>Artikler Prosa 04|10

>Essay: Kjepphester og skylapper. Om bli litteraturkritiker

Frode Johansen Riopelle



Prosa 04 10

ETTER KNAPT TRE ÅRS anmelderi er en litteraturkritiker fortsatt bare lærling. I hvert fall er jeg det; enhver dom jeg avsier – selv den mest skråsikre – er provisorisk. Jeg har imidlertid ikke råd til å vente til jeg blir eldre, klokere og mer klarsynt. Jeg må anmelde, , ikke bare av økonomiske grunner, men også for øvelsens skyld. Det er – heldigvis, må jeg si – lett å bli litteraturkritiker i Norge. Vanskeligere er det å være en god en. Jeg må utvikle et eget syn på hva litteratur er og bør være. Jeg må rendyrke og utvikle min personlighet, intelligens. «There is no method except to be very intelligent,» skriver T.S. Eliot i essayet «The Perfect Critic».
    Norge er et lite land med et underskudd av genier. For å veie opp bør vi ha et overskudd av ambisjoner. Eliots krav om intelligens er noe de fleste av oss bare kan oppfylle om vi bruker tida godt, arbeider hardt. Jeg har lyst til å bli, om ikke en perfekt, så i det minste en god kritiker. Hvordan gjør jeg det? Jeg leser alltid med blyant i hånda. Jeg merker av ord, setninger og avsnitt jeg liker eller misliker. Jeg noterer i stikkordsform tankene jeg gjør meg, plotstrukturen, sidetallet til mulige nøkkelscener. Jeg leser sakte. Jeg skriver like sakte, ikke fordi jeg romantiserer langsomheten, kjæler for delete-tasten, men fordi jeg ikke makter å tenke og skrive fort. Jeg må ta mange pauser.
    Jeg er også skjønnlitterær forfatter. Jeg er glad i ord: søkkemyr, blåregn, grustak, lønneskygge, mardyne. Jeg noterer dem, klikker «lagre», legger mac-en i dvale, og går ut. Det er høst i Cambridge, Massachusetts. Sol! Jeg ser meg om etter en lønneskygge. Hvordan ser et lønnetre ut? Det er et lønneblad i Canadas flagg. Det fins en spisslønn, en Norway Maple, i Harvard Yard. Den kaster en lønneskygge over den gulnede plenen. Det er greit å vite hva ordene man samler på, og kanskje en dag vil bruke, benevner.

skuer utover landskapet som om det er noe der han ikke riktig får tak på / øynene hans blir hengende ved et punkt i det fjerne / ser vekk lik en som uforvarende er blitt vitne til noe hemmelig

Annen manns hode, annen manns øyne. Jeg samler. Jeg lager lister. Jeg leser noe jeg liker, og noterer. Ut av det jeg samler, former jeg litt etter litt mitt litteratursyn, setter mine kriterier. Listene er mine briller, min blindestokk. Jeg tyvlåner ikke andres formuleringer, men de hjelper meg å se muligheter. Jeg har en ordpalett for fiksjonsskriving, en annen for anmelderi. Jeg har lister på engelsk og norsk. En dag skal jeg skrive en roman på engelsk. En annen dag skal jeg skrive for New York Review of Books. Ja da, som V.S. Naipaul skrev om Mr. Biswas: «He had decided to become rich by writing for American and English magazines.» Noen setninger sitter så spikret at jeg ikke behøver å notere dem. Dessuten har jeg ingen listekategorier hvor denne setningen passer inn. Men det fins et ord for Naipauls penneføring her som jeg har notert meg: Mock-heroic.

humørløs, streng, utmattende, stakkåndet, engasjert, umiddelbar, tålmodig, velordnet, disiplinert, pedagogisk, særegen, katalogiserende, opplistende, maniert

Det er i skyggen under et tre – riktignok ikke en lønn – at jeg ser spurven. Jeg er på vei ned til Charles River. Jeg stopper og tar noen notater i hodet. Jeg har lovet kona mi å forsøke å skildre, i min neste roman, en spurv som tar støvbad. Vingene slår, men oppdriften har forlatt den. I stedet gjør den forsøk på å fly nedover, dukker, og slår hodet i bakken. Det ser ut som om den gjør dette for moro skyld, eller i fortvilelse, men jeg tror nok helst at det er av nødvendighet. Jeg føler slektskap med den spurven når jeg blåser støv av bokomslag og vurderer og revurderer gamle uttrykks- og synsmåter. Det er ikke bare for moro skyld, eller i fortvilelse, jeg leser klassikerne. Det er av nødvendighet.
    I «The Perfect Critic» argumenterer Eliot for at den perfekte kritiker må være en som også er forfatter. Dermed vil han, eller hun, ikke bruke sine anmeldelser til å gi utløp for «a creative wish». Han eller hun vil ikke bruke kritikken til å skildre sine inntrykk av et kunstverk, sine følelser, sine private assosiasjoner. «A literary critic should have no emotions except those immediately provoked by a work of art.» Jeg leser Eliot med glede og beundring, men jeg tror ikke han har rett. Han overser muligheten, sannsynligheten, for at den som er både forfatter og kritiker kan komme til å blande rollene. At kritikeren kan være hemmelig agent for sitt eget forfatterskap. Dette er ikke noe problem. Og aller minst et argument mot at forfattere også kan opptre som kritikere.

Filttøfler, flettverksvotter pyntet med rosa pomponger, pulsvanter, svinelærshansker, lerretskalott

Ved å skrive skjønnlitterært oppøver jeg noen kvaliteter som kan komme kritikken min til gode, men objektivitet som følge av minsket uttrykksbehov, er ikke en av dem. Kunsten krever valg, og innebærer følgelig en svært hierarkisk inndeling av verden. Ved å skrive skjønnlitterært utvikler jeg noen skylapper, foredler noen interesser. Jeg tar til å ri noen kjepphester. Til forskjell fra Eliot er jeg imidlertid ikke redd for at interesser og lidenskaper skal underminere litteraturkritikken. Det skjønnlitterære feltet er en slagmark, og den er en av få slagmarker hvor gresset gror like godt under kampen som etterpå. Også kritikken trenger personligheter, den trenger lidenskaper uten å miste et minimum av tvisyn, selvbevissthet. Uenighet gjør kanskje vondt i øyeblikket, men samstemmighet og kameraderi bedøver i lengden. Kritikerens moralske, politiske og estetiske selvhevdelse er derfor synonymt med ambisjoner. For litteraturkritikken.
    Den personlige kritikken er både mer og mindre risikabel enn den som etterstreber kjølig og metodisk redelighet. Den som gir seg hen til urimeligheter og selvhevdelse, må også gi substansielt stoff i dobbelt monn. Det er ikke til å unngå at de ulike bestanddelene kommer ut av likevekt nå og da, at arrogansen overskygger alt. Jeg tenker på noen av de beste angloamerikanske forfatterkritikerne i moderne tid: Norman Mailer, Gore Vidal, Martin Amis: for noen oppblåste narrer de kunne – og, for Amis’ del – kan være! På den annen side, disse menn med muskler kan unnskylde sine feilsteg med henvisning til sitt uttrykksbehov. Den mer objektive kritikeren, derimot, kan ikke peke på sin maske og si: dette er meg. Han eller hun har bare sine argumenter, og må innrømme: der gjorde jeg en blunder. Ingenting veier opp for den. Jeg må innrømme: dét krever muskler, det. Mot. Slik må kritikeren fortsette å stille spørsmål ikke bare til teksten, men også til seg selv.
    Kritikeren må ha selvtillit til, kreativt, å repetere. «Alt er allerede sagt, men fordi ingen hører etter, må det alltid gjentas,» sa André Gide. Og vår egen Georg Johannesen pleide å si: «Alt eg seier er sitat.» Dét sitatet lar seg spore tilbake til Walter Benjamin. Gudene vet hvem Walter Benjamin hadde det fra. Forfattere og kritikere sparker ifra mot hverandre for å lage noe nytt. Noen av dem tar imidlertid feil.
    Kritikeren kan ikke bare stille seg spørsmål, han eller hun må også faktisk svare. Et åpent sinn må vite å lukke seg når det møter noe sant. Feltet er et nettverk av perspektiver, men den som ser ethvert perspektiv, er perspektivløs. Derfor skal man rote i støvet og velge sine forfedre med omhu. Man skal velge venner og fiender. Man kan, som Dag Solstad, velge mellom James Joyce og Marcel Proust. Som den profilerte kritikeren i The New Yorker, James Wood, kan man velge mellom kultur og individ, teori og erfaring. Uansett må man trimme sitatsamlingen. Listene sine!

Mise-en-abyme, ellipse, mytopoesis. Bidé, rokk, vevstol, klappstol, høyrygget stol

Jeg vet det, jeg vet det. Det fins ord for alt, men de forutsetter en verden der det er bruk for dem. En verden full av referanse, der det bare er å laste på, stable ting på ting. Verden som ei bok åpner på, og mellom, sine linjer, er ikke alltid slik. Samuel Beckett konsulterte ikke ei ordliste da han skrev kortteksten «Less-ness»: «All sides endlessness earth sky as one no sound no stir.» Ofte vil man uttrykke noe annet enn det synlige, håndfaste, av og til vil noen skrape verden ned til beinet, og da hjelper ikke ordlister. Av og til kommer en Beckett og skaper en verden tom for referanse, og da hjelper ikke kritikernotatene mine heller, terminologien blir for fattig, kriteriene for stive, instrumentene blir for grove, de glipper, omfavner ikke teksten.

Labilitet i perspektiv, f.eks. mellom allvitende forteller og inderlig opplevelsesspråk?
Flere separate narrative tråder? Konvergerer de?
Tidsbilde? Sosial observasjon?
Hvordan er interaksjonen mellom personene? Handler de alle troverdig?
Samsvar mellom psykologisk beskrivelse og det eksterne presset fra situasjonen?
Utvikler personene seg?

No stir? I så fall må man, også som kritiker, tale kunstens språk. Eller det personliges språk. Ja, men: Tør man stole på kunstens språk? Jeg har vært inne på tanken mer enn en gang i arbeidet med en anmeldelse: dette flyter godt, er morsomt her og der, nesten intelligent noen ganger, men er det virkelig sant? Yter jeg forfatteren rettferdighet? Tør jeg stole på den lyriske saften i dette avsnittet? Bør jeg omskrive for å få det riktigere, selv om det vil gå på bekostning av en språkperle, et uvanlig perspektiv? Noen ganger har jeg oppdaget for sent at noe i anmeldelsen lyder bedre enn sannheten tillater. Vellyd vs. sannhet: Klarer man kjempe seg fram til et uavgjort resultat? I så fall har man vunnet slaget.
    I skyggen under en busk, kanskje en hagtorn: Spurven bakser lynfort på stedet som en trekkoppleke som er gått amok. Graver seg for hvert vingeslag lenger ned i sanda. Jeg står og gjør notater i hodet til den flyr opp gjennom den grå føyken og videre opp i grenene med fornøyde kvitter. Da jeg kommer hjem, skriver jeg dem inn på Mac-en, der de skal få stå og lyse til jeg enten skroter dem eller tar dem i bruk. Tida får vise om de lever opp til ambisjonene mine.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>