>Anmeldelser Prosa 04|06

Økonomifaget på tiltalebenken

Camilla Bakken Øvald

Kritikk av markedsliberalismen har her til lands resultert i to totalt ulike bokutgivelser i år. En høyst lesverdig, en det motsatte.

<empty>

Bent Sofus Tranøy
Markedets makt over sinnene
270 sider
Aschehoug 2006





Roar Hagen
Nyliberalismen og samfunnsviten­skapene
265 sider
Universitetsforlaget 2006



Anmeldt av Camilla Bakken Øvald




















«Mottakelsen av Tranøys bok har mildt sagt vært blandet. ­Tradisjonelle politiske aktører har plassert seg pent og forutsigbart i to kategorier»























«For alt jeg vet, kan Hagens bok være en brukbar lærebok for de innvidde, men for en uten vekttall i sosiologi er den nærmest ubrukelig.»























«Kritikken er viktig og riktig, men det løser lite å kategorisk avvise et helt fagfelt.»

Stadig flere samfunnskritiskebøker beskylder økonomifaget for en politisk markedsliberalistisk utvikling de siste 25 årene, og faget og dets utøvere beskrives gjerne med fylde og forakt. Homo Economicus er skurken, men fra å være en slesk og sjarmerende James Bond-type gjennom store deler av 80- og 90-tallet, er den brede venstresida i dag enige om at det finnes få tiltrekkende trekk ved økonomenes konstruerte menneskemodell.
    I flere uker toppet Bent Sofus Tranøys bok Markedets makt over sinnene salgslistene hos Tronsmo, Ark og Tanum. Sjelden har så mange inkludert en norsk fagbok om politisk økonomi i sin sommerlektyre, og dersom boka ble åpnet er sjansen stor for at den er lest fra perm til perm. På en lettfattelig og underholdende måte beskriver Tranøy hvordan troen på markedets fortreffelighet i dag preger oss alle, og faktisk har tatt makt over sinnene. Dette skyldes økonomifagets dominans over den politiske utviklingen, mener Tranøy, og støttes av Roar Hagen i boka Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene. Forhåpentligvis var det ingen som prøvde seg på Hagens bok i sommervarmen. Sannsynligheten for at denne boka leses fra perm til perm er tilnærmet lik null.
    Kritikk av markedsliberalismens dominans i politikk, kultur og samfunn er etter min mening både viktig og nødvendig. Økonomifagets grunnleggende basismodell har hatt stor påvirkning på politikken. Som økonom er det likevel fristende å forsvare seg. Jeg får et behov for å markere at til tross for pugging av enkle teoretiske modeller kan økonomistudenter komme levende ut på den andre siden. Det frister å bruke denne spalteplassen på å vise at økonomifaget er mye mer enn grunnfagsbibelens markedskryss. Derimot tror jeg debatten om markedsliberalisme som ideologi vil bli mye mer interessant dersom vi økonomer tillot at faget, om enn noe sleivete, blir brukt som skyteskive uten til enhver tid å føle trang til å forsvare oss. Til tross for at «økonomer» som gruppe tilsynelatende er i sentrum for begivenhetene, kan det av og til være fornuftig å frigjøre seg fra den faglige forsvarsmekanismen, og lytte til det som blir sagt i en større kontekst.

Markedets makt Markedsfundamentalismen er vår tids dominerende ideologi, innleder Bent Sofus Tranøy, og dens trosbekjennelse er at privat sektor og markedsløsninger alltid er bedre, mer effektivt og mer rettferdig enn offentlig sektor. Det finnes store likhetstrekk mellom moderne markedsfundamentalister og religiøse fundamentalister, mener Tranøy. Troen på én og bare én åpenbar sannhet, en bokstavelig tilnærming til teori, og en moralistisk og hensynsløs misjonærtrang, er alle karakteristikker som passer både religiøse og fagøkonomiske ekstremister. Men i motsetning til den omfattende og globale kampen mot religiøse fundamentalister, omfavnes ytterliggående økonomer. Dersom en lønnsom papirfabrikk legges ned eller en fotballagent betales 100 millioner i honorar, finnes det en tilsynelatende god forklaring. «Dette er markedet i arbeid,» får vi forklart. «Vi må følge utviklingen,» er et annet populært argument, «vi kan ikke være gammeldags,» et tredje. «Jeg liker ikke denne blandingen av kynisme, fatalisme (det må være slik) og naivisme hos økonomene og kommentatorene,» skriver Tranøy. Han advarer mot fundamentalister som oppfatter seg selv som rasjonelle og klarttenkende, og ønsker å stykke fra hverandre resonnementene og tilbakevise argumentene bit for bit.
    På en god og leseverdig måte tar Tranøy for seg ulike postulater som beskriver vår tids markedsliberalistiske ideologi. Her får fotballagenter, eiendomsmeglere, «morten meyere» og andre politikere, internasjonale og nasjonale byråkrater gjennomgå. Hovedkritikken er rettet mot det Tranøy definerer som en vulgær form for «økonomisme» – det han kaller markedsfundamentalisme. Innledningsvis skilles ekstremformen fra det eksisterende økonomfaget, men grensene viskes noe ut etter hvert. Tranøy er ærlig på at han mener økonomer som forvaltere av en faglig tradisjon som baserer seg på markedsvennlige teorier, også har et medansvar for hvordan faget brukes politisk. De grunnleggende forutsetningene i den økonomiske modellen for fri konkurranse er at den nettopp er fri. Fri informasjon, fri flyt, frie transportmuligheter. Dette er selvsagt en forenkling. Derimot er det ikke like selvsagt hva som gjør at det ikke eksisterer fri flyt av varer og informasjon. Hvem er det som har makt til å definere begrensninger og hvordan brukes denne makten? Tranøy går igjennom ulike former for makt, og kapitlene om forbrukere og informasjon får sannsynligvis den mest innbitte markedsfundamentalist til å kjenne seg igjen. Noe har vi hørt før, men flere av eksemplene er nye, og mange av dem har vi godt av å høre en gang til.

Karikatur eller nyttig kritikk? En kombinasjon av økonomifagets tall og tørre fakta, og mange leseres traumer fra møtet med mattelæreren på ungdomsskolen, gjør formidling av økonomiske tema til en utfordring. Dette tar økonomer sjelden hensyn til, snarere tvert imot. Det gjør derimot Tranøy, og løser formidlingsutfordringen ved hjelp av personlige anekdoter. Vi får vite hvilket fotballag Tranøy sverger til, hans personlige opplevelser med telefonoperatører, gamle klassekamerater og eiendomsmeglere. Han risikerer å bli litt klam og irritere effektive lesere, men Tranøy balanserer etter min mening godt innenfor grensene. Anekdotene, kombinert med et enkelt og lett språk, gjør boka tilgjengelig for mange, og bidrar til at leseren kan kjenne seg igjen i analysene Tranøy fremlegger. «… jeg fikk lyst til å rope til verden: Ja, ja, ja!! Er det flere som tenker sånn?» skriver eksempelvis Linn Stalsberg (Klassekampen 10.06.) i en av de mange omtalene og anmeldelsene boka har fått.
    Mottakelsen av Tranøys bok har mildt sagt vært blandet. Tradisjonelle politiske aktører har plassert seg pent og forutsigbart i to kategorier: «Årets viktigste bok» mener SVs nestleder Audun Lysbakken (Dagsavisen 01.06.), mens Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen er skeptisk (Ny Tid 12.05.). Variasjonen i anmeldelsene fra akademikere og skribenter er mer interessant. Dag og Tid inviterte én professor i sosiologi, Ottar Brox, og én professor i samfunnsøkonomi, Gaute Torsvik, til å anmelde boka. Titlene var henholdsvis: «God og nyttig samfunnskritikk» og «Ein karikatur av økonomar» (27.05.). Som nevnt mener jeg Tranøys bok bør leses som noe mer enn en personlig kritikk av eget utdanningsvalg, men Torsviks tekst inkluderer også en interessant kritikk som er delt av flere: Tranøys bok er ikke vitenskap. Han kritiseres for å være lettvint og lite vitenskapelig, en kritikk jeg både er enig og uenig i. Markedets makt over sinnene er en oppsummering av kjente og nye eksempler som viser at markedstankegangen preger politikere, journalister og alle oss andre. Boka er en enkel innføring og ber heller aldri om å bli vurdert som en vitenskapelig avhandling. Samtidig inviterer Tranøys mål om å «gå bakenfor fundamentalismens utopi og spørre hva som faktisk skjer», til et naturlig oppfølgende spørsmål om hvorfor. Dette besvares ikke.

Økonomifagets akademiske dominans En av grunnene til at økonomifaget definerer den samfunnspolitiske utviklingen er at faget er totalt dominerende i samfunnsvitenskapene, skriver sosiologiprofessor Roar Hagen i boka Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene. Hagen mener de andre samfunnsfagene ikke har maktet å formulere begreper for å forstå og fortolke samfunnsproblemer og se løsningene på dem. Kan sosiologiske teorier bidra til å bryte økonomenes modellmonopol?
    I likhet med Bent Sofus Tranøy innleder Hagen med å slå fast at en bestemt økonomisk tenkemåte ligger bak mange av privatiserings- og dereguleringsreformene som er gjennomført i de fleste land i verden. «Det rasjonalitetsbegrepet økonomene tilbyr samfunnet å se seg selv med, overser alt som har å gjøre med kollektive formål og kollektive handlinger,» skriver Hagen innledningsvis, og avslutter boka med å konkludere at velferdsstaten krever at samfunnsmedlemmene må gi avkall på sine individuelle interesser for det felles beste. Denne koblingen er etter min mening feil. Det er overraskende å se at Moene, Barth og Wallerstein sitt glitrende bidrag til maktutredningen, Likhet under press (2003), ikke har funnet plass på Hagens lange litteraturliste. Det har derimot den tyske sosiologen Niklas Luhmann. Med hele 22 henvisninger i referanselista, er Luhmanns teorier svært sentrale for Roar Hagen. I et forsøk på å klassifisere ulike tilnærminger til hvordan vi kan forstå samfunnet vi lever i, plasserer Hagen marxistene og klassemotsetninger som forklaringsverktøy på den ene siden, og Luhmanns systemteori om «funksjonell differensiering» på den andre. Kjente teoretikere som Pierre Bourdieu og Michel Foucault finner ifølge Hagen sin plass i midten, men personlig er han tilhenger av Luhmanns systemteori som utgangspunkt for en analyse av samfunnet. Kort fortalt beskriver denne teorien samfunnet som en rekke autonome funksjonssystemer, som for eksempel politikk, religion, familie, markedsøkonomi og sport. Differensieringen av disse funksjonssystemene frisetter ifølge teorien individer i forhold til sjikt- og stedstilhørighet, og andre former for differensiering, som sosial ulikhet, får en sekundær betydning.

Interessante spørsmål – få svar ­Hagen har en svært teoretisk tilnærming, og mener eksempelvis at hans teorier for funksjonsdifferensiering prinsipielt er åpne og nøytrale om kjønn. Når han uskyldig spør: «Likevel synes en førmoderne arbeidsdeling mellom kjønnene å bevare seg som tradisjon, kanskje fordi den har symbolverdi for kjønnsidentitet og for kjærligheten?» er det fristende med en kjapp opptelling av bokas mange referanser. Det er sannsynligvis Hagens kjønnsidentitet (eller kjærlighet?) som sikrer en mannlig representasjon på over 95 prosent, ettersom han i forordet informerer oss om at boka «i grunnen har skrevet seg selv». Videre skriver han: «Selvsagt har jeg trykket på tastene, men resultatet er en vitenskapelig tekst. Boka handler om den objektive og ikke den subjektive mening. Hvis det er noe i argumentasjonen, er det fordi det er slik det er.» Da så.
    Økonomifaget kan beskrives som en tornerosehekk bestående av matematikk og modeller. Til forskjell fra eventyret soves det ikke bak hekken, her konstrueres og diskuteres modellverktøy som påvirker det politiske samfunnet og oss som enkeltindivid. Etter et dykk i sosiologiens fagterminologi presentert i Roar Hagens bok, er det åpenbart at overdreven og til tider unødvendig bruk av interne begreper og forklaringsmodeller på ingen måte er enestående for økonomifaget. For alt jeg vet, kan Hagens bok være en brukbar lærebok for de innvidde, men for en uten vekttall i sosiologi er den nærmest ubrukelig. Det er synd. Hagen skriver selv at forlaget har brukt «minimum av tid», og det er merkelig at Universitetsforlaget ikke har ofret litt mer ressurser på en bok som stiller svært interessante spørsmål, men som aldri klarer å formidle fornuftige eller forståelige svar.

Politisk økonomi Jeg lovte innledningsvis at jeg ikke skal holde en fagøkonomisk forsvarstale, men som den sleipe økonomen jeg er, sniker jeg meg likevel til et par hjertesukk på tampen: Matematikk og modeller er teoretiske verktøy som benyttes i de fleste akademiske disipliner. Verktøy kan som kjent brukes på ulike måter, både i gode og ikke fullt så gode hensikter. Matematiske modeller kan brukes for å forenkle samfunnet slik at det er mulig å studere økonomiske sammenhenger. Dessverre har de siste 20–30 årene vært mer preget av forsøk på å forenkle samfunnet slik at de passer inn i de økonomiske modellene. Denne utviklingen kritiseres stadig mer høylytt, både av politiske aktivister, akademikere og økonomer selv. Kritikken er viktig og riktig, men det løser lite å kategorisk avvise et helt fagfelt. I motsetning til Roar Hagen presenterer Bent Sofus Tranøy en interessant og virkelighetsnær analyse av hvordan det teoretiske begrepsapparatet innenfor økonomifaget definerer mye av den konkrete politikken. Samtidig savner jeg Tranøys egne vurderinger og håper han i en oppfølgingsbok tør å avsløre eventuelle egne tanker og ideer til en fagretning som inkluderer både maktanalyser og økonomisk teori. Vi må diskutere og konstruere nye modeller hvor matematikk får den rollen den fortjener: et av mange verktøy som kan brukes for å forsøke å forstå og forandre både sinnene og samfunnsutviklingen.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>