>Minibiografi Prosa 04|10

Født til å ytre seg. Forfatteren og redaktøren Hans Fredrik Dahl

Kjetil A.  Jakobsen



Hans Fredrik Dahl. Foto: Universitetsforlaget

Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Bernt Hagtvet
Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal samling 1933–1945 i tekst og bilder
Pax 2009 (1. utg.1982)

Hans Fredrik Dahl
Quisling: en norsk tragedie
Aschehoug 2004 (1. utg. 1991–1992)

Hans Fredrik Dahl
NRKs historie. Bd. 1
Hallo, hallo!: kringkastingen i Norge 1920–1940
Cappelen 1999

Hans Fredrik Dahl, Marion Dybing
NRKs historie. Bd. 2
«Dette er London»: NRK i krig 1940–1945
Cappelen 1999

Hans Fredrik Dahl
Mediehistorie: historisk metode i mediefaget
Damm 2004

Hans Fredrik Dahl, Øystein Sørensen (red.)
Et rettferdig oppgjør?: rettsoppgjøret i Norge etter 1945
Pax 2004

Hans Fredrik Dahl
Kalt til stillhet: min bror Dom Filip
Solum 2005

Hans Fredrik Dahl (hovedred.)
Norsk presses historie: 1–4 (1660–2010)
Universitetsforlaget 2010

I DET UVANLIG GODE festskriftet til Hans Fredrik Dahl på 70-årsdagen i 2009, Det elegante uromoment, forteller Jon Elster om hvordan han møtte jubilanten. Det var oktober 1957 og de hadde vært på ei idealistisk tilstelning i Munkedamsveien med det formål å bringe ungdom fra øst og vest sammen. Dahl og Elster tok banen hjem, Dahl til Montebello, Elster til Makrellbekken. Mellom Nationaltheatret og Smestad ble de venner. Dahl var Montebello-gutten som i gymnastida begynte å vanke blant Mot Dagist-barna i Husebygrenda. Han ble redaktør for Kontrast i 1965 og i Pax forlag i 1966. Fra da og til siste bind av Pax leksikon ble avsluttet i 1981, var Dahl og Elster sentrale aktører i venstresidas siste store opplysningsprosjekt. Men Dahl ble føreren som falt fra og som falt. Som kulturredaktør i Dagbladet fra 1978 til 1985 fulgte pressemannen kulturradikalismens intellektuelle hovedorgan over i tabloid og ut i det outrert kommersielle. På samme tid forlot historikeren ikke bare marxismen, men de brede samfunnsmessige perspektiver overhodet. Verkene ble populære, aktørorienterte og nesten demonstrativt antiteoretiske. Så kom fallet. Historikerstriden brøt ut.

Hans Fredrik Dahl tilhører en selvbevisst moderne generasjon som nektet å leve med fortida og forfedrene som rettesnor. Man skulle ikke tro at en slik generasjon hadde bruk for historie. Men det hadde den. 68-erne fylte historikernes auditorier til bristepunktet. Og de gjorde faget stort på høyskolene og universitetene som kom til i utdanningseksplosjonenes år. 68-erne i Norge ble selve historikergenerasjonen. Nettopp når tradisjonene glipper og det gamle forsvinner, våkner interessen for historie. Dahl leverte sin hovedoppgave i historie i 1968, «Arbeiderpartiet og det nasjonale spørsmål». Sosialisme og nasjonalisme. Brennaktuelt i 1968.
   På 1960-tallet kunne historiefaget ikke bare tilby tradisjon, men også modernitet. Som så mange av journalistene og forskerne som har preget den skrivende norske offentligheten de siste tiåra, satt Dahl under Jens Arup Seips kateter. Dahl var til stede i Studentersamfunnet i 1963 da Seip holdt sitt berømte foredrag «Fra ettpartistat til embetsmannsstat» og har skildret dette som en skjellsettende og frigjørende opplevelse: «Jeg skal aldri glemme den følelse av forklaring som strøk over landets unge akademikere den kvelden – etter den klamme respekt for servile holdninger som 1950-åras politiske former og normer hadde påtrykt oss alle.» (Det elegante uromoment, s. 19.)
   Hva lærte Dahl hos Seip, og hva skjedde da lærdommen skulle praktiseres under nye samfunnsforhold? Politikken finnes, sa Seip. Dette høres ikke kontroversielt ut. I moderne samfunn som det norske sosialdemokratiet har politikken imidlertid gjerne søkt å tone ned sin karakter av å være maktkamp og maktbruk, ja av å være politikk overhodet. Isteden framstilles beslutningene som vitenskapelig, teknologisk, juridisk og/eller moralsk begrunnet. Ved å minne om at politikk, bak alle fagre ord om felleskap og fellesinteresse, handler om enkeltmennesker og er og blir maktkamp og maktutøvelse, ga Seip historiefaget et permanent avsløringsoppdrag.
   Politikkens og individets primat er hva man kunne kalle den seipske ontologien. Seip tilbød også en metode, en stil og en etikk. Metoden var empirismen, en ganske enkel faktaobjektivisme understøttet av historiefagets kildekritiske tradisjon. «Lykkelig den generasjon som har et stilideal,» skrev Dahl i 1983 om seg og sin generasjons forhold til Seip. Men stilen er likevel forskjellig. Seips prosa ble til i dialog med skjønnlitteraturen. Herfra hentet han alternativene til nasjonalfortellernes pompøse epikk. I Dahls generasjon kom historikerdiskursen i dialog med informasjonsformidlende sjangrer som journalistikk og leksikon. Dahl er både avismann og akademiker, en sjelden og beundringsverdig kombinasjon i Norge. Forskjellen i stil mellom aviskommentarene og faghistorien er likevel ikke dramatisk, selv om humoren og ironien er mer avdempet i de akademiske tekstene. Dahl har alltid stått steilt på det seipske program om å skrive for allmennheten. Symbiosen med det nye informasjonsspråket med vekt på nøytralitet, avsløring og individer har gitt historikerdiskursen en utrolig produktivitetsvekst. Men veksten har sin pris. For Seip er ordet hellig. Det er et knapt gode, en ikke-fornybar ressurs. Gjennom et halvt århundres virke som historiker forfattet han seks monografier og tre samlinger med essays og artikler. Setningene er ofte gjennomarbeidete inntil det monumentale og epigrammatiske. Dahl skriver godt, men han dyrker ikke ordet. Han produserer ord, og i utrolige mengder. Bibliografien fyller femti tettskrevne sider i festskriftet. Han har vært redaktør eller medredaktør for et femtentalls større bokverk og skrevet rundt 20 monografier og ca. 550 bidrag til antologier, tidsskrifter og oppslagsverk. I tillegg kommer mer enn tusen avisartikler samt et ukjent antall intervjuer og bidrag i radio og fjernsyn. Seip-skolen ble etter hvert en slags journalistikk på fortidig materiale, like fremmed for litteraturens arbeid med språket som for kultur- og samfunnsvitenskapenes modellbruk og teoretiske anstrengelse.
   Seips etikk var idealet om den uavhengige og kritiske intellektuelle, slik 30-tallets kulturradikalere hadde definert det. Den intellektuelle skulle ikke føre flokken, slik Sars og Bjørnson hadde gjort. Snarere skulle han vokte gjeterhundene så disse ikke ble for ivrige i tjenesten. Historikeren skulle ikke lenger være nasjonalforteller, men frigjøre tanken og individene ved å problematisere de nasjonale mytene. Hans historikergenerasjon reiv ned myten om 1814 som nordmennenes revolusjon og selvdrevne frigjøringsverk. For Dahl og andre ungseipianere har mye handlet om å pirke i mytene om krigen og den tyske okkupasjonen.

I 1970 ble Dahl forskningsstipendiat i NRK. Oppdraget var å skrive kringkastingens historie. De tre bindene om NRKs historie, fra radiosendinger begynte i Norge i 1920 til monopolet falt i 1981, er Dahls hovedverk. Grundig, velskrevet og nyskapende. Denne mektige institusjonen var utrolig nok nesten ubeskrevet i norsk samfunns- og historieforskning da Dahl tok fatt. I 1988 fikk han sitt professorat, ikke i historie, som mange ville trudd, men i medievitenskap.
   Ved sida av mediehistorien er det fascismen, nazismen og andre verdenskrig som har vært Dahls forskningsfelt. Han har arbeidet med nazismens ideologi og dens estetiske virkemidler, og skriver ofte en slags idéhistorie, men botanisk systematiserende snarere enn filosofisk reflekterende. Dahl dveler ikke ved grusomhetene, og er høflig og ganske upersonlig også som biograf. Forskningen er preget av vilje til myteknusing i forhold til den dominerende fortolkningen av andre verdenskrig i Norge. Dahl brukte sin tribune i Dagbladet aktivt til å formidle det han selv kalte sitt revisjonistiske syn på NS og den tyske okkupasjonen. For dette ble Dahl hardt angrepet av medhistorikere som Rolf Hobson og Odd-Bjørn Fure. Ifølge Fure preges Dahls beskrivelser av nasjonalsosialismen i Dagbladet av «en klar politisk tendens hvor en minimalisering av nazi-statens forbrytelser og en idyllisering av den tyske okkupasjon av Norge er karakteristiske trekk» (Kampen mot glemselen, s. 29). Jeg vil si at dette også gjelder store deler av Dahls faghistoriske forfatterskap om andre verdenskrig. Uttrykket «politisk tendens» er likevel kanskje uheldig. Jeg trur ikke et øyeblikk at Dahl nærer eller har næret høyreekstreme sympatier. Slikt gjør man ikke på Abbedikollen. Motivet er formodentlig snarere en slags rettferdighetstrang, en følelse av at nazistenes perspektiv og de fakta som måtte understøtte dette, er blitt stemoderlig behandlet av historikerne.
   Da Dahl påbegynte sitt arbeid med å bringe balanse i regnskapet, på 1970-tallet, var det heller ikke så lett å se hvor halsbrekkende det revisjonistiske prosjektet var. Landssvikere fikk mildere straffer jo lenger etter krigen de ble dømt. Var ikke dette en trend som historiens domstol naturlig ville fortsette? Fortjente mange av de 50 000 landssvikdømte oppreisning? Var tida nå kommet til å se nøkternt og uten moralisering på det som hadde hendt, og la alle parter komme til orde, på like fot? Kunne NS-styret omsider honoreres for at det på viktige politikkområder foregrep sosialdemokratiet? Burde ikke tyskerne berømmes for at de i store trekk oppførte seg korrekt som okkupasjonsarmé, i alle fall mer korrekt enn de gjorde i Øst- og Sør-Europa?
   Men historikeren er alltid fange av sin samtid, og her skjedde det store ting rundt 1990. Da muren falt, trådte omsider et verdenssamfunn fram til erstatning for den nasjonalstatlige ordenen som hadde forsvunnet i røyken fra Auschwitz og Hiroshima. Den nye overnasjonaliteten utgikk fra Nürnberg-domstolenes prinsipp om at menneskerettighetene har forrang foran den nasjonale politikken og retten. På 1970-tallet kunne man fortsatt tenke seg at trenden mot internasjonalisering kunne snus, at det gikk en vei tilbake til Stortingets suverenitet og at Høyesterett igjen kunne trone ubestridt på toppen av den juridiske pyramiden. På 1990-tallet var det tydelig for alle som ville se, at en globalisert orden, av politisk, juridisk, moralsk og militær karakter, hadde tatt form. Grunnsteinen i denne var Auschwitz-erfaringa som begrunnet alt fra det nye overnasjonale rettsvesenet til NATOs rolle som verdenspoliti. Overnasjonalitetens ultimate kilde til legitimitet besto i vissheten om at nasjonal rett og politikk hadde vist seg uskikket til å forhindre folkemord. Auschwitz var grenseerfaringa som verdenssamfunnet tenkte seg selv gjennom og begrunnet seg med.
   Alt dette skapte raskt en ny kontekst for diskusjonen rundt andre verdenskrig, også i lille Norge. Dahl og hans krets kom på defensiven nettopp når de trudde seg å ha vunnet. Fortumlet som de var av den særnorske malstrømmen – 1970-åras EU-motstand – var 68-generasjonens intellektuelle ledere seine med å få grep om den nye overnasjonaliteten. Dahl fortsatte ufortrødent med sin revisjon av krigshistorien. I sin kritikerbejublete Quisling-biografi satte han seg fore å fortelle historien fra Quislings side, slik David Irving i Hitler’s War (1977) skildret krigen slik den fortonte seg fra Hitlers sted. «Quisling på hans egne premisser – det er hensikten med denne biografien. Jeg vil fortelle om dette livet forfra slik det ble levd, ikke bakfra, med utgangspunkt i svik og dom» (9). Dahl tok likevel sine forbehold. Han minner innledningsvis om «statskuppet og forræderiet den 9. april, det sviket han gjorde mot oss alle». Men problemet ligger et annet sted. Vi ser ikke så tungt på landssviket i dag som man gjorde i 1945. Her har den historiske revisjonens normale diakroni fått utfolde seg. Tida leger alle sår. Men jødeutryddelsene og den tvers igjennom folkerettsstridige krigføringen på østfronten ser offentligheten strengere på i dag enn i 1945. Det irriterer når Dahl verken i Quisling-biografien eller andre steder poengterer det åpenbare faktum at Quisling og partiet NS var medskyldige i genocidet på de norske jødene. Uavhengig av om Quisling og hans menn kjente jødenes destinasjon, var de medskyldige i kraft av å ha forfektet umenneskelig antisemittisk propaganda gjennom år og ved at NS-styret deltok med full kraft i registreringa og arrestasjonen av de norske jødene. Meg bekjent poengterer Dahl heller aldri at Quisling og hans parti var medskyldige i utryddelseskrigen på østfronten, ved å ha mobilisert sitt og den norske statens propagandaapparat for å verve unge nordmenn til SS-tjeneste i den.
   Med forsvaret for den holocaustfornektende historikeramatøren David Irving satte Dahl sin vitenskapelige prestisje på spill på et vis som kunne vært ødeleggende for en forsker med mindre sterke nettverk.

Men Dahl reiste seg. På 2000-tallet har han vært med å redigere og skrive norsk mediehistorie, norsk kulturpolitikks historie, norsk idéhistorie og nå senest norsk pressehistorie. Kulturlivets historie er ordnet og redigert for lang tid framover.
   Som redaktør synes Dahl å ha en fantastisk evne til å forme bidragsyterne i sitt bilde. Alle som skriver for Dahl begynner på en måte å skrive som Dahl, i det samme informative riksmålet, med korte setninger, sparsomme, men velvalgte bilder og smakfullt utporsjonerte vittigheter. Det muntre og selvgode fraværet av metodisk refleksjon, teoretisk utsyn og filo-sofisk dybde griper om seg. Og dette faller forfatterne naturlig. Det bor en Dahl i oss alle. Dahls diskurs er virkelig, den representerer en slags grunnstemning, en default mode for sosialdemokratiet etter arbeiderbevegelsens borgerliggjøring og motkulturenes død. Ørna blant partiene la ut på klassereise. Den fløy vestover, fra Gerhardsens trauste mursteinsgård på Tøyen til Brundtlands, Stoltenbergs og Gahr Støres blide villastrøk. Montebello-sosialismen er ei seirende linje i nyere norsk historie.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>