>Artikler Prosa 04|10

>Agenda: E-volusjonsteorier. Forsøk på å begripe det immaterielle

Torgrim Eggen

Skribenter er ikke i papirbransjen. Vi er i idébransjen. Her i idébransjen søker vi den mest effektive og kostnadsbesparende metoden for å få spredd ideene våre, og den veien går ikke lenger om Gutenbergs trykkpresse.

Prosa 04 10

«Gjennomsnitts- mennesket i vår kultur leser allerede mer på skjerm enn på papir.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«En aktør som bruker mye ressurser på å gjøre publikasjonene sine iPad-­vennlige, er Schibsted. Det sier noe om forventningene at man jobber for løsninger før verktøyet er lansert i Norge.»

DET FØLGENDE ER et forsøk på å diskutere det man med stor rett kan kalle et «paradigmeskifte», digitaliseringen av litteraturen. Hva kommer den til å bety for leseren, for den faglitterære forfatteren, for den skjønnlitterære forfatteren? Selv tilhører jeg alle disse gruppene, og har følgelig spaltet min personlighet i tre deler, her enkelt døpt I, II og III.
   Diskusjonen om hvorvidt «bøker er best på papir» hører ikke hjemme her. Jeg er for ordens skyld ikke helt uenig i en slik påstand, akkurat som jeg av og til vil underskrive at «film er best på kino». Tross alt skrives denne artikkelen i et værelse der den eneste utsmykningen er tusenvis av bokrygger. Jeg vurderer ikke å kaste dem.

I

«Det som kan digitaliseres, vil bli digitalisert.» Læresetningen stammer fra 1997 og tilskrives programvareutvikleren Edward Tanguay, som henter inspirasjon fra Nicholas Negropontes «Leve digitalt» (Tiden, 1995). Negropontes bok har genuint profetiske kvaliteter og er et av de første verkene som diskuterer bits og bytes som verdi. I en passasje som muligens er oppdiktet, skal Negroponte gjennom en sikkerhetskontroll i en amerikansk storbedrift, og blir bedt om å anslå verdien på laptop-maskinen sin.
   — Mellom én og to millioner dollar, sa Negroponte.

   Det tvilte resepsjonisten på. Hun kikket på maskinen (en medtatt Macintosh PowerBook) og anslo verdien til to tusen dollar, et beløp som ble notert i loggen. Så fikk han slippe inn.
   Uoverensstemmelsen, skriver Negroponte, skyldtes at hun tenkte verdi som uttrykt i atomer, men hans definisjon var verdien i bits. Innholdet på maskinen (som muligens omfattet den eneste kopien av manuskriptet til «Leve digitalt») var verd mange ganger så mye som det fysiske apparatet.
   I dag virker dette en smule selvsagt, særlig for forfattere som er slappe med å ta backup av arbeidet sitt. Men hvis vi tenker oss tilbake til 1995, var det ingen kultur for å ta betalt for rent digitalt innhold. Musikk, programvarepakker og spill ble solgt i emballasje. Rundt 1995 begynte man å se de første betalingstjenestene for digitalt innhold på Internett, og det aktuelle produktet var selvfølgelig pornografi. «Porno er et virus som angriper enhver teknologi i barndommen,» som William Gibson sa det. Eller som Anders Heger sier: «Får du spill og porno på det, vil dingsen slå an.»
   I 1995 startet også Amazon.com opp. Forretningsideen var å selge fysiske bøker online, og Amazon utviklet seg i løpet av ti år til den største online-forhandleren i USA, med et vesentlig utvidet varespekter. Det var først med introduksjonen av lesebrettet Kindle i november 2007 at digitale tekster eller ebøker ble et sentralt satsningsområde for Amazon. I juli 2010 erklærer selskapet at de nå selger fler ebøker enn innbundne bøker (143 pr 100). Det er merkverdigheter i disse tallene (en av dem er at Amazon selger sine ebøker med underskudd), men tendensen er umiskjennelig. Det tok altså ikke tre år en gang.
   For de som måtte være ukjente med Kindle, eller med lesebrett overhodet, en rask innføring i hva slags apparat dette er. Kindle, og de fleste lesebrett som ble lansert i samme periode, benytter en skjermteknologi som kalles e-blekk. Skjermen inneholder millioner av små partikler som enten viser seg som hvite eller svarte avhengig av hva slags elektrisk ladning de blir utsatt for. En skjerm basert på e-blekk vil av leseren oppleves som fullstendig rolig, og den har ingen egen lyskilde. Man trenger altså leselys, men til gjengjeld vil ikke skjermen blekne i direkte solskinn.
   E-blekk-baserte lesebrett bruker bare strøm når man «blar», dvs når partiklene i skjermen omarrangeres, og de er dermed ekstremt økonomiske med batteri. Ved vanlig bruk skal det være nok å lade apparatet ukentlig eller sjeldnere. Ulempene er at e-blekk ikke fungerer tilfredsstillende til annet enn rent tekstmateriale, ikke kan vise farger (foreløpig) og bruker endel tid på å presentere nye sider. Ingenting for spill eller porno, med andre ord.
   En viktig nyvinning med Kindle var at apparatet i seg selv er en online-bokhandel. Andre løsninger krever at du handler via en annen datamaskin og overfører e-tekstene til lesebrettet.
   Apples iPad er årets mest omtalte teknologiprodukt. Siden lanseringen i USA i april er det solgt ca 3.3 millioner enheter (pr 20. juli), og det befinner seg noen tusen padder i Norge allerede før den er i salg her.
   En iPad er en fullt fungerende datamaskin med berøringsfølsom skjerm beregnet på nettbruk, en såkalt «tablet computer». Den har mail, webtjenester, muligheten til å spille spill, se film, lytte til musikk og så videre.[1] Den er også et veldig tiltalende lesebrett for e-bøker. Som lesebrett har padda noen klare mangler i forhold til de vi allerede har snakket om; den er ganske tung (700 gram), har vesentlig kortere batteritid (ca 10 timer) og viser teksten på en «alminnelig» LCD-skjerm.
   Etter å ha lest et dusin bøker eller så på iPad, er jeg ikke sikker på hvor vektig det siste argumentet er. LCD-skjermer har utviklet seg et stykke siden den gangen på nittitallet da folk sa «Ingen er villig til å lese en hel bok på skjerm!», og kanskje viktigere: gjennomsnittsmennesket i vår kultur leser allerede mer på skjerm enn på papir. Det er blitt en vanesak. iPad-skjermen er eksepsjonelt god. Foretrekker man å handle ebøkene sine hos Amazon, lar de seg sømløst flytte fra den ene plattformen til den andre. Det samme gjelder andre filformater, som åpen ePub og PDF. Storlesere vil da muligens foretrekke å ha to forskjellige tablets/lesebrett, noe som er blitt overkommelig siden Kindle-lesebrettet selges mye rimeligere enn før.
   Siden iPad tilbyr full multimedia (med enkelte begrensninger) istedenfor lesebrettenes grå og statiske verden, er det mange som setter store forhåpninger til padda som lesebrett for elektroniske aviser, magasiner, tidsskrifter og så videre. Her står noe av en bøyg for elektronisk tekstpublisering, og overvinnes denne vil det tjene også bokbransjen: Hvordan venne folk til å betale for digitalt innhold?
   I musikkbransjen har man ikke greid det. I 2009 regnet man med at bare 5 prosent av nedlastet musikk ble betalt, og det åtte år etter at Apple lanserte iTunes som den første store aktøren for salg av nedlastbare musikkfiler. Og film? Til tross for at omtrent hver eneste DVD siden 2004 har hatt den skumle introen med «You wouldn´t steal a Car ...» (som gjør ungene mine livredde) anslår Econ Pöyry (2008) at omsetningstapet ved ulovlig nedlasting i Norge er på mellom 125 og 145 millioner kroner. Her er vi blant de mer lovlydige; i de «verste» markedene, Kina og Russland, er mellom 80 og 90 prosent av filmene folk ser piratkopiert.
   Ingen av disse varene er noensinne tilbudt gratis på lovlig vis. Det har man imidlertid gjort lenge med tradisjonelle papirprodukter. Avisene gikk sorgløst online fra 1995 av, og de som ønsket å ta betalt for produktet ble raskt utdefinert av markedet. Det er her padda (og konkurrentene, som dukker opp i rask rekkefølge nå) kommer inn. Tror og håper man. En aktør som bruker mye ressurser om dagen på å gjøre publikasjonene sine iPad-vennlige, er Schibsted. Det sier noe om forventningene at man alt i september regner med å ha ferdig løsninger for et verktøy som ikke er lansert i Norge.
   Dette må innebære at padda virkelig endrer spillet og spillets betingelser. Gjør apparatet terskelen lavere for småhandel over nett?
   Som bruker i en fire-månedsperiode er jeg fristet til å si ja. Selv om mitt forbruk av e-tekster, filmer og andre tjenester til iPad baserte seg på en «quick & dirty»-løsning (falsk USA-adresse pluss iTunes-gavekort), er rutinene så enkle og tilgjengelighet så optimal at ... jo. Hvis ikke dette er den optimale plattformen for å handle digitalt innhold, så er det i hvert fall ikke langt unna.
   Et par impulskjøp i sene nattetimer var merkelig nok det som skulle til. Det er slik jeg ønsker å handle digitalt innhold — med pekefingeren i sofaen, i enkle og oversiktlige enheter, uten installasjonsprosedyrer og mulige programvarekonflikter, uten mekking. iPad er et verktøy som vektlegger din identitet som forbruker (som Apple-konsernets hjernevaskede slave, vil andre si). Når jeg selv skal være produsent, slik som nå, har jeg andre verktøy.
   Mye av suksessen for iPad og de hittil langt mer utbredte iPhone og iPod Touch handler om salg av «apps». Dette er kanskje genistreken som dyttet Apple forbi Microsoft i markedsverdi denne forsommeren. En «app» (applikasjon) er et vanligvis lite dataprogram som inneholder et spill, et verktøy eller et grensesnitt for å se/lese/bruke annet materiale. Sistnevnte er gjerne gratis tilgjengelig, som lese-applikasjonene iBooks og Kindle for iPad. Men en bok kan også utmerket være en selvstendig app, som vi skal se et par eksempler på.
   Apps utvikles for det meste av tredjepart og er ikke spesielt dyre. Det er snakk om en snittpris på tre-fire dollar, noe høyere for typisk «nyttige» applikasjoner. (En funksjonell tekstbehandler får man for ca $10.) Salg og spredning av apps er en særegen og eksplosiv utvikling av markedet for digitalt innhold. Statistikken er talende: App Store åpnet i juli 2008, og handlet da kun med innhold til iPhone. 23. april 2009 (på Verdens Bokdag!) nådde antallet nedlastede apps én milliard, utfra et tilbud på ca 35.000 ulike. I juni 2010, tre måneder etter lanseringen av iPad, er det lastet ned mer enn 5 milliarder, og antallet apps teller over 225.000. Mange av disse er bøker.[2]    Vi har altså å gjøre med en hel, diger «varekategori» som ikke eksisterte for så lite som to år siden. Det gjorde knapt eboka heller.
   Man har grunner til en viss optimisme når det gjelder omsetning av digitalt tekstinnhold på nett. Kulturen har begynt å sette seg, og verktøyene har blitt langt, langt bedre. Resten handler om pris og bekvemmelighet.
   Et retorisk spørsmål: Hvor lenge er det siden du dro til byen og oppsøkte et reisebyrå, eller ringte et, for å kjøpe en flybillett? Det er knapt noen som gjør det lenger. I min husholdning tas reisebeslutninger i et (noenlunde) demokrati, og det praktiske er å ha oversikt over priser og muligheter der og da. Så bestiller man. Åpningstider og telefonkøer er irrelevante.
   Min lyst på et bokverk vekkes — heldigvis for både sinn og miljø — mye oftere, og til de merkeligste tider. Da sjekker jeg først om verket er tilgjengelig elektronisk. Selv ikke intellektuelle er immune mot løftet om øyeblikkelig behovstilfredsstillelse.
   Jeg bor i Oslo, og har tilgang til bedre bokhandler enn flertallet av Norges befolkning. Skoen trykker egentlig ikke der. Jeg tar gjerne en tur for bare å slå ihjel dødtid, prate litt bok, studere hyllene. Den gode bokhandelen har folk med bred litterær smak og store faktakunnskaper, som kan sette deg på sporet av ting du ikke visste du trengte å lese. Det de ikke har, er den boka jeg ser etter. Den kan bestilles, sier de. Eller, like gjerne: «Den klarer vi ikke å skaffe». Et par minutter med amazon.com avslører at boka likevel kan skaffes, via et sinnrikt rapportsystem mellom distributør og brukthandlere. Elektronisk tilgjengelige tekster, derimot, vil aldri «forsvinne fra lager», uansett hvor obskure og marginale de måtte være.
   Slik den norske bokhandelen har blitt (og nå holder jeg mine favorittforhandlere utenfor!), er den som jager obskure og marginale tekster en uønsket kunde. Kjedesystemet er giret mot å omsette høyest mulig volum av færrest mulige titler. Da blir bred litterær smak og store faktakunnskaper overflødige kvalifikasjoner, og den håpefulle kunden stanger hodet i en mur av uforstand. Å selge bøker er et lavtlønnsyrke. Den erfarne bokhandleren befinner seg på bakrommet, opptatt med administrative oppgaver, mens kunden møtes av en bokhandlermedhjelper som har lest to eller tre bøker i sitt liv.
   Vi hadde et møte på Litteraturhuset i juni, i PEN-regi, som tok mål av seg til å diskutere problemene i bokhandelen, og i hvilken grad polariseringen av markedet utgjør et ytringsfrihetsproblem. Det kom til få konklusjoner. Romandebutanten Anders T. Andersen tok ordet og påsto at en gjennomsnitts bokhandlermedhjelper ikke vet hvem Louis-Ferdinand Céline er. Da det ble min tur, sa jeg at «Det er mye verre. De vet ikke hvem Torgrim Eggen er.» Ikke for på noe vis å fremheve min egen betydning som forfatter, men i motsetning til Céline er jeg relativt jevnlig å støte på i aviser og på TV.
   Forleggerne sier de kan dokumentere at nesten halvparten av bokomsetningen skjer på impuls i handelen, oftest etter å ha sett en vindusutstilling. Det synes jeg gjør saken enda verre. Når man vet at felles innkjøps- og markedsrutiner fører til at nøyaktig de samme titlene blir eksponert i bokhandler fra Kristiansand til Kirkenes, kan det for den middels orienterte leseren se ut som om markedet består av et par dusin titler årlig, mest krim.
   Når man kjøper ost hos en god forhandler (de fins ennå), blir kunden tilbudt å smake. Dette gamle og hederlige prinsippet er implementert i både Apples og Amazons ebok-løsninger. Det kan være snakk om ganske rause smakebiter. Man kan selvsagt tjuvlese i bokhandelen. Men bekvemmeligheten er utvilsomt større ved å sitte i fred med sitt eget verktøy og lese et kapittel eller to, uforpliktende. Mer sivilisert enn «impulskjøp» etter å ha sett bilde av en kjendis i et butikkvindu. Vi snakker tross alt ikke om dagligvarer her, men om kulturprodukter. (Enten det er bøker eller håndverksmessig ost.)
   Påstand: tilstandene i bokhandelen driver leserne til å handle elektronisk. Ironisk nok har utviklingen de siste ti åra dreid seg mot et fokus på pris og rabatter på bestemte titler, og nettopp pris er området der den fysiske bokhandelen er dømt til å tape. Uansett hva som anføres fra forlegger- og bokhandlerhold, lar det seg ikke økonomisk sammenlikne å utstyre og bemanne en stor sentrumsbokhandel og å drifte en server. Sistnevnte kan gjerne stå i Bangalore, dersom leien av en bøttekott et sted i Norge skulle nå astronomiske høyder.

II

Jeg tror det er femten år siden vi hadde de første diskusjonene om elektroniske bøker. De tok selvfølgelig utgangspunkt i Internett, som den gang var nytt og spennende. Nå er det mer som lufta vi puster.
   En av disse samtalene hadde jeg med en prest. Han stilte seg svært skeptisk til at han noensinne ville lese tekster på skjerm, og mer enn noe gjaldt denne skepsisen selve Bøkenes Bok, hans viktigste verktøy. Jeg var helt uenig. Jeg har hatt en digital versjon av Bibelen liggende på mine datamaskiner omtrent siden da, fordi den rett og slett er enklere å slå opp i. (Bibelen fins selvfølgelig som app til iPad også, men ikke på norsk.)
   Prøv å forestille  deg hyper-bibelen, sa jeg. Et bokverk som i sin natur har uendelige implikasjoner, kan i en digital versjon gjøres nettopp uendelig. Tekststedene forholder seg til andre tekster som er produsert gjennom tusener av år. De forholder seg til arkeologiske funn, historiske data, filosofiske diskusjoner, litterære tolkninger, kunstneriske avbildninger ... en tekst er ikke en øy, og denne teksten kanskje minst av alle. I papirform er en slik bibel en umulighet; digitalt er den fullt mulig, og den kan lages på dugnad. At noen av tekstene man ønsker å forbinde med en slik hyper-bok er copyright-beskyttet (la oss av ren latskap foreslå Dan Browns «Da Vinci-koden»), er ikke noe praktisk problem. Hvis man føler at man trenger adgang til denne, er det bare å overføre noen digitale skillinger for å låse den opp.
   Så langt som til å diskutere opphavsrett kom vi ikke i den samtalen; det var tross alt Bibelen og bibelkommentarer vi snakket om. Men det gikk et bittelite Damaskus-lynnedslag over prestens åsyn. Han ble entusiastisk og skremt, litt om hverandre. Litt tilfeldig, tror jeg, pirket samtalen i noe som hadde å gjøre med boka som fetisj. Tenk på den ærverdige familiebibelen, eller på rettstradisjoner der vitnet legger hånda på boka og sverger å snakke sant.
   Det er ingenting i veien for å pakke inn ditt digitale lesebrett i gullpreget kalveskinn med «ex libris» og det hele. Men dette er å fetisjisere lesingen i seg selv, ikke den individuelle teksten.
   De fleste erkjenner forskjellen på å lese en bok, å gå inn i et sluttet verk, og å lese slik vi gjør på nettet, «surfe» som noen kaller det. Digital litteratur tilbyr begge lesemåter. E-blekk-baserte lesebrett lar seg ikke bruke til surfing, og etterlikner slik den velprøvde lineære lesemåten.
   iPad og tablet-PCer er annerledes. Apples egenutviklede iBooks-programvare har et par funksjoner som de tilsynelatende er først med; man kan hvor som helst i teksten, såfremt man leser online (noe man ikke må, selvfølgelig), merke av et ord, et navn, et begrep, og velge søk i Google eller Wikipedia. Boka støttes av en innebygd dictionary. Man kan også hyperlinke tekst i applikasjonen. Forfatter og utgiver kan altså velge å slippe leseren ut av verket når det frister å utdype, for eksempel ting som er sløyfet av plasshensyn eller av hensyn til det litterære drivet.
   Hva dette vil gjøre med fotnoter i faglitterære verk, kan man bare begynne å gjette. Sikkert er i hvert fall at noteseksjonen i trykt sakprosa bare blir større og større, nesten en tredel i den siste jeg leste. Det betyr at kravet til etterrettelighet har blitt høyere, og det må kalles en god ting. Det virker i øyeblikket som om Åsne Seierstad må ta støyten på vegne av oss alle.
   Online fotnoter åpner selvfølgelig helt andre muligheter. De kan vise til fullstendige tekster, til fotomateriale og faksimiler, til filmdokumentasjon. Leseren kan vurdere om et sitat er rettferdig gjengitt utfra kontekst. Det blir pinlig enkelt å avsløre avskrift.
   Selv har jeg påtatt meg noe så dumdristig som å skrive Axel Jensens biografi. Utgivelse 2012, håper vi. Dumdristig fordi biografien som sådan er en vanskelig sjanger, og fordi det er så mange levende kilder med ulike inntrykk og ulike former for engasjement og deltakelse i dette menneskelivet. Som kilde til sitt eget liv tilhørte Axel (vi er på fornavn nå) den typisk upålitelige fortellerskolen. Det juges og utelates, noe vi alle mer eller mindre gjør, og man må ta seg bryet med å sjekke der man kan. En stor del av materialet vil bli muntlig, hundrevis av timer. Jeg tar opp alt digitalt.
   I papirbiografien er det nok å skrive «ifølge intervju med N.N., da-og-da». Da har man sitt på det tørre, og eksempelvis en sannhetssøkende journalist kan oppsøke kilden for å spørre om dette virkelig er sant. Men kildene er oppe i åra og kommer til å forsvinne i nær fremtid. På en eller annen måte synes jeg, når muligheten tross alt foreligger, det hviler en plikt om å gjøre mitt lydarkiv tilgjengelig. Senere biografer og historikere vil ha lyst på dette materialet. Å gjøre det i form av digitale fotnoter — med redigering — synes praktisk uoverkommelig. Men å opprette et arkiv med råopptak i MP3 skulle nær sagt hvem som helst greie. Å legge til noen ord om hvilke perioder intervjuene dekker, og hvilke kapitler de siteres i, er heller ikke umulig. (Å innhente tillatelser kan være det.)
   Når jeg har sagt at ingen tekst er en øy, gjelder dette kanskje særlig for sakprosaen. Den blir til i dialog med andre bøker, ofte som svar på andre bøker; dette er slett ikke unikt for forfatterbiografien. Når sakprosaen blir digital og online, vil dette bli tydeligere. Det vil bli vanskeligere å forsvare bøker som er rene remikser, tilsnekne oversettelser, oppgulp. Det er vi tjent med.
   Å revidere en e-tekst er også en mye mindre dramatisk prosess enn å revidere et trykt verk. Det hadde vært fint om forfattere og forlag her tok lærdom fra software-industrien, slik at man dersom man først har kjøpt en tekst også har fri adgang til fremtidige revisjoner.
   Selvfølgelig er det risiko forbundet med, metaforisk talt, å sette verkets dører og vinduer på vidt gap. En av dem er at leseren forsvinner ut. Dette kjenner vi godt fra den elektroniske hverdagen, og det fins forskere som interesserer seg for hva som skjer med oppmerksomhetskurver osv. når man lever digitalt. En iPad er, som nevnt, en fullt utstyrt datamaskin med alt som måtte finnes av distraksjoner der: spill, video, mail, Facebook og hva alt nå er. Det er lett å fristes av alt annet enn pliktlesning.
   På den annen side: slik er virkeligheten vår allerede. Som William Burroughs sa det til forsvar for sin litterære teknikk: «Enhver situasjon er en cut-up.» Den preges av uønskede avbrudd, uvedkommende sanseinntrykk, avsporede tanker. Teknologien styrer ikke menneskesinnet, og legger man en tekst fra seg uten å være tvunget, er sjansen stor for at den simpelthen er dårlig.

III

For det skjønnlitterære verket gjelder litt andre regler, i hvert fall hittil. Opplevelsen av f.eks. en roman hviler i at leseren er «innestengt» i verket, er bundet av dets linearitet og selvstendige logikk, og dessuten til en viss grad av bokas ytre estetiske kvaliteter, det jeg over her kalte «fetisjisering». Etter min erfaring er det få skjønnlitterære forfattere som ikke i hvert fall til en viss grad tar del i slike produksjonsavsgjørelser. For noen er det en integrert del av skriveprosessen.
   Ebok fjerner endel kontrollmuligheter. Hvordan sidene vises vil være styrt av brukeren og verktøyet. Det er et fremskritt at svaksynte kan kontrollere skriftsnittet, at man kan velge den typografien man trives best med, og så videre. Det kan også være på kollisjonskurs med forfatterens intensjoner. Et haiku bør fortsatt ha tre linjer, for eksempel.
   Så er det også langtfra sikkert at eboka, som filer basert på publiseringssystemet ePub eller til nød PDF, er formen den for fremtiden kommer til å ha. Det snakkes mye for tiden om «berikede bøker» (som av en eller annen grunn får meg til å tenke på «anriket uran»), altså formater basert på iPad og tablet-PCens muligheter. I praksis innebærer det bøker laget som apps. Det fins en bråte allerede. Man ser for seg at digitalversjonen kan inneholde «bonusmateriale» som ikke fungerer på trykk (alt fra filmsnutter til, tja, spesialskrevet lesemusikk), og dermed gi merverdi i forhold til p-bok.
   Et område hvor vi vil se en eksplosiv utvikling basert på mulighetene med iPad og tablet-PCer, er den illustrerte barneboka. Mange barnebøker er multimedia-forestillinger allerede — de mest irriterende av dem er til og med batteridrevet. Når smårollingene nyter sine Tassen-bøker, handler opplevelsen om å åpne luker, trykke på figurer for å høre lyder og så videre. Hva man kan få til av slikt i en trykt papirbok er selvfølgelig primitivt i forhold til et lesebrett i farger med peke-grensesnitt. Ordet «pekebok» er innarbeidet i språket allerede. Nå vil de få et helt annet nivå av interaktivitet og pekevennlighet. Små barn skjønner iPad-grensesnittet fort; min fire år gamle datter var helt på høyden etter noen timer.
   Allerede før padda kom på markedet hadde Atomic Antelope ferdigstilt «Alice for the iPad» (9 dollar), som hittil er det fineste jeg har sett av digital barnebok. Utgangspunktet er Carrolls tekst og Tenniels illustrasjoner, som opphavsmessig ligger i det fri. Det er gjort en samvittighetsfull forenkling og redigering, bildene er fargelagt på en måte som minner om håndkolorering, og paddas unike muligheter er tatt lekkert i bruk — særlig illusjonen av tyngdekraft og simulert fysikk. Her får vi en pekepinn om hva dyktige kunstnere og programutviklere kan utrette sammen. (I august slapp Atomic Antelope også en fulltekst-versjon av «Alice», som ble tilbudt kjøperne som gratis programvareutvidelse.)
   Det vil selvsagt komme mye banalt og tarvelig basert på animasjoner, blinking og peking. Det banale og tarvelige spiller en rolle i kulturen, og ikke minst barnekulturen, allerede. Men jeg tror færre visuelle kunstnere enn før betakker seg for å arbeide digitalt. (Det begynner å bli langt mellom forfattere som skryter av at de ikke har datamaskin, også.)
   Da vi hadde ebok-spørsmålet oppe som hovedseminar på Forfatterforeningens årsmøte i mars, ble det reist interessante innvendinger mot ebok som kjøp av filer for nedlasting. Flere så for seg «streaming» av litteratur, slik man finner det i musikktjenesten Spotify. Man kunne ha abonnementer på litteratur, og betale et månedsbeløp for å «leie» de tekstene man vil lese, som automatisk ble fordelt mellom rettighetshavere basert på bruk. En attraktiv idé, men den bør nok utvikles på noe andre premisser enn Spotify, der rettighetshaverne så langt knapt ser fem øre. Cappelen Damm har ikke desto mindre inngått et samarbeid med Aspiro Music for streaming av lydbøker.
   Den mest interessante diskusjonen fremover, i hvert fall kulturpolitisk, er hvordan vi definerer en bok. En bok har særrettigheter i den norske virkeligheten, den har momsfritak, kan komme inn under innkjøpsordningen og så videre. Det skulle være åpenbart at papiret i seg selv ikke definerer et litterært verk; i så fall kunne man trykke dikt på dopapiret og kreve momsfritak. Men hva skjer når bøker blir «apps» — når de benytter multimedia og interaktivitet, når de tangerer grensene mot dataspillets virkelighet? Det vil skje før vi vet det. Skal den batteri-berikede Tassen-boka nyte en avgiftsbeskyttelse som «Alice for iPad» (eller dens norske motstykke) ikke har?
   Moms-spørsmålet er prekært, fordi det handler om allerede pressede marginer i forleggeriet. Forfatterforeningen har nylig godtatt en midlertidig avtale om 30 prosent royalty av nettoinntekten på ebøker. Avtalen gjelder for ordens skyld bare backlist, dvs bøker som er ute av fastprisperioden.
   Forutsatt momsfritak ser dette pekuniært relativt OK ut; det gir utfra en ebok-pris på 98 kroner en royalty på rundt 20 kroner, altså vel 7 kroner mer enn man får for en alminnelig pocket (som nå jevnt over koster 129). Med moms vil den samme eboka koste 122.50, som er for høyt. Personlig tror jeg også 98 kroner er for høyt. Husk at Amazon/Kindle tar 10 dollar. Norske bøker skal konkurrere på dette markedet, om stadig mer engelskkyndige lesere. Allerede hører man historier om norske Kindle-fanatikere som leser Jo Nesbø på engelsk (!).
   Nettopris er et nytt fenomen i våre bokavtaler. I nettopris-utregningen ligger en bokhandlerrabatt på 30 prosent, da bransjen ser for seg at bokhandelen skal spille en rolle i ebok-markedet. Hvem tror egentlig på dette? Og hvem ser logikken i at bokhandelen — hvilken sammensetning den enn måtte ha — skal ha over 30 øre av bokkrona (50 prosent mer enn forfatteren) for et arbeid leseren kommer til å gjøre? For å resirkulere et eksempel, på hvilken måte blir reisebyrået tilgodesett når jeg booker flybilletten min hos Norwegian selv?
   Avtalen speiler det forhold at forlagene de siste åra har brukt milliarder på å kjøpe seg opp i bokhandelen. Dette var muligens ikke så veloverveid, når man ser hvilken vei markedet utvikler seg.
   Denne grådigheten på vegne av en dysfunksjonell partner kan bare føre til én ting: etablering av rene norske ebok-forlag. De vil kunne tilby forfatterne 70 prosent eller mer. Her vil enkelte etablerte hoppe på, men for det meste vil vi få en oppsjø av amatørlitteratur, De refusertes digitale salong.
   Hvem som helst kan nå selge sin bok gjennom amazon.com, som tar 30 prosent av fortjenesten. Alt man trenger er et digitalt manus som man selv har opphavsrett til. Mer informasjon om dette her: Amazon Digital Text Platform.
   Dette kan komme til å sette kvalitetskontrollen i de etablerte forlagene på interessante prøver. Vil leseren merke forskjell?
   Et nettverk er nå engang et nettverk. Hvor litteraturen skal tilbys vil også handle om hvor litteraturen diskuteres og presenteres. Det er en slik tankegang som nylig har gjort Dagbladet til bokhandler. Hvis vi går inn i leserens perspektiv igjen: La oss si at Torgrim Eggen i 2014 slipper romanen «Skrot». Man leser om den på nett (i nettavis, på Facebook, i et online-tidsskrift eller litteraturforum) og får lyst til å lese boka. Hva gjør man så? Den digitale impulsen er å google (forfatterens navn + skrot). Dette søket vil trolig føre til min hjemmeside, og der vil teksten være å bestille, uansett hvem som er den faktiske tilbyderen. Hvem skal ha bokhandlerrabatten da?

PS: To viktige temaer fikk aldri plass i denne artikkelen. Det ene er hva slags rolle bibliotekene skal spille for digital litteratur. Her kan vi f.eks. henvise til en artikkel av Jonas Svartberg Arntzen i forrige Prosa: http://www.prosa.no/debatt_artikkel.asp?ID=658. Det andre er spørsmålet om kopisikring eller DRM. Denne diskusjonen er ikke over med det første, og et finfint sted å oppdatere seg er på bloggen til Eirik Newth: http://newth.net/eirik/category/teknologi/drm/


[1] Spill fins i haugevis, men porno har Apple hittil prøvd å holde ute fra iPad/iPhone og apps-verdenen. I den grad at det ble bråk om både Bild-Zeitungs daglige puppepike og en tegneserieutgave av «Ulysses». Etter sigende skal virusindustrien ha løst problemet.

[2] Det kan både her og der virke som om jeg mener du er nødt til å gå over til Apple. Det er ikke meningen. Android heter Googles operativsystem for smarttelefoner og etter hvert tablet-PCer, og apps basert på Android likner mye på de Apple-tilpassede. Men at Apple har stått for innovasjonen og gjennombruddet — igjen! — vil jeg som eplehode-veteran ha protokollført.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>