>Artikler Prosa 05|10

>Agenda: Drømmen om frihet. Om politikkens gjenkomst og kampen om forståelsen av fortiden

Håvard Friis Nilsen

Hva er politisk frihet? Dette opptar minst to av høstens sakprosaforfattere. Bøkene sier til sammen noe vesentlig om vår samtid og den politiske debatten om «det liberale».

<empty>

Finn Olstad
Frihetens århundre. Norsk historie gjennom de siste hundre år
295 sider
Pax 2010

Øystein Sørensen
Drømmen om det fullkomne samfunn.
Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?
304 sider
Aschehoug 2010

I
Historiker Finn Olstads nye norgeshistorie om det 20. århundre er vinklet som Frihetens århundre. Han tar utgangspunkt i Jens Arup Seips klassiske essay om den norske statens hamskifter. Seip inndelte som kjent sin fortelling om den norske staten i perioden fra 1814 til 1965 i tre faser: embetsmannsstaten, flerpartistaten, ettpartistaten. Tiden har vært overmoden for å avlegge Seips tre statsrevolusjoner en ny visitt i en bok for et allment publikum. At vi ikke i dag lever i noen «ettpartistat», er opplagt for alle. Andre forskjeller er like åpenbare: da Seip skrev sitt essay i 1965, kunne han fastslå at den økonomiske liberalismen hadde vært et blindspor og en villfarelse i økonomisk politikk i mellomkrigstiden. Han skriver som om det var utenkelig at liberalismen noensinne skulle komme tilbake som rådende retning i økonomisk politikk. Disse to eksemplene er illustrasjoner på den veldige endringen av samfunnet og staten etter 1965. Og om man som Seip ser staten som en størrelse i historisk endring, men som endrer seg gjennom brudd snarere enn gradvis endring, er det mulig å spørre: Hva slags stat befinner vi oss i? Hva slags navn skal vi gi den? Har vi gjennomlevd en ny fase, og er staten kanskje i ferd med å endres på ny?
    Her går debatten mellom historikere. Slik jeg leser Olstads bok, er den først og fremst anlagt som et motsvar til Francis Sejersted, som i boka Sosialdemokratiets tidsalder (2005) og en artikkel i Nytt norsk tidsskrift forsvarer «den liberale vending» fra 1980-årene som et korrektiv til et «paternalistisk sosialdemokrati».1 Sejersted lager en fortelling om et mektig sosialdemokrati med et «liberalt underskudd». I dette synet er sosialdemokratiet et slags avvik fra liberale politiske idealer, og det politiske klimaskiftet på 1980-tallet, hva Sejersted kaller «frihetsrevolusjonen», representerer en tilbakevending til en mer klassisk liberal modell, der friheten, ikke likheten, står i fokus. Som Sejersted skriver: «Under sosialdemokratiets paternalisme ble noe av alle de tre friheter ofret på likheten og trygghetens alter.» 2 Olstad går på flere måter i rette med Sejersteds fortelling om sosialdemokratiet.     Frihetens århundre er en implisitt kritikk av Sejersted, gjennom en påminnelse om at arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsens kamp ikke bare var en kamp for likhet og trygghet, men også for frihet. På bakgrunn av disse frihetskampene hevder han at Sejersteds begrep om «frihetsrevolusjonen» på 80-tallet (med kveldsåpne butikker og flere TV-kanaler) «blir nærsynt» (s. 216). Dernest mener Olstad at Sejersted underkommuniserer den antidemokratiske høyresiden i mellomkrigstiden og de mange organiserte former den antok. Denne kritikken er en særlig styrke ved boka. Høyresidens våpentrening i kampgrupper med nære forbindelser til politiet er noe som vil være nytt for mange, likeledes forsøkene på å stanse Arbeiderpartiets vei til makten ved å hevde at det var et ulovlig parti. Antiparlamentarismen var også sterk. Olstad viser her sin kunnskap om fagbevegelsen, og tegner interessante utviklingsforløp som kunne ha funnet sted om konfliktene hadde fått eskalere i stedet for å ende i kompromiss.
    Også konfliktene i etterkrigstiden var sterkere enn det harmoniske beretninger om en stabil statsmakt kan gi inntrykk av. Gerhardsens ønske om offentlige representanter i private styrer, for å lede produksjonen inn under offentlig plan og kontroll, kunne med Høyres Sjur Lindebrekkes ord ført til «politisk-økonomisk borgerkrig». Olstad kritiserer Berge Furres begrep om etterkrigstiden som «den sosialdemokratiske orden» (og dermed også Sejersteds boktittel Sosialdemokratiets tidsalder) fordi han mener det er anakronistisk og harmoniserende. Olstad peker på at begrepet «sosialdemokrati» knapt ble brukt i Arbeiderpartiet før under landsmøtet i 1969. Før dette kalte man seg sosialister, med skarpere brodd mot det private næringsliv. Olstad tolker innføringen av begrepet som et ledd i tilnærmingen til de europeiske sosialdemokratiske partiene i forkant av EF-striden i 1972. Furres begrep om en sosialdemokratisk orden i etterkrigstiden blir en projisering av dagens etablerte verdier tilbake på en periode der det ikke var brukt. Det kan synes som flisespikkeri, men er uttrykk for metodebevissthet, og belagt med empiri: Olstad har gått gjennom samtlige landsmøtereferater, og finner altså ikke «sosialdemokrati» brukt som begrep før 1969.
    Olstad kritiserer også Sejersteds retorikk i beskrivelsen av klassekompromisset mellom arbeid og kapital, og hevder Sejersted reduserer arbeiderbevegelsens rolle som aktør i samlingen av demokratiet til «et objekt i et integrasjonsprosjekt» (s. 101).
    Olstad ender boka i vår egen tid, i et kapittel som heter «Nye utfordringer: Marked og multikulturalisme». Den ideologiske vending mot markedet står sentralt. Derfor kunne man forvente seg det bokas innledning gir forventning om, nemlig at han skal henge bjella på katta og gi et navn til den fjerde statsfase, det kunne for eksempel vært den nyliberale staten. Men her rygger Olstad tilbake. Vi får ikke noen fjerde fase. «Stilt overfor de siste tiårenes mangfold og utfordringer mangler historikeren sitt viktigste verktøy: overblikket og god avstand og på lang sikt. Beskjedenheten må bli større, grepet mindre fast, vurderingene mer usikre,» heter det (s. 201). Mulig det. Men Seip, som var påkalt i innledningen, rygget jo ikke tilbake for å gå offensivt ut og gi navn på sin egen tid og dens statsform? Er historikerne blitt mer beskjedne med årene?
    Bokas hovedsvakhet er mangelen på diskusjon av hva frihet er. Det pågår i verden en stor debatt om frihetsbegrepet, lansert av idéhistorikeren Quentin Skinner, som ikke drøftes i boka. 3 Det er synd. Han kunne vært en viktig alliert for Olstad. Skinner hevder at en republikansk frihetstradisjon er viktigere enn den liberalistiske, fordi den har et blikk for kollektiv frihet, og fordi den vil begrense paternalisme og vilkårlig makt. I den grad Olstad drøfter begrepet, skjer det med utgangspunkt i Sejersteds artikkel, som er defensiv på dette punktet. Grunnen til at Sejersted kaller sosialdemokratiet «paternalistisk» og at de utøver «vilkårlig makt», er for å få «den liberale vending» også til å passe med Skinners republikanisme. Men det gjør den ikke. «Når fagforeningenes makt svekkes, øker den vilkårlige makten i samfunnet,» hevdet Skinner på et besøk i Oslo i 2009. Både kvinner og arbeidere kjenner paternalismen og den vilkårlige makten historisk, og ettersom de er blant Olstads hovedpersoner, burde også han brukt det republikanske begrepet i fortellingen om deres frihetshistorie.

II
Historikeren Øystein Sørensens Drømmen om det fullkomne samfunn handler om totalitære ideologier og den «totalitære mentalitet». Sørensens hovedtese er at det finnes et fellestrekk i alle totalitære ideologier: En drøm om et politisk fullkomment samfunn. Denne drømmen får gjerne et religiøst tilsnitt. Boka handler for så vidt også om «oss selv» og vårt eget samfunn, gjennom de bilder den skaper om «de andre».
   Sørensen åpner med en gjennomgang av Norman Cohns bok om religiøse tusenårsbevegelser fra 1957 – om mennesker som ble grepet av religiøse vekkelser og viet seg til kollektive bevegelser i håp om å frambringe tusenårsriket. Cohns bok ble en bestselger, og den traff noe i tiden: på dette frysepunktet av den kalde krigen (ett år etter Sovjets invasjon i Ungarn) var bokas undertekst at det var likheter mellom religiøse bevegelser og kommunismen. Med denne boka som bakteppe begir Sørensen seg inn på fire diktatorer i moderne tid, og reiser spørsmålet om deres totalitære samfunn var resultat av en felles totalitær «mentalitet».
    Boka er hittil rost av Mona Ringvej i Aftenposten, av Bernt Hagtvet i en rekke leserinnlegg. Gudleiv Forr i Dagbladet skriver at boka treffer sin samtids debatt så godt at man kunne tro det var planlagt, som nok henspiller på Hagtvets medieutspill mot Jan Myrdal, i forbindelse med at førstnevnte boikottet høstens Bjørnsonfestival i Molde da han ble klar over at Myrdal var invitert. Klassekampens anmelder roser boka sterkt. Morgenbladet gjorde boka til gjenstand for et eget intervju.
    Til å være en bok med humanistiske pretensjoner er skrivestilen nokså fråtsende i bloddryppende metaforer i første kapittel. Over to korte sider blir vi presentert for «et ufattelig blodbad, masseslakt og barbari», «en blodig og barbarisk borgerkrig», «det meningsløse blodbadet», «masseslaktet», fem linjer nedenfor et nytt «masseslakt», og i siste avsnitt «største folkemord», «massedrap», deretter et «folkemord» til, før det hele rundes av med «brutalitet og blodbad» nederst på siden. Det formelig renner av boka. Etter å ha lest åpningen forstår vi at bokas røde omslag selvsagt er blodrødt.
    Selv er jeg skeptisk til dette prosjektet. Mine innvendinger går på metoden, og kan summeres i følgende punkter: 1) Jeg tror ikke på antagelsen om en «totalitær mentalitet» som fruktbar for å forstå eller analysere politiske fenomener. 2) Den metoden Sørensen gjør bruk av, er for lengst forlatt i idéhistoriefaget, etter massiv kritikk. Kritikken mot metoden går på at denne type idéhistorie lett blir overfladisk og tendensiøs, hvor forfatteren lett finner sitater som bekrefter den opprinnelige tesen. Sørensens bok er dessverre intet unntak.
    På omslaget av Sørensens bok får vi vite: «Hitler, Mussolini, Stalin, Khomeini og Bin Laden er totalitære tenkere. Vi forbinder dem lett med George Orwells 1984, med et samfunn der staten er allmektig og der alle blir overvåket. Men totalitære ideer er mer: Det er forestillinger om brudd med det bestående og drømmer om å skape en bedre verden.» La oss ta inn over oss dette avsnittet i sin ytterste konsekvens. Dette er en form for advarsel. Det er setninger som først påkaller vår reaksjonsevne overfor fire tyranner som vi alle vet er ansvarlige for folkemord, for sivile menneskers død i stor skala. Dernest påkaller forfatteren og forlaget vår aktsomhet overfor hva vi kan kalle «den totalitære kime», det onde i det lille, nemlig at det finnes en «glidende overgang» fra mennesker som vil bryte med det bestående og «drømme» om en bedre verden, til de totalitære grufullheter. Her er budskapet klart: Om vi selv nærer noen drømmer om en bedre verden, eller møter mennesker som gjør det, bør vi være på vakt. Om så denne boka hadde vært resultatet av et langt livsverk av empirisk forskning, så er denne påstanden like fullt det rene tøv. Mener Sørensen for fullt alvor at et ønske om å forbedre samfunnet, eller endre det i mer rettferdig retning, er negativt?
    Sørensen gjengir en lang forskningstradisjon på dette feltet, stort sett konkrete studier av totalitære regimer. Men så vil Sørensen over på idéfeltet: «Etter min mening har det vært fokusert litt vel mye på regimer, og ikke fullt så mye på totalitære ideer.» (s. 41.)
    Sørensens bok passer inn i en lang idéhistorisk debatt om forståelsen av det totalitære. En av de første som skrev om det totalitæres idégrunnlag, var idéhistorikeren Arthur Lovejoy, i artikkelen «The Meaning of Romanticism for the Historian of Ideas». 4 Her hevdet han at det var noen sentrale ideer fra den tyske romantikken som lå til grunn for nazismen, nemlig «streben, helhet og eiendommelighet», ideer som først slo igjennom i 1780- og 90-årene. Denne koblingen mellom det totalitære og romantikken underskriver Sørensen på side 33.
    Lovejoy så på idéhistorie som analogt med det periodiske system av grunnstoffer. Lovejoy lanserte begrepet om unit idea, grunnideer som alle idésystemer var sammensatt av. Ethvert idéfenomen kunne dermed «analyseres» og brytes ned til sine «minstedeler», og dermed kunne idéhistorien bli «vitenskapelig». Lovejoy var en av de første som lanserte det organiske eller holistiske som politisk suspekt. Dermed ble hele den tyske tradisjonen utdefinert som mistenkelig. Og dermed ble også Goethe og Schiller prefascistiske tenkere og skribenter. Slike håpløse konklusjoner er noe av grunnen til at dette prosjektet er forlatt metodisk. Men Sørensen gjør nettopp et lignende grep. Han lanserer åtte «kjennetegn» (etter eget utsagn «hjemmesnekrede») på hva som gjør en «ideologi» totalitær i sitt vesen. Her har vi en variant av Lovejoys «unit ideas»: Med disse kjennetegnene på plass kan man avdekke det meste av det som er politisk truende og skummelt. Sikkert nok passer hele Sørensens kongerekke fra Mussolini over Hitler og Stalin til Khomeini inn i kabalen.
    Her skal vi derfor gi en liten utfordring av den typen som til slutt torpederte Lovejoys prosjekt. Sørensens definisjon på totalitære ideologer passer nemlig perfekt på de amerikanske grunnlovsfedrene. Hans advarende typologi i åtte punkter er fullstendig dekkende for den «mentalitet» som preget de menn, fra Jefferson til Paine, som skapte et av verdens fremste demokratier. For å ta dem punkt for punkt: 1) De mente å ha funnet oppskriften på det fullkomne samfunn. Ja, en grunnlov er vel det nærmeste man kan komme en slik oppskrift. 2) De forkaster den eksisterende orden aggressivt og totalt. Ja, de forkastet Englands herredømme, aggressivt og totalt. 3) De er revolusjonære. Ja, de ville bryte med Englands kolonivelde, og klarte det. 4) De er overbeviste om at de har rett, at de har funnet den eneste sannheten: Ja, Englands koloniherredømme måtte avvikles, det gjaldt uavkortet. 5) De oppfatter ikke politikk og politiske ideer som noe som gjelder avgrenset fra menneskenes liv eller samfunn. Nei, så lenge kolonivesenet besto, ville de alle være slaver. 6) Innsikten i ideologien er foreløpig forbeholdt en elite. Ja, de skrivende menn som skapte den amerikanske uavhengighetserklæringen regnet ikke med at hele folket var klar over hva de drev med, men de talte på vegne av dem. 7) De mener å ha rett til å ta i bruk alle virkemidler for å nå sine mål, vold om nødvendig. Ja, det mente the founding fathers åpenbart. 8) De betrakter alle som står i veien for målet, som fiender. Ja, klart det.
    Om vi skulle lytte til Sørensens advarsel om at folk som ønsker å skape en bedre verden og er kritisk til det bestående i henhold til disse åtte punkter, ikke er til å stole på, mister vi altså de fleste av dem som er avbildet på de amerikanske pengesedlene. Vi kan også se på de åtte punktene og kontrollere for den norske motstandsbevegelsen mot okkupasjonsmakten, og vi vil komme til samme resultat. Dette viser en alvorlig svakhet i Sørensens fiendebilde, og at han har gjort det for lett for seg. Vi går med på de åtte punktene når det gjelder Khomeini, men ikke Kjakan Sønsteby. Det er altså noe som mangler i dette prosjektet, og det er historisk og politisk kontekst, som er et premiss for å si noe fornuftig om disse spørsmålene, og ikke ende i moralsk oppbyggelig søndagsskolelitteratur.
    I løpet av bokas 250 sider blir vi presentert for Cohns tusenårsbevegelser, et kapittel om det totalitære og forskningsfronten på dette feltet, før vi blir presentert for de ideologiske forløperne for de fire diktatorer på omslaget, og de politiske konsekvensene diktatorene satte ut i livet. Det sier seg selv at dette blir overfladisk. Vi når egentlig ikke lenger enn til å få et par utvalgte sitater fra hver og en som passer med Sørensens tese. På lignende vis kunne Lovejoy forfølge en «unit idea» gjennom århundrer av tenkere og få sine teser til å underbygges. Etter hvert så man problemene ved denne typen fortelling: Det er svært enkelt å få historien til å bli slik man vil ha den.
    Det skal riktignok sies at Sørensen har funnet noen sanne højdare av sitater. Her er Marx og Engels i 1848 om nordisk nasjonalisme: «Skandinavismen er ikke noe annet enn begeistring for brutal, skitten, norrøn sjørøvernasjonalisme, for den ordløsheten som ikke kan uttrykke sine overstrømmende tanker på annen måte enn gjennom handlinger, voldshandlinger mot kvinner, overstadig drukkenskap og tårekvalt sentimentalitet avløst av berserkerraseri» (s. 91). Forfatteren har også funnet at Engels var nedlatende mot samer og hatet det han anså som reaksjonære slavere. Her trekker Sørensen linjer fra Engels’ utbrudd til Stalins folkemord. Men man kan ikke bare peke på likheter «i mentalitet» uten å sannsynliggjøre at det er en sammenheng, og den angjeldende teksten om slaverne har i hvert fall ikke vært avgjørende for å få folk tent på revolusjonsideen, og det er jo det som er Sørensens prosjekt å belyse.
    Det er nok av eksempler som kunne gjort bildet mindre entydig: Sørensen bruker mye tid på Mussolinis kritikk av den økonomiske og politiske liberalismen. Problematisk i dette bildet er Mussolinis beundring for økonomen Vilfredo Pareto, som var en sterk forsvarer av markedskreftenes frie spill. Pareto så et fritt marked som helt forenlig med en autoritær stat. Mussolini adlet ham. Det samme gjelder Hitler og nazismen. Som historikeren Ketil Gjølme Andersen har vist i sin doktoravhandling, gjorde Hitler overraskende nok bruk av liberalistisk økonomisk tenkning, og Henry Ford var en av hans store helter. 5 Kapittelet om islamismen og Khomeini nevner ikke en av Khomeinis helt sentrale ideologer, Abdulkarim Soroush. Han befinner seg i dag i eksil i USA, som forsker ved et amerikansk universitet. Slik kunne man fortsette: Politikken er dessverre mer kompleks enn et enkelt valg mellom «liberale og totalitære mentaliteter».
    Omslagets linje til Orwells 1984 bør også nevnes. Det er en side ved George Orwells roman som unnslipper Sørensens blikk: det undertrykkende samfunnet er preget av for få mennesker som bryr seg. Orwells dystre verden er i overveiende grad befolket av mennesker som ikke vil utfordre autoriteter, og ikke løpe noen personlig risiko for å gjøre samfunnet bedre. Makten har lett spillerom, fordi det ikke finnes noen fellesskap som er sterke nok til å utfordre makten, det finnes ingen motmakt. Dette er en side ved det totalitære som var helt vesentlig for en tenker som Hannah Arendt, men som Sørensen overhodet ikke drøfter. Samfunnet i 1984 består av splittede enkeltindivider, og hver for seg kan de ikke gjøre noe mot statslederne som har konsentrert all makt. Folket godtar alle beskjeder som kommer fra oven. Dette er den dystreste realiteten ved Orwells totalitære samfunn: De er alle isolerte (eller, om man vil, «frie individer»), og derfor våger de ikke annet enn å følge alle tegn som makten anviser.

*

Olstad og Sørensens bøker gjenspeiler en tid der politisk frihet og politiske mål igjen diskuteres. Begge bøkene er uttrykk for en situasjon der mange spørsmål synes gjenåpnet, og ideologiske fronter brytes på ny. I dagens samfunn, der vi snakker om «politikkens gjenkomst», kan historiske fortellinger brukes for å skape identitet og retning. Kampen om forståelsen av fortiden har en tendens til å bli særlig aktuell i en politisk situasjon der mye står på spill for framtiden. 

Noter
1 Francis Sejersted (2009): «Den liberale vending», Nytt norsk tidsskrift nr. 3–4 2009, Oslo: Universitetsforlaget, s. 236.
2 Sejersted op.cit.
3 Quentin Skinner (2009): Vilkårlig makt. Essays om politisk frihet, Oslo: Res Publica.
4 Arthur Lovejoy (1944): «The Meaning of Romanticism for the Historian of Ideas», Journal of the History of Ideas, 3–31.
5 Ketil Gjølme Andersen (2002): Den teknologiske og den økonomiske fornuften. Tysk nasjonaløkonomi mellom Bildung og rasjonalisering, Acta Humaniora, Oslo, s. 329 ff.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>