>Artikler Prosa 03|10

>Essay: Kampen mot hastverksarbeidet. Om tidsromantikk i litteratur og kritikk

Tina Skouen

Bokbransjens forhold til tid er schizofrent. Redaktører, bokhandlere, kritikere og lesere vil gjerne ha nye bøker så fort som mulig, samtidig som alle er dypt skeptiske til superproduktive forfattere fordi de tar for gitt at hastverk er lastverk. Dette gjør forfatteryrket uhyre stressende.

Prosa 0310

Det første bindet av Karl Ove Knausgårds Min kamp ble møtt med begeistring, men så kom det enda en bok, og enda to til, og da fikk vi også de forventede reaksjonene. Mens anmelderen i Bergens Tidende kalte Min kamp 4 for «hastverkspreget» og «overflatisk», pekte Vårt Land på «slitasjen» i den fjerde boken og mente den var «endå eit hakk slappare» enn treeren.1 Under tittelen «En strøm av klisjeer» forklarte Aftenpostens Ingunn Økland det som hadde skjedd, med å henvise til forfatterens valg av skrivemetode: «Knausgård bare skriver i vei, tilsynelatende uten kritisk blikk på det kunstneriske resultatet.» Da er det ikke til å unngå at teksten etter hvert begynner å gå «på tomgang», og at stilen blir mer og mer «forutsigbar» og «konvensjonell».2 Men selve denne kritikken mot forfattere som «bare skriver i vei», er også høyst forutsigbar og konvensjonell. Påstanden om hastverk er blitt en gjenganger i litteraturkritikken. De fleste bokanmeldere er hellig overbevist om at hastverk er lastverk og at tid og kvalitet alltid henger sammen – en tanke som strekker seg tilbake til antikken.
    Både i norske og engelskspråklige aviser og bokmagasiner blir skjønn- og faglitterære bokutgivelser rutinemessig kritisert for å være hastverkspreget. Hos sakprosaforfatterne fører travelheten angivelig til faktafeil, dårlig språk eller også mangel på «helhetlig analyse», som Geir Kjell Andersland beskrev det i sin anmeldelse av den norske oversettelsen av Loretta Napoleonis aktuelle, men muligens noe forhastede bok om finanskrisen kalt Røver­økonomien (2009).3
    «Vi må få flere forfattere og forleggere som setter sin ære i å utgi best mulig bøker, ikke flest mulig», hevdet Prosa-redaktør Karianne Bjellås Gilje i lederartikkelen i Prosa 04/09.4 Hun ville ha slutt på den onde sirkelen der «alle haster videre til neste halvferdige bok», og minnet om at «kvaliteten på bøkenes innhold avhenger av respekt for tiden det tar å skrive, tenke og lese – gjennom flere redigeringsrunder». Bjellås Gilje fikk følge av kritikeren Svein Johs Ottesen i Aftenposten, som sa han var redd for at problemet med «slapt redigerte hurtigbøker» gjør seg like mye gjeldende i skjønnlitteraturen som i sakprosaen.5

Lettvint kritikk
Produktive forfattere er spesielt utsatt for denne typen kritikk, for hvis man utgir mange bøker på rappen, så må det vel nødvendigvis gå ut over kvaliteten? Før Knausgård har både Ragnar Hovland og Arne Svingen fått høre at de kanskje burde satt ned tempoet. I anmeldelsen av Svingens Det svinger av Grorud (2005) viste Anne Merethe K. Prinos til det faktum at forfatteren allerede hadde utgitt 24 bøker siden debuten i 1999, og sa at «et slikt utgivelsestempo kan … vekke en viss mistanke om at alt Svingen skriver, umulig kan være like bra».6 Hovland har heller ikke «underlagt seg den gylne forfatterregelen om at man helst skal vente to år mellom hver bok», og da han feiret sitt 20 år lange og svært produktive forfatterskap i 1999 markerte han det like godt med å gi ut 20 bøker på en gang, kalt Åleine i Alpane.7 Ifølge Dag og Tids anmelder Asle A. Gundersen fikk leseren av og til følelsen av at dette hadde vært «eit hastverksarbeid».8
    Tanken om at tid og kvalitet henger sammen, er helt grunnleggende for vår oppfatning av hva god litteratur er. Hvis du skynder deg for mye, risikerer du at boken din blir karakterisert som «misbruk av trær».9 Selv om kritikerne kan ha rett i at hurtigskriving eller også mangelen på redigering og kvalitetssikring kan gi et dårlig resultat, så er det ingen tvil om at påstanden om hastverk også kan være noe kritikeren tyr til i mangel av noe bedre å si. Hvis anmelderen verken har tid eller spalteplass til å forklare hvor problemet ligger, er det lettvint bare å kunne beskrive utgivelsen som «hastverkspreget».
    Det finnes neppe noe mer irriterende for en heltidsforfatter enn å få høre dette, spesielt når det kommer fra en aviskritiker som knapt har hatt tid til å lese boken før anmeldelsen må gå i trykken. Derfor har også debatten om nivået på litteraturkritikken de senere årene i stor grad handlet om tid og tidsbruk.
    I Frode Gryttens essaysamling 50/50 (2010) får vi et latter- og tankevekkende innblikk i hvordan han opplevde media under lanseringen av Flytande bjørn i 2005.10 Dette var en tekst han hadde brukt 3 ½ år på å skrive, men som de fleste kritikerne bare så ut til å ha brukt rundt 3 ½ time på å anmelde. Dette var for øvrig det samme året som Niels Fredrik Dahl gikk til frontalangrep på anmelderstanden og hevdet at den norske litterære offentligheten mangler kritikere «som tar seg tid til å lese og som anmelder boka og ikke forfatteren».11 Året etter gikk Torgrim Eggen ut og sa at hans nyeste roman Hermanas (2006) var blitt rammet av anmelderstress både i Aftenposten og Dagens Næringsliv.12
    Høsten 2008 blusset debatten om kvaliteten på bokanmelderiet opp igjen, etter at Anders Heger hadde beskrevet dagens kritikk som «uviktig» på Kritikerlagets jubileumsmøte. I avisdebatten som fulgte trakk anmelderen Geir Kjell Andersland fram Philip Houms bilde av idealkritikeren som en som bruker mye krefter på å skrive, og som dessuten leser «langsomt – alltid».13 Kritikerlagets tildeling av prisen Årets litteraturkritiker 2010 til Tor Eystein Øverås viser at dette tidsidealet ikke bare gjaldt på 70-tallet. I juryens begrunnelse heter det at man «ønsker å premiere den langsomme kritikken», og i sin takketale framhevet prisvinneren at «det en kritiker trenger er tid, tid og tid».14 Noe av årsaken til at Øverås fikk prisen, var at han også hadde tatt seg tid til å gjennomredigere et utvalg av sine anmeldelser og utgi dem i bokform. Da Livet! Litteraturen! kom ut i 2009, skrev Espen Stueland at Øverås «treffer klokkereint i vurderingene» fordi «han har tatt seg tid til å lese og skrive».15
    Lettvint kritikk lar seg på den annen side lett avfeie, som da Geir Gulliksen anklaget Svein Johs Ottesen for å ha feid med harelabb over Jan Erik Volds forfatterskap i forbindelse med Volds 70-årsfeiring i oktober i fjor.16 I sin omtale av Vold hadde Ottesen stilt spørsmål ved om de tjue diktsamlingene til Vold hadde noen varig verdi, noe Gulliksen hadde vondt for å svelge all den tid Ottesens egen tekst ga inntrykk av å ha blitt «hamret ned i løpet av en time eller to». For Gulliksen ble det ikke mulig å ta kritikken alvorlig hvis det altså var slik at kritikeren kun hadde investert et par timer på å avvise en litterær produksjon som strakk seg over en periode på nesten 45 år.

Ikke bedre før Dagens litteraturkritikk bygger på en tanke som strekker seg helt tilbake til antikken, om at kvalitet og tidsbruk henger nøye sammen. I verket Om diktekunsten anbefaler den romerske poeten Horats (65–8 f.Kr.) vordende diktere å vente ni år før utgivelse, og idealet om å ta seg god tid gjaldt ikke bare for dikterne, men også for taleskriverne, ennå så travelt de kunne ha det med å få teksten ferdig i tide. Trøsten var at man med tiden ville bli stadig flinkere til å skrive godt på kortest mulig tid, som retorikeren Quintilian (ca. 35–100 e.Kr.) sier i sin lærebok Om talerens utdannelse.17
    På den tiden da bokproduksjonen skjøt fart i Europa på slutten av 1500-tallet og videre utover 1600-tallet, var dette klassiske tankegodset helt dominerende. Gjennom arbeidet med mitt forskningsprosjekt om verdien av tid i den tidligmoderne engelske litteraturen, har jeg sett at det hersket bred enighet om at hastverk var noe som burde unngås, spesielt hvis man hadde ambisjoner om å få utgitt et verk som skulle bli stående for ettertiden.18 Tanken var at jo mer man hadde jobbet med materialet, jo større var sjansen for at man ville vinne fram hos et kresent publikum. Helst skulle man skrive om på teksten så mange ganger at den utvalgte leseren fikk lyst til å lese den om igjen. Som den engelske hoffpoeten Ben Jonson (1572–1637) poengterte: «Det som har blitt skrevet med møye, fortjener å bli lest på samme måte.»19 De tidligmoderne forfatterne hadde lært fra Horats at det er en direkte sammenheng mellom den mengden av tid man har investert i skrivingen, og den estetiske verdien av den endelige versjonen. Som Alexander Pope (1688–1744) skriver i et av sine forord: «Hvis du anstrenger deg mer, og bruker mer tid, så må dette nødvendigvis gi et bedre resultat.»20 Samtidig klager Pope i det samme forordet over at det er helt umulig for ham å bruke så mye tid på å flikke på tekstene sine som man egentlig burde ifølge de klassiske idealene. Pope var en av de første betydelige forfatterne i England og Europa som kunne leve av boksalg, og for den profesjonelle forfatteren var det ikke spesielt hensiktsmessig å sitte og ruge på manus i årevis. Likevel holdt Pope og hans samtidige fast ved tanken om at tid og kvalitet henger sammen, selv om gapet mellom den tiden de visste de burde bruke og den tiden de faktisk hadde til rådighet, stadig ble større.

Schizofren bokbransje
Det er fascinerende å se hvordan tidsbrukidealet har tålt tidens tann, til tross for at etterspørselen etter lesestoff bare har økt siden den gang. Den irsk-engelske litteraturteoretikeren Terry Eagleton har argumentert iherdig for at markedskreftene nå for lengst har tatt over hele kulturfeltet, men den litterære institusjonen virker likevel styrt av et ønske om at det skal være mulig å stå imot presset.21 Skal vi tro den amerikanske litteraturagenten og ebokutgiveren Richard Curtis, lider de fleste forlagsredaktører av en form for schizofreni: De vil gjerne ha manuset så fort som mulig, samtidig som de er dypt skeptiske til superproduktive forfattere fordi de tar for gitt at «den som skriver fort, skriver dårlig» og at «kvaliteten på litteraturen øker proporsjonalt med tiden det tar å produsere den».22 Men ifølge Curtis handler det egentlig bare om hvor proff du er. En forfatter som jobber åtte timer om dagen og trakterer tastaturet i et middels tempo, bør kunne klare å skrive fem tusen ord per dag uten problemer. Det var omtrent slik Karl Ove Knausgård gikk fram da han skrev Min kamp. I et intervju med NRK fortalte Knausgård at han bestemte seg tidlig for å skrive ti sider om dagen, og da ble det jo fort noen sider.23
    På ett eller annet tidspunkt blir man likevel så effektiv at resultatet ikke lenger kan regnes for å ha det Forfatterforeningen definerer som «litterær verdi». For å bli medlem kreves det at man har utgitt minst to bøker, men ikke så mange bøker som Frid Ingulstad. Det ble klart da hun fikk avslag på sin søknad om medlemskap. Som populærkultur-forkjemperen Kjetil Rolness bemerket i en kommentar, erkjenner ikke kunstprosaens forsvarere verdien av det å kunne skrive fort: «Å skrive enkelt, effektivt og fengslende med sikkert grep om cliffhangerne, under ekstremt tidspress, er altså ingen kunst.»24

Mistenkeliggjøring
Ingen kan vite hvor fort en forfatter faktisk skriver, men hvis utgivelsestempoet blir svært hurtig, kan han eller hun raskt få mistanken rettet mot seg. Som Pierre Bourdieu beskriver det, er det ille nok for en kunstner å være populær og selge mye bøker, om man da ikke skal bli mistenkt for å bedrive masseproduksjon i tillegg.25 Jo flere som kjøper bøkene, og jo raskere en forfatter er i stand til å tilby mer av det samme og dermed øke inntektene, jo større er sjansen for at han eller hun blir fattigere på anerkjennelse, fordi anerkjennelse er et knapphetsgode som kun kan oppnås hos en liten gruppe kjennere.26 På samme måte kan et forlags kredibilitet måles gjennom å se på om det utelukkende henvender seg til den store gruppen av lesere som sluker underholdningsromaner og populærfagbøker like raskt som de kommer på markedet, eller om det også appellerer til de litt færre som vet å verdsette «innholdsmettede» og «banebrytende» sakprosaverker eller den typen skjønnlitteratur som Svenska Akademien vanligvis foretrekker.27 Det gir også høyere status for en kulturredaksjon å kunne prioritere lange bokessays framfor korte anmeldelser i tabloid­format. Hvor sannsynlig er det at en dags­aviskritiker får utgitt sine anmeldelser mellom to permer, som om de fortjener å bli lest flere ganger? Aftenpostens Atle Christiansen har rett i at «den hurtige og tabloide kritikeren er lite verdsatt», slik hastverksforfatteren heller ikke er det.28 Hvis man skal ha noe håp om å bli tatt opp i det gode litterære selskap, bør man i hvert fall ikke skryte av hvor raskt man skriver. Det er interessant å se hvordan serieforfatteren Frid Ingulstad i de senere årene har begynt å vektlegge i intervjuer hvor mye tid som tross alt går med på å produsere hennes historiske romanserier. På den ene siden har hun gjort det klart at hun ikke ønsker at leserne skal måtte vente mer enn en måned på neste utgivelse og at hun derfor er nødt til å ta noen snarveier når det gjelder språket. «Jeg har ikke tid til å lete etter metaforer», sier hun.29 På den annen side understreker hun at hun «arbeider hardt og har lange arbeidsdager», og at hun og hennes assistent til sammen «bruker mye tid på research».30
    Hvis en forfatter derimot innrømmer å ha brukt veldig lite tid, er dette forbundet med en viss skam, fordi det vitner om en mangel på respekt for publikum. Til gjengjeld trenger ikke leserne å dvele så lenge ved resultatet. I sin liksom-selvbiografi Lunar Park (2005) skriver den amerikanske suksessforfatteren Bret Easton Ellis at den bestselgende debutromanen Less than Zero (1985) ble til i en fei – den tok ham bare et par måneder, men så tar det heller ikke særlig mer enn et par timer å lese den, unnskylder han seg.31

Varig verdi Mesterverker blir som kjent ikke skapt på en dag, men det hender at de blir skapt på et par uker. Jack Kerouacs On the Road (1957) er det mest myteomspunne eksemplet. Eller er dette bare en myte? Noen ganger kan det nok lønne seg å gi inntrykk av at alt har skjedd veldig kjapt, som for å understreke at verket ble til i et øyeblikk av guddommelig inspirasjon, eller for å få det til å virke som om boken er veldig etterspurt. For sakprosaforfatteren er det dessuten et poeng i seg selv å få boken ut mens saken ennå er aktuell. Edward Saids Orientalism (1978) bærer preg av å være drevet fram av en frenetisk ytringstrang. Det kan også være at man har et jubileum man skal rekke – slik som den britiske historikeren Antony Beevor opplevde da han fikk i oppdrag å skrive Crete: The Battle and the Resistance (1991) i tide til 50-årsmarkeringen av nettopp dette slaget. Selv om resultatet ble så bra at han ble belønnet med Runciman-prisen, har han senere sagt at han aldri mer vil gå med på å sette en så klar tidsfrist på forhånd.32
    En prisbelønnet forfatter kan saktens koste på seg å ta den tiden han trenger, uten hensyn til ytre omstendigheter. Helst bør Den Store Forfatteren kunne trekke seg tilbake til forfatterhulen sin og bli der en god stund før han presenterer resultatet for publikum, slik Horats anbefalte, og slik den danske forfatteren Peter Høeg gjorde før han kom ut med Den stille pige (2006), hans første på ti år. Ifølge Horats vil en slik tidsbruk gi et så bra resultat at leseren ikke bare vil ta seg god tid og sette pris på alle detaljer, men også lese teksten flere ganger. Nettopp dette var det Peter Høeg oppnådde med Den stille pige hos Aftenpostens anmelder Ingrid Brekke: Boken hadde vært vel verdt å vente på, den var så god og «meningsfull» at hun straks fikk «lyst til å lese den en gang til».33 På samme måte berømmer Hans H. Skei Tore Stubberud gjennom å beskrive Duevennen (2007) som «en god roman som fortjener langsomme lesere».34 Skei deler tydeligvis også Horats’ oppfatning om at gode tekster fortjener å bli lest flere ganger. I sin anmeldelse av Jan Kjærstads Kongen av Europa (2005) hevdet han at dette var «en roman som må leses langsomt, og gjenleses, 511 sider til tross».35

Sterkt krysspress Som forfatter utsettes du altså for et krysspress mellom kravene til produktivitet og effektivitet og idealene om hvor mye arbeid som skal til for å produsere en form for kunst som er av varig verdi. Dette krysspresset er ikke noe som har oppstått i overgangen til den digitale tidsalderen, det har alltid vært en del av bokindustrien, og var noe som allerede de første profesjonelle forfatterne fikk føle på kroppen. En forfatter forventes å være like produktiv og effektiv som alle andre, men uten å stresse. Å skrive fort er greit så lenge det skjer i et inspirert øyeblikk, men ikke fullt så greit hvis hastverket skyldes pengebehov eller press fra forlag eller publikum. Spørsmålet blir hvordan man skal klare å rekke deadline uten at det går på bekostning av de kravene til perfeksjon man har satt seg. Som den engelske forfatteren Hilary Mantel forklarte i et essay i The Guardian da hun nettopp hadde levert fra seg sin siste roman, Wolf Hall, i 2008, er det nesten ingen grense for hvor mye tid man trenger på å rette opp alle de blunderne man presterte å gjøre mens man satt der og skrev i vei. Plutselig står budet på døra, og du bare må sette punktum enten du vil eller ikke.36 Ekstra stress blir det for forfattere som baserer seg på historiske fakta, enten de jobber med skjønnlitteratur eller sakprosa. I tilfellet Wolf Hall hevdet Hilary Mantel at hun aldri hadde brukt så mye tid som med akkurat denne historiske romanen. Ikke bare hadde hun gått og tenkt på den i tjue år før hun begynte å skrive den, men da hun endelig var i gang med arbeidet, endte hun med å skrive om manus «minst 40» ganger. Så ble hun da også belønnet for strevet med Booker-prisen for 2009. Og ikke bare det: Ifølge juryen inneholdt denne boken flust med setninger, avsnitt og sider som jurymedlemmene fryktelig gjerne ville ha lest om igjen.37 En mer hederlig omtale kan man vel knapt få fra en presset bokprisjury.
    Man kan imidlertid lure på om mengden av bøker som utkommer i løpet av et år, gjør det umulig å velge ut de beste. Da den populære britiske krimforfatteren P.D. James i sin tid ble bedt om å lede arbeidet til Booker-prisjuryen, tvilte hun sterkt på om det var mulig å lese over hundre bøker på så kort tid uten at det ville gå ut over dømmekraften.38 Man kan også spørre seg om dette med å skulle lese en tekst langsomt og gjerne flere ganger er noe noen egentlig har tid til. Det er noe man burde eller skulle ha gjort, fordi boken fortjener det, men som man dessverre sjelden har anledning til. Vi lever tross alt i det som har blitt kalt for fartens tidsalder, og det å kunne bearbeide store mengder informasjon på papir og skjerm i raskt tempo regnes gjerne for å være det aller viktigste. Den spansk-amerikanske sosiologen Manuell Castells har beskrevet kulturen i informasjonsalderen som preget av en straks-mentalitet.39 Mens dagens forfattere kan velge å legge tingene sine rett ut på nett, er mange lesere på jakt etter hurtig-scrollende lesebrett, og på nettet reklameres det dessuten for hurtiglesnings-manualer som viser hvordan man kan pløye seg gjennom både fagstoff og til og med romaner på rekordtid.40 Som den franske teknologi-teoretikeren Paul Virilio har påpekt, har vår forkjærlighet for alt som går fort, ikke bare gjort at alle former for produksjon, distribusjon og spredning av informasjon går stadig raskere, men den har også påvirket selve måten vi tar til oss informasjon på.41 I Slow Reading (2009) tar den kanadiske IT-spesialisten og skribenten John Miedema til orde for at en god bok bør nytes sakte, slik man gjør med god mat eller «slow food». Den dypt konsentrerte lesemåten som Miedema anbefaler, tar utgangspunkt i den akademiske nærlesingen, noe som er ironisk, for om det er én ting dagens akademikere klager mye over, så er det mangelen på tid til å lese og skrive. Som den hyperproduktive professoren Thomas Hylland Eriksen uttrykker det i Øyeblikkets tyranni (2001): «Tiden blir hakket opp i så små biter at det ikke blir noe igjen av den til slutt.»42

Skynd deg sakte I mangelen på tid blir det å kunne skynde seg langsomt en viktig egenskap. På 1920-tallet trakk Knut Hamsun fram det eldgamle ordtaket «Festina lente» eller «skynd deg sakte» som en rettesnor for hvordan det moderne mennesket burde leve. Ordtaket stammer ifølge renessansehumanisten Erasmus fra keiser Augustus, noe Hamsun også påpeker i sin USA-kritiske artikkel «Festina lente» fra 1928.43 På 1600-tallet var «festina lente» et uttrykk for livsvisdom på linje med «carpe diem» eller «grip dagen», men for Hamsun representerte dette mottoet snarere alt det som det kulturelt overlegne Europa sto i fare for å miste dersom det fartsgale og pengeglade Amerika fikk lov til å dominere utviklingen.
    Også i dag spiller langsomhetsidealet på en blanding av nostalgi og snobberi, samtidig som det er noe heroisk og prisverdig over de stadige forsøkene på å definere en type litteratur og kritikk som ikke lar seg påvirke av pengemakt og ytre omstendigheter. Tor Eystein Øverås uttalte nylig til Morgenbladet at han ikke er «villig til å senke listen ved å arbeide fortere. Da jobber jeg heller som kelner».44 I fartens tidsalder blir det å insistere på å bruke lang tid på å produsere og konsumere en tekst symbolsk viktig. For hvis en person hevder å ha lest et verk sakte og med omhu, markerer han eller hun at det dreier seg om en type tekst som skiller seg fra andre kulturprodukter og leseopplevelser. Gjennom å ta seg god tid vil den langsomme leseren dessuten vise seg som uhyre privilegert. Pierre Bourdieu har argumentert for at hvis man ser på de tidlige debattene om litterær kvalitet i Frankrike på 1600-tallet, blir det tydelig at god smak er noe som utvikles over tid, og da bare av slike som faktisk kan ta seg tid.45 I dag kan hvem som helst skaffe seg klassikere i billigutgave og dessuten låne prisvinnere på biblioteket mens de fortsatt er noenlunde aktuelle. Det koster heller ikke stort å følge med på hva anmelderne skriver. Men det er fortsatt ikke alle forunt å kunne ta seg god tid til å lese det den forhenværende sekretæren for Svenska Akademien Horace Engdahl kaller «Litteraturen med stor L».46 Da Horace («Horats» på engelsk) ble spurt av Vinduet om hvordan han vil definere litterær kvalitet, sa han at det er noe man må ha lest mye og bredt for å kunne bedømme.47 Sånt tar tid, mer tid enn folk flest har, og hvis det i tillegg er slik som Horats sier, at de beste tekstene bør leses sakte og gjerne flere ganger, får selv smaksdommere som Horace det ganske travelt.

Tidsfordriv I motsetning til både «verdens langsomste leser», Tor Eystein Øverås, og forfatteren av Slow Reading, John Miedema, har jeg veldig liten glede av å lese sakte.48 Det hender jeg får en så sterk øyeblikksopplevelse at det kjennes som om tiden står stille, men det har ikke noe med lesetempoet å gjøre. Noen ganger leser man fort, andre ganger sakte, og det trenger ikke ha noe med kvaliteten på teksten å gjøre, men kan like gjerne være relatert til mediet, formatet og situasjonen der og da. Alt til sin tid.
    Ting som det går raskt både å lage og fortære, kan dessuten ha en helt egen verdi, det visste de allerede på 1600-tallet. I dag har vi krim, Internett og TV, og slik går nå dagene. I det siste har vi også hatt Knausgård, som bare skriver og skriver, og som i verste fall blir sittende slik i en hel mannsalder, hvis Kjetil Rolness får rett i sine spådommer om et 50 år langt stipend fra Forfatterforeningen.49 Forfatteren vi møter i Min kamp-bøkene bekrefter bildet av den seriøse, men litt for produktive forfatteren som bare skriver i vei uten tanke på den estetiske verdien av resultatet, men samtidig utfordrer romanserien dette bildet, fordi den rett som det er glimter til med noe som kan kalles stor litteratur. Likevel er det som om Knausgård ikke har hatt noen ambisjon om å prestere slik høyverdig litteratur etter det første bindet, men at han i stedet vil produsere en skriftlig realityserie i direkte konkurranse med TV. Det er mye kjedelig man skal være vitne til før det skjer noe utenom det vanlige. Knausgård har likevel klart å beskrive hastverket i hverdagen på en måte som appellerer. Min kamp er historien om mannen som lengter etter å kunne fordype seg i tidløse kunstverk og kanoniserte forfattere, men som sjelden har tid til å gjøre nettopp dette. Han kjøper bunkevis med bøker han vet han aldri vil få satt seg ned for å lese, men han klarer likevel ikke å gi opp håpet. Min kamp er også historien om forfatteren som skulle ønske han hadde hatt mer tid til å skrive, men som på tross av dette klarer å lire av seg en seksbinds romanserie. Både han og vi er visst fanget i tidsklemma, for akkurat nå sitter det tusenvis av mennesker rundt om i landet og tror at de skal få lest alle bindene i løpet av en knapp sommerferie. Enda godt at ikke alt Knausgård skriver er så bra at det fortjener å leses langsomt.

Noter
1 Bergens Tidende 24.02.2010, Vårt Land samme dag. Samtlige av anmeldelsene jeg henviser til i denne artikkelen er tilgjengelige på nettet. / 2 Aftenposten 24.02.2010. / 3 Bergens Tidende 09.03.2009. Her er et par gode eksempler på hvordan påstanden om hastverk framsettes i engelskspråklige anmeldelser: David Crystal, Txtng: The Gr8 Db8 [«the great debate»], Times Literary Supplement 19.09.2008, Fay Weldon, The Stepmother’s Diary, Sunday Times 19.10.2008. / 4 Se lederartikkelen «Tid til å lese» i Prosa 04.09. / 5 Aftenposten 11.09.2009. Anmeldelse av Prosa 04.09, der sitatet er hentet fra. / 6 Sitater hentet fra Aftenposten 14.11.2005. Se for øvrig anmeldelsen av Arne Svingens og Christopher F-B Grøndahls reiseskildring Ayatollah Highway i Aftenposten 27.09.2002. / 7 Sitat hentet fra Dagbladet 16.07.1999. / 8 Dag og Tid 02.12.1999. Se også anmeldelsen av Halve sanninga. Tre versjonar i Dagbladet 06.11.1998. / 9 Prosa 04.09. / 10 Artikkelen «Sluttrapport frå ein bokhaust» sto opprinnelig på trykk i Syn og Segn 2006/01. / 11 Dagbladet 01.12.2005. / 12 Dagbladet 17.10.2006. / 13 Aftenposten 31.10.2008. / 14 Se www.kritikerlaget.no. / 15 Klassekampen 03.10.2009. / 16 Aftenposten 18.10.2009 og 30.10.2009. / 17 Se Institutio oratoria («Om talerens utdannelse») 10.3.5. Se også Horats, Ars poetica («Om diktekunsten»), linje 289–94, 309, 385–90, og 408–15, samt satire nr. 4 og 10 i Horats’ første satirebok. / 18 Postdoktor-prosjektet «Time and Aesthetic Value in Early Modern Literary Culture» er finansiert av Norges forskningsråds kulturforskningsprogram kalt KULVER (Kulturell verdsetting). / 19 Oversatt fra Timber: or, Discoveries, en samling med kjente visdomsord som første gang ble utgitt i 1640. / 20 Oversatt fra første bind av The Prose Works of Alexander Pope (1936), s. 292–93. / 21 Jeg refererer her spesielt til Eagletons artikkel «The Decline of the Critic», i Kyriaki Hadjiafxendi og Polina Mackay (red.), Authorship in Context: From the Theoretical to the Material (2007), s. 185–93. / 22 www.ereads.com/richard_curtis/2008/06/is-fast-writing-good-writing.html. / 23 Bokprogrammet spesial, NRK1 12.01.2010. / 24 Dagbladet 24.01.2007. / 25 Se utdraget fra The Field of Cultural Production (1993) i den uunnværlige tekstsamlingen The Book History Reader (2002), red. David Finkelstein og Alistair McCleery, s. 77–99 (spesielt s. 83). / 26 Bourdieu i The Book History Reader, s. 81–83./ 27 Sitater hentet fra lederartikkelen i Prosa 04.09. / 28 Aftenposten 11.03.2010. / 29 Aftenposten 23.04.2005. / 30 Aftenposten 03.05.2007 og 20.09.2009. / 31 Lunar Park, s. 6 og 9. / 32 Se intervjuet med World War II Quarterly 5:1 (2008) som er tilgjengelig på www.antonybeevor.com. / 33 Aftenposten 19.05.2006. / 34 Aftenposten 11.11.2007. / 35 Aftenposten 10.10.2005./ 36 The Guardian 15.11.2008. Det påfølgende sitatet er fra den samme artikkelen. Se også intervjuet med forfatteren i The Guardian 06.10.2009. / 37 The Guardian 06.10.2009. / 38 Se enqueten som ledsager artikkelen «Egos and Eccentrics: 40 Years of the Booker» i The Guardian 06.09.2008 / 39 Se spesielt det første bindet av Castells’ The Information Age: Economy, Society, and Culture, The Rise of the Network Society (2 utg. 2000), s. 493. / 40 . / 41 Se for eksempel Sylvère Lotringer og Paul Virilio, The Accident of Art (2005), s. 99. / 42 Øyeblikkets tyranni: Rask og langsom tid i informasjonssamfunnet (2001), s. 17. / 43 Artikkelen sto først på trykk i Aftenposten 12.12.1928 og ble siden gjengitt i Francis Bulls samling av Knut Hamsuns Artikler (1939). Se spesielt s. 218–20. / 44 Morgenbladet 12.–18.03.2010. / 45 Jeg henviser her til den engelske oversettelsen av La distinction: Critique sociale du jugement (1979), Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste (Routledge 1984, opptrykk 1992), s. 71–2. / 46 Aftenposten 25.09.2007. / 47 Gjengitt i Aftenposten 25.09.2007. / 48 Sitat hentet fra «Lesning i hastighetens tidsalder» i Livet! Litteraturen!, s. 223 og 228–29. / 49 Dagbladet 23.01.2010.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>