>Anmeldelser Prosa 04|10

Den liberale rettstats indre fiender

Jon Wessel-Aas



<empty>

Jan Oskar Engene og Iselin Nordenhaug
Norge i kamp mot terrorisme
214 sider
Universitetsforlaget 2009

Joakim Hammerlin
Terrorindustrien
270 sider
Forlaget Manifest 2009

Kristin Clemet og Jan Olav Egeland (red.)
Til forsvar for personvernet
213 sider
Universitetsforlaget 2010

Anmeldt av Jon Wessel-Aas

DEN HAR PÅGÅTT en god stund, den skjøt fart etter terroranslagene i USA 11. september 2001, og så vel hjemlig som internasjonal fagekspertise innen både jus og samfunnsfag har advart mot utviklingen fra første stund. Men hittil har våre politiske myndigheter valgt å overse advarslene. De oppfører seg snarere som om vi befinner oss i en slags kronisk unntakstilstand. Slik legitimerer myndighetene at grunnleggende liberale rettigheter settes til side (som «uskyldig inntil det motsatte er bevist» i strafferetten, retten til en beskyttet privatsfære samt ytrings- og organisasjonsfrihet). Inn kommer repressive strafferegimer og kontrolltiltak hvis logiske inspirasjon er hentet fra politistaten.
   Vi snakker om den såkalte «krigen mot terror». De tre norske bøkene som skal anmeldes her, omhandler alle deler av denne tematikken, på hvert sitt vis og med hver sin angrepsvinkel og form. Hovedbudskapet er likevel ganske entydig: Vi er på vei fra den liberale rettsstat slik den kjennetegnes, og på vei i retning av politistaten. Og det er ikke først og fremst terroristene, men våre egne valg av midler for å beskytte oss mot den opplevde trussel fra dem, som er skyld i det.

Norge i kamp mot terrorisme Statsviterne Iselin Nordenhaug og Jan Oskar Engene (Institutt for sammenliknende politikk, UiB) har, som resultat av et prosjekt om norsk terrorbekjempelse, skrevet en samfunnsvitenskaplig fremstilling av sine undersøkelser, analyser og funn. Hovedproblemstillingen er: Hvilke konsekvenser har den internasjonale kampen mot terrorisme hatt for norsk politikk?
   Bokens disposisjon er logisk og formen pedagogisk. Blant annet er det nyttig som bakteppe for hovedfremstillingen at kapittel 2 problematiserer hva som ligger i selve terrorismebegrepet. Forfatterne sondrer mellom ulike former for terrorisme: internasjonal terrorisme versus intern terrorisme, statsterrorisme versus opprørsterrorisme (som igjen kan være legitim «frihetskamp» eller illegitim «terrorisme», alt etter omstendighetene og hvem som definerer fenomenet), osv. Særlig interessant blir dette når man vet at det ikke finnes noen internasjonalt anerkjent definisjon av terrorisme, til tross for at internasjonale og nasjonale rettssystemer i økende grad knytter rettsvirkninger til begrepet. Dette gjelder blant annet FNs og EUs «terrorlister», som definerer hvilke land, organisasjoner og individer som oppfattes som terrorister/terroriststøttende, og de mulige strafferettslige konsekvenser av å befinne seg på eller ha noe å gjøre med dem som befinner seg på listene. Kapitlet inneholder dessuten statistikk som blant annet viser at populæroppfatningen om at dagens terror er vesensforskjellig fra eller dreper flere enn tidligere terror, nok er ganske overdrevet (selv om forfatterne nyanserer og tar forbehold også her).
   Hoveddelen omhandler norske myndigheters holdning til bekjempelse av ikke-statlig terror: hvordan den har utviklet seg over tid, hvilke faktorer som har påvirket den og konsekvenser i form av konkrete tiltak og, ikke minst, tiltakenes forenlighet med liberal-demokratiske og rettsstatlige prinsipper. Kildematerialet er blant annet offisielle regjeringsproduserte og -initierte dokumenter fra perioden 1993–2008. Selve analysemodellens grunnleggende premiss, som presenteres i kapitlet «Politikk mot terrorisme – drivkrefter og mottiltak», er at hendelsene 11. september 2001 representerte et historisk vannskille, også i norske myndigheters oppfatning av terrortrusselen og deres syn på hensiktsmessige mottiltak. Forfatterne finner at norske myndigheters holdninger har endret seg markant. Det er et «før-og-etter». Dette gjelder vurderinger av terrortrusselen, påvirkning fra og holdning til internasjonale forpliktelser på området, deres vektlegging av effektivitet kontra symbolpolitikk i valg av tiltak, overgang fra reaktiv til preaktiv strafferettstilnærming, og utvidelse av tiltaksspekteret til å omfatte så vel militær innsats som fredsmegling og bistandspolitiske tiltak. Før anså ikke myndighetene terrorisme som et problem som angikk Norge spesielt eller Norges internasjonale rolle generelt. Som kriminalitet betraktet var grunnholdningen nettopp at terrorisme skulle behandles som annen grov kriminalitet, og at den tradisjonelle, reaktive strafferettslige tilnærming også burde være utgangspunktet i bekjempelse av terrorisme. Norges menneskerettslige forpliktelser ble blant annet anført som begrunnelse for ikke å fravike normale liberale rettsstatsprinsipper – som skranke for hvilke tiltak statsmakten kan iverksette.
   Forfatterne påviser at etter september 2001 endres norske myndigheters holdning drastisk – ikke kun av eget tiltak, men også i høyeste grad under påvirkning fra USA og EU og grunnet både rettslige og mer politiske forpliktelser gjennom blant annet FN v/Sikkerhetsrådet og NATO. Norge «overoppfyller» entusiastisk internasjonale rettslige forpliktelser til å bidra til å bekjempe terrorisme. I boken nevnes blant annet omfattende endringer i strafferetten og straffeprosessen, og Norges bidrag til det kollektive forsvaret i NATO, etter at det lyktes USA å få FNs sikkerhetsråds rettslig kontroversielle anerkjennelse for at terrorhandlingene i 2001 var å anse som krigshandlinger mot USA. Forfatterne får også godt frem hvordan norske myndigheter plutselig bruker menneskerettslige forpliktelser som argument for å innføre tiltak som griper inn i personvern og rettssikkerhet – som PSTs fullmakter til å overvåke folk i rent forebyggende øyemed, uavhengig av mistanke om straffbart forhold (mens menneskerettslige forpliktelser og prinsipper få år tidligere var skranker for slike tiltak). Norge blir således utsatt for et paradigmeskifte i kriminalitetsbekjempelsen: den preaktive strafferett overtar. Nå skal terrorisme hindres før den engang påbegynnes.
   Denne utviklingen er, som forfatterne påpeker, særlig drevet av to faktorer: norske myndigheters behov for å demonstrere handlekraft overfor en befolkning som opplever terrortrusselen som skremmende (eventuelt myndighetenes frykt for beskyldninger om ikke å ha gjort noe, dersom en terrorhendelse skulle inntreffe i Norge), og behovet for å vise solidaritet med våre nærmeste allierte, spesielt USA, ut fra langsiktige sikkerhetspolitiske gjensidighetshensyn. Norge beskrives med rette som en stat med liten selvstendighet i tilnærmingen til hvordan effektiv terrorbekjempelse skal foregå, uten at vi samtidig undergraver de samme liberal-demokratiske rettsstatsverdiene vi søker å forsvare.
   Boken treffer godt, og støtter de observasjoner denne anmelder og flere andre jurister har gjort. Den får frem det problematiske i at den ledende makten i denne sammenheng, USA, aktivt bruker FNs sikkerhetsråd som instrument for å pålegge resten av verden å innføre en rekke kontroversielle antiterrortiltak, samtidig som USA selv åpenbart og eklatant overtrer flere sentrale menneske- og folkerettslige prinsipper i sin egen terrorbekjempelse (og konsekvent unndrar seg internasjonale domstolers jurisdiksjon).
   Når Norge på denne måten lar USA og i Europa særlig Storbritannia (som gang på gang blir domfelt for brudd på menneskerettighetene på grunn av ny terrorlovgivning) sette standarden for politikken, blir det ikke menneskerettslige og rettsstatlige prinsipper som styrer grensene for statsmaktens inngrep i våre sivile og politiske rettigheter. Dette kommer blant annet tydelig frem i vår pågående debatt om Norge skal innføre EUs datalagringsdirektiv – som kjent pålegger direktivet tvangslagring av hele befolkningens kommunikasjonsdata, i tilfelle noen av oss senere skulle bli terrorister. En gedigen mistillitserklæring fra staten overfor samtlige borgere, i ren politistatstil. Justisminister Storberget har forsøkt å begrunne en slik grunnleggende krenkelse av både privatlivet og kommunikasjonsfriheten med pervertert menneskerettsjus, som at personvernet derved styrkes, fordi å verne samfunnet mot terror også er personvern (noe som utvisker forskjellen mellom samfunnsvern og personvern, og derved de prinsipielle grensedragningene mellom dem). Utenriksminister Støre skjønner derimot øyensynlig at det ikke lar seg gjøre å begrunne et slikt inngrep innenfor vår liberale rettsstatstradisjon. Han har istedenfor vist nettopp til hensynet til internasjonalt samarbeid og solidaritet med våre nærmeste allierte.

Terrorindustrien Filosofen Hammerlins bok beskriver og drøfter i beste sakprosastil hva den internasjonale terrorbekjempelsen har kostet vår del av verden. Hans argumentasjon er overbevisende når han beskriver hvordan vi ofrer store deler av våre liberal-demokratiske rettsstatsverdier for følelsen av større trygghet i det han kaller «terrortraumet».
   Han tar utgangspunkt i hvilke sikkerhetspolitiske tiltak som faktisk er satt i verk både i USA og i Europa som ledd i «krigen mot terror». Det er ikke få kontroll- og overvåkningstiltak som er iverksatt eller under utvikling – enkeltvis og i system. Disse beskrives og dokumenteres fortløpende, kombinert med analyser av og kommentarer til logikken bak og tiltakenes konsekvenser for borgernes -sivile og politiske rettigheter. Gjennomgangen er særdeles veldokumentert og levende illustrert. Totalbildet som tegnes bør skremme de fleste langt mer enn den opplevde terrortrussel tiltakene er anført å skulle beskytte oss mot.
   Hammerlin dokumenterer med statistikk og empiri hvordan trusselbildet på ingen rasjonell måte står i forhold til våre samfunns panikkartede reaksjoner. Avslutningsvis i kapitlet med samme tittel som boken gir han en overbevisende forklaring på hvordan terrortraumet har oppstått, utviklet seg og fått grep om en befolkning som nærmest har gitt myndighetene carte blanche til å kontrollere og overvåke det sivile samfunn. Hans forklaringsmodell er nyansert og sammensatt, og omhandler samvirket mellom politisk opportunisme, sikkerhetsindustriens egeninteresser og den nærmest naturgitte symbiosen mellom terrorismens dramaturgi og medias behov for sensasjonalistiske oppslag. En konklusjon i Hammerlins ånd kunne være at frykten er terroristenes fremste våpen, med våre egne samfunns institusjoner som terroristenes fremste våpenlangere. Tilgiften er våre demokratiske friheter.

Til forsvar for personvernet Denne artikkelsamlingen med bidrag fra filosofer, høyesterettsdommere, jusprofessorer, journalister, riksadvokaten med flere – har angitt sitt mål i selve tittelen. Og innholdet treffer. Her illustreres personvernets mange fasetter: forbindelsen til ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfrihet som rettssikkerhet, og som forutsetning for hverandre. Når man leser denne antologien i sammenheng med de to øvrige bøkene, utmerker tre bidrag seg som spesielt interessante: høyesterettsdommer Ketil Lunds bidrag, samt den danske straffe-rettsnestor Vagn Greves og riksadvokat Tor-Aksel Buschs. De to førstnevnte beskriver med stort sammenfall et markant paradigmeskifte i Norge og Danmark de siste ti årene: I terrorbekjempelsens navn har man forlatt den liberale rettsstats prinsipper til fordel for politistatens logikk på en måte og i et omfang som påkaller snarlig reorientering hvis det liberale demokratiet skal overleve. Busch drøfter på en mer abstrahert og forsiktig måte noen av rettsstatens dilemmaer i møte med terrortrusselen, men hans avsluttende budskap er klart: «Men frykten for terror alene er en farlig følgesvenn, og bør ikke få prege de lovgivningsmessige tiltak.»
   Bøkene bør være obligatorisk lesning for samfunnsengasjerte borgere – deri iberegnet våre folkevalgte. De gir til sammen et skremmende godt bilde av de dramatiske innhugg vi har gjort i verdier som danner selve fundamentet for en liberal rettsstat og et fungerende demokrati – i en hittil irrasjonell og prinsippløs kamp mot krefter som nettopp ønsker at vi skal reagere slik. Den pågående debatten om EUs datalagringsdirektiv, en grunnmur for videre utbygging av overvåkningssamfunnet, illustrerer disse problemstillingene godt, og denne lektyren bør derfor leses av alle som deltar i den debatten. Regjeringen bidrar i alle fall ikke med de prinsipielle perspektivene. Den både leverer ammunisjon til og låner terroristenes fremste våpen: frykten.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>