>Anmeldelser Prosa 04|10

Nesten helt lommekjent veiviser

Ingvild Folkvord og Michael H. Schmidt



<empty>

Knut Hoem
Berlin – en veiviser
272 sider
Spartacus 2010

Anmeldt av Ingvild Folkvord og Michael H. Schmid

NORDMENN REISER TIL TYSKLAND som aldri før, og da framfor alt til Berlin. Selv om både humanister og næringsliv bekymrer seg – med rette – over at stadig færre norske skoleelever velger tysk, har det skjedd noe med interessen for det tyske i Norge. Dette gjenspeiler seg da også i paletten av reisebøker. Du kjenner sjangeren: I bokhandelen på Gardermoen, på vei til avgangen til Berlin-Schönefeld, finner vi den lille Gatelangs Berlin, som med sine utbrettbare kartark er den absolutte minimalvarianten. Ved siden av den ligger Berlin-guiden til Lonely Planet, på hele 346 sider. Dette er imidlertid internasjonale serier, skrevet for lesere fra mange land. I tillegg til disse har det i senere tid kommet et knippe bøker som alle presenterer spesifikt norske blikk på Berlin, denne europeiske byen som nå altså angivelig er noe av det aller kuleste. En av de mest interessante er etter vår mening Knut Hoems Berlin – en veiviser, lansert som en guidebok som har satt seg fore å føre oss til Berlins oaser, intet mindre!
    Stilen er slentrende. Samtidig er det driv i denne guideboka. Hoem henvender seg til leseren som et du, som om han kjente oss, nesten før byturen har startet. Vi registrerer hvordan vi som lesere skrives inn i en tilsynelatende alternativ turistrolle: «Turistene som flyter inn i Hackesche Höfe» handler suvenirer, kan Hoem fortelle oss, ja, turister gjør jo ofte det. «[M]en bare et mindretall går gjennom de åtte bakgårdene for så å komme ut på den andre siden, i Sophienstrasse. Det synes jeg du skal gjøre,» skriver vår guide (s. 43). Til forskjell fra Hoems NRK-kollega Jahn Otto Johansen, som i den perspektivrike guideboka Berlin (2001) etablerer sitt personlige nærvær i boka gjennom en rekke foto av seg selv i bylandskapet, trer Hoem fram gjennom teksten, mer enn det som er vanlig i en reise-guide. Han framstiller seg selv som en litt annerledes veiviser, med klare preferanser. Han vil føre oss utenfor mainstream, få oss til å utsette «alle andre mer eller mindre obligatoriske severdigheter» (s. 45). Slik sett kunne det være fristende å beskrive forfatteren som en flanør, som på lange formålsløse spaserturer lar sitt blikk gli over bybildet. Til flanørens positur ville det også passe at blikket her i all hovedsak rettes mot keisertidens Berlin: det gamle sentrum, altså området rundt slottet, det nye vest ved Kurfürstendamm og områdene Prenzlauer Berg og Kreuzberg, som var tett befolket allerede før første verdenskrig. Samtidig formidler denne veiviseren det som forventes av sjangeren, nemlig kart over bydelene, oversikt over overnattingsmuligheter, museer, gallerier, teater – og råd for nordmenn som skal på shopping i Berlin.

Topografisk organisert Den første halvdelen av boka er topografisk organisert, med utgangspunkt i åtte av Berlins bydeler, pluss et eget kapittel om muren. Slik finner man for eksempel ikke fortellingen om skuddene mot Rudi Dutschke presentert som del av en kronologi der det aktuelle 1960-tallet er trygt plassert etter krigsnederlaget, gjenopp-byggingen og 1950-tallets «Wirtschaftswunder». I stedet presenteres denne historien fra 1968 som en del av kapitlet om bydelen Charlottenburg, for det var her skuddene falt. Og ved nærmere lesning er forfatteren – i sitt forsøk på å gjøre det komplekse Berlin tilgjengelig for den besøkende – langt mer av en topograf, en kartlegger, enn en egentlig flanør. Blikket hans er nemlig på mange måter både mer gammeldags og mer positivistisk enn flanørens, som jo bega seg ut på søken etter urbane stemninger og tapt tid. Som Berlins egen opplysningsforfatter Friedrich Nicolai gjorde det for snart et kvart årtusen siden, i sin berømte Beschreibung der Königlichen Residenzstädte Berlin und Potsdam (1769), konsentrerer også vår moderne topograf seg om bylandskapets «merkverdigheter», ytre fenomener som kan vekke den besøkendes nysgjerrighet. Presist, men aldri påtrengende, viser Hoem vei i en by full av historie. Han tipser om hvordan du til fots eller med sykkel kan manøvrere deg over sterkt trafikkerte gater, få med deg både internettkafeer, iskrembutikker – og gamle vakttårn fra DDR-tiden, nærmest i ett og samme åndedrag. Leseren kan dessuten glede seg over at man i denne byguiden igjen finner opplysninger om en rekke private kunstsamlinger. Fram til 1850 var dette vanlig i den sjangeren vi her har med å gjøre, i tiden deretter har de bare unntaksvis fått plass i denne typen bøker.

Fattig, men sexy Hoem siterer Berlins borgermester Klaus Wowereit som i 2003 hevdet at byen var «fattig, men sexy» (s. 18), og framholder fattigdommen som byens styrke; den har gjort det mulig for kunstnere fra hele verden å etablere seg her. De bydelene som nesten ikke behandles i Hoems Berlin, er imidlertid nettopp de fattigere, men likevel interessante fabrikkområdene i nord- og østdelen av byen. Her kan man på U-banestasjonene i dag igjen kjøpe sigaretter enkeltvis, ikke i pakker, og både bybildet og beboerne framstår nok som gråere enn i de mer trendy bydelene Kreuzberg og Prenzlauer Berg. Det som også ligger utenfor Hoems radius, er hagebyene til den mer velstående delen av byens befolkning. Siden slutten av 1800-tallet har disse lagt seg som ringer rundt keiserbyen. På klare dager kan man se denne delen av Berlin allerede fra flyvinduet, og den utgjør et mer nord- enn egentlig mellomeuropeisk trekk ved byen. I den grad Hoem anbefaler at man beveger seg ut av selve bykjernen, gjør han det i et lite – etter vår mening for lite – kapittel om «utflukter», til Potsdam, Treptow og Wannsee.
    Et moment som skiller Berlin – en veiviser fra mange andre byguider, er at vi guides av en moderne småbarnsfar, som har inngående kjennskap til kafeer, parker og overnattingssteder, med henblikk på hva de kan tilby den som er på reise med barn. Og midt i framstillingen av hvordan det i Berlin kan være vanskelig å komme seg oppover i etasjene på en del av S-Bahn- og U-Bahn-stasjonene, fordi de ikke er utstyrt med heis, byr han dessuten sine norske lesere språklig assistanse. «Frasen du tyr til når du står ved foten av trappen er ’Entschuldigen Sie bitte, könnten Sie mir vielleicht helfen’». Og Hoem føyer deretter til en vidunderlig liten parentes: «(’helfen’ tar dativ)» (s. 177). Et lite, men velrettet spark mot en formidlingstradisjon der kasussystemet til tider har blitt stående som det sentrale innholdet, som den pregende erfaringen med den tyske kulturen. Historikeren Fredrik W. Thue avsluttet nylig en framstilling av tyskfaget i Norge som et «fag i solnedgang» med følgende punchline: «Eit danna menneske er deltaker i ein stor samtale. Turisten vert aldri meir enn ein tilskodar.» Som reiseguideforfatter kan Hoem naturlig nok ikke skrive seg inn i en slik forfallshistorie. Det ville være å sage over den grenen han her selv sitter på. Slik vi har lest denne byguiden, formidler den snarere en legitim tillit til leseren som en potensielt nysgjerrig og kulturinteressert person. Vi tror det kan være et godt utgangspunkt for ethvert formidlingsarbeid.
    Har vi da ingen innvendinger? Jo, boka er for stor og tung for en Berlin-vandrers frakke-lomme. Nå er Hoems hovedmålgruppe knapt turister med frakk. De leserne han henvender seg til, har nemlig enten barnevogner med plass, eller en romslig og tidsriktig skulderveske som bæres med en rem på tvers, enten man går eller sykler gjennom Berlin.
    En ubetinget svakhet er imidlertid Hoems utvalg. Hvordan kan man skrive om bydelen Schöneberg uten å nevne Karins spanske vinbutikk? Den ligger i Nollendorfstrasse 15 og er en liten perle. Og hva med «Kleiner Keller» i Kollwitzstrasse 41? Her finner man på dagtid en blomsterbutikk, som så, rundt klokka 19, forvandles til en vinbar. Ved endt lesning må vi imidlertid konstatere at den mediebevisste formidleren Knut Hoem allerede har foregrepet denne typen kritikk. På bokas aller siste side oppfordres nemlig leseren til å hjelpe til med å «holde boka oppdatert på www.berlin.no». OK – vi logger oss inn og ønsker Prosas lesere god reise til Berlin!


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>