>Anmeldelser Prosa 04|10

Mellom makthavere og aktivister

Eva Fetscher

Boken om Den norske vietnambevegelsen viser hvordan denne bevegelsen etter hvert fikk bred oppslutning i norsk opinion, og gir et detaljert og fascinerende innsyn i en viktig periode i nyere norsk historie.

<empty>

James Godbolt
Den norske vietnambevegelsen
381 sider, illustrert
Unipub 2010

Anmeldt av Eva Fetscher

DET ER IKKE ALLTID doktorgradsavhandlinger egner seg for mer allmenn publisering, men James Godbolt, historiker og første-amanuensis ved Høgskolen i Vestfold, har med Den norske vietnambevegelsen lykkes i å bearbeide sin avhandling til en reflektert og opplysende bok. Den fremstiller et emne som ikke har vært tema for omfattende behandling tidligere. Velplassert, i direkte tilknytning til empirien, fletter Godbolt også inn teorier om sosiale bevegelser som øker forståelsen av vietnamprotestens utvikling.

En sammensatt bevegelse I bokens første del presenterer Godbolt den norske vietnambevegelsens historie frem til 1967. Fra begynnelsen, med stiftelsen av Den norske solidaritetskomité for Vietnam (Solkom) i 1965, var bevegelsen sammensatt av svært ulike politiske og sosiale grupper. Med Godbolts ord, det deltok like mange «unge og middelaldrende menn i slips (og godt voksne kvinner med hatt) som ungdommer med langt hår» (s. 40).
    Godbolt belyser drivkrefter, strategier og indre konflikter for å vise hvordan en mer kritisk holdning overfor USA og Vietnamkrigen ble til i Norge. Vietnambevegelsen utfordret den pro-amerikanske oppfatningen av krigen, som hadde dominert de første årene. Ved at bevegelsen etter hvert fikk oppslutning blant partiene og deler av pressen, ble vietnam-saken til politisk kapital, og Godbolt beretter hvordan bevegelsen var medårsak til at kritikk av USAs krigføring ble uttrykt mer tydelig fra norsk utenrikspolitisk hold. Dette belegger han blant annet med den radikale vietnam-resolusjonen som ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967. Godbolt klarer samtidig å gi et nyansert bilde av uenighetene som i økende grad preget aktørmiljøene. Rundt 1967 sammenfaller vietnambevegelsens legitimering i den offentlige opinionen med ulike oppfatninger om hvordan bevegelsen skulle drives videre. Ungdommen og Det nye venstre krevde en radikal politisk profil, mens de mer moderate voksne vektla bredden i protesten.

Rivalisering og radikalisering 1967 markerer bevegelsens suksess, men også fragmentering, og årstallet markerer overgangen til bokens andre halvdel. Bevegelsen ble splittet i «Solkom» og «Vietnambevegelsen i Norge», etablert i 1968. Ml-bevegelsen kommer sterkere inn i bildet, og den politiserte og radikaliserte ungdommen i Solkom blir den dominerende drivkraften bak en ny ml-inspirert organisasjonsform som innleder Solkoms mest ekstreme ideologiske periode. «Solkoms rolle som et åpenbart underbruk av maoistene, svekket bevegelsen. Dette forholdet var med på å skape mistanke om at Solkom ikke bestod av ungdommelige idealister som stod på for en god sak, men var en organisasjon som kynisk utnyttet vietnamsaken i SUF(m-l)s partibyggende arbeid» (s. 199). Og hva fikk ungdommen ut av å være med? Godbolt påpeker at det gjennom den politiske sosialiseringen ble skapt en kollektiv identitet blant søkende 68-ungdom – i kampen for fred i -Vietnam, seier til FNL og, på et mer overordnet plan, kampen mot imperialismen.
    Minst like spennende og på mange måter mest overraskende er Godbolts beretning om organisasjonen «Vietnambevegelsen i Norge». Med sterk tilknytning til de store sosialdemokratiske institusjonene var medlemmene i Vietnambevegelsen først og fremst «de voksne». Tidlig i 1970-årene valgte organisasjonen protestmidler som avvek fra etablerte verdier, som for eksempel Vietnam-tribunalets omtale av USAs krigsføring som krigsforbrytelser som «satte amerikanerne i samme moralske bås som nazistene ved domstolen i Nürnberg» (s. 251). Slik provoserte de, noe reaksjoner i medier og samfunnet for øvrig viser. Ved å belegge hvordan den eldre generasjonen endret proteststrategien, får Godbolt desto tydeligere frem den omfattende effekten av 68-bevegelsens radikalisering.
    Et annet viktig poeng hos Godbolt er at rivaliseringen om herredømme og makt mellom de venstreorienterte organisasjonene først og fremst grunnet i likhetstrekkene dem imellom, ikke i motsetningene. «Solkom og Vietnambevegelsen var, hver på sin måte, utenomparlamentariske forlengelser av sine respektive bakgrunnsorganisasjoner, og de var også projeksjoner av to konkurrerende politiske kulturer» (s. 316). Samtidig som Solkoms ekstreme ideologi etter hvert ble mer dempet, tilegnet begge organisasjonene seg like proteststrategier. Dette innledet en fase med flere fellesarrangementer og bevegelsens kulminasjon i 1972–73. Vietnambevegelsen var blitt til en bred folkebevegelse, som inkluderte store deler av det venstrepolitiske miljøet og påvirket hele den norske opinionen. Oppsvinget plasserer Godbolt godt innenfor rammen av den større folkelige protestbølgen i forbindelse med avstemningen om EF-medlemskap i 1972. Ved plasseringen i samtidens folkebevegelseskontekst får leseren, kanskje noe sent, en bredere forståelse av vietnambevegelsens betydning.

Tidsånd og langtidseffekt Godbolts fremvisning av aktivistenes jakkemerker, kamprop og sanger under protestene, samt bilder av demonstrasjonene, minner leseren om 68-tidsånden. Vi blir også minnet om partipressens tid: Med velvalgte sitater tydeliggjør han polariseringen avisene imellom og den funksjon pressen hadde i formidlingen av bevegelsens aksjoner til den norske befolkningen.
    Et sentralt spørsmål 40 år etter er om den norske vietnambevegelsen påvirket det norske samfunnet på lengre sikt. Godbolt mener ja, og med henvisning til historikeren Rolf Tamnes, argumenterer han for at «Vietnamkrigen tilførte det norske utenrikspolitiske engasjement ’en rød bunnfarge’» (s. 322). Bevegelsens innsamlinger ble «et slags holdningsskapende forprosjekt for de store bevilgningene» fra Stortinget og NORAD (s. 244). En annen langtidseffekt Godbolt peker på, er at vietnambevegelsen var med på å gjøre oppmerksom på flyktningsituasjonen i Sør-- Vietnam. I dag utgjør vietnamesiske flyktninger «den nest største, utenomeuropeiske etniske minoriteten i Norge» (s. 321). Utover det har vietnambevegelsen, ifølge Godbolt, vært med på å skape en mer aksjonistisk politisk kultur, der protest er blitt et legitimt og mer utbredt fenomen i Norge.
    Godbolts plassering av vietnambevegelsen i 68-historiens kontekst er overbevisende. Hans avgrensede emne gjør at fremstillingen blir detaljert. Det er også bokens svakhet. Man savner enkelte steder utsyn til de lange linjene i norsk politisk historie. Godbolt kunne for eksempel med fordel ha inkludert et avsnitt om fagbevegelsens og fredsbevegelsens tidligere samfunnspolitiske engasjement i Norge, og disse bevegelsenes betydning for utformingen av vietnambevegelsen. Slik kunne forfatteren også ha styrket påstanden i bokens konklusjon, der han fastslår at vietnamprotesten kan forstås som «videreføring og forsterkning av den norske fredstradisjonen» (s. 323). Det samme gjelder spenningen mellom AUF og Arbeiderpartiet. Noen få ord om Arbeiderpartiets erfaringer med partisplittelser grunnet frafall fra partiets venstrefløy i mellomkrigstiden og ved dannelsen av SF i 1961, kunne ha bidratt til å sette den parti-interne debatten (bekymringen for konflikt og splittelse) i en bredere kontekst.
    Godbolts diskusjon av kildematerialet gjør at leseren oftest kan følge og forstå hans konklusjoner. Men ikke alltid. Et eksempel er påstandene «norske politikere kunne mene noe om krigen uten å risikere noe» og «med tanke på eventuelle komplikasjoner som en norsk kritikk ville skape for forholdet mellom USA og Norge, hadde norske politikere lite å frykte. Det var Sverige som var den stygge ulven, og den norske kritikken kunne alltid gjemme seg bak den etter hvert mer uttalte kritikken fra svenske kollegaer» (ss. 156–157). Det er nok riktig at Norge, på et grunnleggende plan, ikke hadde grunn til å frykte refs fra USA som følge av en mer USA-kritisk politisk retorikk. Men Godbolts påstander tar ikke høyde for at norske overveielser i vietnamspørsmålet kontinuerlig tok hensyn til forholdet til USA, som en av de grunnleggende pilarene i norsk utenrikspolitikk. Det hadde vært ønskelig om norsk NATO-medlemskap og dets konsekvenser i større grad hadde blitt skissert som bakgrunnsinformasjon. Godbolts dypdykk i én bevegelse i nyere norsk historie ville blitt enda mer verdifull med slik kontekstualisering.
    Akademikere med interesse for denne perioden i nyere norsk historie vil ganske sikkert få utbytte av boken. Den kan imidlertid også anbefales lesere utenfor akademia, enten de var med selv som deltakere eller som tilskuere. Og nye generasjoner vil kunne få en ny forståelse av de heroiserte og kritiserte 68-erne.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>