektiv må antakeligvis dette spillet analyseres som performativ kritikk av den dominerende voyerismen i norsk liberal-demokratisk offentlighet.

4.
Spørsmålene om sannhet, ytringsfrihet og beskyttelsen av privatlivets fred er uavhengig av genregrenser, som for eksempel skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Det er spørsmål som i siste instans avgjøres av domstolene. Det finnes ingen prinsipielle forskjeller mellom skjønnlitteratur og sakprosa når det gjelder slike spørsmål. I Min kamp er hovedproblemet knyttet til hvorvidt man kan bringe subjektive oppfatninger til torgs, dvs. den eneveldige vurderingen Knausgård allerede i Ute av verden lar Henrik Vankel tematisere som urettferdig, dvs. fiksjon, og gå fri fra anklager om løgn, hensynsløshet eller forstyrrelse av privatlivets fred. Kan en eneveldig subjektiv vurdering ha injurierende kraft? Jeg tror den kan det; det avhenger blant annet av sosial, symbolsk og økonomisk posisjon. På den andre siden kan den også leses som et litterært eksperiment med perspektivets, karakterens eller den naive tilliten til tankefrihetens grenser.
    Når kritikeren Philip Houm i 1957 diskuterte de levende modellene i Agnar Mykles Sangen om den røde rubin i boka Ask Burlefot og vi. Dikterens ansvar og vårt, så avviste han problemstillingen som irrelevant av to grunner. For det første fordi et standpunkt til hvorvidt bruken av levende modeller er utilbørlig, fordrer en svært omfattende lokal kjennskap. «Det eneste man kan si generelt,» skriver Houm, «er at hvis man skal holde seg til ofrenes eget utsagn, har de fleste av verdenslitteraturens betydelige og ubetydelige forfattere gjort seg skyldige i grov krenkelse av privatlivets fred» (1957: 77). For det andre fastholder Houm et prinsipp om litteraturens urørbarhet: «Og hører man til dem som mener at utukt-begrepet savner enhver mening når det anvendes på litteratur, sier det seg selv at det ikke kan ’influeres’ av en mer eller mindre uvøren bruk av levende modeller» (ibid.).
    Jeg er usikker på om det representerer et framskritt eller tilbakeskritt når slike utsagn i dag oppleves som litt i overkant prinsipielle. For min egen del representerer beretningen om voldtektsanklagen per telefon i Bergen i Min kamp V, ett år etter at Karl Ove har vært utro mot kona Tonje, et dramatisk høydepunkt så langt i dette verket i etisk-estetisk forstand:

Hallo? sa jeg.
Er det voldtektsforbryteren Karl Ove Knausgård?
Hva snakker du om? sa jeg. – Hvem er det jeg prater med?
Tonje hadde stanset, hun stod inntil veggen og så på meg.
Du vet faen meg godt hva jeg snakker om. Du voldtok kjæresten min for ett år siden.
Nei, det har jeg ikke gjort.
Men du vet hva jeg mener?
Ja. Men det var ikke voldtekt.
I det samme jeg sa det, så jeg bort på Tonje. Hun var helt hvit i ansiktet. Hun stirret på meg med store øyne. Nesten falt inn mot veggen (Min kamp V: 600).


Scenen er så å si uutholdelig, med tanke på samtlige av de involverte i den; Karl Ove, Tonje, kvinnen og ekskjæresten hennes i telefonrøret. Helt uavhengig av hva som skjedde i virkeligheten eller av spørsmålet om anklagens rettmessighet eller hovedpersonens skyld, handler scenen om en serie radikale innbrudd i ulike menneskers liv. Dersom man ser bort fra den som lider tydeligst uforskyldt skade i scenen, Tonje, så er det ikke vanskelig å se at både det å bli framstilt som en som fører falskt vitnesbyrd eller å bli utsatt for falske vitnesbyrd, kan oppleves som en voldsom krenkelse av privatlivets fred. Ettersom voldtektssaker tradisjonelt er omsluttet av uhyggelige mørketall når det gjelder antallet anmeldelser, oppklaringer og domfellelser, er det nettopp voldtektsanklagen og avvisningen av den som gjør voldsomst inntrykk. Scenen er et av de punktene i romanserien hvor hovedpersonen, som hele tiden skildres med en forening av selvforakt og selvkjærlighet, framstår som uten kontroll over sin egen framstilling av egen mangel på kontroll.
    Passasjen er problematisk uavhengig av virkeligheten. Om man velger å tro på denne scenen eller ikke, endrer ikke dens relevans i diskusjonen av grensene for krenkelser av privatlivets fred eller for hvilket materiale som ikke egner seg for sirkulasjon i litteraturen; en problemstilling forfatter og litteraturviter Christian Refsum diskuterte i sin artikkel «Den nødvendige romanen» i Morgenbladet 22. januar i år. En rettssak ville ikke endre scenens relevans i slike diskusjoner, men ville måtte falle ned på en endelig avgjørelse av spørsmål om sannhet, ytringsfrihet og krenkelse av privatlivets fred på en måte få andre enkeltstående litterære eller dokumentariske framstillinger ville være i stand til.

5.
Litteraturen er alltid usikker. Og selv om det er mulig å forestille seg hvor annerledes det ville måtte være å lese denne romanserien i en helt annen tid, et helt annet sted og med en helt annen historie, så er det vanskelig å spå om hvordan framtida vil vurdere Min kamp. Det gjelder i prinsippet all litteratur. Vi ser imidlertid allerede nå en rekke tegn på at verket vil bli vurdert like høyt eller høyere enn det samtida gjorde. Arne Melbergs karakteristikk av dette verket som en «litterær kentaur: En romankropp med et biografisk hode som likevel er en helhet og ingen kunstig blanding» i artikkelen «Vi mangler ord» i Aftenposten 15. januar er et slikt tegn. Den anerkjenner dette verket som et helt eget eksperiment med litterære blandingsformer som det er verdt å forsøke å sette ord på, ikke minst for den akademiske kritikken. I tillegg presenterer Melberg en rekke eldre og yngre blandingslitterære verk fra den europeiske litteraturhistorien, som kan bidra til å styrke forståelsen av Knausgård.
    Eivind Tjønnelands polemiske essay Knausgård-koden, som tar for seg de fire første bøkene i Min kamp, er et annet tegn. I ambisjonen om å styrke den offentlige samtalen om norsk samtidslitteratur, analyserer Tjønneland Min kamp og mottakelsen av den i et ideologikritisk perspektiv. Ifølge Tjønneland har Knausgårds uangripelige forening av narsissistisk stormannsgalskap og narsissistisk-masochistisk mindreverdighetsfølelse manipulert kritikerne til å «[etterligne] hans eget forhold til bøker» (s. 48). Med andre ord; vi vurderer romanserien så høyt at det nærmer seg den religiøst-ekstastisk nærforventningen, mens begrunnelsene våre for vurderingen ligger på grensen av det intellektuelt tafatte. Dette paradokset ser Tjønneland videre som et symptom på vår tids ideologi, preget av intimitetstyranni og kulturell masochisme. Tjønnelands styrke er foreningen av ideologikritiske perspektiver, intellektuell slagferdighet og essayistisk formuleringsglede. Setninger som for eksempel «Knausgård-koden = abstrakte virkelighetsreferanser + interjeksjonen ååhh» (s. 75) vil, i en eller annen forstand, bli stående i Knausgård-resepsjonen. Det samme gjelder følgende totalanalyse (som allerede er blitt problematisert som en vel hardhendt fortolkning av Morgenbladets anmelder Jan Inge Sørbø i anmeldelsen «Ideologikritikk med slegge» 28. mai): «Knausgård kommer ikke ut av den masochismen hans far påtvang ham, men gjentar barndommens grining i en slags åpenbaringsestetikk, der angsten for faren er transformert til utropsord som skal mane frem det herlige og det sublime.» (s. 113)
    Den svenske avantgardeforfatteren Stig Larssons lesning av Min kamp i essayet «En annen utvei» i Klassekampen 27. mai er et annet tegn. Her kommenterer Larsson, som mange oppfatter som et eksempel på nettopp den kompromissløse avantgardeforfatteren Karl Ove Knausgård ikke er, Min kamp II på denne måten: «Men jeg tror ikke jeg har lest noen forfatter beskrive lykken i selve skriveøyeblikket så ugardert og – jeg må lete etter ord – reservasjonsløst, som Knausgård gjør det på side 70 i denne boka. Selv om jeg ikke kan se inn i andre menneskers sinn, og derfor heller ikke har noen rett til å dømme, har jeg alltid opplevd det som en blanding av god tone og hykleri når forfattere snakker om skrivingen sin som en plage. De sitter der og ser utover en granskog, time etter time, den der granskogen, og å, hvilken plage. Om det nå er så forferdelig, kan man jo spørre seg hvorfor de ikke bytter yrke.»

6.
I to artikler i Aftenposten i januar i år hevdet Jan Kjærstad at kritikerne av det første bindet i Min kamp ikke tok høyde for hyperfiksjonen i den selvbiografiske romanen, men heller demonstrerte sin nesegruse naivitet og saueflokkmentalitet. Dessverre trengte Kjærstad aldri å belegge påstandene sine; sensasjonen var som vanlig viktigere enn saken. Dermed gikk både han og avisleserne glipp av det faktum at den samtidige kritikken av Min kamp I var relativt nøktern i vurderingen av sannhetsgehalt og kvalitet i denne selvbiografiske romanen. Kritikken av Knausgårds romanserie kunne selvfølgelig ha vært bedre, dvs. mer presis i den tekstkritiske omgangen med verket, mer omfattende i litteraturhistorisk og genremessig kontekstualisering og mer adekvat teoretisk om de mange spørsmålene som stilles til prosjektets estetiske og moralske sider. Det kan kritikken alltid være. Men den litteraturkritikken vi har er den litteraturkritikken vi har. Norsk presse prioriterer ikke god kritikk tilstrekkelig til å skape den beste kritikken i verden. De norske forlagenes seine utsendelser av manuskripter til avisredaksjonene i frykt for brudd på sperrefristen gjør ikke situasjonen bedre. Den viktigste årsaken til kritikernes famling i møtet med Min kamp tror jeg er den menneskelige faktoren; veldig få kritikere er forberedt på å møte et prosjekt som i så omfattende grad resirkulerer virkeligheten og i et så høyt tempo. En kritiker som feilvurderer Min kamp I–VI gjør ikke noe annet enn å ta feil. Men en kritiker eller debattant som ikke belegger påstandene sine, bidrar til en mindre offentlighet.
    De raske medienes sensasjonalisme, idoldyrking og nonsjalante debatt- og kommentarvirksomhet i møtet med Min kamp har ingen kulturkritiske ambisjoner om å forklare det litterære verkets egenart. Det er ikke så overraskende. Men fraværet av ambisjoner spiller også en mer aktiv og historisk skumlere rolle; som filter mot kulturen.
    Er egentlig de sensasjonelle sidene ved romanserien Min kamp så sensasjonelle? Er det de som gjør det verdt å lese Knausgård? Er det virkeligheten? Jeg er ikke sikker. Men jeg er sikker på at de sensasjonelle fiksjonene som produseres i norske mediers sakprosa i dag representerer en mye større etisk-politisk ufordring enn den litterære sirkulasjonen av private liv som finner sted i Min kamp. Så får hver og en av oss finne ut om forventningene våre til det avsluttende bindet er motivert av litterær interesse eller av sensasjonalistisk voyeurisme – eller for de aller tøffeste blant oss; av begge deler.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>