>Anmeldelser Prosa 04|10

Godt forklart om klima

Nina Dessau



<empty>

Christian Bjørnæs
Klima forklart
224 sider
Unipub 2010

Al Gore
Vårt valg. Løsninger på klimakrisen
Oversatt av Irene Inman Tjørve
416 sider
Versal 2010

Anmeldt av Nina Dessau

CHRISTIAN BJØRNÆS’ bok Klima forklart og Al Gores Vårt valg har mye til felles. Begge forfattere har noe journalistisk bakgrunn og erfaring som populærvitenskapelige formidlere. De har samarbeidet tett med klimaforskere fra mange forskjellige fagområder.
    Al Gores bok skiller seg ut ved sin hardnakkede optimisme og løsningsorientering. Målet med denne etterfølgeren til En ubehagelig sannhet er ifølge forfatteren «å samle på ett sted alle de mest effektive løsningene vi for tiden har tilgjengelig, og som til sammen vil løse denne krisen». Gore har lykkes med samlingen, i hvert fall når det gjelder praktiske, tekniske og teknologiske løsninger: Boka er sannsynligvis den beste slike samling per i dag, for øvrig godt oversatt av Irene Inman Tjørve.
    Mens Gore får klart fram sine ønsker, standpunkter og mål, er Bjørnæs’ utgangspunkt noe annerledes, han vil popularisere forskningsrapporter: FNs klimapanel har laget noe som er unikt i forskningssammenheng, en oppsummering av flere tiårs forskning på mange ulike fagfelt, som flere tusen forskere kan stille seg bak. Denne oppsummeringen på 3000 sider er ugjennomtrengelig for de fleste, og derfor har CICERO Senter for klima-forskning tatt initiativet til å lage en populærvitenskapelig framstilling av klimapanelets fjerde rapport. Bjørnæs' bok inneholder svært mange solide og greit oppsummerte forklaringer, om hvordan klimakunnskapen vi har i dag har oppstått, hvordan en klimamodell bygges opp, og hvordan klimaforskerne kommer fram til de resultatene de presenterer.

Feil og unøyaktigheter Bjørnæs trekker imidlertid noen generelle konklusjoner det er verdt å diskutere nærmere: «Oljeparadiset Norge vil stort sett trives i en litt varmere verden. Nordmenn vinner stadig i Lotto,» skriver han (s. 116). Det stemmer at Norges geografi er relativt robust mot klimaendringer. Norge er kanskje kroneksempelet på at de landene som har størst ansvar for klimaendringene, vil lide minst av effektene – i første omgang. En «litt varmere» verden er akkurat de moderate klimaendringene vi opplever nå, og Norge trives med det. Men flere graders oppvarming er ikke moderate klimaendringer. Det er ikke godt nok grunnlag – bortsett fra ønsket om å ikke være dyster, for all del – for å skrive at «dette er stort sett gode nyheter» at «fram mot 2100 antas middeltemperaturen i Norge å øke med 2,3 til 4,6 grader Celsius» (s. 118).Her savnes det en påminnelse om at det ikke er middeltemperaturen som skaper problemer, verken i Norge eller andre steder. Når temperaturen stiger over 38 grader i Moskva i ukesvis, hjelper det lite at temperaturen var såpass kald om vinteren at gjennomsnittstemperaturen kanskje ikke blir særlig høyere enn i årene før. Det vil heller ikke hjelpe dersom jeg fikk føttene plassert i en fryser og hodet midt i vedovnen, at den som beregnet gjennnomsnittstemperaturen mellom de to, fant ut at den ikke var så farlig. For mennesker, planter og dyr er det de brutale variasjonene som skaper bry – og økte variasjoner er akkurat det som menes når vi blir advart om at klimaet i Norge blir varmere, våtere og ikke minst: villere.
    Det er synd at Bjørnæs – som er så helgardert som det går an i vitenskapelig formidling, hvilket selvfølgelig ikke betyr hundre prosent – ikke indikerer bedre hvilke av de resultatene han lener seg på, som er produkt av årelang, internasjonal forskning, og som har vist sin soliditet etter at hver mulighet for kritikk er utnyttet. Det er tilfelle for klimapanelets fjerde rapport, som boka hovedsakelig er basert på.
    Bjørnæs' påstand om at «skogbruket går lysere tider i møte» i Norge, for eksempel, er ikke resultat av en slik omfattende diskusjon. Den er basert på studier som ikke tar i betraktning den økende muligheten for «naturhendelser» – stormer, skred osv. De viser at skogen i Norge sannsynligvis vil trives bedre med litt høyere temperaturer og mer CO2 i lufta – vi ser jo at tregrensen kryper oppover. Men «naturhendelser» forekommer oftere, og vil gjøre det mer i framtiden. Europa har allerede opplevd at når det gjelder skog, har én naturhendelse konsekvenser som strekker seg over minst 10 år framover. Hele Europa, inkludert Sør-Sverige, har opplevd stormer som raserte hele skoger, og tilhørende næringer med. Hittil har stormene stoppet i Sør-Sverige; det er ikke rimelig å planlegge ut fra at det vil fortsette slik.
    Den systematiske kritikken av klimaforsk-ningen har dessverre vært nokså ensidig. Redselen for å virke for skremmende, for dyster, for lite optimistisk er ganske berettiget – det finnes knapt en klimaforsker som ikke har vært utsatt for anklager om  å drive skremselspropaganda. Alle kan bli skyteskiver, da selv de meste optimistiske scenarioer er lite lystelig lesning. Al Gore gir en god oppsummering av den etter hvert svært godt dokumenterte kampanjen mot klimatiltak. En hær av rådgivere, for eksempel i amerikanske nykonservative tenketanker, er betalt for å lete opp de minste feil og unøyaktigheter, for å lage internasjonale kampanjer ut av det. Feil og unøyaktigheter forekommer selvfølgelig i de fleste tekster. Eksempelvis finner vi i Al Gores siste bok en feil som jeg ikke har sett omtalt noe sted, og som Bjørnæs’ bok også inneholder: De skriver begge at 35 000 personer døde i den store hetebølgen i Europa i 2003. Dette tallet har sirkulert i pressen. Pressen har stort sett oversett den siste og mest omfattende studien av hetebølgen, som viser en overskuddsdødelighet på over 70 000 mennesker. Overskuddsdødelighet fant sted så langt nord som England og Nederland, mens det var verst i Italia. Tallet er resultatet av et intereuropeisk forskningsprosjekt, presentert ved et møte organisert av Verdens helseorganisasjon i Bonn i 2007.1 Det må selvfølgelig være flere som har lagt merke til resultatene presentert av Verdens helseorganisasjon om et tema som har vært så mye omtalt. Men ingen ønsker å insistere på nye resultater som er dystre. Fagforskere har etter hvert utviklet svært pålitelige metoder for å beregne overskuddsdødelighet. Det er ikke så enkelt som man kunne tro. I august i år kunne man konstatere at dødeligheten var doblet i Moskva, fra tre-fire hundre per dag til det dobbelte, på grunn av langvarig hetebølge og røyk fra mange, vedvarende branner. Men det vil sannsynligvis ta tid å få mer eksakt kunnskap om hvor mange som døde av hetebølgen i Russland og Finland, dersom vi i det hele tatt får det. I tillegg er disse kunnskapene så vidt jeg har sett, bare brukt i rike land. Vi vet nå at dersom hundrevis av folk faller om av åpenbart heteslag, vil det høyst sannsynlig vise seg at mortaliteten øker med titusener. Når man leser at en hetebølge i India har forårsaket tusen døde, er den økte dødeligheten sannsynligvis tilsvarende høyere – men ingen beregner den. Ingen beregnet ekstradødeligheten i Nord-Afrika da hele området var rammet av den samme hetebølgen som Europa, bare enda hardere. Det er heller ingen som har angrepet Verdens helseorganisasjon for at deres tall på døde så åpenbart ligger lavere enn det faktiske.
    Bjørnæs’ påstand om at «konsekvensene av klimaendringene kommer antakelig ikke til å påvirke verdiskapningen i Norge i særlig grad» (s. 118) er også svært dårlig formulert – og begrunnet. Moderate klimaendringer påvirker ikke verdiskapningen i særlig grad. Men – og igjen bare for å ta et eksempel – fiske er en svært viktig næring i Norge, og den nest viktigste eksportnæringen. Norsk så vel som internasjonal forskning har dokumentert en svært stor risiko for sammenbrudd, og at en katastrofal utvikling har funnet sted de siste tiårene. Riktignok er hovedproblemet per i dag fremdeles overfiske, men både oppvarmingen i seg selv og forsuringen som følge av større CO2-opptak (forresten godt og klart oppsummert av Bjørnæs et annet sted i boka), utvikler seg raskere enn det man trodde for bare få år siden.
    Bjørnæs oppsummerer imidlertid klart og tydelig den økende forståelsen for hvor sårbare natur og samfunn er for klimaendringer (s. 128f). Den forståelsen har blitt mye større i årene etter at klimapanelet utga sin fjerde rapport. «Selv en temperaturøkning på under to grader celsius kan ha alvorlige negative konsekvenser for natur og samfunn og kan medføre klimaendringer vi ikke vil være i stand til å tilpasse oss,» skriver Bjørnæs. Den forståelsen hadde man ikke da man kom fram til at verdiskapningen i Norge ikke ville påvirkes i særlig grad – en påstand som uansett måtte se bort fra de utallige måter verdiskapningen i Norge er knyttet til og avhengig av verdiskapning i andre land.

Maktkamp Klimaendringene er uløselig knyttet til en lang rekke andre viktige fenomener: fattigdom, befolkningsøkning, vannkrise, utarming av jordsmonnet og vaklende biologisk mangfold, og det er de samlede resultatene som vi vil måtte forholde oss til. Al Gores bok tar opp flere av disse. Blant annet er hans kapittel om befolkning, som forklarer hvorfor enhver plan for å løse klimakrisen må «takle utfordringen med å stabilisere verdens befolkning så raskt som praktisk mulig», like presist og nyansert som en oppsummering på atten velillustrerte sider tillater det. Kapit-telet om jordsmonn er spesielt spennende, selv om man må forholde seg til begrep som akkumulering av karbon i jordsmonnet og gjenoppretting av jordas produktivitet.
    Ønsket om å unngå det kontroversielle, på et område hvor storstilte politiske kamper allerede er mange, kan føre til at åpenbare sammenhenger blir ignorert. Al Gore omtaler noen: «USAs militære budsjett kunne reduseres med titalls milliarder dollar i året hvis vi gikk over til fornybare energikilder,» framhever han. Andre land bruker enorme summer på å følge USAs militære operasjoner. Dette bruker Gore som et eksempel på de mange kostnadene som ikke tas med når man beregner lønnsomheten av de fossile brenslene vi i dag er avhengige av. «Militærutgiftene USA har i forbindelse med operasjoner for å beskytte Persiagolfen mot et globalt oljeprissjokk, i tillegg til militærutgiftene som går med til å opprettholde oljeflyten i Midtøsten, kunne reduseres med titalls milliarder dollar i året hvis vi gikk over til fornybare energikilder» (s. 340). Å trekke seg ut av Afghanistan vil nok være den aller mest innbringende måten for den amerikanske staten å få ned USAs utslipp på.
    Både Bjørnæs' og Gores bok er svært viktige bidrag til vår tids mest avgjørende debatt. Begge prøver å gi leseren sammenhenger på et felt der løsrevne fakta dominerer. I Norge trenger vi definitivt mer populærvitenskapelig litteratur på klimafeltet. Og vi trenger personlig og politisk mot til å forholde oss til fakta. 

Noter

1 «Meeting on improving public health responses to extreme weather», WHO 22.–23. mars 2007.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>